Kjetil Braut Simonsen: I skyggen av Holocaust.

 

Historikeren Kjetil Braut Simonsens ærende er å beskrive antisemittismen i norsk historie etter 1945. Boka viser fram brudd og kontinuiteter i diskusjonen om jødene etter nasjonalsosialismen og holocaust, og utforsker de forskjellige uttrykksformene den antijødiske tenkningen har tatt fra krigens slutt og frem til i dag.

De fleste jødefiendtlige ytringene i norsk offentlighet som trekkes fram, skjer på bakgrunn av hendelser i Midtøsten. På grunn av stoffets omfang kan forfatteren bare gi korte riss av bakgrunnen for de ulike debattene. Det er en nødvendig men særdeles krevende oppgave å skulle gi kortfattede beskrivelser av de hendelser som danner bakteppet for den offentlige samtalen. Her imponerer Simonsen med nyanser og presist ordvalg. Jo nærmere fremstillingen kommer vår nåtid, desto flere lesere er det som sitter med sterke meninger om hvem som er å klandre for hva. Og desto inderligere er ønsket om å få en bok i hendene som lar seg bruke som moral-kølle i den aktuelle debatten.

Simonsen er mer opptatt av å formidle forståelse enn indignasjon. Men også å formidle kunnskap om det klassiske repertoaret av tankeklisjeer om jødene som forbausende ofte blir resirkulert i aktuelle debatter, ofte uten at de som bruker dem er seg bevisst den mørke tradisjonen de derved selv er med på å opprettholde.

Mange av min generasjon ble preget av en historieformidling der den mest tabloide konklusjonen ble at rasisme begynner med fordommer og ender i Auschwitz. Så derfor gjaldt det å være woke og parkere alle som beskrev grupper i kritiske vendinger som de rasistene de sikkert var. En of discussion. Dette overbeviste neppe noen. Og det forsinket mange viktige debatter, bl.a. om negative trekk ved ulike minoritetsmiljøers interne kultur.

Men det finnes også gode grunner for en viss forsiktighet i tilnærmingen. For i umiddelbar nærhet til kritikk av fremherskende trekk ved en kultur, ligger det et landskap der det kritikkverdige gjøres om til essens, til iboende og uforanderlige negative egenskaper, en kollektiv skyld som gir deg rett til å måke ut din forakt. Det kan være en forståelig reaksjon. Et eksempel er mange nordmenns tolkning av nazismens historie som en følge av en angivelig særtysk folkekarakter – forestillinger som var stuerene i brede kretser etter krigen. Vi ser etter, og finner alltid eksempler på, de egenskaper som bekrefter våre fordommer. Men det at vi alle innordner informasjon i generaliserbare mønstre er ikke et legitimerende argument for å la disse koagulere til forestillinger om uforanderlige kollektive egenskaper og kollektiv skyld.

Framstillingen av jødefiendtlige tendenser i norsk offentlighet beveger seg kronologisk fram mot vår tid. Det har et kort innledende kapittel om antisemittismens historie fram til 1945. Deretter en gjennomgang av debatten om antisemittismen like etter krigen. En debatt der kampen mot jødehat vinner et retorisk hegemoni som den ikke hadde i mellomkrigstiden, den gang jødene ofte ble beskrevet som en trussel mot norsk kultur. Nå følger en kulturkamp der antisemittismen stemples som en importert ideologi i strid med våre norske idealer. Eller som man sier i USA: «An un-American idea». Skyldes dette en fortrengning og en manglende vilje til å feie for egen dør?

«For det første innebar forsøket på å kople kampen mot antisemittismen til konstruksjonen av en ny nasjonal identitet ikke nødvendigvis en neglisjering av det faktum at det hadde eksistert – og fremdeles fantes – antisemittiske strømninger i det norske samfunnet. Slik jeg tolker materialet, dreide det seg i mange tilfeller vel så mye om en normativ tradisjonsutvelgelse, der de tolerante strømningene i norsk historie ble vektlagt og forsøkt videreført, samtidig som den antijødiske arven fra fortiden ble forkastet.»

Uansett, en konsekvens av 2. VK og drapet på Europas jøder blir at antisemittiske ytringer blir fullstendig marginalisert i det offentlige rom, og følgelig vil

«selv personer som fremsetter utvetydige antisemittiske stereotypier av denne grunn avvise at de har antijødiske intensjoner»

Samtidig ble de norske jødenes skjebne under krigen underkommunisert i skolenes læreverk. Beveger vi oss fram til 80-tallet, skjedde det mye i norsk offentlighet som endret på dette. Jahn Otto Johansens forfatterskap og den debatten om jødenes skjebne som Dagbladet initierte, satte en viktig dagsorden. Og det vokste også fram en stor produksjon av akademiske detaljstudier om norske jøders skjebne og majoritetssamfunnets holdninger til dem. 

  

Men hvordan definerer vi begrepet antisemittisme? Simonsen innleder fortjenstfullt med en gjennomgang av de ulike former denne seiglivede forestillingen har tatt opp gjennom århundrene. Mange av dem som anser nazistenes paranoide forestillinger om en jødisk sammensvergelse som en farlig og tåpelig ide, kan selv i neste øyeblikk benytte seg av antijødiske tankeklisjeer fra det gamle kristne arsenal. Eller fra opplysningstidens religionskritikk.

«I middelalderen og tidligmoderne tid hadde «jøden» blitt fremstilt som kristendommens motpol. Blant flere sentrale representanter for opplysningstenkningen ble jødedommen derimot fremstilt som en barbarisk religion som var blitt forbigått av historiens store urverk, og som av denne grunn stod i veien for fremskritt, frihet og fornuft.»

I gjennomgangen av fem offentlige debatter kommer vi fram til forfatteren Jostein Gaarders famøse kronikk i 2006. Der fremførte Gaarder en kritikk av staten Israels politikk som trolig en majoritet av leserne ville kunne istemme. Men det mange fant kritikkverdig var at Gaarder henviste til en ‘jødisk krigsreligion’, i kontrast til kristendommens humanistiske verdier. Debatten ble viktig, fordi det vokste frem

«en økt bevissthet om at visse former for kritikk av staten Israel er problematiske fordi de er preget av generaliseringer og negative stereotypier. Følgelig finnes det et før og etter Gaarder i spørsmålet om når skillet mellom legitime og illegitime ytringer krysses.»

[..] «Et interessant sluttpoeng her er også at Gaarder selv til syvende og sist tok et oppgjør med sitt tidligere ståsted. I en artikkel i Aftenposten fra slutten av januar 2011 vektla han betydningen av å trekke et skarpt og tydelig skille mellom legitim kritikk av staten Israel og antisemittiske tenkemåter.»

Men ikke alle lærte noe av debatten. Samme år dukket professor Johan Galtung frem fra konspirasjonenes kaninhull gjennom et foredrag på Universitetet i Oslo med tittelen «Ti teser om 22. juli».

«Ifølge journalisten John Færseth, som var tilstede under møtet, hadde Galtung her hevdet at Anders Behring Breiviks medlemskap i frimurerlosjen var av avgjørende betydning for å forstå de forbrytelsene han hadde begått. Galtung fastslo også at det fantes et nært samarbeid mellom frimurerne og norske hemmelige tjenester, og at frimurerne beskyttet sine egne og holdt opplysninger skjult. Men ikke bare det: Han hevdet også at frimureriet hadde «en klar jødisk forankring» og at det fremmet en «jødiskpåvirket kristendom».

Galtungs svar til den massive kritikken var å hevde at han var en venn av jødene og støttet staten Israel, samtidig som han også antydet at jødene – gjennom sin atferd – hadde ansvaret for å «motbevise» antisemittismen. Det er et prinsipp om generell mistanke – Generalverdacht – hvor bevisbyrden blir lagt på jødene. De skal motbevise at antisemittene ikke hadde rett.  

Under Libanon-felttoget forekom det ofte at den israelske krigføringen ble sammenlignet med nazistenes forbrytelser. Som historiker går Simonsen mot en slik haltende analogi, uten nødvendigvis å tolke alle slike utbrudd som antisemittiske. Men han peker på hvor ulike standarder som ble anvendt. Krigføring og menneskerettighetsbrudd av lignende omfang, men utført av ikke-jøder, ble ikke gjenstand for nazi-sammenligninger i f.eks. Klassekampen. Men det ble  

«i flere artikler og leserbrev slått fast at de tidligere ofrene for holocaust under Libanonkrigen var blitt omformet til samtidens bødler. I enkelte tilfeller ble det også uttrykt skuffelse og forundring over at jødene ikke hadde lært av sin egen forfølgelseshistorie.»

Jeg vet ikke hva slike skuffede pedagoger mente denne lærdommen skulle bestå i. Kan det ikke være like sannsynlig at i et folk med en slik historie vil mange konkludere med at jøder i realiteten er alene i verden, og at det er illusorisk å stole på noe annet enn egen militærmakt. Debatten om Israel illustrerer poenget om at nøktern analyse og kjølig avveining sjelden er første beveger for moralsk indignasjon. Men at vi også trenger refleksjon og besinnelse.  

Det som ofte ble sauset sammen under inntrykket av israelske menneskerettighetsbrudd, var begrep som «den israelske regjeringen», «sionistene», «israelerne» og «jødene». Noen vil kanskje avvise det som pirk, men det er viktig å holde disse begrepene fra hverandre. Gjør vi ikke det, er veien kort til mobbing av f.eks. barn fra land hvis politikk vi misliker. Generelle tendenser i den «nye» antisemittismen vi ser, er

«[..]en økt aksept og toleranse for antijødiske forestillinger innenfor samfunnets sentrum – da spesielt klisjeer om «jødisk makt». Det andre dreier seg om en reaktivering av antijødiske motiver og antisemittiske former for antisionisme innen deler av venstresiden og antiglobaliseringsbevegelsen. Det tredje er knyttet til en sterk antisemittisk strømning innen deler av den arabiske og muslimske befolkningen i Europa. Det fjerde punktet sikter til at antisemittismen har vendt tilbake som viktig faktor i internasjonal politikk som følge av fremveksten av islamistisk ekstremisme.»

Her i denne siste delen av boka, hvor forfatteren drøfter disse nye formene, blir det for alvor brennbart og kontroversielt. Å skrive historie, å gi en rimelig og fair beskrivelse av ulike gruppers ideer og motiv, er i seg selv vanskelig. Simonsen avstår fra polemiske utfall og vrangvillig lesning. Teksten er full av presiseringer, som er det motsatte av generaliseringer, enten det er snakk om venstresiden eller den muslimske befolkningen i Europa. Men han framviser likevel en rekke teksteksempler som i sum er egnet til å bekymre. Og som fortjener oppmerksomhet og debatt. Simonsens bok er ingen pamflett, snarere en øvelse i å motstå vår trang til å bruke ‘ordet som stempler djevlene’. Noen vil nok bebreide ham dette. Jeg oppfatter det som en prestasjon.    

Kampen mot «de grusomme forenklere».

Mats Tangestuen (red:) «Krigen, Holocaust og hjemmefronten.»

Da renessansehistorikeren Jacob Burckhardt i 1889 ble spurt om hvordan fremtidens herskere ville se ut, svarte han: «Fremtiden vil tilhøre de grusomme forenklere».

Jeg mener det er en kritisk offentlighets oppgave å forhindre at så skjer.  

Først en innledende betraktning om et utbredt og selvgratulerende perspektiv: 

Det er et velkjent tema og en ærefull posisjon å innta; den uredde kritiker som river bort sløret av løgner og fortielser som makten skjuler sitt sanne ansikt bak. Denne stolte maktkritiske tradisjonen har venstreintellektuelle dyrket som en del av sin selvforståelse og kulturelle skolesekk helt siden Dreyfus’ dager.

En fremragende utøver i denne sportsgrenen, historikeren Jens Arup Seip, har også levert en begrunnelse for denne tilnærmingen: Ettersom maktens retorikk pr definisjon har som viktigste funksjon å tildekke og forskjønne de egentlige motiv og interesser som er i spill, blir det historikerens oppgave å avkle maktens retorikk, å blottlegge dens løgner og fortielser.

Venstresidens betimelige kritikk av vår mektige NATO-alliertes kolonikriger – som lenge hadde en servil tverrpolitisk støtte i presse og parti – etterlot mange i min generasjon med en nokså selvtilfreds forståelse: Å være kritisk ville så å si pr definisjon bety å tilhøre venstresiden. De var ‘på den riktige siden av historien’ i kampen mot kjønns- og rasediskriminering og mot imperialisme. Venstresiden var «fremtidens foranskutte lyn». De andre var feige forsvarere av the powers that be og hadde bare motstrebende fulgt etter der venstresiden viste vei. (Mennesker som har levd under realsosialismen vil muligens vurdere dette noe annerledes).

Jakten på den gode reaksjonære fiende hadde dabbet kraftig av i vårt etter hvert konsensuspregede Norge da Marte Michelet i 2018 lanserte sin store avsløring. Dette var sannelig juicy stuff om samfunnsstøtter som man tidligere hadde gått rundt og trodd var helter i kampen mot en nazistisk okkupant. Men Michelet mente seg å kunne avsløre alvorlige forhold som var blitt forsøkt fortidd av både aktørene selv, så vel som av historikerne.

Er det mulig å korrigere et slikt generalangrep uten å samtidig bli mistenkt for å bedrive forskjønnende omskrivninger og forsvar for egne posisjoner? La oss se på bidragene i Mats Tangestuens (red.) «Krigen, Holocaust og hjemmefronten.»

Mona Ringvejs påviser i åpningsessayet hvordan Michelet og hennes våpendragere konsekvent benytter seg av en psykologiserende motivjakt som forsvar mot en temmelig tilintetgjørende faglig kritikk. Denne diskursanalysen av Hva visste hjemmefronten og Espen Søbyes Hva vet historikerne, innleder denne nye boka. Ringvejs essay er i sin egen rett et godt innspill til en viktig debatt om vilkårene for en opplyst offentlig samtale, der sakprosa i form av debattbøker er av de viktigste plattformene for nasjonens samtale med seg selv. Inntrykket av et forlag som bevisst tilsidesetter krav til etterrettelighet til fordel for egne markedsinteresser blir dessverre bare styrket. 

Jeg har fortsatt den muligens naive forestilling at når larmen og vreden har stilnet noe, vil en utgivelse som denne boka kunne bevege den offentlige mening noen millimeter, selv om den ikke benytter seg av de samme retoriske virkemidler som Michelet gjorde så effektivt bruk av. Dens edruelige omgang med en saklig sett knusende dokumentasjon lander på et ganske annet sted enn det som var Michelets hypoteser. Og det uten å fortape seg i spekulasjoner om motivene for de mange rabiate karakterdrapene hun foretok, de mange feilrepresentasjonene av andres utsagn og den doble moralske standard som anvendes i vurderingen av kommunistenes motstandsbevegelse versus hjemmefronten.

Hva var det så Michelet mente seg å kunne avsløre? Ringvej skriver om «Hva visste hjemmefronten?» at

«den rommer i det minste to hovedmotiver – antisemittisme som årsak til at ikke flere jøder ble reddet, og profittjag som motiv hos de som likevel gikk aktivt inn for å redde jøder. I tillegg finnes et tredje motiv, som opererer hos ettertidens historikere – et ønske om å dyrke heltehistorier fra krigen.»

Ja men har ikke Michelet et poeng? Jeg tror en trygt kan fastslå, som forfatterne av denne boka også gjør, at drapet på de norske jødene ikke hadde noen fremtredende plass i traderingen av 2. verdenskrig i årene umiddelbart etter krigen. Og at det i mellomkrigstidens offentlighet fantes ulike grader av antisemittisme som så med forståelse på nazistenes jødefiendtlige politikk. Dette kan også ha influert noe på reaksjonene innenfor den aktive delen av motstandsbevegelsen.

Men det er et godt stykke fra denne beskrivelsen og til Michelets påstand om at hennes egen fremstilling inntar de forfulgtes blikk på hendelsene, og at faghistorikerne som kritiserer hennes bok inntar en apologetisk holdning – hva er det de forsvarer? - antisemittisme? – og at kritikken i seg selv utgjør en fortsettelse av «unnvikelsene» og «hemmeligholdet» av det som hun mener seg å kunne avsløre.

Ringvej kommenterer det paradoksale valget av dem som ble satt under angrep:

«To av dem som i sterkest grad ble stilt til ansvar, hadde verken fortiet Holocaust i Norge eller begått de fortidige forbrytelsene det var snakk om: For eksempel historikeren Bjarte Bruland – som gjennom den 700 sider lange monografien Holocaust i Norge nettopp hadde viet mer enn et tiår av sitt liv til å fortelle dette som så lenge var skjøvet ut i margen, og Alf Pettersen – som hadde risikert liv og helse for å redde jøder over til Sverige i den perioden hvor Michelet etterlyser nettopp denne typen handlekraft.»

Det neste bidrag i denne antologien er Øyvind Glosviks kritiske drøfting av Arvid Brodersens ideologiske vandring, hans jødiske venner og senere holdning til nazistisk ideologi. Gjennomgangen er informert, nøktern og forsiktig i de konklusjoner som dras på bakgrunn av de fremlagte fakta. Men den kan ikke sies å understøtte Michelets eller Espen Søbyes posisjon.

Torgeir E. Sæveraas’ bidrag er om «SS-Sturmbannführer Hellmuth Reinhard og beslutningsprosessen bak Holocaust i Norge».  Gjennom en nitid gjennomgang av bl.a. Reinhards telegram til STAPO-Leitstelle Stettin, lander han på en lignende konklusjon som det historikeren Håvard Hauge Thorsen gjorde i «Historie og moral - nazismen, jødene og hjemmefronten» angående hvem som tok beslutningen om deportasjon av de norske jødene. Hauge skrev: «Heller ikke var det noe tema at norske myndigheter skulle eller burde informeres på forhånd. Det ser ut til å ha gått en direkte kommandolinje fra det tyske Sipo til statspolitisjef Karl Marthinsen.» 

Sæveraas gir i tillegg til portrettet av Reinhard et lærerikt eksempel på hvordan en seriøs historiker behandler et konkret historisk aktstykke. Det gir assosiasjoner til en kriminaletterforskers sammenstilling av fakta og indisier.

Til sist kommer Mats Tangestuens brev til Gyldendal forlag. Det var opprinnelig ikke tiltenkt offentliggjøring, men som en hjelp for forlaget til en korreksjon før utgivelsen av nye utgaver. Som han skriver i forordet: «For å tydeliggjøre ovenfor Gyldendal hvilken kildepraksis forlaget nå kunne komme til ytterligere å legitimere, ble hele Tilsvar gjennomgått med tanke på kildene og framstillingen og bruken av disse.»

Forlaget valgte å ignorere denne grundige påvisningen av en rekke faktafeil. Hvis man inntar et kritisk perspektiv er det i seg selv ganske drøyt. Utgiverne av Michelets bok kan ikke påberope seg uvitenhet. Om ettermælet til flere navngitte personer ble liggende igjen i veigrøfta, så lot de det stå sin prøve. Makta ter seg, som man sier.

Jeg avstår av plasshensyn å hitsette mange sitater fra Tangestuens grundige bidrag, som utgjør hoveddelen av boka. Jeg har tidligere gitt eksempler på Michelets etterrettelighet og leseferdigheter, i min anmeldelse av «Rapport fra ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?». Tangestuen imøtegår i brevet til forlaget flere av de svakt funderte eller åpenbart feilaktige påstandene som Michelet fremsetter i «Rapport» og i sitt «Tilsvar» til kritikken. Her er et eksempel:

«Flere feil hun ble gjort oppmerksom på i 2018, er ikke rettet i andreopplaget som kom sommeren 2020. Et eksempel er at Michelet plasserer major Arne Laudal, sjefen for Milorg på Sørlandet, på et lastebilplan «trolig i midten av desember 1942» hvor han tar plassen fra jødiske flyktninger og kommer seg i sikkerhet til Sverige. I virkeligheten var Laudal på dette tidspunktet arrestert og ble senere skutt på Trandum, mens hans nestkommanderende og andre sentrale i organisasjonen ble hjulpet ut på en transport med jødiske flyktninger 4. januar 1943. Dette og andre tilfeller kan tyde på at Gyldendal ikke har tatt innvendingene som kom i 2018 tilstrekkelig på alvor.»

Selv om utgangspunktet for Tangestuens drøfting ikke er det beste, blir dette, lest som selvstendig tekst, et godt bidrag til forståelse av den akutte valgsituasjon og de dilemma som norske motstandsfolk stod overfor den gang. Tangestuen har tidligere skrevet om jødefiendtlige holdninger i det svenske eksilmiljøet. Hans agenda er ikke å forsvare onde handlinger eller unnlatelsessynder motivert av antisemittiske holdninger.

Det virker smått utrolig at det skal være nødvendig å skrive slikt. Men gitt graden av engasjert uvitenhet og kritikkløs anvendelse av mistankens hermeneutikk, synes det likevel påkrevd. Mot konspirasjonsteorier slåss gudene trolig forgjeves. Men du kan jo lese boka og dømme selv. Den forsvarer sin plass på eget grunnlag, som kunnskapskilde for forståelse av en historisk periode. Og den kan leses med utbytte selv uten å ha fulgt den forutgående debatt, som fra første stund kom veldig skjevt ut fra hoppkanten.

Natt på jorden

 

Det ble til at jeg leste Bjørn Westlies bok «Mørke år - Norge og jødene på 1930-tallet». Det var en sterk leseropplevelse å atter møte disse fragmentene av norsk mellomkrigstid, satt sammen til et bilde som nesten er til å miste pusten av. Ikke fordi det var så mye nytt, men fordi det likevel var så mye som i denne korte boka til sammen ga et nærmest klaustrofobisk bilde av norsk fremmedfiendtlighet. Jeg har selv tilbragt en del tid over gulnede avisutklipp og forskjellige bøker som hver for seg avdekker ulike brokker av jødehatets nære historie i Norge. På mindre enn 200 sider makter Westlie å formidle et helhetsinntrykk av en forgangen tid uten å virke overfladisk oppramsende. Det er både medrivende og kortfattet fortalt med sansen for den talende detalj. Og samtidig virker det solid og preget av en mangeårig fortrolig omgang med en rekke ulike detaljstudier vi etter hvert har fått fra denne perioden.

Westlie skriver mest om den formen for skepsis overfor jøder som ikke tar form av den komplette sammensvergelsesteorien vi kjenner fra nazistenes raselære. (Selv om avisa Nationen den gang befant seg i det nærmeste nabolaget). Fokuset er rettet mot de forsøksvis mer stuerene kommentarene og vurderingene som begrunner avvisningen av jødiske flyktninger i beklagende ordelag.

Men her er det glidende overganger, og en klassisk retorisk figur er å si at vi kan ikke ta imot så mange jødiske flyktninger fordi da vil det skape jødehat. Og så skal man dessuten, i følge denne liksom-nøytrale og 'saklige' skrivestilen, være nyansert og realistisk i bedømmelsen av de stadig verre nyhetene fra Nazi-Tyskland. Så man vil ikke fordømme, bare forstå, og spør seg om ikke jødene selv har litt skyld i... Noen av disse sitatene er til å bli fysisk uvel av, som spaltemetere av kalkede graver hvis innhold det er vanskelig å skjule stanken fra. Det er så rent og pent og velanstendig. Man tar naturligvis avstand fra vold og «rasehat», men vi må jo forstå hvorfor Tyskland gjør som de gjør, som det ofte heter. 

Aftenposten 4. april 1933

Og øvelsen i «balanse» består for det meste i å hente fram negative klisjeer fra den antisemittiske propagandaen som liksom skal forklare den sørgelige tilstanden som Tyskland nå har havnet i, og som vi heldigvis har sluppet i Norge. For vi er nå heldigvis blitt såpass strenge og rettferdige, ikke fullt så naive i vår norske troskyldighet og redelige handel og vandel, så «noget jødeproblem» har vi ikke. Men oppgjøret med jødene bør ikke tas for hastig og voldsomt, formaner Aftenposten.

Selv har jeg transkribert flere titalls intervju, gjort på 80-tallet, med norske jøder som forteller om mellomkrigstiden i Norge, fra da de selv var barn og ungdommer. Og  jeg gjenkjenner noen av navnene som Westli streifer innom i sin fortelling. Det bildet disse lange intervjuene ga var ikke så entydig dystert som Westlies mange eksempler. Kanskje fordi de beskrev en barndom hvor foreldrene var lettet over å ha rømt fra voldelige pogromer, og her i Norge hadde funnet et nytt feste for seg og sine. Og hvor barna som forteller ofte var omgitt av nære slektninger, venner og klassekamerater. Lenge en historie om vellykket integrering og meritokratisk suksess. Mange sa at de følte seg hjemme og trygge, helt til katastrofen kom i form av en okkupasjonshær.

Men noen fikk med seg brokker av foreldrenes lavmælte, bekymrede samtaler om de nifse hendelsene utenfor Norges grenser.  Og kanskje hadde far lest Aftenpostens forsøk på å skjønnmale det stadig mer fiendtlige klimaet overfor Tysklands jøder. Eller en storebror hadde kanskje hørt Anders Langes antisemittiske tirader. Noen gløtt av de uhyggelige signalene utenfor den lille krets fikk mange med seg likevel. Enkelte kom i kontakt med flyktningbarn fra Tyskland eller Østerrike. Noen hadde søsken som fulgte med i hendelsene nede i Europa. Og noen fikk sleivbemerkninger i skolegården, selv om mange av de intervjuede uoppfordret understreket at de ikke kunne minnes noe slikt. 

Men for dem som den gang var politisk interesserte og fulgte med i hendelsene utenfor vårt lille land, så må mellomkrigstiden ha vært en katastrofe i svært langsom kino hvor alt tilsynelatende gikk galt for dem man heiet på. Og hvor det til sist ikke fantes noe vern mot den organiserte og spontane ondskapen som lik en flodbølge feide bort så mye av det en hadde å holde kjært. Og som en kanskje hadde trodd alltid skulle være der.

Jeg vet at ordet barbari er problematisk. Men det er en klaustrofobisk forutanelse av barbariets komme en kjenner pusten av når en leser Westlies siste bok. Sivilisasjonssammenbruddet, alle onde instinkter som litt om litt slippes løs, hvor «bare ord» gnager over båndene som holder dem i sjakk.  Og de mange sitatene som i grunnen speiler en slags samtidsopportunisme som vil 'forstå' det som nazistene kalte «den nye tid» og ri motstandsløst med på den bølgen som tilsynelatende seiret på alle fronter.

Tidsånden fikk kampen for medmenneskelighet, barmhjertighet og rettferd til å høres ut som tomme ordhylser fra en forgangen tid. Kynismen rår. For dagene er onde. Det er i sannhet mørke år. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lovet meg selv å ikke lese flere bøker om dette tragiske tema. 

Uten den nazistiske okkupasjonen hadde man neppe drept de norske jødene. Det meste av antisemittismens historie ender jo ikke med mord i industriell målestokk. Men med det som siden kom, kan en si at mellomkrigstidens jødefiendtlige tidsånd i dens mange fasonger gjorde nazistenes vanvittige prosjekt lettere å gjennomføre.

Men disse stadige dråpene av mistro og skepsis, fremmedfiendtlighet og oss selv nok-holdninger, det er ikke hele historien om denne tiden. Det viser også Westlies bok. Det fantes stemmer som stod opp mot uretten. Det fantes klokskap og hjertelag, den gang som nå. Hjertets modige klokskap altså, og ikke bare billig etterpåklokskap, som er den bransjen som jeg ofte jobber i. Og likevel er etterpåklokskap et bedre alternativ enn glemsel. Westlies bok gir et incitament til ikke å glemme, holde seg våken, lese tegnene i tiden som vi lever i, ikke gå trøtt av å holde vakt om vår felles menneskelighet.

Hjertets hoderegning

 

Det faller meg relativt lett å ikke fortape meg i en nostalgi som drar blikket bort fra dagen i dag. Jeg gleder meg over mange ting som jeg nå kan gjøre, og over mangt jeg ikke lenger må gjøre - hvorav noe som jeg i dag ikke hadde maktet uten hjelp. Å være bonde er ikke noe yrke å bli gammel i.  

Tenk å leve av å være transkribent, et yrke som ikke eksisterte i den form da jeg var en ung mann med livet foran meg. Og som virkelig ikke krever all verden, verken intellektuelt eller fysisk. Sammenlignet med å skulle gjøre levebrød av et lite gårdsbruk er den kroppslige og intellektuelle anstrengelsen for en tur i parken å regne. Jeg har det lille som trengs. Å skrive på pc kan jeg. Skriftlig beveger jeg meg rund i mitt eget morsmål med tilnærmet full førlighet. Måtte det vare inn i støvets år.

Å bli gammel er å miste grepet om mange ting som man før tok for gitt, og følgelig ikke ofret en tanke. Det er ikke så artig å være vitne til. Jeg husker et slikt tilfelle. Jeg var 22 år og landbruksavløser på nabogårdene, og en dag skulle en nabo få støpt grunnmuren til et nytt melkerom. Og gamle Eilert skulle hjelpe oss. 

Han hadde vært en av modernitetens pionerer i bygda vår, innehaver av det man den gang kalte anleggsmaskiner, og han drev en tid med arbeidsoppdrag på anbud.  Teknologiens gjennombrudd i et gammelt jordbrukssamfunn krevde nye ferdigheter og kunnskaper, og de som ikke hang med var før eller senere ute av dansen. 

Eilert hadde peiling på mangt. Han var lenge mannen mange dro til når noe måtte sveises – dette var før alle bønder hadde fått egne sveiseapparat. Han forstod seg på dynamitt, og det kom godt med når for store steiner skulle fjernes under nydyrking. Han hadde en tid reist rundt og slaktet. Han var «både bukk og bjørn», som vi sa om allsidige folk. Eilert hadde laget en kulefanger til luftgeværet mitt, sveist sammen av «skoningen» fra gamle hestevognhjul. De hadde rette tykkelse og krumning. 





Nå skulle han hjelpe naboen og fylle sand i sementblanderen med frontlaster, mens jeg skulle hive inn sement og trille betong. Ting måtte gå kvikt unna slik at vi fikk fylt forskalingen innen dagen var omme. Men Eilert hadde det ikke i fingrene lenger. Ved et par anledninger holdt han på å velte blanderen. Og jeg, som inntil nylig bare var guttungen til naboen, måtte overta traktorkjøringa for den forhenværende kretsmester. Det skjedde uten store fakter eller overflødig replikkveksling. Men vi vekslet blikk, og det rakk å brenne seg fast i minnet.

Jeg husker det fortsatt, og jeg tenker på det her jeg sitter. Jeg faller i tanker over en driftsbygning som nå står tom og to menn som nå er borte, Eilert og bonden han så gjerne skulle hjelpe.

Foto: Solveig Brennvik

«Vi er skrøpelige dødelige skapninger, oppmerksomme på vår dødelighet selv når vi skyver den vekk fra oss, latt i stikken av vår egen forvirring. Og sånn skrudd sammen at når vi sørger over dem vi har mistet sørger vi også over oss selv. Som vi var. Som vi ikke lenger er. Som vi en dag overhode ikke lenger vil være til.»

Joan Didion. The Year of Magical Thinking

 

Noen små biter av virkeligheten - Ossietzky-saken og vi.

 

For English, read here.

Arthur Koestler skrev en artikkel i New York Times Magazine i 1944: «En hund som blir kjørt over av en bil forstyrrer vår følelsesmessige likevekt og fordøyelse; 3 millioner jøder som blir drept i Polen gjør oss bare litt uvel. Statistikk blør ikke, det er detaljene som teller. Vi er ikke i stand til å favne hele prosessen med vår oppmerksomhet, vi kan bare fokusere på små biter av virkeligheten.»

Jeg tror Koestlers observasjon er treffende. Og at det er grunnen til at nazismen grusomheter, som i dag er blitt gjort levende gjennom utallige små biter av virkeligheten gjennom bøker og film, for europeere flest er langt mer virkelig og også følelsesmessig mobiliserende enn de millioner som havnet under hjulene i de kommunistiske diktatur. De er fortsatt bare en ansiktsløs statistikk som ikke berører oss.

Høsten 1935 virket det ikke særlig sannsynlig at den tyske journalist og redaktør Carl von Ossietzky skulle bli tildelt Nobels Fredspris. Fra dagboksopptegnelsene til utenriksminister Koht, som var medlem av nobelkomiteen, vet vi i dag at ingen av dens medlemmer i 1935 gikk inn for hans kandidatur. Og man ble heller ikke enige om noen andre verdige kandidater det året. Arbeiderpartiets utenriksminister sa at Ossietzkys kandidatur neppe hadde kommet opp hvis han ikke hadde blitt arrestert av nazistene, noe som for Koht tilsa at hans faktiske arbeid for freden var for ubetydelig til å rettferdiggjøre en pristildeling. «Så det er korrekt å si at jeg var imot den, men jeg ble aldri utfordret til å yte noen motstand mot et kandidatur som ingen hadde foreslått», mintes Koht et år etter.

Kampanjen for Ossietzky hadde utspring i tyske eksilkretser, med London og Paris som de viktigste. Den fikk et betydelig bidrag fra den 22 år gamle politiske flyktningen Herbert Ernst Karl Frahm, bedre kjent under sitt dekknavn Willy Brandt.

I et brev til Konrad Reisner skrev Brandt at det var riktig å fortsette kampanjen for Ossietzkys kandidatur, selv om han anså det som en tapt sak. Han var blitt informert av sin venn Finn Moe, Arbeiderbladets utenriksmedarbeider, som var pessimistisk fordi i Norge var Ossietzkys publisistiske gjerning så ukjent at man vanskelig kunne mønstre en liste med kjente norske navn som kunne stille seg bak hans kandidatur. Ossietzky var hovedsakelig kjent på grunn av protestene mot hans politiske fangenskap, og ikke på grunn av sin tidligere virksomhet, som jo ville være det en fredspriskandidat måtte bli vurdert ut fra. Så kampanjen for hans kandidatur fortsatte mer ut fra moralsk forpliktelse enn av håp om seier.

Men så, den 22. november 1935, fikk de uventet hjelp fra en stor forfatter og Hitler-beundrer: Knut Hamsun. Hamsuns angrep på Ossietzky ble slått stort opp i hovedstadens viktigste borgerlige aviser, Tidens Tegn og Aftenposten. Og det var holdt i en personlig tone: «Hva vil han – er det den tyske opprustning han nu som fredsvenn demonstrerer mot?» spurte Hamsun. «Så denne tysker heller at hans land fremdeles lå knust og nedverdiget blant landene, prisgitt fransk og engelsk nåde?».

Innlegget sparket i gang en voldsom debatt, en debatt som ikke bare engasjerte norske forfattere og studenter, men også bandt det ferske regjeringspartiet til masten gjennom resolusjoner og uttalelser fra stortingsrepresentanter og partipresse som hadde tatt et tydelig standpunkt for Ossietzky. Willy Brandt mente Hamsun faktisk hadde hjulpet å fremme Ossietzkys sak. Og den tyske ambassadør i Norge vurderte effekten av det på samme måte.

Den ferske regjeringen bestod av en usannsynlig koalisjon mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet, og det var få som spådde den et langt liv. Bare to år tidligere hadde Arbeiderpartiets statsminister Johan Nygaardsvold sagt i en tale at «det er Bondepartiet som har knesatt fascismen her i landet» Nå ledet han en regjering bestående av de to ideologiske arvefiender. Men koalisjonen holdt, og den bidro til å styrke det politiske sentrum og parkerte de mest ytterliggående fløyene utenfor. Men å dømme fra partiorganene Nationen og Arbeiderbladet lå det fortsatt verdener imellom dem. Arbeiderbladet hadde skrevet støttende om Ossietzky allerede i 1934, mens Nationen, som aldri la skjul på sine fascistiske sympatier, førte en kampanje mot Ossietzky. Den tyske ambassadør Heinrich Sahm rapporterte til sine overordnede i Berlin i 1938 at når man leste Nationen «fikk man inntrykk av å ha en nasjonalsosialistisk avis foran seg.»

Arbeiderpartiet var kommet fra opposisjon og inn i maktens korridorer og skulle nå håndheve et lite lands nøytralitetspolitikk i et stadig mer truende internasjonalt klima. Konsensusoppfatningen om hvordan man best ivaretok et lite lands interesser var en streng opprettholdelse av nøytralitetslinjen og å ikke utfordre noen av stormaktene. Koht strakk seg veldig langt for å fortsette denne linjen. Det hadde fungert bra før.

Hva motiverte de som var tilhengere av Ossietzkys kandidatur i Norge?

Bortsett fra Sigurd Hoel, Mimmi Sverdrup Lunden og journalisten Ragnar Vold, som alle var usedvanlig velinformert, kan en vel hevde at de aller færreste hadde lest noe av ham. Men de visste, i den grad de var informert av den Dagblad-liberale og den sosialistiske pressen, at han med stort personlig mot hadde bekjempet de krefter som nå hadde vunnet maktkampen i Tyskland. Og at han derfor nå, som mange tusen andre fiender av regimet, ble holdt innesperret og mishandlet i et diktatur. Ossietzky ble et levende symbol på en kjempende humanisme som gjennom sin enkeltskjebne anskueliggjorde det tyske regimets brutale karakter.

Hamsuns angrep på Ossietzky fikk et tilsvar i Dagbladet samme dag. Nordahl Grieg, for øvrig en utrettelig forsvarer av Stalins rettspraksis, formulerte et effektivt svar på Hamsuns angrep:

«Her er en stor norsk dikter som går til angrep på deg, han er en modig mann, han har valgt sin motstander med omhu, der du ligger kneblet i konsentrasjonsleiren. Han vil ha glemsel omkring deg. Men kanskje det vil være av de tingene vi ikke glemmer – den store mektige verdensberømtheten som spør og mannen i fangedrakten som ikke kan svare».

33 medlemmer av Den norske Forfatterforening skrev under et opprop som var ført i pennen av Helge Krog. Der beklaget de Hamsuns angrep «mot en forsvarsløs og målbundet fange til fordel for et enemektig politisk styre som har drevet eliten av tyske forfattere, Hamsuns kallsfeller, i landflyktighet».

Aftenposten nektet å ta inn dette oppropet, men angrep isteden på lederplass. «Om de velmenende underskriverne som har latt seg lede i bånd av Helge Krog og hans marxistiske kompani bør man helst anvende skriftens ord: Tilgi dem, for de vet neppe hva de gjør».

Den interne debatten i Forfatterforeningen som fulgte dette oppropet er materiale nok for en ny artikkel. Da Forfatterforeningen senere innbød sine medlemmer til å stemme over oppropet mot Hamsun, ble vedtaket om å stille seg bak oppropet vunnet med bare 74 mot 44 stemmer. La meg nevne to forfattere som ikke skrev under oppropet: Ronald Fangen og Tarjei Vesaas. Helge Krog hadde ikke spurt Ronald Fangen. Fangen gikk for å være «tyskvennlig», hadde kontakt med Fedrelandslaget og var medlem av Oxford-bevegelsen, hvis leder mente at Hitler var en herrens tilskikkelse. Men Fangen var av de forfattere som i 1938 skrev entydig og inngående mot nazismen, og han var den første norske forfatter som ble arrestert av nazistene.

En annen forfatter var Tarjei Vesaas. Han var i ferd med å få sin roman «Det store spelet» antatt på et tysk forlag. Han skrev ikke under, trolig av frykt for å få ødelagt en lovende litterær karriere. Han hadde sine tvil, men boken «Das große Spiel» ble publisert året etter. I 1933 hadde han skrevet til sin kone Haldis Moren Vesaas: «Du spør meg om Hitler. Eg er ikkje noko glad i Hitler. Men eg er glad i heile denna veldigt livskraftige nasjonen som stend so åleine imot heile verden . .» Ellers begrunnet han sitt syn på Tyskland med at: «Eg er alltid på parti med taparane.»

Her gir Vesaas uttrykk for et svært vanlig syn like etter første verdenskrig, hvor mange tok parti med et Tyskland som hadde mistet hundretusener som følge av den britiske hungersblokaden, som varte til 1920. En sympati for «taparane» kunne ofte miste av syne skillet mellom et lands borgere og de regimer som representerte dem.

I 1936 hadde den internasjonale oppmerksomheten rundt Ossietzky økt, og listen av berømte navn som formelt hadde nominert ham var imponerende. Presset mot nobelkomiteen var økende. Like før avgjørelsen skulle tas trakk Halvdan Koht seg midlertidig fra komiteen. Han forsvarte dette med at siden komiteens ulike syn var underlagt diskresjon var det vanskelig å unngå at regjeringen ble holdt ansvarlig for dens endelige avgjørelse. Og dette ville innskrenke nobelkomiteens valgfrihet. Men Koht ble umiddelbart etterfulgt av et annet komitemedlem, Ludwig Mowinckel. Så Kohts manøver bidro til å styrke Ossietzkys kandidatur, ettersom Mowinckels varamann var Martin Tranmæl, redaktør i Arbeiderbladet. Aftenpostens mente at Koht burde blitt på sin post og derved forhindret at fredsprisen ble brukt «i det hjemlige nazi-hats tjeneste».

I Berlin begynte man å bli bekymret etter hvert som den internasjonale kampanjen for Ossietzky ga regimet dårlig presse. Nå så det ut som mannen faktisk kunne få prisen, noe som ville være et enormt prestisjenederlag. Man laget et fingert intervju hvor Ossietzky ga uttrykk for at han så med velvilje på det nye regime og avsluttet det hele med hitler-hilsen. Det overbeviste de færreste. Imens økte kampanjen internasjonalt.

Da avgjørelsen endelig falt den 23. november 1936 og Ossietzky fikk fredsprisen, utløste det sterke følelser på begge sider. Willy Brandt, som var undercover i Berlin på dette tidspunkt, merket seg gleden og håpet som den hadde utløst i den illegale motstandsbevegelsen, men også raseriet hos mange tyskere.

Aftenposten forsøkte å redde det som reddes kunne.

«I motsetning til andre tror vi neppe at Nobelkomiteens tilfeldige dumhet vil få noen alvorligere følger for Norge. Når den naturlige ergrelse i Tyskland over den nazi-fiendtlige applaus har lagt seg, vil den ubetydelige episode bli overlatt til smilet, hvor den rettelig hører hjemme hos en overlegen nasjon.»

Norges Handels- og Sjøfartstidende var bekymret: «Denne nobelpris-utdelingen river ned for Norge det våre sjøfolk, våre forretningsmenn og våre sportsfolk bygger opp»

Denne bekymringen viste seg å være grunnløs. Selv om der Führer skummet av raseri og forbød en hver tysk borger å mota noen av de ulike nobelprisene, var de tyske diplomatiske reaksjonene alt i alt dempet. I det langsiktige handelssamkvemmet mellom landene fikk det ingen betydning. I 1938 sa Koht i en konfidensiell orientering i stortinget at han ikke hadde merket noe som hadde forstyrret forholdet mellom de to land og deres to regjeringer.

Under prisutdelingen som fant sted desember 1936, holdt nobelkomiteens forman, Fredrik Stang, en tale til ære for Ossietzky. Stang hadde gitt uttrykk for at var redd for å «vekke irritasjon», og undret på om hvorvidt «polemikken mot de tyske uttalelsene er tilstrekkelig balanserte». Hans seremonielle tale ble holdt i svært moderate former etter at han hadde «strøket ut viktige deler» som han «gjerne ville ha sagt», som han senere formulerte det. Og kongens stol stod tom under seremonien.

Det ble ofte hevdet i den konservative presse at prisen var blitt politisert til fordel for en skjult agenda. Nobelkomiteen hadde, istedenfor å øke vennskapet og forståelsen mellom landene, gjort fredsprisen til «et kårdestøt mot annerledes tenkende».

Tidens Tegn skrev at «Det er ikke så meget kjærligheten til freden som hatet til nazismen som har brakt Ossietzkys navn i forgrunnen».

Det kan det nok være noe i. Det ble ofte trukket fram i den borgerlige presse at det var en slik politiserende regimedemonstrasjon som var det bakenforliggende motiv.

Den norske forfatterforenings styre reagerte litt annerledes enn sine forgjengere fra 1935 da det i 1973 ble oppfordret til å gi en støtteerklæring til den fengslede forfatteren Aleksandr Solsjenitsyn. Da var det i styret enighet om ikke å gjøre noe, «fordi en støtteresolusjon til Solsjenitsyn ville kunne tas til inntekt for en generell antikommunisme.»

Da Ossietzky fikk prisen mente Aftenposten at «det ville være meget beklagelig om Tyskland så en demonstrasjon mot den tyske statsform (nazismen) i den stedfunne utdeling».

Men de som gledet seg over prisutdelingen i 1936 mente trolig at det var vel verdt å gi den tyske statsform en protest. Og at diktaturet som statsform i seg selv representerte en trussel mot freden.

Ossietzky fikk selv aldri holde noen tale om «brorskapet mellom landene» i Oslo. Først hadde Hitler planlagt å la ham få reise til Oslo, for så å ta fra ham statsborgerskapet. Goebbels holdt en radiotale der han tok til orde for å la noen pasifisters hoder rulle for å spare flere tyske soldaters liv. Göring så annerledes på saken. Han forsøkte å få Ossietzky til å gi avkall på prisen og å holde munn, mot at han fikk den beste behandling som kunne gis for Ossietzkys tuberkulose. Ifølge en annen politisk fangekollega var denne blitt direkte injisert med sprøyter i fangenskapet. Göring visste meget godt at en Nobel-tale holdt av Ossietzky til den internasjonale presse ville bli et gigantisk prestisjenederlag for Tyskland nye statsform. 

Ossietzky hadde avslått Görings tilbud. Så han ble sendt tilbake til sin husarrest på 9 kvadrat i en leilighet for tuberkulosepasienter i Berlins fattigkvarter, et «Zauberberg for de fattige» hvor han skulle tilbringe resten av sin tid. En vakt var plassert utenfor døren, men den var av og til fraværende av frykt for selv å bli smittet. Vi vet dette nå fordi et ungt norsk par, Inger og Finn Lie, reiste til Tyskland og maktet å spore opp stedet hvor han ble holdt fanget. Og etter å ha forsikret Ossietzkys kone Maud om at de ikke var journalister ble paret invitert inn. Finn Lie hadde en lang samtale med Ossietzky mens kvinnene gikk en tur ut. Ossietzky var overbevist om at Tyskland forberedte seg på en ny krig. Lie fortalte ham om Hamsuns verbale angrep, og han la ikke skjul på hva han syntes om det. Men Ossietzky viftet ham av. «Jeg kjenner ham ikke som person, men for en vidunderlig forfatter han er! Du må sende meg den siste boken hans.»

Var Ossietzky kommunist, slik de som førte kampanjen mot ham insinuerte? Nei vil jeg hevde, etter å ha lest alle hans artikler i Die Weltbühne. Men Ossietzky hadde som «partiløs mann til venstre» agitert for nødvendigheten av at de to sosialistiske partier i Tyskland nå måtte samarbeide for å forhindre diktaturet. Den 1. mars 1932 skriver Ossietzky at han helst hadde stemt på en sosialdemokratisk kandidat, en «rød enhet»-kandidat som kunne virket samlende for hele venstresiden. Men når SPD istedenfor anbefalte sine velgere å stemme på Hindenburg, gjenstod for ham som det eneste alternativ å stemme Thälmann.:

«Sosialdemokratene sier: Hindenburg betyr kamp mot fascismen. Hvorfra henter herrene denne forestillingen? [..] Hindenburg-koalisjonen mellom monarkiets uttjente hoffdamer og det kommende hoffmenn i den diktatoriske republikk er et produkt av partikontorer som har mistet følingen med svingningene i velgermassen. Tyskland har i disse årene sultet og lidd for mye til å la sine beslutninger bli bestemt av pietetshensyn. De fleste har intet å vinne, men snarere en fortapt eksistens å hevne.»

Det Aftenposten gjentok som Ossietzkys største forbrytelse, ved siden av å ha stemt på Thälmann, var at han hadde «falt sitt land i ryggen» på en slik måte at han kom i konflikt dets rettsvesen ved å ha røpet tyske forsvarshemmeligheter. Nobelkomiteen hadde sine betenkeligheter og foretok sine grundige undersøkelser. Hadde Ossietzky blitt betalt eller latt seg bruke av fremmede interesser? Og hadde han nå blitt regimetilhenger, som en dansk avis hadde hevdet? En grundig undersøkelse konkluderte negativt.

Ossietzky hadde som redaktør av Die Weltbühne offentliggjort en artikkel som fra åpne kilder dokumenterte den traktatstridige oppbygningen av et tysk flyvåpen. Det var et eklatant brudd på Versailles-traktaten, en slags offisiell hemmelighet som var kjent av mange, men som man av lojalitetsgrunner tidde om. Saboteringen av traktaten ble av tyskere flest oppfattet som uttrykk for legitime nasjonale interesser, ettersom Versaillestraktaten ble betraktet som et urettferdig diktat.

Ossietzky-saken eksemplifiserer et kryssende lojalitetskrav mellom internasjonal rett og nasjonal statsraison. Ossietzky skrev selv i Die Weltbühne, 15. mars 1927: «Det finnes ingen internasjonal rett som beskytter de politiske grupper som vil se til at man overholder de fredsavtaler som er blitt undertegnet og ratifisert av ens egne parlament. Mens landets ministre bedyrer regjeringens gode vilje, kan rettsvesenet trygt dømme de politikere som forrædere som insisterer på at ministrenes forsikringer skal bli omsatt i handling. Personer med integritet må finne seg i å bli behandlet som betalte spioner eller agenter når verdensfreden veier tyngre for dem enn de nasjonale interesser. De er fritt vilt. Her ligger en uhyre stor trussel mot vårt åndsliv og det politiske miljøs uavhengighet.»

Ossietzky fikk aldri anledning til å tale til et stort internasjonalt publikum. Ei heller fikk han se sin datter Rosalinda igjen. Hun fikk snakke med ham en gang per telefon, på sin 18års-bursdag i desember 1937. Hun ringte fra Sverige, dit venner av Ossietzky hadde hjulpet henne til å reise mens det ennå var tid. Ossietzky forble i Berlin, hvor han døde den 4. mai 1938.

 

Pemmikan til en lang dannelsesreise.

 

                        

 

«Et personlig farget portrett av en intellektuell epoke av norsk historie.» - slik beskriver Rune Slagstad sin siste bok. Og den som arbeider seg gjennom denne tykke samlingen av personportretter får en presentasjon av mange av de kvinner og menn som var viktige for en generasjon av venstreintellektuelle, samt en  hel del andre figurer, noen for en hver smak. De er sett gjennom Slagstads temperament, inndelt kronologisk ut fra når artiklene ble publisert eller nedtegnet, og gir på den måten et indirekte bilde av forfatteren og hans egen dannelsesreise.

Slagstad beskriver seg selv som en som befinner seg mellom ulike eksistensformer, uten å være i stand til å entydig ta stilling for eller mot dem. Akkurat det ble noe av et ideal for mange av hans generasjon som vokste opp under den kalde krigen. Arbeiderpartiet hadde sin rabulistiske ungdomstid bak seg, og hadde med fynd og klem valgt side, så det var liksom ikke stort mer å diskutere. Under arbeiderpartistaten slo man nidkjært ned alle tilløp til venstreavvik. 68erne på venstresiden forstod gjerne seg selv som mer åpne og intellektuelt nysgjerrige enn det sosialdemokrati som hadde funnet sin form under Haakon Lies myndige overoppsyn.

«Vårt politiske system har to arrangementer for å temme maktens brukere: den diskuterende offentlighet og maktens rettslige bindinger. Arbeiderpartistaten hadde et    problematisk forhold til begge.»

Jeg synes Slagstad er på sitt beste når han skriver om norsk etterkrigstid. Personportrettene er ofte tilført en kritikk som er reflektert og prinsipiell. Det gjør at også en ung leser som er uvitende om fortidens ideologiske nabokrangler kan lære noe mer og viktigere enn hvem som en gang holdt med hvem. Slagstad er ofte forbilledlig klar og presis i sine komprimerte fremlegg av komplekse historiske utviklinger eller ideologiske posisjoner. Gjennom personpresentasjonene får vi en passant et bilde av en epoke og en skiftende tidsånd. Som jeg skrev da hans «De nasjonale strateger» kom: «For lesere uten parti-patriotiske lidenskaper er det mer interessant å reflektere over tenkemåter enn å lese politisk memoarlitteratur med moralistiske oppstillinger av hel- og halvglemte helter og skurker.»     

Slagstad har i sin fremstilling av norske aktører i denne og andre bøker etterlatt et helhetsinntrykk av at enkeltpersoners ideforestillinger og agens har betydning for utfallet i politiske veivalg. Også forståelsesformer og lojaliteter bidrar til å dytte historien i ulike retninger, ikke bare samfunnets teknologisk-økonomiske basis.

En får inntrykk av at den avfortryllede atmosfæren fra etterkrigstiden – der Arbeiderpartiet hadde kvittet seg med sosialismen som sekulær religion og i stedet blitt «politikkutformende teknokrater som skyr den demokratiske strid i det offentlige rom» – at det var noe som for Slagstad og mange i hans ungdomsgenerasjon ble opplevd som uutholdelig lite visjonært for hjerte og tanke. Det var Lars Roar Langslets foredrag om den unge Marx og «fremmedgjøringen» under kapitalismen som vakte slik resonans hos Slagstad, i likhet med begrepet «tingliggjøring» hos Marcuse. Tingliggjøring lyder som et ekko av mellomkrigstidens borgerlige klisjeer om «tidens gudløse materialisme» som truet med å oppløse samfunnsordenen. Gud forby.

Det er kanskje den ideolog som best kan sette ord på en ny generasjons klaustrofobiske frustrasjon over den verden de vokser opp i som får flest tilhengere, uansett hvor vag eller ryggesløs den løsning som frembys måtte være. Adorno og Horkheimer tilførte en ny dimensjon til marxismen: «Et sentralt perspektiv var kritikken av den tekniske, naturbeherskende fornuft.» 

I en slik stemning av sivilisasjonspessimistisk vantrivsel over samtiden er det gjerne fritt fram for livsynsberserker med større visjoner enn å bare flikke på den bestående orden. De skaper også tilhørighet, mening og retning for sine tilhengere. Man tilhører plutselig en elite som, i motsetning til oss andre i den konforme, manipulerte saueflokken, har gjennomskuet samtiden.      

Rune Slagstad står så avgjort selv på en liberal-demokratisk, rettsstatlig plattform, i vedvarende polemikk mot stalinistene til venstre for SV, og mot den illiberale, instrumentelle forståelsen av demokratiet som har preget Arbeiderpartiet. Han ble en sentral ideologileverandør til SV i den perioden hvor man fortsatt drømte om en ny og enda bedre versjon av marxismen. I SV ble det lett med lupe og fjøslykt etter marxistiske teoretikere fra mellomkrigstiden som kunne resirkuleres. Rosa Luxemburg var på manges lepper og ble kjørt fram som et ideal når man skulle relansere marxismen og samtidig distansere seg mot hjemlige stalinister. Sammenlignet med sin presentasjon av det norske persongalleriet blir Slagstad merkelig ukritisk når han drar fram tenkere fra Europas marxistiske gjenbrukssentral.  Han skriver:  

«Rosa Luxemburg var med sin frihetlige sosialisme — «Frihet er alltid dissidentenes frihet» - Lenins fremste opponent.»

Det er en ganske vindskjev fremstilling. Rosa Luxemburg var kritisk lojal overfor Lenins statskupp og hans avvikling av den valgte grunnlovgivende forsamling, hvor bolsjevikene bare fikk 24% oppslutning. Hun var Tysklands mest effektive forsvarer av bolsjevikenes diktatur, selv om hun mente at det innad i den revolusjonære bevegelse burde være rom for dissens. Hun latterliggjorde Bernstein og Kautsky – Lenins fremste opponenter – når disse kritiserte Lenins forakt for demokratiet. Til de sosialdemokratiske kritikerne av Lenin skriver hun:   

«Under feltropet «Demokrati eller diktatur!» blir kampen om nasjonalforsamlingen ført. Også denne kontrarevolusjonære parolen blir lydig overtatt av sosialistiske ledere, som ikke merker at disse alternativene er et demagogisk falskneri. Det er ikke dette det handler om nå, demokrati eller diktatur. Det spørsmål som historien har på dagsordenen lyder: borgerlig demokrati eller sosialistisk demokrati. Fordi proletariatets diktatur, det er demokrati i sosialistisk betydning av ordet.»

«Proletariatet kan, når det griper makten, ifølge Kautskys gode råd aldri gi avkall på den sosiale omveltning og bare vie seg til demokratiet uten å forråde både seg selv og revolusjonen. Det bør og må straks benytte de sosialistiske forholdsregler på det mest energiske, rigorøse og hensynsløse, altså utøve diktaturet; klassediktaturet, ikke diktaturet til et parti eller en klikk. Klassediktaturet, det vil si i bredeste offentlighet, under folkemassenes uhemmede deltakelse, i uinnskrenkede demokrati.»

Her er Luxemburg helt på linje med Lenin, som i «Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky» forklarer at prinsipielle skillet ikke går mellom demokrati og diktatur, men mellom borgerlig og proletarisk herredømme.

Slagstad selv er jo i dag en særs artikulert kritiker av denne politiske absolutismen som tenker at makt gir rett så lenge det er «våre» som seirer. Så desto merkeligere er det å se ham trekke fram kommunister som Rosa Luxemburg, Georg Lukacs, Karl Korsch, Karel Kosik og Rossana Rossanda som sine dannelsesagenter.     

Slagstad har tidligere påpekt et «systematisk fravær av prinsipiell samfunnsmoralsk refleksjon» i etterkrigstidens arbeiderpartistat. Selv anvender han idehistoriske verktøy i tilnærmingen til samtidens politikk.  Han skriver at «enhver politisk handling er bærer av mer eller mindre prinsipielle idéer og verdier, likesom enhver teori og ethvert begrep i denne kontekst er en politisk handling». Det gjør meg desto mer nysgjerrig på hvorvidt Slagstad i dag har noen second thoughts omkring sine ungdomshelter. Er de fortsatt relevante for å forstå samtiden? Men det blir fortsatt blitt stilt bero.

Det er ellers ingen mangel på ting å begeistres over i denne massive katalogen over mennesker og ideer som har bidratt til å forme vår samtid. En slås av den tematiske allsidigheten og perspektivmangfoldet hos Slagstad. Som kritiker melder jeg pass når det kommer til noen av temaene, der er det nesten ikke den ting jeg vet, som min skolekamerat sa det. Men Slagstads formidlingsglede gjør egen uvitenhet lettere å bære. Så har man lært noe nytt i dag også. Men i de tilfeller hvor jeg kan noe om den tenkeren som presenteres, blir jeg ofte slått av hvor elegant presist et komplisert meningsinnhold og en nødvendig kontekst formidles, hvilken skarpskodd betrakter og formsikker formidler Slagstad er.

Ja men hvordan framstår Slagstad selv da gjennom sine mange tekster? Her kan det kanskje passe å bruke hans portrett av Trygve Bull på Slagstad selv:

«Bull søkte ikke makt - men innflytelse. Hans politiske teft fratok ham imidlertid ikke evnen til analytisk refleksjon. I et regime som var dominert av maktpolitisk tankegang, søkte han å rehabilitere politikken i Aristoteles’ klassiske forstand: politikk som en kommunikativ strid om det gode liv med ordets makt som styrende medium. Er det noe vår politiske kultur mer enn noe lider under, er det fraværet av analytisk reflekterende realpolitikere av Bulls skole.»

Men vi har heldigvis Rune Slagstad.  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Some remarks on the Ossietzky case.

In Norwegian, see here.

To many Norwegians, the press campaign for and against Ossietzky being awarded the peace prize became a bit of an eye-opener. His fate became a symbol, and also a vehicle for understanding some structural traits of the new German regime. Why is that?       
                                                                                                                                                                                            Arthur Koestler wrote in 1944: “A dog run over by a car upsets our emotional balance and digestion; three million Jews killed in Poland cause but a moderate uneasiness. Statistics don’t bleed; it is the detail that counts. We are unable to embrace the total process with our awareness; we can only focus on little lumps of reality.”
I believe Koestler’s observation is true. And, that this is the reason why the atrocities of nazism – so vividly brought to our attention through individual fates, lumps of reality portrayed in countless books and films – for most Europeans still remain an arsenal of feelings that can be mobilized. Much more so than the dry facts about the millions who fell as victims of any given communist dictatorship. Those statistics don’t bleed. In autumn 1935, it didn’t seem very likely that the German journalist and editor Carl von Ossietzky would get the Nobel Peace Prize. Today we know, through the diary entries and a letter from the foreign minister Halvdan Koht, that none of the members of the Nobel Committee in 1935 actually proposed him as their candidate. Nor was the committee able to agree upon any other candidate that year. Koht maintained that Ossietzky would not have been nominated if he wasn’t imprisoned by the Nazis, and this suggested to him that his actual peace work had not been of sufficient importance to justify the award. “So, it is correct to say that I was against it; but I wasn’t in fact called upon to offer any resistance to an award which no one proposed” Koht recalled a year later.
 
The campaign started in the diaspora milieus of German intelligentsia, London and Paris being most important. But it got a crucial contribution from an unknown 22-year-old German refugee, Herbert Frahm, newly arrived in Norway under his code name Willy Brandt. In a letter to Konrad Reisner, Brandt wrote that it was justified to go on pressing for Ossietzky's candidature, although he regarded it as a lost cause. He had been informed by his friend Finn Moe, the man in charge of foreign affairs in the social democratic party organ, Arbeiderbladet. To his regret, Moe assessed that so few Norwegians were familiar with Ossietzkys journalism that it would be difficult to muster a list of public names to support him.
 
But then, on the 22nd of November 35, the campaigners got unexpected help from a famous author and Hitler-admirer: Knut Hamsun. The attack on the German candidate was given prominence in both of the main conservative newspapers, Tidens Tegn and Aftenposten. And it was held in a personal tone. Ossietzky could have fled, Hamsun stated, but he deliberately chose to stay because he knew that there would be an outcry if he got arrested. “What does he want? Is it the German rearmament he now as a friend of peace is demonstrating against?” Hamsun inquired. “Would this German rather see his country still laying crushed and humiliated between the nations, forever depending on British and French mercy?”
 
Hamsun’s blunt attack kicked off a heated debate, a debate that not only caught the attention of Norwegian authors and students, but involved practically the whole press and prompted labour unions-petitions and also eventually tied the social democratic party to the mast by statements from their own party central committee and members in the parliament. Willy Brandt thought Hamsun had in fact had helped Ossietzkys case. The German ambassador in Norway assessed the probable outcome in a similar way.
 
The newly elected government consisted of an unlikely coalition between the social democrats of Arbeiderpartiet and the agrarian Bondepartiet. Only two years before, prime minister Johan Nygaardsvold had stated in a speech that “it is Bondepartiet who have adopted fascism in our country”. Now he was leading a minority government with them. Very few thought this alliance between former mortal enemies would last for long. But it did, and in the process, the center did hold, and even thrived. But reading the views on Nazi Germany and the Ossietzky case in party-organs like Arbeiderbladet and Nationen, one would say they were worlds apart. Arbeiderbladet had supported Ossietzky from 1934 on, whereas Nationen made no secret of their fascist-friendly leanings, and campaigned accordingly against him. The German ambassador Heinrich Sahm reported to his supervisors in Berlin in 1938 that by reading Nationen, “one could get the impression that it is a national-socialistic paper one is facing”.
 
The Labour Party, having for the first time taken office in a governmental position lasting more than two weeks, had to maneuver in increasingly troubled waters. The consensus understanding of how to maintain a small country’s interest was to stay neutral and not get involved in any conflicts between the superpowers. Their Foreign minister, Koht, went out of his way to stay neutral and not provoke. It had worked well before.
 
What was typically motivating the campaigners for Ossietzky’s candidature in Norway? Well, apart from the author Sigurd Hoel, and the journalist Ragnar Vold, who both were exceptionally well informed, I think it is safe to say that most of the sympathizers had read next to nothing of Ossietzky. But as far as they were informed by the liberal and left-leaning press, they knew that Ossietzky had bravely fought the forces that now had gained the upper hand in Germany. They knew that Ossietzky had – in his own words – chosen not the easy way, but the one necessary. They knew him as a man who did not deviate from his principles. And that he therefore now, as an enemy of the regime, was imprisoned and mistreated. He thus became a symbol of a disillusioned but bravely fighting humanitarianism. But also, a telling case in point of the despotic character of the new German regime.
 
Hamsun’s attack on Ossietzky got a retort in the liberal newspaper Dagbladet the very same day. The author Nordahl Grieg – otherwise a staunch defender of the judicial customs in Stalin’s Soviet - certainly did form an apt response to Hamsun’s inquisitorial questions:
 
“Answer Ossietzky! The horns are sounding. Here we have a grand Norwegian poet who attacks you. He is a brave man, he has carefully chosen his enemy, as you lay there silenced in the concentration camp. He wants to see you forgotten. But this may be one of those things we will not forget – the grand mighty world-celebrity asking, and the man in the convict suit who cannot answer.”
 
A petition penned by Helge Krog was signed by 33 members of The Norwegian Authors’ Union. It denounced Hamsun’s attack on “a defenceless and silenced prisoner, taking side with an autocratic political regime which has expelled the elite of German authors into exile.”
 
Aftenposten refused to publish the petition but attacked it instead in its editorial: “About the well-intentioned signatories who had allowed themselves to be led on a leash by Helge Krog and his team of Marxists, one should use the words of the scripture: Forgive them, for they know not what they do.”
 
The internal debate among the Norwegian authors in the Ossietzky case is material for another presentation. When the Union of Norwegian Writers later met to consider the anti-Hamsun declaration, the vote to approve it won by only 74 to 44. Let me just mention two of the authors who did not sign the petition, Ronald Fangen and Tarjei Vesaas. The first one was not asked because Helge Krog had doubts about his attitude. Ronald Fangen was known as “German-friendly”, and was yet one of the first authors to publicly warn against the new regime in Germany. And the first author to be arrested during the war. The second one, Tarjei Vesaas, was just about to get his book accepted by a Berlin publisher. He did not sign, most likely because he feared it could jeopardize a promising career. He had his doubts, but the book “Das große Spiel” got published the year after, and so was the follow-up “Eine Frau ruft heim”, the same year. Vesaas had in 1933 written to his wife: “I am not a fan of Hitler. But I am fond of the whole of this vigorous nation which stands so alone against the whole world. I always take sides with the losers.” That was a common sentiment shortly after the First World War. A sympathy that often blurred the distinction between people of nations and their regimes.
 
In 1936, the international attention had increased and the list of famous names who had formally nominated Ossietzky was impressive. The pressure on the committee from home and abroad was mounting. Just before the final decision was to be taken, Halvdan Koht resigned briefly from the Committee, and he justified it on the grounds that while the different views of the committee were kept in discretion, one could hardly avoid the government being kept accountable for their decision. And this would limit the commission's freedom of choice. But Koht was immediately followed by another committee member, the former Foreign Minister Ludwig Mowinckel. Thus, Koht’s maneuver actually served to strengthen Ossietzky’s candidacy, because the deputy representative for Mowinckel was Martin Tranmæl, the chief editor of Arbeiderbladet. Aftenposten commented that Koht instead should have remained as a guardian to “avoid that the peace prize is being misused to serve our domestic Nazi-hatred.”
 
As the decision in favour of Ossietzky finally fell on 23rd November 1936, there were strong feelings on both sides. Willy Brandt, at the time undercover in Berlin, noticed the joy and hope it had sparked in the underground resistance, as well as the rage by many other fellow Germans. “This is tearing down for Norway all that our seamen, our businessmen, and our athletes are building up” one Norwegian business newspaper stated.
 
Their worries turned out to be unfounded. Although Der Führer was fuming with rage, prohibiting any German citizen in the future from receiving any of the different Nobel prizes, the German diplomatic reactions were all in all muted. The whole thing became of little significance to the long-term business relations between the countries. In 1938, Koht said in a confidential parliament meeting: “In all real matters I have not noticed anything that has disturbed the relations between the two countries or the two governments.”
 
Fredrik Stang, chairman of the Nobel Committee, delivered a speech in honour of Ossietzky in December 1936. Stang was afraid of “arousing irritation” and wondered whether the “polemic against the German statements is sufficiently balanced”. His ceremonial address was couched in moderate terms after he had “struck out important sections” which he “would have liked to say”, as he later put it. The king's chair stood empty during the ceremony.
 
It was often stated in the conservative press that the Peace Prize had been politicized and hijacked by a hidden agenda, and, as Aftenposten put it; “misused as an affront against those who think differently”. “Tidens Tegn” stated that “It is not as much the love of peace as the hatred of nazism that had brought Ossietzky's name to the fore.”
 
Some years later, one could observe a similar pattern of thought when the board of The Norwegian Authors’ Union refused to express any support for the newly arrested Aleksandr Solzhenitsyn, because “it could be perceived as an expression of a general anti-communism.”
 
Aftenposten tried to calm the waters and stated that “it would be very unfortunate if Germany regarded the nomination as a protest against the German system of government (nazism)”
 
In hindsight, the agenda was barely hidden on either side. But those who sided with Ossietzky meant that the German Nazi system was well worth a protest. And that the dictatorship in itself is prone to threaten the peace between nations.
 
Ossietzky was never able to speak on “the fraternity of nations” in Oslo. At first, Hitler planned to let him travel to Oslo, only to take away his citizenship. Goebbels spoke of letting heads roll. Göring thought differently. He tried to make Ossietzky renounce the prize and keep quiet, offering him a monthly sum of money and the best treatment possible for his tuberculosis, which according to an inmate was inflicted on Ossietzky through an injection. Göring knew full well that a Nobel speech held by Ossietzky to the international press would be a terrible blow to Germany's reputation. Ossietzky refused his offer. So, he was sent back to his “Zauberberg for the poor”, a single 9 square meter room in an apartment for tuberculosis patients in the poorest quarters of Berlin where he was to spend the rest of his days. A guard was posted outside the door, but he was sometimes absent due to the fear of being infected. We know this, because a young Norwegian couple, Inger and Finn Lie, travelled to Germany and managed to find the place where he was kept. And, after having assured Ossietzky's wife Maud that they were not journalists, the couple were invited in. Finn Lie had a long chat with Ossietzky whilst the women went out for a walk. Ossietzky was convinced that Germany was preparing for another war. Lie told him about Hamsun’s verbal attack, and not holding back what he felt about it. But Ossietzky waved it aside. “I don’t know him as a person, but what a wonderful author he is. You must promise to send me his latest book”.
 
Was Ossietzky a communist, as the campaigners against him implied? Having read Die Weltbühne, I’d say no. Full stop. But he had, as a «leftist without any party affiliation», repeatedly stressed the need for an alliance between the two socialist parties to block fascism's way to power. On the first of March 32 he would have preferred a unifying social democrat candidate, but as the social democrats opted for Hindenburg, he saw no alternative to voting for Thälmann. Ossietzky wrote: “The social democrats say: Hindenburg means fight against fascism. From where do the gentlemen get this idea? [..] The Hindenburg coalition between the worn-out court ladies of monarchy and the coming court-men of the dictatorial republic is a product of party offices who have lost touch with the electorate. Germany has in these last years hungered and suffered too much to let their decisions be formed by piety. Most of them have little to gain, but rather a lost existence to avenge.”

His daughter, Rosalinda von Ossietzky

Ossietzky was never able to speak to an international public again. Nor did he ever see his daughter again, although she spoke to him by long-distance telephone on her 18th birthday in December 1937. She was by then in Sweden, and he was still in Berlin, where he died on the 4th of May 1938.