Her ser dere dagens berliner
rot – et navn skal denne blogg-stubben jo ha – som er den rødfargen jeg
forbinder med dagens Tyskland. Det var ett av disse små triks i ludo jeg kunne
ty til når jeg agerte kelner på hurtigruta og helst pr blikkdiagnose skulle
avgjøre hvilket språk man skulle starte samtalen med: Satt det en dame med en
slik hårfarge ved bordet var hun høyst sannsynlig tysk. Nå sitter det altså en dame
på fortauet på utsiden av kafeen, hun er nok tysk ja, selv sitter jeg innenfor
og føler meg som litt av en insider. Fordi
jeg kan tysk og en del om tysk historie, og fordi jeg elsker dagens Tyskland
slik jeg har lært det å kjenne. Og Berlin er et godt sted å begynne.
Den vesle restauranten jeg sitter i ligger i Tucholskystraße.
Og Tucholsky var en av disse irriterende «kulturmarxistene», eller
«jødebolsjevikene» som det het i Weimar-republikkens sjargong, en som tyskere flest
gudskjelov nå kan være stolte av. Tucholsky
var berliner tvers gjennom. Hans små stubber i «Die Weltbühne» har denne umiddelbare,
duggfriske frech-witzige muntlige formen som var
hans varemerke, og som er så vanskelig å formidle skriftlig uten å virke
maniert. Hva vil det si å være frekk og morsom på en gang? Hva mener tyskere
med uttrykket berliner Schnauze?
Det er sjeldent ment som et kompliment, og følgelig ingen ting å le av. Men
jeg kan ikke la være. Et ferskt eksempel, fortalt av en venninne som så følgende
med egne øyne, kan kanskje belyse fenomenet: En familie på bilferie stanser et
sted i Berlin, veiver ned vinduet og vil spørre en fotgjenger om veien. «I am
sorry, I don’t speak german...» begynner turisten stotrende, og fotgjengeren
svarer: «Ach, das macht nichts» («å pytt, det gjør ikke noe») - og så går
han bare sin vei.
Tucholsky var
virkelig hjemme i denne muntlige, folkelige stilen. Samtidig var han en lærd
jødisk europeer som behersket fransk og engelsk, kontroversiell og
marginalisert på så mange måter i sitt eget land. Hans kosmopolitiske weltoffenheit – et ord vi savner en norsk ekvivalent til; å være åpen for
verden – var for mange en provokasjon i mellomkrigstidens Tyskland, et land som
ble stadig mer preget av en nasjonal revolusjon som Tucholsky og hans redaktør Carl
von Ossietzky forgjeves kjempet imot.
Men tilbake til dagen i dag. Weltoffen
– blir en det hvis en er født og oppvokst i Berlin? Ikke nødvendigvis, men
jeg tror det er litt vanskeligere å unngå det der enn andre steder. Ikke på
grunn av dagens globale internett, ikke på grunn av masseturisme, ikke fordi
Berlin er et stort og viktig sentrum. Vi
er alle heimfødinger og forholder oss til et begrenset miljø. Men Berlin er formet
av å være et møtested mellom øst og vest, nord og syd, og berlinere er gjennom
århundrer blitt tvunget til å omgås folk som tilhører de mest forskjellige land,
religioner og kulturer. Derfor blir begrep som fremmed eller ekte ofte oppfattet som intetsigende og irrelevante. Og kanskje er det nettopp dette som virker så ekte berlinerisch,
denne selvfølgeligheten hvormed svært ulike folk omgås hverandre.
Naivt?
Nei – en later ikke som om alle er bra folk i Berlin, men spørsmålet avgjøres
altså ikke av hvor du opprinnelig kommer fra eller hvordan du ser ut. Overfladisk? Sikkert, det er jo
det som er å være urban i følge egenreklamen; å kunne omgås folk en ikke
nødvendigvis kjenner, er i slekt med, liker etc. på en sivilisert og vennlig måte. Det er
altså en individuell egenskap. Men ulike steder har i varierende grad en kultur
på dette. Berlin har, på grunn av sine mange tilreisende, gjennom generasjoner
oppøvd folk i kunsten i å mediere mellom forskjeller.
 |
| Flyktninger i Europa |
Etter å ha skrevet meg nøyaktig hit, kommer jeg i snakk med
verten. Han forteller at foreldrene kom fra henholdsvis Ukrainia og Øst-Preussen
i det nåværende Polen. Mange av dem som kom fra øst før krigen var bare på
gjennomreise i Berlin, de hadde fått en tredagers oppholdstillatelse og var på
vei til Amerika. For mange rakk ikke pengene til Amerika-billetten. Så ble de
værende. (slik norske fattigfolk på vei til Amerika ofte endte opp i norske
byer) Lykkejegere, som mange nordmenn kaller slike mennesker i dag. Berlin var
full av dem. For mange ble lykken som kjent heller kortvarig på dette stedet hvor
de hadde funnet fotfeste og var blitt integrerte. Men etter nazistenes forsøk
på å gjøre landet etnisk og kulturelt homogent og bestrebelsene på «å rense samfunnslegemet»
for sigøynere, homofile og jøder nesten var fullendt i 45, var det likevel noen
av de overlevende jødene som valgte å bli værende i Berlin. I dag bor ca.
10 000 av dem her.
Det er i grunnen mange som har blitt værende i denne
byen hvor de opprinnelig ikke hadde tenkt å slå seg ned. Og det kom stadig nye
til, og de var så visst ikke alltid like vel ansett eller ønsket, enten det nå
var fordrevne polakker fra Øst-Polen eller tysktalende fra Øst-Preussen,
arrogante amerikanere eller dagens russere med tyske aner, folk «som er blitt
bitt av en tysk Schäfer» som
det sarkastisk heter på folkemunne. Mye trøbbel, og likevel forbausende lite,
utgangspunktet tatt i betraktning. Mange hevder at økt innvandring skaper økt
rasisme, og at for å bekjempe rasisme må man ha mindre innvandring. Den sist
ankomne er den som skiller seg mest ut, ferskingen en kan hakke på. I Norge er
det mye snakk om problemet «andre generasjons innvandrere». Men i Berlin vet en
ikke hvor en skal begynne hvis en skal gjøre dette til et problem. Barn av «ikke-innvandrere»
er jo bare en av mange minoriteter i denne byen. De fleste er barn av fremmede,
tilreisende.
«Du sier at et samfunn uten minoriteter er et mer harmonisk
samfunn og et samfunn uten rasisme. Vi kjenner til ett samfunn fra vår nære
historie som kvittet seg med sine minoriteter, Hagen, og det samfunnet gikk
under i 1945. Dessuten, kan man vel neppe si at «harmoni» er noe dekkende ord
for Nazi-Tyskland. Eller at fravær av rasisme var noe fremtredende kjennetegn.»1
Men det ble altså til sist etterkrigstid, etter at dette
storstilte forsøket på nasjonal renselse og enhet omsider var over. Og det
vrimlet av fremmede soldater i Tyskland. Mange unge tyskere fikk en fascinasjon
for amerikansk populærkultur og entartet «negermusikk».
Mange i den eldre generasjon sørget over utvanningen og vulgariseringen, den
barnslige begeistringen for moderne blendverk og den manglende respekt for det
hevdvunne, ekte og nasjonale. I øst forsøkte myndighetene å formidle den
kulturen man mente massene hadde bruk for. «Wir brauchen keine Obladi, Oblada,
wir haben unsere Volkslieder», meldte partisjef Honecker med sin
pipestemme fra et land som, tross for sin mur og sine vakre folke- og
parti-sanger, ikke var smittefri for Beatles-feber. Kultur sprer seg gjennom
kontaktsmitte og muterer hele tiden. Luften var full av radiosignaler.
Puristene har det ikke lett.
Forfatteren Uwe Timm fortalte meg hvor underlig det var for ham
som guttunge å se de en gang så stramme tyske militære stå og bøye seg og
plukke opp sigarettsneiper etter amerikanske soldater. Foreldregenerasjonens
voldsomme autoritet fordampet, og guttungen var trollbundet. Amerikanerne gikk
annerledes (de kunne jo ikke marsjere!), de hørte på annerledes musikk, de satt
med beina oppå jeep-vinduet og suste forbi tyskere som stod i giv akt på
fortauet.
Mange av de voksne husket fornedrelsen, ydmykelsen, fattigdommen – det er det stoffet revansjisme er laget av. Men mange tyske ungdommer syntes de vestlige okkupantene var kule. For en generasjonskonflikt! Men uansett, man måtte jo leve sammen, nå som man hadde begravet de døde og sluttet å skyte på hverandre. Det gikk seg til. Det ble kapitulasjon, våpenstillstand. Det ble en slags fred. Og det ble til sist en frihet for hele byen, hele Tyskland, ja hele Europa. At sentraleuropeiske land skal angripe hverandre militært er blitt utenkelig. Det er et under, og det kan oppleves i destillat her i Berlin. Tenk hvis Ossietzky og Tucholsky kunne fått oppleve dette, de som så alle slike verdier bli trampet ned av deres egen samtid.
Mange av de voksne husket fornedrelsen, ydmykelsen, fattigdommen – det er det stoffet revansjisme er laget av. Men mange tyske ungdommer syntes de vestlige okkupantene var kule. For en generasjonskonflikt! Men uansett, man måtte jo leve sammen, nå som man hadde begravet de døde og sluttet å skyte på hverandre. Det gikk seg til. Det ble kapitulasjon, våpenstillstand. Det ble en slags fred. Og det ble til sist en frihet for hele byen, hele Tyskland, ja hele Europa. At sentraleuropeiske land skal angripe hverandre militært er blitt utenkelig. Det er et under, og det kan oppleves i destillat her i Berlin. Tenk hvis Ossietzky og Tucholsky kunne fått oppleve dette, de som så alle slike verdier bli trampet ned av deres egen samtid.
Men dette er gammelmannssnakk for de som ikke vokste opp i
den øst-vest-delte etterkrigstiden. Mange av dagens tyskere (eller folk i
sports- og frilufts-nasjonen Norge) vet fint lite om denne fortiden, og det er
kanskje litt fint også, tenker jeg. Det blir kanskje mindre av gammel urett å
henge nag og mistenksomhet på, færre Kosovo Polje som en for all del aldri må
glemme. Noen i min foreldregenerasjon mener Tyskland kommer til å regjere
Europa igjen, de bekvemmer seg ikke til å skille mellom dagens «soft power» i
form av kulturell og økonomisk dominans og nazi-tidens skrekkvelde. Dagens
Tyskland har virkelig beveget seg lysår fra det kulturelle stedet mange
nordmenn gjerne tankeløst alluderer til når det er snakk om tyskere og alt
deres vesen. Mange nordmenn har faktisk et stykke igjen å gå før de tar igjen
hovedfeltet av tyskere. Tyskere flest vet at ondskap ikke er et fenomen som en
bekvemt kan tilskrive de andre.
Tyskland er et sted hvor
ingen etterkrigs-politiker kan bygge en politisk plattform på fremmedfrykt. Det
var en norsk politiker som i et
komitéarbeid på Stortinget uttrykte sin bekymring over «de psyko-sosiale plager som påføres nordmenn ved at de er nødt til å
påtreffe negre på trikken».
2 Man skal intet forsverge, men jeg har vondt for å se for meg en tysk
rikspolitiker uttrykke seg i slike vendinger. Det er slike politikere som truer
med å slite samfunnets vev i filler, og Norge er altså landet der de endatil hevder å snakke på vegne av folk flest.
Men det er ikke sant.
