De umistelige

 

Til tross for at dagens mote sier at det er lov, ja nesten påbudt å gå med lue, så er ikke det et plagg jeg gjerne tar på meg. «Ta nu hua på deg», det var sånt som mødre maste om da jeg var liten gutt. Vi måtte jo ikke fryse når vi skulle ut og leke. Og vi skulle jo ut og leke. Eller når vi skulle på skolen. Det kunne jo gjerne være kaldt på vei til skolebussen om morgenen. Så da var det å tre lua nedover ørene. Jeg synes fortsatt det ser helt johan ut, sånn rent objektivt. Som liten gutt var man jo klipt en gang for alle, så selv om det satt langt inne å skulle innrømmet det, kunne nok mødre ha rett i at det gjorde godt å få ørene tildekket med en hjemmestrikket lue. Men i skolegårdens lek ble det fort varmt under topplokket, og da kunne ørene fungere som kjøleribber. Dessuten var det av grunner som jeg ikke helt kan gjøre rede for i dag mye kulere å skyve lua langt fram i panna, men altså ikke over ørene.

Forøvrig eksisterte ikke ordet «kul» på min dialekt før langt utpå 70-tallet, og til da hadde mange av oss fått langt hår som uansett dekket ørene. Med tiden spredte dette fjortis-ordet kul seg nordover, og det lange håret kom og gikk for de fleste av oss, akkurat som årene. And we are fortsatt very kul, and feiring Christmas every jul. Men det å være kul er en sportsgren som krever utholdenhet og aldri sviktende oppmerksomhet. 

Når jeg i dag ser folk i min egen svimlende alder som i uvitenhet eller ren trass vandrer rundt med en viltvoksende grå krattskog av hår rundt (og i) ørene, samt en voksende måne over der igjen, tenker at de heller burde lytte til det mødrene fra barndomslandet foreskrev uregjerlige gutter; klipp håret og ta på deg lue. Som Creedence sang det: I see a bad moon rising. Uff ja, men lets face it; det er bedre å velge luas komfort fremfor ungdommens stil og fart, nå som det toget likevel er gått. Og forresten går kule ungdommer omkring med lue nå, sommer som vinter, ute og inne. Til og med shorts og lue, samtidig. Litt som piggdekk på en åpen kabriolet om sommeren, hvis du skjønner.

På grunn av en rivende sivilisatorisk utvikling i vår del av verden har jeg kunnet utsette dette sannhetens øyeblikk. The moment of lue. Jeg går nemlig fortsatt uten, og jeg fryser ikke. Jeg har på meg headset ute, eller [h]øretelefoner som man sa i gamle dager. Og jeg hører på telefonen. Den virker smartere enn meg når jeg fomler med gammelmanshendene for å slå av musikken hvis jeg plutselig treffer noen som jeg vil si hei til. Faren min fortalte forresten at det ikke var uvanlig at voksne folk sang når de gikk etter veien i den bygda vi begge vokste opp i. I edru tilstand. Med barn tilstede. Det er vanskelig å forestille seg. I alle fall, jeg foretrekker å taust nyte medbragt musikk der jeg går. Uten lue.

Men hvor var jeg. Jo jeg var på vei hjem fra stampuben min. Ikke helt edru, det er så, men ettertenksomt lyttende til musikk. I øyeblikkets hint av sentimentalitet tenker jeg at denne låta her ble faktisk ikke så dum. At den skulle jeg jammen gitt mye for å kunne spille for foreldrene mine. 

 

Hør på denne trompeten, pappa. Helen Hillevi heter hun som spiller. Er det ikke fint?

Hør på trommene som guttungen spiller. Er han ikke flink? 

Jeg har lagt på ekko i starten av det. Det skal høres ut som hornmusikkens skarptrommehvirvler når de laget rikosjetter mellom husveggene i mai. 

Hodet mitt er fullt av minner som danser uberegnelige som rikosjetter. Et ras av assosiasjoner kan bli utløst av de forskjelligste ting. De har det til felles at de gjerne involverer mennesker som var viktige deler av min livsverden. De hørte så selvsagt til der, og til sammen dannet de verdenen slik man hadde lært den å kjenne, evige, umistelige. Og de er nesten alle sammen borte nå. «Men har'n bjeller, så får dom låte, og har'n viser, så få dom fram», skrev Prøysen. Så jeg har laget en sang til dem. De umistelige. «Og itte kæille je det å gråte om aua vassflyg når'n tæk en dram.»             

Ny lærdom.

«Overfor det bilde av vår egen framtid som gamle mennesker viser oss blir vi stående vantro; en indre stemme visker mot all fornuft at dette vil ikke vil skje med oss. Vi er ikke lenger oss når den en gang kommer. Fram til alderdommen bryter inn over oss er den noe som bare gjelder andre.»

Simone de Beauvoir.

Det er ikke mer enn to år siden jeg fungerte tålelig greit uten briller. Den gang var jeg 56. I skrivende stund sitter jeg med et par briller på nesen, det er det paret som er rødt ytterst på brillestanga. Jeg står på rød-lista. Og på bordet ved siden av ligger de blå som jeg ellers bruker. Det skulle ikke være til å ta feil av. Hvis du nå skulle se for deg et gammelt surrehode som lager seg enkle rutiner for å holde en slags oversikt i en verden som i økende grad oppleves som lumsk og uoversiktlig, så er du på rett spor. En gammel liten gutt som har begynt å skrive huskelapp fra mor til seg selv, et vordende æresmedlem i korttidsminneforeningen.

I morges hadde jeg lesebrillene på under barberingen. Det bare skjedde. Synet av den gamle mannen i speilet med viltvoksende øyenbryn og poser under øynene fikk meg til å tenke på barndommens kriminalbetjent Derrick. Nei du er kanskje for ung til å ha hørt om ham. Han så sånn ut.

Og det bildet er ikke en gang tatt tidlig om morgenen eller helt mot slutten av hans TV-karriere. We got to show us at our best, det er nå min mening. Så etter å ha gjort det beste ut av mitt morraskrukketryne, ubarmhjertig flombelyst i et antiseptisk bad på et hotellrom i Svolvær, tusler jeg ned i spisesalen. Av tungtveiende grunner er jeg ikke iført lesebriller. Satser på at det stort sett er beinløs mat til frokost. Jeg blir stående og stirre vantro på en kaffeautomat med en masse tekst og forklaringer. Jeg liker ikke bruksanvisninger. Tror folk at vi er helt dust eller? Jeg trykker på en knapp med bilde av en kopp i passe størrelse. What could possibly go wrong?

Utover en liten skvett varmtvann skjer det fint lite, men jeg kaster et fort blikk på hun som betjener seg av maskinen til høyre for meg, og hun drar i tillegg ned en spake. Jeg følger hennes eksempel, uten at det hjelper stort. Hun forklarer pedagogisk til den svake eleven at man først må kaste inn en kaffe-kapsel i slissen ved siden av spaken. Ach soo. 

Jeg forholder meg til det siste fra forskningsfronten på kaffeelektronikk og gjør som skrevet står med liten skrift. Men imens har maskinen mistet tålmodigheten og displayet forklarer meg sarkastisk at det er «for kort ventetid for å gjennomføre prosessen». Noe i den duren. Flere forsøk følger, men det resulterer kun i samme beskjed på displayet. Det står ikke helt eksplisitt at jeg er en idiot, men jeg kan da lese mellom linjene. For å sitere noe som Albert Einstein visstnok aldri har sagt: Insanity Is Doing the Same Thing Over and Over Again and Expecting Different Results

Du får skjenke kaffe du som er sånn teknisk, sa man før i verden. Det er ingen ting å le av. 

Jeg henter fram et glass og beveger meg diskret i retning juice-dispenseren. Den er tilpasset mine teknologiske skills og vi forstår hverandre. (Her skylder jeg å gjøre meg selv oppmerksom på at jeg tross alt har skiftet toppakning på traktor, og det aldeles uten å ha bodd på hotell. Og i båt, forsåvidt. Men den gang var jeg en dag yngre, og hadde også atskillig mindre slark i spekulatoren).

Resten av den koffeinfrie frokosten, samt utsjekking av hotell, forløper uten store kalamiteter, og jeg beveger meg ut i blågrått sommervær iført min beste vinterfrakk. Sommeren i Nord-Norge er jo den vakreste dagen i året, men dette er en av de andre dagene i juli. En med 9 grader og litt yr i lufta.

Kneet protesterer vilt i begynnelsen, men jeg tusler forsiktig langs gatene og ser på en liten by som langsomt våkner til liv. Det går seg til. Noen arbeidere legger asfalt, og jeg ser med misunnelse på gruppen av able-bodied asfaltarbeidere som later til å ha kropper som gjør som de får beskjed om. I mange tiår tilhørte jeg selv deres kategori. Jeg var selv en gang kroppsarbeider, og dertil et arbeidsjern ifølge folk som skulle ha greie på slikt. «Vær nå forsiktig med ryggen!» kunne noen si når de så meg bære tungt og uvørent. Jeg smilte lett overbærende tilbake. De lå noen nesehår fremfor meg i livsløypa, men det de måtte ha ervervet seg underveis av dyrekjøpte lærdommer lot seg ikke formidle videre i til meg. At også de en gang hadde vært like unge, sterke og skjødesløse, det overgikk min forestillingsevne. De talte for døve ører, selv om det den gang ikke var noe i veien med hørselen min. Jeg hinker videre mens jeg prøver å huske et dikt. Og her fant jeg det jammen:

Ny lærdom

Utruleg lenge var eg sterk og sprek

og kunne halde fram min vante veg

og trudde ikkje at slikt vondt som råkar

så mange gamle folk, skulle råke meg.

Eg såg på gamle skrøplingar, og tenkte

at om dei for alvor sette viljen inn

kunne dei vel te seg mindre ynkelege.

Jo, det er sant. Så hard var eg, så blind.

No har eg lært nytt. Min eige kropp

har drive meg på plass i skrøplinganes hær.

Ikkje kall oss stakkarslege når du ser oss.

Kall oss heller tapre. Det er det vi er.

Halldis Moren Vesaas: Livshus; 1995

Jeg har møtt mange slike tapre eldre mennesker. Enten i form av stemmer fra intervjuer som jeg har transkribert, eller gjennom samtaler. Det er folk som tross kroppens daglige påminnelser ikke definerer seg selv gjennom egne skrøpeligheter eller smerter. De har andre tema som interesserer dem mer. De evner å glede seg over alle små tingene de fortsatt er i stand til å gjøre på en god dag. De har ikke mistet evnen til å bli engasjert av andre mennesker og er ikke blitt blinde for alt det forunderlige som verden rundt oss er full av. Og de synes de har så mye å være takknemlige for, alt tatt i betraktning. 

Jeg synes de gestalter en slags livskunst og et ideal som jeg nå forsøker å tilegne meg. Å ikke bare hige etter mål bak neste blåne, men også glede seg over det en har oppnådd. Å kunne glede seg over det man før tok for gitt, det er faktisk noe som er verdt å kunne. Forhåpentlig er det ikke for sent å lære.    

Noen ganger

 I can not imagine my existence without him,
 but somehow I must.

Noen ganger rett før søvnen kommer kan en plutselig tanke rive meg ut av dens favn. Jeg må for all del beskytte min umistelige far. En urolig fornemmelse av at han kan komme til skade seg gjør meg lys våken.

Det er en ganske merkelig følelse å få kastet over seg. Nå av alle ting. Da min far levde tenkte jeg ikke slik. Å være bekymret var ikke en del av vårt pensum. Det var det andre som tok seg av. I ungdommen ga andres «vær nå forsiktig!» en slags søt kribling, en fallhøyde. Men vi var begge sterke i høyden. Din trygghet hadde smittet, den lå som en grunning under min eventyrlyst og mitt ungdommelige mot. I dag tenker jeg at vi mer enn én gang hadde en god slump flaks. Men det var en slags ubevisst del av vår kalkyle. Nå kan jeg se for meg dine ansiktstrekk og bli slått av hvor ubeskyttet og tillitsfullt du vendte deg mot verden. Se for meg den djerve unge mannen du en gang var. Som om jeg ville beskytte deg. Som om jeg kunne.

Kan ikke huske at jeg som ung var redd for at det skulle skje deg noe. Det er nå jeg stundom kan våkne til mitt gamle barnehjertes urolige hamring. Hva er det vel nå å passe seg for? Ingen kan gjøre deg noe lenger, verken godt eller vondt. Og selv er jeg milelangt fra brølende motorer, roterende stål, eller en bøs okse på frifot. Livets elv flyter langsommere på sin ferd mot havet. Jeg må ikke en gang ut i vinden og regnet. I høyden går jeg på kafé, sitter tørt, trygt og varmt og ser bilene gli lydløst forbi vinduet. Jeg lager meg ingen bekymringer. Det har blitt en vane å tilhøre de heldige. Selv når uhellet var ute var det alltid den mildeste utgaven som traff meg. 

Jeg kan stusse av gjenkjennelse når mine egne gester og fakter møter minnene jeg har av deg. Plutselig, som stod jeg foran et speil, kan jeg bli slått av hvordan vi ligner hverandre mer og mer. Det ville du også ha merket om du kunne sett meg. Og det er som om aldersforskjellen minsker for hvert år, at min egen livsetappe ligner mer og mer på der du var og slik jeg husker deg fra mitt voksne liv. Hvordan var dine siste år, dine dager alene med den store stillheten, omgitt av alle tingene som var besjelet av minner? Jeg var for opptatt av mitt eget til å virkelig ense deg og det du måtte stå i, ofte alene. Jeg ser deg klarere nå. Nå som alt er for sent. 

Det er et nytt og fremmed sted i livet, det å bli gammel. Her er jeg nyankommet og blant de yngste og mest uerfarne. Den som kunne rådført seg med deg. Ikke at jeg pleide å gjøre det. Skulle helst klare ting selv. Det var sånn din uslitelige tillit hadde lært meg å tenke. Likevel var det en taus trygghet i det å ha deg der som den erfarne kjentmann når jeg selv i så mangt skulle gjøre førstereis. Det er vel derfor jeg fører denne monologen og later som om det er en samtale. Som om du kunne høre eller svare. Det er absurd å prate slik, naturligvis. Men det virker enda merkeligere å skulle leve som om alt dette som vi en gang delte ikke fantes, bare fordi du nå er død og borte.  

Disse plutselige ilingene av savn. Jeg må lære meg å omgås dem nå. Som om de var en sjelens slitasjegikt, slikt som en må regne med i min alder. Hva skal de være til, alle disse tankene som klamrer seg til en tid som vi begge lagt bak oss? De klenger seg fast som en barnehånd til en arbeidsneve. Alt er jo såre vel, egentlig. Ingen grunn til å klage. Men noen av minnene har nå fått kvasse kanter, lik steiner en kan snuble i og skjære seg på. De er så vakre at det gjør vondt. Jeg beveger meg forsiktig mellom dem. Er ikke så stø på foten som før, er blitt redd for å falle.  

Vi smilte litt av de engstelige og bekymrede den gang, de som hadde hodet fullt av alt som kunne gå galt. Vi var på høyde med våre liv, ble ikke svimle, så ikke ned, vi så fremover. Det er sånn jeg husker det, det var sånn det skulle være. Bestandig.

                                                                 - * -

[Denne teksten har på en måte sin egen melodi. Du kan lytte til den her]

Ennå er alt stille

Jeg blir et øyeblikk stående å stirre ut gjennom natten. På gaten under meg glir en enslig bil lydløst forbi. Tenk at en by kan være så stille. Det har snødd igjen. Stillheten der ute, nesen min mot den kalde vindusruta. Og et minne jeg ikke ante eksistensen av før nå. Et blikk ut gjennom en annen rute, en annen sovende by. Et tog setter seg langsomt i bevegelse. Uvirkelig stille, bare et lite rykk. Vi var på vei.

Den gang kunne et ungt par bruke NSB som flyttebyrå. Kvelden før hadde vi kjørt ned til Østbanen som det het og avlevert det meste av det vi hadde av jordisk gods. Folkevognbussen var full. Knuselige bryllupspresanger lå omsorgsfullt innpakket mellom klær og bøker. Utrolig mange kollier som man kunne kartere for en latterlig liten sum. Mannen som tok imot ristet på hodet. Har dere tenkt å flytte eller? sa han. Ja det hadde vi tenkt.

Neste morgen hadde vi bare to kofferter og en stålampe med oss inn i kupeen. I Trondheim må man skifte tog. Det var en benk på perrongen og noen få minutter å vente. Vi satte oss med koffertene stilt opp som et lite bord. Stålampen stod pent ved enden av benken, og et og annet tørt snøfnugg danset i det kalde lyset. Vi satt der trøtte og tause og må ha vært et underlig skue, en spotsk sofa-idyll fra en interiørkatalog for hjemløse. Uvirkelig, som i en ettertenksom filmscene. Så bar det videre. Det var en helt ny etappe. Det var oss to, og dette var helt på ordentlig. Vi skulle være voksne.

Da vi ankom Fauske stod pappa der med en lånt varebil. Vi proppet den opp til under taket og fikk plass til alt. Alt vi trengte. Det hadde kommet vel fram, like helt. Så krabbet vi inn i dobbeltsetet foran, tok på oss bilbeltene og rullet av gårde. Dåkker får vær velkommen nordover sa pappa i en litt uvanlig deklamatorisk stil til ham å være. Men det er kanskje derfor jeg ennå husker hvordan ordene falt. Motoren summet blidt mens vi nesten lydløst gled forbi hus og gårder som viste seg fra sin beste side. Sola falt skrått over gyllen snø. 

Det må være mer enn 30 år siden nå, men stillheten er jo den samme. Det er som begynnelsen på en film der kamera langsomt zoomer inn et hvitt landskap fra en stor høyde. Menneskene har knapt satt spor etter seg. Snøen hviler taus og uberørt av våre steg. Ennå er alt stille. Ennå kan alt skje. Ingen ting er knust. Alt ligger ennå foran oss. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Her, i denne verdenen.

Det hender ganske ofte at folk i Bodø spør hvor jeg kommer fra. Når jeg så forteller det, kommer det gjerne et oppfølgingsspørsmål: Reiser du ofte tilbake til Steigen? Det er jo så pent der!

Ja det er pent der. Og jeg er knyttet til stedet av tusen minner. Men nei, jeg reiser ikke ofte tilbake. Den vanligste anledningen er at noen skal begraves. Når jeg først er der, pleier jeg å gi meg selv et par dager for å oppsøke folk som det er godt å se igjen. Men å være der gjør meg urolig og opprevet, selv om venner og eks-naboer er rørende i sin vennlige interesse og gjør alt de kan for at jeg skal føle meg som hjemme.

Hvordan går det med deg, spør vi hverandre. Sånn på ordentlig. Ordene vokser seg litt store og fremmede i munnen når en plutselig skal gjøre opp en slags status over ens egen tilværelse. Vi synes vel stort sett det går oss vel, det er ikke det. Men begge parter føler samtidig på hvor annerledes spørsmålet lyder nå enn når vi før i verden traff hverandre og i farten spurte ‘kor det går?’ Og at vi er blitt litt fremmede for dem vi var. Det er ikke de samme to som nå står der og snakker litt keitete sammen. Og det som man før ikke trengte å forklare gir en nå opp å forklare. You wouldn’t know.

Sneier praten innom et felles minne blir det som å betrakte et litt gulnet bilde fra den gang. De tusen små forandringene i tidens løp gjør oss merkelig fremmede for personene på bildet. Tenk det der er oss… var oss den gangen. Frozen in time, et annet sted i livet. Ansiktene våre har eldes siden den gang. Vi må anstrenge oss for å huske hvordan det var og hva det var, alt det viktige som vi balte med og stod i. Og selv om jeg er den som har gjort oppbrudd og reist, innbiller jeg meg ikke at den verden jeg forlot har stått i stille. Eller burde ha gjort det. Den gjør noe med oss, tiden, hele tiden. Det finnes intet sted der tiden har stått stille, uansett hvor inderlig vi måtte forbanne tidens elv.  

Så jeg kommer aldri utenom denne lett klaustrofobiske melankolien som hjemsøker meg ved slike anledninger. Å være på Engeløya er som å bli vist rundt av en vennlig familie som har gjort huset du vokste opp i til sitt eget. Bare se deg rundt, du. Gå gjerne de trinn som kroppen din fortsatt kjenner som i søvne. Det er der alt sammen, med små forandringer. Men ingen ting er som før. Veggene presser seg taust og tett rundt deg: Hva gjør du her, egentlig? Hva har du her å gjøre?

Marhta Nussbaum skriver klokt om våre følelser, hvordan de er bundet sammen til vår forståelse av vår plass i verden. Hun beskriver tapserfaringer, sorgen over miste noen man er glad i, hvordan vi «ser den personen vi har mistet som en bestanddel av verdens landskap, og avskyr synet av en verden hvor denne delen er blitt borte.»* Jeg skal ikke trette noen ved å liste opp hva eller hvem det er jeg savner, det en gang så umistelige. Det som jeg i en slags barnetro mente utgjorde forskjellen mellom et sted man tilfeldigvis bor og stedet hvor man hører til i denne verden. Det skal forbli en uforståelig og uoversettelig taus monolog uten tilhørere. De som fortsatt bor på stedet lever sine egne daglige liv, for det meste i presens, heldigvis. Jeg vil ikke redusere dem til rekvisitter i mitt museum. Helst vil jeg treffe dem på det som nå er blitt min hjemmebane, og ikke i dette landskapet av skrømt. It’s not about you, Steigen. Men følelsen av ikke å høre til, å være en fremmed gjest, er ganske beklemmende. Dette handler mer om egne demoner enn om sannheten om hvordan det er å bo der. Det skal jeg ikke uttale meg noe om.

 «Går du her og trør og e berre fin mann på blanke formiddagen?» ville de gamle ha sagt om de hadde sett meg nå. Ja jeg gjør så, svarer jeg inni meg. Ingen kjeledress i dag. Eller olje under fingerneglene. 

Nabolaget her er fullt av skrømt,

Aldri flytta herfra, jeg har rømt.

E trur ikkje på skrømt, kunne folk si i foreldregenerasjonen min. I second that, tenker jeg inni meg på et språk som ville gjort meg til en fremmed for dem. Sånn raver jeg videre i min assosiasjonsdrevne tause monolog med fedreåndene.

Men en bør ikke fortape seg i fortiden, bli en minnenes melankoholiker. Det er ti år siden jeg dro nå. Og de viktigste tapserfaringene lå bak meg før jeg dro. Selve reisen var bare en følge av deres nådeløst konsekvente logikk. Jeg var allerede på vei til å bli en forhenværende, et gjenferd iført gamle kostymer fra et forgangent teaterstykke som tiden selv hadde tatt av plakaten. Jeg trodde livet i store trekk var over sånn for min egen del. At den tiden som måtte gjenstå ikke hadde flere harde pakker til meg.

Og så fikk jeg et helt nytt liv i gave. Jeg er irriterende fornøyd og tilfreds med min tilværelse. Skulle jeg beskrive den vil det bare høres ut som skryt, så det skal jeg spare dere for. Men dette er mitt forsøk på å forstå noe jeg innbiller meg er et allment fenomen: hvorfor så mange av oss er så ambivalente når vi er på ferie i vår barndoms dal, hvorfor vi kjenner et blaff av lettelse når vi etterpå kommer tilbake til hverdagen.

«Du har jo minnene», sier noen, som om de vil trøste meg. Ja, jo. Før et brudd eller oppbrudd gjør det godt å se tilbake på gode minner sammen med dem en er glad i. Men når noe har gått i stykker er det de gode minnene som gjør mest vondt. Fordi det aldri mer kan bli snakk om å skape nye.

     «There is no pain so great as the memory of joy in present grief.»         Aeschylus

De gode stundene i fortiden var som løfter om en bedre og lykkeligere framtid, sammen. Men det blir det ikke noe av. Stykket du spilte er tatt av plakaten og det blir ingen ekstraforestilling. Og det ante du ikke den gang, i lykkens tankeløse øyeblikk. Jeg gjorde i alle fall ikke det. Trodde jeg det skulle vare evig?

Som forfatteren Taiye Selasi sier i en TED-forelesning: 

«Kanskje det største problemet ved å komme fra et sted er myten om å vende tilbake til det. Jeg blir ofte spurt om jeg har planer om å vende tilbake til Ghana. Jeg reiser til Accra hvert år, men jeg kan ikke «vende tilbake» til Ghana. Det er ikke fordi jeg ikke var født der. Min far kan heller ikke vende tilbake. Landet jeg ble født i… det landet eksisterer ikke lenger. Vi kan aldri dra tilbake til et sted og finne det igjen presist som da vi forlot det. Noe vil alltids ha forandret seg. Mest av alt oss selv. Mennesker.»  

Fortsatt trigger sanseinntrykk de mest usaklige minner. Som et arkiv som blir styrt av ren kaleidoskopisk slump. Random Access Memory. Det har jeg ingen kontroll over. Men min bevisste vilje og tanke sier: bli ikke mentalt hjemmeværende i det forlatte gamlelandet, bo i alle de kostbare øyeblikkene ditt nye liv består av. Her, i denne verdenen. 

*Martha C. Nussbaum. Upheavals of Thought: The Intelligence of Emotions (Kindle Location 843)

By The Bonnie Banks O' Loch Lomond

Jeg hører på lydbøker mens jeg går i et vakkert skotsk landskap, The West Highland Way. Over runde, myke fjellsider og gjennom irrgrønn urskog der trær som faller i stormer ingen lenger kan huske får bli liggende urørte, som påminnelser. 

Jeg tenker ofte på det med å eldes. En erfaring som mange skjønnlitterære forfattere kretser rundt. Lydbøkene jeg lytter til blir en slags reisefører inn i et landskap som er vanskelig å forestille seg før en kommer dit selv. Selv for oss som har vært lenge underveis tar hver alder en til et nytt sted som en aldri har sett før. 

Dagsetappene er fra 20 til 30 km. Korte nok til at utrente ungdommer og middelaldrende par klarer strabasene, og lange nok til at en blir pinlig klar over sine føtter og skuldre, påminnet om ens sårbarhet for tørst og sult, sol og regn. Det er godt å merke at kroppen fortsatt fungerer, å kunne legge ut på ny frisk etter en god natts søvn.  

Og disse rent kroppslige sanseerfaringene, som ikke lenger inngår i dagliglivet for slike som meg, kommer også til meg som erindringer. Kroppen husker. Og jeg driver i tankene tilbake til min barndoms fjerne verden hvor det fantes ord som beskrev erfaringer som alle kjente, selv om ingen av oss kjente til ord som fjellsko eller fritidsklær eller treningsstudio. Å være hungrig eller utfaren var slike ord de gamle kunne bruke etter en dag på slåttmarka. Jeg hadde glemt både ordene og innebyrden av dem. Slike sanseerfaringer fikk vel alle som vokste opp på en gård med seg. Å slite en hardt sammenfiltret dunge med vått gras fra hverandre og henge det opp på hesja. Eller å presse høyet opp under takblekket på låven slik at en fikk plass til alt. Å gå timevis og lete etter kviger i utmarka. I gummistøvler, rimeligvis, sånn at en ikke ble våt. I løpet av denne uka har jeg gått 150 kilometer gjennom villmarka uten så mye som å få søle på vandreskoene mine. Stiene er velpreparerte og godt merkede, og det gjør det å forsere et til dels vilt landskap til en ganske monden affære. Jeg legger til ordene utfaren, slåttmarka, takblekket og kviger i Words rikholdige ordbok. Den er kanskje bedre på nye navn og begrep enn gamle og utdaterte.

Selvsagt kunne folk også den gang bli slitne og tørste når de var ute i naturen så å si i embeds medfør. I alle fall ble jeg det da jeg som gutt fikk med meg slutten på en livsform som nå ikke lenger finnes i vår del av verden. Den gjennomvarme, søvnige trøttheten kommer til deg som strofene i en sang du ikke har hørt på evigheter. Men det er altså slike strabaser folk i dag betaler i dyre dommer for å oppleve. Jeg også. Det som man før gjorde fordi man måtte. Det er noe nytt. 

Og så den gode følelsen i kroppen etterpå, som jeg i skrivende stund merker et blaff av erindring ved. Når en var ferdig, når fôret var i hus, når alle dyrene var på bås, når vi hadde klart det i år også, sammen. Det er slikt som noen på min alder og over et visst melankoholnivå kan falle litt i staver over å minnes, men aldri helt uten et nykternt blaff av lettelse over at de tider er forbi.

Her sitter jeg i mitt private rom på den skotske landsbygda og skriver. Nedenunder hører jeg lyder fra kjøkkenet, innehaveren av stedets Bed & Breakfast steller i stand kveldsmat til gjestene. Vi trasker ikke rundt i gummistøvler, vi har dyre fjellsko. Vi har ikke på oss oransje oljehyre når det regner, men henter fram fra sekken lette, impregnerte regnklær som puster. Fritidsklær. Utstyr. Vi synes vi har vært flinke når vi har gått et par mil og nytt utsikten. Bagasjen blir fraktet. En kan bestille ferdig nistepakke. Vi har dusj og hviler ut i nyoppredde senger. Jeg føler meg som Jeppe i baronens seng. Vi nyter en øl i stedets bar hvor en kan konversere med andre vandre-turister fra mange land. Vi er slitne og sultne og lykkelige på ordentlig. Vi er bloody tourists som smilende kvitrer i vei i vår vennlige anelsesløshet. Men dette er jo på liksom, sier mitt gamle lutheranske bondehode. 

Det er for oss de har bygget denne vandreveien som knytter sammen alle disse tidligere attergløymene rundt Loch Lomond. Det er vi som har gjort dem posh. I dag ankommer et fransk filmteam Kinlochleven. De lurte på om de kunne få servert frokost ekstra tidlig fordi de ville filme soloppgangen. «Den finner sted ca. 3:30», forklarte en av de ansatte lattermildt.

Tigersvans

I flere av gjestehusene vi var innom så jeg tigersvanser hengt opp som pynt på veggene. Lurer på hvor mange av de unge gjestene som ante hva de en gang ble brukt til.  

Turisme er naturligvis organisert kitsch. Presentasjonen av det stedegne og opprinnelige har preg av museum og tidsreise med alle modernitetens velsignelser trygt i behold. Og det er i liten grad et møte med de livsformer som faktisk ville være representativt for det lokale. Det er jo oftest til forveksling likt turistenes egne moderne liv. 

Men takke seg til litt velsmurt tradisjons- og ekthetsindustri som gir penger og nye arbeidsplasser i de små landsbyene vi ankommer. Det er sånne som oss som gjør at en fortsatt kan treffe unge mennesker som serverer oss og gjør rent etter oss. Noen er fra stedene vi vandrer gjennom, og uten turismen hadde de måttet søke seg jobb andre steder. Mange er sesongarbeidere fra andre europeiske land. Vi er på vei sammen og hver for oss, men vi reiser ikke alle på samme klasse. Jeg befinner meg i the leisure class. I mange år var jeg en av dem som var bufast på et sted der folk stakk innom. Tenk å kunne bo sånn, sa de begeistret. Nå har jeg blitt anvist en ny rolle. Jeg kan reise og bruke dagene as I please. Er alt dette til meg, tenker jeg. Det er visst det. Jeg nyter det mens jeg kan. Es ist noch nicht aller Tage Abend.

Jag vill tacka livet
Som gett mig så mycket
Det gav mig lång vandring  
För så trötta føtter
Jag gick genom städer
Genom djupa vatten
Över stränder, berg, i Öknar och på slättland
Hem till ditt hus och dina Gröna ängar

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

  

Et spørsmål om perspektiv

Kontrastene i livet er noe som har slått meg, as time goes by. Hvordan samme person eller samme sted kan ta seg utrolig forskjellig ut, avhengig av hvor en befinner seg i livet. Erindringen har lagt noen av bildene i mitt hode i et varmt sollys. Noen portretter er blitt blasse og utydelige, mens andre trer fram med detaljer jeg aldri før hadde lagt merke til.  

Hva er sannheten om de steder og veier jeg har gått. Og hvem var de egentlig, de få og viktige som formet mitt bilde av hva en kan frykte og hva en tør håpe på i møte med andre. Og hvilket bilde etterlot jeg selv dem jeg møtte på min vei? Hva er det sanne bildet av oss, det som blir stående når alle slør av løgner, forstillelse og disse alt for mange ting man ville blir tært bort av tiden. Det skal du ikke få vite hos meg, sier folk i bygda jeg kommer fra. De som måtte tenke over slike ting hadde i hvert fall stort sett lært å holde tann for tunge. Å bli for filosofisk var en blottstillelse, en frivolitet som var forbeholdt unger, vekkelsespredikanter og fulle folk. Ingen vits i å spekulere over spørsmål det ikke finnes svar på. Det var slikt folk ble gale av. 

De fleste slike fordommer og munnhell har noen støttemurer av empiri å lene seg mot. Det er faktisk liten vits i å fortape seg i alt som ikke ble som en håpet, alt det en ikke kan gjøre noe ved. En kan til en viss grad velge hvordan en vil se på fortiden, hvilke erfaringer som får makt til å definere bildet av hvem vi er og hva en kan håpe på. Det er langt på vei et spørsmål om perspektiv. Noen dager ser vi bare vrangsiden av tiden og menneskene. Når dagene er onde og mørke øyner vi bare det smålige, fryktsomme og karrige. Da holder de fleste skjoldet høyt og munnen lukket. Å være vennlig blir en modig handling. 

Andre ganger er det lett å være generøs. Fordi en vet at en tilhører de heldige som har fått så mangt i livet som andre bare kjenner gjennom bittert savn. Og en er sterk og tenker at livet ville det godt med en. Skulle en så ikke dele av sin overflod, gi av det man selv har fått i gave? 
Jeg kommer i tanker om dette og mangt annet mens jeg reiser med hurtigruta sørover til Bodø, gjennom nordlandssommerens evige dag og et landskap som fortsatt kan ta pusten fra en med sin skjønnhet. På nordovertur så de samme stedene ganske annerledes ut. Jeg kommer i snakk med et ektepar fra Tyskland. Hun jobbet i hjemmesykepleien. På sin besøksrunde hos en demens-pasient hadde hun nevnt at hun hadde tenkt seg på sin første reise med hurtigruta, men hun visste ikke om hun kunne ta seg råd. Da sa mannen i huset hun besøkte: Reis, ta deg råd! Se på oss, vi hadde samme drøm og hadde allerede spart til halve reisen. Så ble min kone syk og jeg må være her og pleie henne resten av hennes dager. Ta mange bilder av reisen vi aldri fikk og vis dem til meg når du kommer tilbake. 

Noe kan bli for sent. Og ingen ting varer evig. Aller minst møter med mennesker. Støvet og glemselen legger seg over mangt, både det fryktelige og frydefulle. Heldigvis og dessverre. Men noen slike møter bør en pusse støvet av og holde fram mot lyset. 

 

Ofte når jeg tenker tilbake på noen av dem jeg har møtt forsøker jeg å dreie på minnene slik at jeg kan betrakte deres ansiktstrekk i et forsonlig lys. Med alderen faller det meg lettere. Mange kan ikke lenger gjøre meg vondt. Jeg blir vár trekk jeg tidligere ikke la merke til. Kanskje er det bare sentimentalt. Kanskje er det bare kveldssola som gjør meg blind for det det heslige og farlige. Det bør også sees og tas hensyn til. Både i det private og det kollektive. Fordi en kan skjære seg til blods på det hensynsløst skarpe og harde. Slik jeg selv har gitt andre sår og arr i livet. Slik vi uten å ville det kan bli hverandres fangevoktere. Men håpet er at vi ikke mister håpet, mulighetssansen, ikke taper av syne skjønnheten hos dem vi minnes og dem vi skal møte. Den er der, like sann som alt det vrange og vanskelige som får oss til å ville se en annen vei. 



Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

"nisjissjin !"

Jeg falt litt i staver over denne 20 år gamle teksten. Slik kunne altså verden fortone seg da jeg var bonde i Steigen i det herrens år 1997:

I vinter har kyrne mine blitt foret av både tyske og russiske oppvartere, uten at det i påviselig grad influerte på appetitt eller avdrått. Det kan skyldes at de fra før av er vant med å bli tiltalt på fremmede tungemål. Jeg bruker kun korte, lettfattelige beskjeder. Kyrne har store problemer med å skjønne hva jeg mener når de skal på beite, derfor gjentar jeg beskjeden på norsk, tysk og russisk: "Sett i gang, kom igjen, los, davai !" (i mer krevende tilfelle ispedd nordnorske hjelpeverb) Det kan ofte være vanskelig å forstå det folk sier – ikke bare for kyr.

Steigen kommune har * se fotnote nederst                                       et utstrakt samarbeide med den russiske kommunen Podporozje. 
I den forbindelse har vi hatt besøk av flere russiske bønder. Jeg fikk ansvaret for to av dem, Sergej og Jevgenij.
På en blanding av neandertal-engelsk, kroppsspråk, 10 halvrussiske ord og en helflaske vodka, kom vi i forbløffende grad til forståelse, selv uten tolk. De fikk besøke noen av gårdene som kan tenkes å være liv laga for neste generasjon, og så vår egen da. De vekslet trolig mellom å føle seg inspirert og nedslått - ja kanskje ydmyket av det de så. Sergej drev med 4 kyr, Jevgenij hadde 10. De hadde begge tidligere jobbet på kollektivbruk, nå var de rykket tilbake til start, omtrent på det stadium mine foreldre var for 30 år siden. "Your farm is our dream !" sa de.

Et besøk innom landbrukskontoret bidro muligens til en viss nøkternhet. I 1980 var det 247 bruk i kommunen, i 97 er tallet 140.* I 94 var det 2330 sau her, nå er tallet nede på 1248. I følge de mange som tenker på å avvikle, skyldes det nedsatt lønnsomhet og store rovdyr-tap. I følge Steinar Lem blir 90% av sauene drept i trafikken. Han synes det er hyklersk å klage over rovdyrtap. Men russerne skjønte hva vi snakket om. Mange melkebruk blir nedlagt når neste tyngre vedlikehold ikke kan utsettes lenger, de ble rustet opp under den grønne bølgen for 20 år siden. Russerne spøkte med at de ville komme hit og overta, de skulle kunne leve godt av dem. 

                                           I 1980 var det 247 bruk i kommunen, i 97 er tallet 140.                                                                                                                                      De aktuelle tallene fra 2017 er 76 bruk totalt, hvorav 47 er aktive husdyrbrukere, en nedgang på 80 % fra 1980.

Min virtuositet i svartsyn for norske bønder kompenseres delvis av min optimisme på russernes vegne. Et av deres ordtak lyder: "Vi skal begrave dere". Det er den nye generasjons ordtak. Våre velutstyrte gårder er et historisk og politisk unntak fra regelen om vår "normale" rolle som bonden på sjakkbrettet. Tanken om at bønder skulle ha tilnærmet samme velferd som vanlige folk – tanken om økonomisk rettferdighet overhodet - er under sterkt press. Vår rolle som stats-lønnede vaktmestere med sikker mat som viktig biprodukt er snart over. Snart kommer tiden for fattige bønder i Øst-Europa og Russland. I slutten av forrige århundre bidro billig korn fra bl.a. Ukrainia til å tvinge norske kornbønder i kne, jeg kan ikke se hva som skulle hindre det samme i å gjenta seg i vårt århundre. Et gammelt russisk atomkraftverk, kanskje? 

Fra naturens side er de oss totalt overlegne. De kommer til å "begrave oss" i billig korn og melkeprodukter, bare vent. Hvis det blir virkelig frihandel, da er det "game over" for vår småskaladrift. "Hvis vi skal leve av å selge tørrmelk på et internasjonalt marked, må vi konkurrere med aktører som produserer vår årsomsetning i løpet av noen timer", sa bestyreren mens vi ble guidet rundt i de fine meierilokalene.

Senere på dagen gikk ferden til krigs-museet i "BatterieDietl". "Den nye tid"s mektige Europa kastet i 1942 sitt blikk på våre trakter, det forandret livet til de fisker-bøndene som bodde her. En gang et av Europas største festningsanlegg, bygget med voldsom innsats av materiell og ikke minst menneskeliv. Flere hundre russerfanger døde her. De som overlevde laget etter krigen en takkeforestilling for de fastboende som fortsatt blir omtalt med varme. Så tok storpolitikken dem med seg hjem til Stalin. Nå kommer nye generasjoner russere og tyskere til Steigen. Nye og varme kontakter blir knyttet til flere av dem. 

Krigen blir heldigvis mer og mer et fjernt minne, selv om den ofte stikker seg uventet fram. Jeg spurte Sergej og Jevgenij om de kunne tysk. Nei, de kunne bare fire ord: "Gitler kaputt" og "nisjissjin". Jeg kom på at russere ikke har H i alfabetet, og at smilende russiske soldater visstnok ropte "Gitler kaputt !" til tyskerne da de endelig stod på tysk jord. Men før de kom så langt hadde mange lært seg å si "nicht schiessen" – ikke skyt ! Nå synes det heldigvis som om budskapet er forstått på begge sider av gamle frontlinjer. Både Stalin og "Gitler" er heldigvis kaputt. Da de skulle dra, tok Sergej av seg klokka og gav meg som presang. De lærte meg å uttale ord for et nytt århundre: "brat" – bror.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

* "I 1980 var det 247 bruk i kommunen, i 97 er tallet 140." De aktuelle tallene fra 2017 er 76 bruk totalt, hvorav 47 er aktive husdyrbrukere. Med andre ord en nedgang på 80% fra 1980, da jeg var nyutdannet agronom og skulle overta heimgården. 

*Steigen kommune hadde et utstrakt samarbeide med den russiske kommunen Podporozje. Se utdrag av møteprotokoll nedenfor. Nå er imidlertid kommunen langt dårligere stilt økonomisk enn for 20 år siden, slik at en trolig må transportere 6-åringer opp til 70 km med buss hver dag. Og det spøker også for videre drift av museet ved Batterie Dietl. Og ja... jeg glemte nesten å nevne at meieriet også er lagt ned. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Om uskarpe bilder og dagklare minner.

  

Sånn så spissbåten ut som jeg tilbragte så mange timer av min barndom i. Det er det eneste bildet jeg har av den. Nei bildet blir nok ikke skarpere enn dette. Det er tatt med storesøsters instamatic- kamera, det hun fikk i konfirmasjonsgave. Og kvaliteten er langt dårligere enn bildene vi har fra pappas gamle belgkamera, betalt med rasjonerte sigaretter som han fikk utdelt i tysklandsbrigaden.

Men dette er tatt av storesøster, kanskje i 1972. Hun er rundt 16 og jeg er rund 11 år. Og det er fra en sommer og en alder hvor store søstre kunne tenke at små brødre var søte. Når jeg nå ser den ivrige terten med bolleklipp som er så stolt og overlykkelig over å få disponere spissbåten vi hadde fått fra pappas grandonkel, så kan jeg på en slags upersonlig måte skjønne det. Og med hjelp av det uskarpe bildet får jeg fram et sylskarpt minne om båten min, komplett med luktene og lydene der i fjæra.

Ennå skraper båten mot sandbunnen. En må jumpe om bord mens en ennå ‘trør støvel’ så en ikke blir våt. Men det går greit, jeg veier jo ikke stort frempå tofta der jeg ivrig haker årene mot sandbunnen. Jeg kan ikke huske om vi har satt den ut av naustet eller om pappa har kjørt den i fjæra på silosvansen, slik skikken ble etter at naustet ble revet. I alle fall er sommersesongen innviet, Ingar og Bjarnes båter ligger ‘bortpå’ allerede. Ingars båt har påhengsmotor. Men min er mye lettere å ro. Den drar ikke halve Vestfjorden etter seg med et svært akterspeil. Siden fikk vi også en sånn plastbåt, bare litt mindre.

Spissa er gråmalt med Gjøko gårdsmaling på innsiden. På utsiden har ripa en grønn list, og resten er forsøksvis hvit, som dere ser. Men båtsaumen har begynt å ruste, så det tyter fram brunfarge fra naglehodene. Det var med denne båten jeg to år senere rodde rundt Engeløy. Den var lettrodd og jeg var blitt litt større, men ikke lang nok til at føttene kunne få spenntak mot spantet under nabotofta. Pappa hadde bygget opp den tofta jeg sitter på, et blankslitt, umalt planke hjelper til sånn at det blir mulig for en liten gutt å ro uten å måtte holde hendene over hodet for at årene skulle nå ned i sjøen.

Når jeg lander i fjæra etter å 'ha vor roen' ordner jeg biffen alene. 

En må legge dreggen på skrå fremme på nesen av spissbåten og sende den langt nok ut fra holmen til at båten ikke faller tørt når det blir fjære. Så napper en i røkkhalen og hører dreggen plumpe uti sjøen. Da kan en rette ryggen og bære fiskehånka hjemover. Måsen har allerede tatt oppstilling på fjøstaket.  

En sensommerkveld, kanskje 4 år etter at dette ble tatt, kom det en ‘sørvestramling’ som dro båten etter dreggen til den nådde tangsteinene. Noen båtbord hadde løsnet, ett var blitt knust, og jeg følte meg litt knust jeg også. Men pappa kjøpte båtnagler i Bodø for å kunne saume fast et nytt bord. Det skulle nok bli en råd. Men da vinteren tok slutt og vi skulle begynne arbeidet med å klinke opp og å reparere, var det ikke heft eller hold noe sted. Det stod ikke til å få båt av den igjen. Jeg ble forklart at «det va ikkje botvon i han». Eller som man ville sagt på riksmål: fjærestenene hadde gjort ubotelig skade. En dag jeg kom fra skolen gjenkjente jeg en bit av den grønnmalte stamnen i vedhaugen. Pappa hadde lånt kappsaga og laget vinterved av båten.

«For første Gang, for første Gang - Det giver mangen Smaating Rang» skriver Wergeland i et dikt. Det er sant. Men det finnes også hendelser av et litt annet slag, umerkelige små hendelser som bare får sin rang ved at en tenker over dem i etterkant. Siste gang jeg landet båten i fjæra med fangst. Siste gang vi satte båt på vannet om våren sammen, pappa og jeg. Tenkte ikke over det. Visste ikke om det heller, at dette var siste gangen. Så det er intet klart minne. Og godt er det. Den kommer tidsnok, tiden for den siste gang. Jeg vil heller tenke på lydene og luktene i fjæra, klukkingen av sjø mot båten, eventyret som lå og ventet. Og på trælene jeg hadde i fingrene, de som fulgte meg fra barndommen av og helt til jeg flyttet hit til byen. De kommer nok ikke tilbake de heller.   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !