A vintage photo, and a few fragments of a bigger picture

 

Let’s see if I can’t breathe a little life into this photograph. This is my grandmother, Gudrun Andorsen. She was born in 1896 on the Stegen farm on Engeløy in Steigen municipality, and was the second youngest of nine siblings. By the time this photo was taken, several of her brothers and sisters had already emigrated to the United States. Here she is, posing as a young housewife in her new home, standing next to a piece of embroidery she made herself. It hung in her kitchen for a long time, and in many ways, it defined her.

'Let diligence reign within your home, and you shall prosper in this world,' read the cautionary words, illustrated by a diligent housewife doing needlework. This piece of embroidery feels like a relic from another era—not just because of its great age, but because of the lifeworld it came from and the ideals it represents. To me, Grandmother Gudrun was the very embodiment of all that.

It was quite a handful to sink ones teeth in for a cocky teenage boy whose head was crammed full of 1970s idealism. I used to quote the adage with all the sarcastic indignation only a teenager can muster: "Let diligence reign in your home" — as if life were nothing but toil and sweat!"...and you shall prosper in this world" — what a shallow, careerist philosophy! Today, many years later, I’ve learned a bit of history. I can connect this historical context with the biographical facts and unique personality traits that made my grandmother who she was. I see her in a slightly different light now. And that embroidered piece of cloth doesn't seem quite so ridiculous anymore. Even the past isn't what it used to be, as time goes by.

Gudrun was a workhorse for as long as she lived. "I'm deathly afraid of running out of work," she used to say as a retiree. By then, her eyesight had grown so poor that she could no longer do needlework. And in the winter, it could be hard to find outdoor chores once the last log had been chopped. Why did work hold such a central place in her life in almost every context, serving even as her moral compass? She grew up in a time when making ends meet was never a guarantee. The austerity and solemnity that many in my generation mocked were certainly rooted in reality — but it was a reality vastly different from the one we knew. Let us go back more than a century, to 1912.

 

Gudrun’s father was one of those capable pioneers who carved out a prominent standing for himself in the village (pity is given for free, but envy, as they say, must be earned). He was a farmer at Stegen, and a skilled yet demanding skipper for his boat crew. Gudrun’s older brothers, who later emigrated to the US, reportedly had a story or two to tell about that.

But by now, Adolf Johan Schrøder had become a shadow of the agile man he used to be — a frail wreck of a man, sunken into religious brooding and silent despair. He had been summoned as a witness in a boundary dispute and was afterwards plagued by the agonizing thought of whether he had remembered correctly and testified truthfully in court. After all, the Epistle to the Corinthians spoke of those who do wrong and cheat others in court, and Paul states that the wrongdoers will not inherit the kingdom of God. Was he one of those destined for eternal damnation?

One of the last things Gudrun remembered about her father was him praising her for having handled herself very well during the examination on her confirmation day. Not many days later, her father rowed out alone. In the beautiful weather, neighbours spotted a boat drifting at sea. A pair of boots stood neatly placed on the floorboards. But the boat was empty, and her father never came home again. And so, Gudrun, like so many sixteen-year-olds of that era, had to grow up in a hurry.

In those days, there was no such thing as "hit the wall" or "taking sick leave." Only seven years prior, the family had lost Gudrun’s older brother, Eivind, at just twenty-four years old. One simply had to get through the daily chores, stay strong, and keep a brave face. Gudrun stepped into her father’s shoes wherever she could, even rowing out for the summer fishing season with a boat crew. It was undoubtedly tough, but likely not the worst fate for a wiry girl with youthful drive.

Far worse was the grief over losing a father she loved so dearly. And the shame. Suicide was a word one never uttered aloud. It wasn't until 1897 that the ban on Christian burials for suicide victims was lifted, and only in 1902 did it finally become legal to preach a funeral sermon over a suicide victim in our oh so Christian homeland. They never found Gudrun’s father, but society still knew how to heap shame upon the bereaved. People whispered that her mother had supposedly joked and laughed a bit too soon after losing her husband. Such behaviour was deemed unseemly. Some even coined the nickname "The Merry Widow."

"Many a time, having work to throw myself into was a blessing back then," Gudrun told us, on the one single occasion we managed to get her to speak about it.

 

The heavy thoughts, the religious brooding, the village gossip... there was no front or back to it, no beginning and no end. You couldn't get a grip on it. Work, on the other hand, was something tangible and practical — something you could tackle with your bare hands, get done, take pleasure in, be good at, and yes, even master. Her father used to say that if you asked others to do him a favour, you often had to tell them to hurry up, but with Gudrun, you had to tell her to slow down. Praise from parents is always a scarce commodity in a large family. Identities are forged from things like that. I can also catch myself thinking, my parents should have seen this. After all, we carry them with us as figures we measure ourselves against, long after they are dead and gone.

 

A place full of fond memories.

 

Eventually, her brother Arne took over the running of the farm, and Gudrun married a fisherman-farmer — like so many others — who had his own boat. His name was Sofus, and he was kind. So, they weren't badly off at all on a smallholding located right next to the farm where she grew up. Gudrun had two children, not nine like her mother. And none of the kids had to travel to America to make a living, none died young; they fared well and lived long, prosperous lives.

Women in Gudrun’s position had not yet become a subject of loud concern for sociologists and economists. I don't think they felt all that looked down upon. And being a capable housewife on a farm during the interwar period carried a somewhat different job description than being a dependent housewife, meticulously organized and with a cleaning obsession, in a housing-estate apartment in the 1960s. With every right (but with an unnecessary amount of social contempt), people rebelled against that kind of feminine ideal in the 70s.

Gudrun came of age before electricity reached our village, back when a good deal of clothing was made at home, and when butchering, salting, foraging, and preserving were part of the yearly cycle. There was no end to the skills and knowledge required in this jacks-of-all-trades way of life. For anyone willing, there was no shortage of practical knowledge to acquire, efforts that yielded visible results, and challenges to grow from. I never got the impression that Gudrun saw herself as a victim. And though she might not have chosen the words herself, I think she could be described as a well-respected professional woman who took pride and pleasure in her work.

Diligence reigned in her home, and she saw the fruits of her labour. Yet the strictness and gravity underlying this diligence is a trait of our recent past that appears increasingly foreign in our privileged part of the world. The moral condemnation of unwanted behaviour that marked her youth was rooted in a harsh and barren social reality — a reality that the condemnation and shame made even harsher. A young lady could “get into trouble», getting pregnant and end up "in ruin." Nobody would want you. And who will take care of you then, my child? You have to watch out and not be reckless. Alcohol was another threat. There were no financial safety nets if someone grew careless and turned to drink as an escape from a demanding daily life. You had to be cautious and responsible; you had to be strict with the children so they could survive in a harsh world, teaching them to be hardworking, cautious, and considerate. Things could go wrong, terribly wrong. Heaven knows they’d seen enough of that up close. In a small village, you witness most of life's fortunes and misfortunes up close.

"I am mortaly afraid of running out of work." But now it is spring, with iron rakes and black flowerbeds.

Yet by nature, Gudrun was no rigid pietist. Far from it. She was quick-witted, funny, and energetic — she wasn’t one of those people to whom life just happened. She didn't take the twists of fate as scoldings from a sour, capricious deity. If a crisis hit, you just had to tackle it as best you could; you couldn't just sit around and mope, as that would only lead straight to ruin. "Is the work done with gusto and in high spirit?" she would ask us youngsters with a twinkle in her eye. Work helped against most things. Against poverty and hardship, and against the heavy thoughts that could sometimes cloud your mind.

 This sounds quite like a heroic portrait, one of the many "strong, magnificent coastal women" who were championed during the 1970s wave of feminism and "history from below." Allow me to add a bit of nuance. Some of the nuances are personal, touching on how someone's greatest strength is often also their greatest weakness. And some of it is about how general living conditions have changed.

To take the latter first: adults today choose for themselves who they want to live with under the same roof, whether that means a spouse, parents, or in-laws. They can — and must — choose who they want to become. That is both wonderful and terrifying.

Back in the '70s, there was a lot of talk about how ideal rural communities were, in contrast to "alienated" city life. In the countryside, generations lived together, people learned from one another, and the elderly weren't left out in the cold — they got to live with their families, be grandparents to their grandchildren, and so on. People didn't die in nursing homes; they were cared for by their own. My cousins and I grew up in homes where our grandparents also lived, and it felt safe and secure. There wasn't a single child of divorce at school. Couldn't the world have just stayed in that harmony that reigned back when we were small?

Let me put it this way: when I, as a young man, rambled on with my strange blend of Christian cultural pessimism and clueless, trendy nostalgia, I was firmly put in my place by several members of the older generation: "Don't you think there were plenty of people back then who stayed in marriages they never should have endured? And do you really think it was always easy to arrive as a new daughter-in-law on a farm, having to learn to 'do things their way' under the same roof as your husband's parents? Do you think there was much room for self-fulfilment?" That's how they would question a clueless young man who had enjoyed a safe, sheltered childhood. I had an immature notion of a world that was perfectly balanced and ought to stay that way. I was brought to my senses.

                            "You have the muscles of a man," a doctor had once insulted her by                                                             saying. Because Gudrun was, in so many ways, a lady through and                                        through, and that comment had wounded her vanity.

Some of this awakening from the illusions of a carefree childhood happened while my grandmother was slowly slipping into senility and changing personality. What the adults had loyally kept to themselves for as long as possible eventually became something they discussed with us kids. After all, we were gradually growing up. They say all great men cast long shadows. I don’t think that applies only to men. You rarely get a good trait without a flip side. Another word for strong is dominant. Just for good measure, my teenage rebellion was aimed at two generations at once. I felt my mother was far too plagued by ambivalence and guilt when it came to my grandmother. She didn't share my black-and-white condemnation. In my grand reformative crusade, all weapons were fair game: subversive humour, mimicry, and ridiculing everyone in every direction — to a degree that I was fortunately spared from by my own children. Good grief, I’m not proud of all of it. But some of it carried a hint of legitimate self-defence.

My arsenal included words and isolated quotes from our family folklore. Grandma used to mimic someone who said, "Well, I am but a humble soul," to which her husband, Sofus, replied, "Yeah, right, you are humble indeed " Once she set her mind to something, that was usually that. For a few years, my father served as the organist, and from the pulpit, the congregation would be informed of various upcoming church events. "And we had intended to send our organist on a course, but his mother-in-law said no," the priest announced. Unbelievable, isn't it? And to say it from the pulpit, no less? We laughed in disbelief at our eccentric grandmother. She was quite a character. I imagine my parents didn't find the incident quite so comical at the time. Years later, I remembered to ask my mother about it. Yes, the story was true enough; her mother had believed there were many other things of greater practical importance that her daughter and son-in-law should prioritize — after all, it would waste several days right in the middle of the spring fieldwork. Gudrun laid down the veto. Mother-in-law said no.

I loved my grandmother and was proud of her. She was patient with her mischievous grandchild who mimicked and made fun of almost everything she said. She had a sense of humour, and with that, much is forgiven and much becomes manageable. But I was also in fierce opposition to her, partly because I was a child of a new era — one that was less barren and harsh than the one she had experienced in her formative years. Was it really necessary to be so on guard against every danger and take everything so damn seriously? Wasn't life about more than just work?

Part of this stems from the fact that I was young, green, and full of vitality. Back then, worries, illness, and death were things reserved for old people with a bizarre, morbid taste in conversation. She was old, and she knew she wouldn't be good for much longer; the rising generation would soon have to face their own heavy responsibilities. If you take life's realities too lightly, you might just have to learn the hard way. And on top of all those realities, you had all the contingencies—everything that could go wrong.

She spoke to deaf ears and reaped nothing but mockery and laughter. Granted, we turned out alright in the end, in a way, with busy days and adult responsibilities. But we were allowed to be young first; we weren't thrown headlong into an adult world that demanded everything of us from the time we were teenagers. And one way or another, we always managed; the world we knew was moving forward. We used to scratch our heads at old people who had retired and would say, "We have it so good we ought to be ashamed," while apologizing for "no longer being of any use" to anyone.

Couldn't you just do something simply because — God forbid —you actually just wanted to?

"Let diligence reign within your home," I would mimic, rolling my eyes. 

"Competition!" my cousin would mock, fresh off a 4-H meeting.

We thought it could all be a bit much — a bit narrow-minded and unimaginative. We had no desire to become worker ants, letting diligence rule until we had, at best, reached the top of the anthill with no life left in us. We were healthy, vibrant, normal — and consequently, at times lazy — teenagers whose heads were full of poetry and dreams. And we did have a point, the way all well-fed, ungrateful youths do when they condemn the frantic, one-dimensional nature of the adult world, while simultaneously gorging themselves on all its material blessings. Life is about so much more than just work. You have to sleep, for instance. And drink. And, well, it's also pretty nice if you can get Mom to serve you food the next day.

But seriously, though... I think I understand my grandmother a little better now. And my parents. And the era and circumstances that shaped them. At the same time, the world of my childhood seems strangely exotic and distant, now that I look back on it from a completely different era, an unfathomable number of years later.

Ivar Bakke

Translated from norwegian - link to the original text: 

https://ivarbakke.blogspot.com/2014/01/et-gammelt-foto-og-noen-biter-av-et.html 

 

De umistelige

 

Til tross for at dagens mote sier at det er lov, ja nesten påbudt å gå med lue, så er ikke det et plagg jeg gjerne tar på meg. «Ta nu hua på deg», det var sånt som mødre maste om da jeg var liten gutt. Vi måtte jo ikke fryse når vi skulle ut og leke. Og vi skulle jo ut og leke. Eller når vi skulle på skolen. Det kunne jo gjerne være kaldt på vei til skolebussen om morgenen. Så da var det å tre lua nedover ørene. Jeg synes fortsatt det ser helt johan ut, sånn rent objektivt. Som liten gutt var man jo klipt en gang for alle, så selv om det satt langt inne å skulle innrømmet det, kunne nok mødre ha rett i at det gjorde godt å få ørene tildekket med en hjemmestrikket lue. Men i skolegårdens lek ble det fort varmt under topplokket, og da kunne ørene fungere som kjøleribber. Dessuten var det av grunner som jeg ikke helt kan gjøre rede for i dag mye kulere å skyve lua langt fram i panna, men altså ikke over ørene.

Forøvrig eksisterte ikke ordet «kul» på min dialekt før langt utpå 70-tallet, og til da hadde mange av oss fått langt hår som uansett dekket ørene. Med tiden spredte dette fjortis-ordet kul seg nordover, og det lange håret kom og gikk for de fleste av oss, akkurat som årene. And we are fortsatt very kul, and feiring Christmas every jul. Men det å være kul er en sportsgren som krever utholdenhet og aldri sviktende oppmerksomhet. 

Når jeg i dag ser folk i min egen svimlende alder som i uvitenhet eller ren trass vandrer rundt med en viltvoksende grå krattskog av hår rundt (og i) ørene, samt en voksende måne over der igjen, tenker at de heller burde lytte til det mødrene fra barndomslandet foreskrev uregjerlige gutter; klipp håret og ta på deg lue. Som Creedence sang det: I see a bad moon rising. Uff ja, men lets face it; det er bedre å velge luas komfort fremfor ungdommens stil og fart, nå som det toget likevel er gått. Og forresten går kule ungdommer omkring med lue nå, sommer som vinter, ute og inne. Til og med shorts og lue, samtidig. Litt som piggdekk på en åpen kabriolet om sommeren, hvis du skjønner.

På grunn av en rivende sivilisatorisk utvikling i vår del av verden har jeg kunnet utsette dette sannhetens øyeblikk. The moment of lue. Jeg går nemlig fortsatt uten, og jeg fryser ikke. Jeg har på meg headset ute, eller [h]øretelefoner som man sa i gamle dager. Og jeg hører på telefonen. Den virker smartere enn meg når jeg fomler med gammelmanshendene for å slå av musikken hvis jeg plutselig treffer noen som jeg vil si hei til. Faren min fortalte forresten at det ikke var uvanlig at voksne folk sang når de gikk etter veien i den bygda vi begge vokste opp i. I edru tilstand. Med barn tilstede. Det er vanskelig å forestille seg. I alle fall, jeg foretrekker å taust nyte medbragt musikk der jeg går. Uten lue.

Men hvor var jeg. Jo jeg var på vei hjem fra stampuben min. Ikke helt edru, det er så, men ettertenksomt lyttende til musikk. I øyeblikkets hint av sentimentalitet tenker jeg at denne låta her ble faktisk ikke så dum. At den skulle jeg jammen gitt mye for å kunne spille for foreldrene mine. 

 

Hør på denne trompeten, pappa. Helen Hillevi heter hun som spiller. Er det ikke fint?

Hør på trommene som guttungen spiller. Er han ikke flink? 

Jeg har lagt på ekko i starten av det. Det skal høres ut som hornmusikkens skarptrommehvirvler når de laget rikosjetter mellom husveggene i mai. 

Hodet mitt er fullt av minner som danser uberegnelige som rikosjetter. Et ras av assosiasjoner kan bli utløst av de forskjelligste ting. De har det til felles at de gjerne involverer mennesker som var viktige deler av min livsverden. De hørte så selvsagt til der, og til sammen dannet de verdenen slik man hadde lært den å kjenne, evige, umistelige. Og de er nesten alle sammen borte nå. «Men har'n bjeller, så får dom låte, og har'n viser, så få dom fram», skrev Prøysen. Så jeg har laget en sang til dem. De umistelige. «Og itte kæille je det å gråte om aua vassflyg når'n tæk en dram.»             

Ny lærdom.

«Overfor det bilde av vår egen framtid som gamle mennesker viser oss blir vi stående vantro; en indre stemme visker mot all fornuft at dette vil ikke vil skje med oss. Vi er ikke lenger oss når den en gang kommer. Fram til alderdommen bryter inn over oss er den noe som bare gjelder andre.»

Simone de Beauvoir.

Det er ikke mer enn to år siden jeg fungerte tålelig greit uten briller. Den gang var jeg 56. I skrivende stund sitter jeg med et par briller på nesen, det er det paret som er rødt ytterst på brillestanga. Jeg står på rød-lista. Og på bordet ved siden av ligger de blå som jeg ellers bruker. Det skulle ikke være til å ta feil av. Hvis du nå skulle se for deg et gammelt surrehode som lager seg enkle rutiner for å holde en slags oversikt i en verden som i økende grad oppleves som lumsk og uoversiktlig, så er du på rett spor. En gammel liten gutt som har begynt å skrive huskelapp fra mor til seg selv, et vordende æresmedlem i korttidsminneforeningen.

I morges hadde jeg lesebrillene på under barberingen. Det bare skjedde. Synet av den gamle mannen i speilet med viltvoksende øyenbryn og poser under øynene fikk meg til å tenke på barndommens kriminalbetjent Derrick. Nei du er kanskje for ung til å ha hørt om ham. Han så sånn ut.

Og det bildet er ikke en gang tatt tidlig om morgenen eller helt mot slutten av hans TV-karriere. We got to show us at our best, det er nå min mening. Så etter å ha gjort det beste ut av mitt morraskrukketryne, ubarmhjertig flombelyst i et antiseptisk bad på et hotellrom i Svolvær, tusler jeg ned i spisesalen. Av tungtveiende grunner er jeg ikke iført lesebriller. Satser på at det stort sett er beinløs mat til frokost. Jeg blir stående og stirre vantro på en kaffeautomat med en masse tekst og forklaringer. Jeg liker ikke bruksanvisninger. Tror folk at vi er helt dust eller? Jeg trykker på en knapp med bilde av en kopp i passe størrelse. What could possibly go wrong?

Utover en liten skvett varmtvann skjer det fint lite, men jeg kaster et fort blikk på hun som betjener seg av maskinen til høyre for meg, og hun drar i tillegg ned en spake. Jeg følger hennes eksempel, uten at det hjelper stort. Hun forklarer pedagogisk til den svake eleven at man først må kaste inn en kaffe-kapsel i slissen ved siden av spaken. Ach soo. 

Jeg forholder meg til det siste fra forskningsfronten på kaffeelektronikk og gjør som skrevet står med liten skrift. Men imens har maskinen mistet tålmodigheten og displayet forklarer meg sarkastisk at det er «for kort ventetid for å gjennomføre prosessen». Noe i den duren. Flere forsøk følger, men det resulterer kun i samme beskjed på displayet. Det står ikke helt eksplisitt at jeg er en idiot, men jeg kan da lese mellom linjene. For å sitere noe som Albert Einstein visstnok aldri har sagt: Insanity Is Doing the Same Thing Over and Over Again and Expecting Different Results

Du får skjenke kaffe du som er sånn teknisk, sa man før i verden. Det er ingen ting å le av. 

Jeg henter fram et glass og beveger meg diskret i retning juice-dispenseren. Den er tilpasset mine teknologiske skills og vi forstår hverandre. (Her skylder jeg å gjøre meg selv oppmerksom på at jeg tross alt har skiftet toppakning på traktor, og det aldeles uten å ha bodd på hotell. Og i båt, forsåvidt. Men den gang var jeg en dag yngre, og hadde også atskillig mindre slark i spekulatoren).

Resten av den koffeinfrie frokosten, samt utsjekking av hotell, forløper uten store kalamiteter, og jeg beveger meg ut i blågrått sommervær iført min beste vinterfrakk. Sommeren i Nord-Norge er jo den vakreste dagen i året, men dette er en av de andre dagene i juli. En med 9 grader og litt yr i lufta.

Kneet protesterer vilt i begynnelsen, men jeg tusler forsiktig langs gatene og ser på en liten by som langsomt våkner til liv. Det går seg til. Noen arbeidere legger asfalt, og jeg ser med misunnelse på gruppen av able-bodied asfaltarbeidere som later til å ha kropper som gjør som de får beskjed om. I mange tiår tilhørte jeg selv deres kategori. Jeg var selv en gang kroppsarbeider, og dertil et arbeidsjern ifølge folk som skulle ha greie på slikt. «Vær nå forsiktig med ryggen!» kunne noen si når de så meg bære tungt og uvørent. Jeg smilte lett overbærende tilbake. De lå noen nesehår fremfor meg i livsløypa, men det de måtte ha ervervet seg underveis av dyrekjøpte lærdommer lot seg ikke formidle videre i til meg. At også de en gang hadde vært like unge, sterke og skjødesløse, det overgikk min forestillingsevne. De talte for døve ører, selv om det den gang ikke var noe i veien med hørselen min. Jeg hinker videre mens jeg prøver å huske et dikt. Og her fant jeg det jammen:

Ny lærdom

Utruleg lenge var eg sterk og sprek

og kunne halde fram min vante veg

og trudde ikkje at slikt vondt som råkar

så mange gamle folk, skulle råke meg.

Eg såg på gamle skrøplingar, og tenkte

at om dei for alvor sette viljen inn

kunne dei vel te seg mindre ynkelege.

Jo, det er sant. Så hard var eg, så blind.

No har eg lært nytt. Min eige kropp

har drive meg på plass i skrøplinganes hær.

Ikkje kall oss stakkarslege når du ser oss.

Kall oss heller tapre. Det er det vi er.

Halldis Moren Vesaas: Livshus; 1995

Jeg har møtt mange slike tapre eldre mennesker. Enten i form av stemmer fra intervjuer som jeg har transkribert, eller gjennom samtaler. Det er folk som tross kroppens daglige påminnelser ikke definerer seg selv gjennom egne skrøpeligheter eller smerter. De har andre tema som interesserer dem mer. De evner å glede seg over alle små tingene de fortsatt er i stand til å gjøre på en god dag. De har ikke mistet evnen til å bli engasjert av andre mennesker og er ikke blitt blinde for alt det forunderlige som verden rundt oss er full av. Og de synes de har så mye å være takknemlige for, alt tatt i betraktning. 

Jeg synes de gestalter en slags livskunst og et ideal som jeg nå forsøker å tilegne meg. Å ikke bare hige etter mål bak neste blåne, men også glede seg over det en har oppnådd. Å kunne glede seg over det man før tok for gitt, det er faktisk noe som er verdt å kunne. Forhåpentlig er det ikke for sent å lære.    

Noen ganger

 I can not imagine my existence without him,
 but somehow I must.

Noen ganger rett før søvnen kommer kan en plutselig tanke rive meg ut av dens favn. Jeg må for all del beskytte min umistelige far. En urolig fornemmelse av at han kan komme til skade seg gjør meg lys våken.

Det er en ganske merkelig følelse å få kastet over seg. Nå av alle ting. Da min far levde tenkte jeg ikke slik. Å være bekymret var ikke en del av vårt pensum. Det var det andre som tok seg av. I ungdommen ga andres «vær nå forsiktig!» en slags søt kribling, en fallhøyde. Men vi var begge sterke i høyden. Din trygghet hadde smittet, den lå som en grunning under min eventyrlyst og mitt ungdommelige mot. I dag tenker jeg at vi mer enn én gang hadde en god slump flaks. Men det var en slags ubevisst del av vår kalkyle. Nå kan jeg se for meg dine ansiktstrekk og bli slått av hvor ubeskyttet og tillitsfullt du vendte deg mot verden. Se for meg den djerve unge mannen du en gang var. Som om jeg ville beskytte deg. Som om jeg kunne.

Kan ikke huske at jeg som ung var redd for at det skulle skje deg noe. Det er nå jeg stundom kan våkne til mitt gamle barnehjertes urolige hamring. Hva er det vel nå å passe seg for? Ingen kan gjøre deg noe lenger, verken godt eller vondt. Og selv er jeg milelangt fra brølende motorer, roterende stål, eller en bøs okse på frifot. Livets elv flyter langsommere på sin ferd mot havet. Jeg må ikke en gang ut i vinden og regnet. I høyden går jeg på kafé, sitter tørt, trygt og varmt og ser bilene gli lydløst forbi vinduet. Jeg lager meg ingen bekymringer. Det har blitt en vane å tilhøre de heldige. Selv når uhellet var ute var det alltid den mildeste utgaven som traff meg. 

Jeg kan stusse av gjenkjennelse når mine egne gester og fakter møter minnene jeg har av deg. Plutselig, som stod jeg foran et speil, kan jeg bli slått av hvordan vi ligner hverandre mer og mer. Det ville du også ha merket om du kunne sett meg. Og det er som om aldersforskjellen minsker for hvert år, at min egen livsetappe ligner mer og mer på der du var og slik jeg husker deg fra mitt voksne liv. Hvordan var dine siste år, dine dager alene med den store stillheten, omgitt av alle tingene som var besjelet av minner? Jeg var for opptatt av mitt eget til å virkelig ense deg og det du måtte stå i, ofte alene. Jeg ser deg klarere nå. Nå som alt er for sent. 

Det er et nytt og fremmed sted i livet, det å bli gammel. Her er jeg nyankommet og blant de yngste og mest uerfarne. Den som kunne rådført seg med deg. Ikke at jeg pleide å gjøre det. Skulle helst klare ting selv. Det var sånn din uslitelige tillit hadde lært meg å tenke. Likevel var det en taus trygghet i det å ha deg der som den erfarne kjentmann når jeg selv i så mangt skulle gjøre førstereis. Det er vel derfor jeg fører denne monologen og later som om det er en samtale. Som om du kunne høre eller svare. Det er absurd å prate slik, naturligvis. Men det virker enda merkeligere å skulle leve som om alt dette som vi en gang delte ikke fantes, bare fordi du nå er død og borte.  

Disse plutselige ilingene av savn. Jeg må lære meg å omgås dem nå. Som om de var en sjelens slitasjegikt, slikt som en må regne med i min alder. Hva skal de være til, alle disse tankene som klamrer seg til en tid som vi begge lagt bak oss? De klenger seg fast som en barnehånd til en arbeidsneve. Alt er jo såre vel, egentlig. Ingen grunn til å klage. Men noen av minnene har nå fått kvasse kanter, lik steiner en kan snuble i og skjære seg på. De er så vakre at det gjør vondt. Jeg beveger meg forsiktig mellom dem. Er ikke så stø på foten som før, er blitt redd for å falle.  

Vi smilte litt av de engstelige og bekymrede den gang, de som hadde hodet fullt av alt som kunne gå galt. Vi var på høyde med våre liv, ble ikke svimle, så ikke ned, vi så fremover. Det er sånn jeg husker det, det var sånn det skulle være. Bestandig.

                                                                 - * -

[Denne teksten har på en måte sin egen melodi. Du kan lytte til den her]

Ennå er alt stille

Jeg blir et øyeblikk stående å stirre ut gjennom natten. På gaten under meg glir en enslig bil lydløst forbi. Tenk at en by kan være så stille. Det har snødd igjen. Stillheten der ute, nesen min mot den kalde vindusruta. Og et minne jeg ikke ante eksistensen av før nå. Et blikk ut gjennom en annen rute, en annen sovende by. Et tog setter seg langsomt i bevegelse. Uvirkelig stille, bare et lite rykk. Vi var på vei.

Den gang kunne et ungt par bruke NSB som flyttebyrå. Kvelden før hadde vi kjørt ned til Østbanen som det het og avlevert det meste av det vi hadde av jordisk gods. Folkevognbussen var full. Knuselige bryllupspresanger lå omsorgsfullt innpakket mellom klær og bøker. Utrolig mange kollier som man kunne kartere for en latterlig liten sum. Mannen som tok imot ristet på hodet. Har dere tenkt å flytte eller? sa han. Ja det hadde vi tenkt.

Neste morgen hadde vi bare to kofferter og en stålampe med oss inn i kupeen. I Trondheim må man skifte tog. Det var en benk på perrongen og noen få minutter å vente. Vi satte oss med koffertene stilt opp som et lite bord. Stålampen stod pent ved enden av benken, og et og annet tørt snøfnugg danset i det kalde lyset. Vi satt der trøtte og tause og må ha vært et underlig skue, en spotsk sofa-idyll fra en interiørkatalog for hjemløse. Uvirkelig, som i en ettertenksom filmscene. Så bar det videre. Det var en helt ny etappe. Det var oss to, og dette var helt på ordentlig. Vi skulle være voksne.

Da vi ankom Fauske stod pappa der med en lånt varebil. Vi proppet den opp til under taket og fikk plass til alt. Alt vi trengte. Det hadde kommet vel fram, like helt. Så krabbet vi inn i dobbeltsetet foran, tok på oss bilbeltene og rullet av gårde. Dåkker får vær velkommen nordover sa pappa i en litt uvanlig deklamatorisk stil til ham å være. Men det er kanskje derfor jeg ennå husker hvordan ordene falt. Motoren summet blidt mens vi nesten lydløst gled forbi hus og gårder som viste seg fra sin beste side. Sola falt skrått over gyllen snø. 

Det må være mer enn 30 år siden nå, men stillheten er jo den samme. Det er som begynnelsen på en film der kamera langsomt zoomer inn et hvitt landskap fra en stor høyde. Menneskene har knapt satt spor etter seg. Snøen hviler taus og uberørt av våre steg. Ennå er alt stille. Ennå kan alt skje. Ingen ting er knust. Alt ligger ennå foran oss. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Her, i denne verdenen.

Det hender ganske ofte at folk i Bodø spør hvor jeg kommer fra. Når jeg så forteller det, kommer det gjerne et oppfølgingsspørsmål: Reiser du ofte tilbake til Steigen? Det er jo så pent der!

Ja det er pent der. Og jeg er knyttet til stedet av tusen minner. Men nei, jeg reiser ikke ofte tilbake. Den vanligste anledningen er at noen skal begraves. Når jeg først er der, pleier jeg å gi meg selv et par dager for å oppsøke folk som det er godt å se igjen. Men å være der gjør meg urolig og opprevet, selv om venner og eks-naboer er rørende i sin vennlige interesse og gjør alt de kan for at jeg skal føle meg som hjemme.

Hvordan går det med deg, spør vi hverandre. Sånn på ordentlig. Ordene vokser seg litt store og fremmede i munnen når en plutselig skal gjøre opp en slags status over ens egen tilværelse. Vi synes vel stort sett det går oss vel, det er ikke det. Men begge parter føler samtidig på hvor annerledes spørsmålet lyder nå enn når vi før i verden traff hverandre og i farten spurte ‘kor det går?’ Og at vi er blitt litt fremmede for dem vi var. Det er ikke de samme to som nå står der og snakker litt keitete sammen. Og det som man før ikke trengte å forklare gir en nå opp å forklare. You wouldn’t know.

Sneier praten innom et felles minne blir det som å betrakte et litt gulnet bilde fra den gang. De tusen små forandringene i tidens løp gjør oss merkelig fremmede for personene på bildet. Tenk det der er oss… var oss den gangen. Frozen in time, et annet sted i livet. Ansiktene våre har eldes siden den gang. Vi må anstrenge oss for å huske hvordan det var og hva det var, alt det viktige som vi balte med og stod i. Og selv om jeg er den som har gjort oppbrudd og reist, innbiller jeg meg ikke at den verden jeg forlot har stått i stille. Eller burde ha gjort det. Den gjør noe med oss, tiden, hele tiden. Det finnes intet sted der tiden har stått stille, uansett hvor inderlig vi måtte forbanne tidens elv.  

Så jeg kommer aldri utenom denne lett klaustrofobiske melankolien som hjemsøker meg ved slike anledninger. Å være på Engeløya er som å bli vist rundt av en vennlig familie som har gjort huset du vokste opp i til sitt eget. Bare se deg rundt, du. Gå gjerne de trinn som kroppen din fortsatt kjenner som i søvne. Det er der alt sammen, med små forandringer. Men ingen ting er som før. Veggene presser seg taust og tett rundt deg: Hva gjør du her, egentlig? Hva har du her å gjøre?

Marhta Nussbaum skriver klokt om våre følelser, hvordan de er bundet sammen til vår forståelse av vår plass i verden. Hun beskriver tapserfaringer, sorgen over miste noen man er glad i, hvordan vi «ser den personen vi har mistet som en bestanddel av verdens landskap, og avskyr synet av en verden hvor denne delen er blitt borte.»* Jeg skal ikke trette noen ved å liste opp hva eller hvem det er jeg savner, det en gang så umistelige. Det som jeg i en slags barnetro mente utgjorde forskjellen mellom et sted man tilfeldigvis bor og stedet hvor man hører til i denne verden. Det skal forbli en uforståelig og uoversettelig taus monolog uten tilhørere. De som fortsatt bor på stedet lever sine egne daglige liv, for det meste i presens, heldigvis. Jeg vil ikke redusere dem til rekvisitter i mitt museum. Helst vil jeg treffe dem på det som nå er blitt min hjemmebane, og ikke i dette landskapet av skrømt. It’s not about you, Steigen. Men følelsen av ikke å høre til, å være en fremmed gjest, er ganske beklemmende. Dette handler mer om egne demoner enn om sannheten om hvordan det er å bo der. Det skal jeg ikke uttale meg noe om.

 «Går du her og trør og e berre fin mann på blanke formiddagen?» ville de gamle ha sagt om de hadde sett meg nå. Ja jeg gjør så, svarer jeg inni meg. Ingen kjeledress i dag. Eller olje under fingerneglene. 

Nabolaget her er fullt av skrømt,

Aldri flytta herfra, jeg har rømt.

E trur ikkje på skrømt, kunne folk si i foreldregenerasjonen min. I second that, tenker jeg inni meg på et språk som ville gjort meg til en fremmed for dem. Sånn raver jeg videre i min assosiasjonsdrevne tause monolog med fedreåndene.

Men en bør ikke fortape seg i fortiden, bli en minnenes melankoholiker. Det er ti år siden jeg dro nå. Og de viktigste tapserfaringene lå bak meg før jeg dro. Selve reisen var bare en følge av deres nådeløst konsekvente logikk. Jeg var allerede på vei til å bli en forhenværende, et gjenferd iført gamle kostymer fra et forgangent teaterstykke som tiden selv hadde tatt av plakaten. Jeg trodde livet i store trekk var over sånn for min egen del. At den tiden som måtte gjenstå ikke hadde flere harde pakker til meg.

Og så fikk jeg et helt nytt liv i gave. Jeg er irriterende fornøyd og tilfreds med min tilværelse. Skulle jeg beskrive den vil det bare høres ut som skryt, så det skal jeg spare dere for. Men dette er mitt forsøk på å forstå noe jeg innbiller meg er et allment fenomen: hvorfor så mange av oss er så ambivalente når vi er på ferie i vår barndoms dal, hvorfor vi kjenner et blaff av lettelse når vi etterpå kommer tilbake til hverdagen.

«Du har jo minnene», sier noen, som om de vil trøste meg. Ja, jo. Før et brudd eller oppbrudd gjør det godt å se tilbake på gode minner sammen med dem en er glad i. Men når noe har gått i stykker er det de gode minnene som gjør mest vondt. Fordi det aldri mer kan bli snakk om å skape nye.

     «There is no pain so great as the memory of joy in present grief.»         Aeschylus

De gode stundene i fortiden var som løfter om en bedre og lykkeligere framtid, sammen. Men det blir det ikke noe av. Stykket du spilte er tatt av plakaten og det blir ingen ekstraforestilling. Og det ante du ikke den gang, i lykkens tankeløse øyeblikk. Jeg gjorde i alle fall ikke det. Trodde jeg det skulle vare evig?

Som forfatteren Taiye Selasi sier i en TED-forelesning: 

«Kanskje det største problemet ved å komme fra et sted er myten om å vende tilbake til det. Jeg blir ofte spurt om jeg har planer om å vende tilbake til Ghana. Jeg reiser til Accra hvert år, men jeg kan ikke «vende tilbake» til Ghana. Det er ikke fordi jeg ikke var født der. Min far kan heller ikke vende tilbake. Landet jeg ble født i… det landet eksisterer ikke lenger. Vi kan aldri dra tilbake til et sted og finne det igjen presist som da vi forlot det. Noe vil alltids ha forandret seg. Mest av alt oss selv. Mennesker.»  

Fortsatt trigger sanseinntrykk de mest usaklige minner. Som et arkiv som blir styrt av ren kaleidoskopisk slump. Random Access Memory. Det har jeg ingen kontroll over. Men min bevisste vilje og tanke sier: bli ikke mentalt hjemmeværende i det forlatte gamlelandet, bo i alle de kostbare øyeblikkene ditt nye liv består av. Her, i denne verdenen. 

*Martha C. Nussbaum. Upheavals of Thought: The Intelligence of Emotions (Kindle Location 843)

By The Bonnie Banks O' Loch Lomond

Jeg hører på lydbøker mens jeg går i et vakkert skotsk landskap, The West Highland Way. Over runde, myke fjellsider og gjennom irrgrønn urskog der trær som faller i stormer ingen lenger kan huske får bli liggende urørte, som påminnelser. 

Jeg tenker ofte på det med å eldes. En erfaring som mange skjønnlitterære forfattere kretser rundt. Lydbøkene jeg lytter til blir en slags reisefører inn i et landskap som er vanskelig å forestille seg før en kommer dit selv. Selv for oss som har vært lenge underveis tar hver alder en til et nytt sted som en aldri har sett før. 

Dagsetappene er fra 20 til 30 km. Korte nok til at utrente ungdommer og middelaldrende par klarer strabasene, og lange nok til at en blir pinlig klar over sine føtter og skuldre, påminnet om ens sårbarhet for tørst og sult, sol og regn. Det er godt å merke at kroppen fortsatt fungerer, å kunne legge ut på ny frisk etter en god natts søvn.  

Og disse rent kroppslige sanseerfaringene, som ikke lenger inngår i dagliglivet for slike som meg, kommer også til meg som erindringer. Kroppen husker. Og jeg driver i tankene tilbake til min barndoms fjerne verden hvor det fantes ord som beskrev erfaringer som alle kjente, selv om ingen av oss kjente til ord som fjellsko eller fritidsklær eller treningsstudio. Å være hungrig eller utfaren var slike ord de gamle kunne bruke etter en dag på slåttmarka. Jeg hadde glemt både ordene og innebyrden av dem. Slike sanseerfaringer fikk vel alle som vokste opp på en gård med seg. Å slite en hardt sammenfiltret dunge med vått gras fra hverandre og henge det opp på hesja. Eller å presse høyet opp under takblekket på låven slik at en fikk plass til alt. Å gå timevis og lete etter kviger i utmarka. I gummistøvler, rimeligvis, sånn at en ikke ble våt. I løpet av denne uka har jeg gått 150 kilometer gjennom villmarka uten så mye som å få søle på vandreskoene mine. Stiene er velpreparerte og godt merkede, og det gjør det å forsere et til dels vilt landskap til en ganske monden affære. Jeg legger til ordene utfaren, slåttmarka, takblekket og kviger i Words rikholdige ordbok. Den er kanskje bedre på nye navn og begrep enn gamle og utdaterte.

Selvsagt kunne folk også den gang bli slitne og tørste når de var ute i naturen så å si i embeds medfør. I alle fall ble jeg det da jeg som gutt fikk med meg slutten på en livsform som nå ikke lenger finnes i vår del av verden. Den gjennomvarme, søvnige trøttheten kommer til deg som strofene i en sang du ikke har hørt på evigheter. Men det er altså slike strabaser folk i dag betaler i dyre dommer for å oppleve. Jeg også. Det som man før gjorde fordi man måtte. Det er noe nytt. 

Og så den gode følelsen i kroppen etterpå, som jeg i skrivende stund merker et blaff av erindring ved. Når en var ferdig, når fôret var i hus, når alle dyrene var på bås, når vi hadde klart det i år også, sammen. Det er slikt som noen på min alder og over et visst melankoholnivå kan falle litt i staver over å minnes, men aldri helt uten et nykternt blaff av lettelse over at de tider er forbi.

Her sitter jeg i mitt private rom på den skotske landsbygda og skriver. Nedenunder hører jeg lyder fra kjøkkenet, innehaveren av stedets Bed & Breakfast steller i stand kveldsmat til gjestene. Vi trasker ikke rundt i gummistøvler, vi har dyre fjellsko. Vi har ikke på oss oransje oljehyre når det regner, men henter fram fra sekken lette, impregnerte regnklær som puster. Fritidsklær. Utstyr. Vi synes vi har vært flinke når vi har gått et par mil og nytt utsikten. Bagasjen blir fraktet. En kan bestille ferdig nistepakke. Vi har dusj og hviler ut i nyoppredde senger. Jeg føler meg som Jeppe i baronens seng. Vi nyter en øl i stedets bar hvor en kan konversere med andre vandre-turister fra mange land. Vi er slitne og sultne og lykkelige på ordentlig. Vi er bloody tourists som smilende kvitrer i vei i vår vennlige anelsesløshet. Men dette er jo på liksom, sier mitt gamle lutheranske bondehode. 

Det er for oss de har bygget denne vandreveien som knytter sammen alle disse tidligere attergløymene rundt Loch Lomond. Det er vi som har gjort dem posh. I dag ankommer et fransk filmteam Kinlochleven. De lurte på om de kunne få servert frokost ekstra tidlig fordi de ville filme soloppgangen. «Den finner sted ca. 3:30», forklarte en av de ansatte lattermildt.

Tigersvans

I flere av gjestehusene vi var innom så jeg tigersvanser hengt opp som pynt på veggene. Lurer på hvor mange av de unge gjestene som ante hva de en gang ble brukt til.  

Turisme er naturligvis organisert kitsch. Presentasjonen av det stedegne og opprinnelige har preg av museum og tidsreise med alle modernitetens velsignelser trygt i behold. Og det er i liten grad et møte med de livsformer som faktisk ville være representativt for det lokale. Det er jo oftest til forveksling likt turistenes egne moderne liv. 

Men takke seg til litt velsmurt tradisjons- og ekthetsindustri som gir penger og nye arbeidsplasser i de små landsbyene vi ankommer. Det er sånne som oss som gjør at en fortsatt kan treffe unge mennesker som serverer oss og gjør rent etter oss. Noen er fra stedene vi vandrer gjennom, og uten turismen hadde de måttet søke seg jobb andre steder. Mange er sesongarbeidere fra andre europeiske land. Vi er på vei sammen og hver for oss, men vi reiser ikke alle på samme klasse. Jeg befinner meg i the leisure class. I mange år var jeg en av dem som var bufast på et sted der folk stakk innom. Tenk å kunne bo sånn, sa de begeistret. Nå har jeg blitt anvist en ny rolle. Jeg kan reise og bruke dagene as I please. Er alt dette til meg, tenker jeg. Det er visst det. Jeg nyter det mens jeg kan. Es ist noch nicht aller Tage Abend.

Jag vill tacka livet
Som gett mig så mycket
Det gav mig lång vandring  
För så trötta føtter
Jag gick genom städer
Genom djupa vatten
Över stränder, berg, i Öknar och på slättland
Hem till ditt hus och dina Gröna ängar

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !