Den amerikanske historikeren Peter Novick har reflektert
over dette i en bok jeg siterer et par utdrag av.
Dette blir etterfulgt av noen kommentarer om dette tema på min egen Facebook-side. Jeg synes
dette er refleksjoner som fortjener å bli hentet fram og tenkt videre over. De historikere som er seg bevisst sin rolle som kunnskapsformidlere mot en
bred offentlighet må ha gjort seg sine refleksjoner over emnet. Og Todals kommentarer fortjener et gjensyn.
Men vi begynner med Novick:
«Den fremste lærdommen av Holocaust, blir det ofte hevdet,
er ikke at den gir oss et sett av maksimer eller handlingsregler, men snarere at
den sensibiliserer oss overfor undertrykkelse og grusomheter. I prinsippet kan
det muligens det, og jeg betviler ikke at det av og til skjer. Men ved å gjøre
det til en målestokk eller norm for undertrykkelse og grusomheter blir
virkningen stikk motsatt, til å trivialisere forbrytelser av mindre format.
[…]
La oss huske den konteksten som mange tyskere – anstendige tyskere
– protesterte mot den såkalte relativiseringen av Holocaust i de senere år.
Konteksten inkluderte en insistering fra kansler Helmut Kohls parti om at å
innføre en lov som forbød Holocaust-fornektelse måtte inkludere en bestemmelse
om at det også var illegalt å nekte for lidelsene til de tyskere som ble
fordrevet fra øst etter 1945. [10-12 millioner fordrevne, ca. 2 mill. døde –
red. anm.] I denne tyske konteksten – og kontekst er som alltid avgjørende –
betød «relativisering» å sidestille forbrytelser mot tyskere med forbrytelser
utført av tyskere. Hvilket mange tyskere naturligvis ønsket å gjøre.
De tyskere som insisterte på Holocausts unikhet, som
fordømte dets relativisering, gjorde det for å blokkere noe de med rette
betraktet som et trekk for å unngå å bli konfrontert med en pinefull nasjonal
fortid, å unngå implikasjonene av en slik konfrontasjon for samtiden og fremtiden.
Den identiske talen om unikhet og usammenlignbarhet som
omgir Holocaust i USA har den motsatte funksjon: den gir oss en måte å
unnslippe moralsk og historisk ansvar. Den gjentatte forsikringen om at uansett
hva USA har gjort mot afro-amerikanere, native americans, vietnamesere eller
andre, så blekner det i sammenligning med Holocaust, den er jo sann – og unnvikende.
Og mens en seriøs og vedvarende befatning med hundrevis av år med slaveri og
undertrykkelse av afro-amerikanere kunne medføre kostbare krav overfor
amerikanere om å bøte på fortidens feil, er det å granske Holocaust bokstavelig
talt gratis: noen få billige tårer.»
Hentet fra Peter Novick (2000-09-20). The Holocaust in American Life (Kindle Locations 288-291) [...] ( 309-310).
Hentet fra Peter Novick (2000-09-20). The Holocaust in American Life (Kindle Locations 288-291) [...] ( 309-310).
I sitt forord til den tyske utgaven av boken skriver Novick at ingen av de amerikanske Holocaust-museene tilfører amerikanerne et ubehag.
«I Washington er det et storartet Holocaust-museum, men
intet slavemuseum. Hva ville amerikanerne tenke hvis tyskerne sa at vel var Holocaust
fryktelig, men det viktigste er å lage et minnesmerke i Berlin over de
amerikanske slavene?»
Jeg delte disse Novick-sitatene, noe som avstedkom denne refleksjonen fra
Dag og Tids journalist, Per Anders Todal, på min Facebook-side:
Per Anders Todal: Interessant. Eg har tenkt ein del på Japan og
Tyskland si totale forvandling etter 1945 - det verkar som om den enorme
øydelegginga av båe land mot slutten av krigen endra haldningane til krig og
militarisme fundamentalt. USA, som ikkje hadde opplevd øydelegginga av sine
eigne byar, hadde få skruplar med å teppebombe byar i Korea og Vietnam i
seinare krigar.
Ivar Bakke: Det er en forskjell mellom
tysk og norsk/amerikansk tradering av krigen som jeg har merket meg gjennom
lange samtaler med folk som opplevde den som barn. Der hvor mange norske av
foreldregenerasjonen formidler en ganske enkel (og til dels begeistret) moralsk
fortelling, har de tyskere jeg har snakket med i større grad formidlet det
vietnameseren Bao Ninh (i sin glimrende bok) har kalt Krigens Sorg.
Fortvilelsen over det destruktive, meningsløse og ødende ved krigen. Og dens
farlige fascinasjon.
Novick hevder
«Personer fra et hvert punkt på det politiske kompasset kan utlede
de lærdommer de måtte ønske fra Holocaust. Det har blitt en moralsk og
ideologisk Rorschach-test.»
Novick (2000-09-20). The Holocaust in
American Life (Kindle Locations
255-257).
Per Anders Todal: Kanskje - men sannferdig
historieundervisning og ein open offentleg samtale gjev eit umåteleg mykje
betre utgangspunkt for ferda vidare. Og dei som meiner samfunna i Vesten har
teke for mykje sjølvkritikk for kolonitida og annan faenskap i moderne tid, er
i mine auge naive. Alternativa er veldig mykje verre. Russland har knapt hatt
noko oppgjer verken med imperietida (tsar-Russland sitt rulleblad som brutalt
imperium er sterkt undervurdert på våre kantar) eller med sovjettida, og eg
trur det gjer Russland både til eit dårlegare samfunn og ein farlegare stat.
Ivar Bakke: Ja, når jeg har frikvarter fra mine anfall av
kulturpessimisme så er nettopp land som Tyskland (med dets noe maniske omgang
med den problematiske delen av egen fortid) som får meg til å tenke at nettopp
det kan ha en siviliserende funksjon å granske sitt eget lands fortid med
kritisk blikk. Det er også interessant å se - som et gigantisk sosiologisk
forsøk - forskjellene i traderingen av Andre Verdenskrig mellom DDR og BRD, og de mentale
ettervirkningene det har hatt, spesielt hva angår synet på rasisme.
Per Anders Todal: Den sjølvkritikken er definitivt siviliserande. Og det er neppe tilfeldig at nynazistane står langt sterkare i det som var Aust-Tyskland enn i det som var Vest-Tyskland. Og verdien av at gamle kolonimakter som Storbritannia ser kritisk på si eiga fortid er jo ikkje at det er hyggeleg for afrikanarane og indarane - det er fordi det er bra for britane som samfunn. Eg har aldri høyrt om eit samfunn som har gått under på grunn av sjølvpisking, men mange samfunn har blitt øydelagde på grunn av hybris, dumskap, løgner og sjølvbedrag.
Per Anders Todal: Den sjølvkritikken er definitivt siviliserande. Og det er neppe tilfeldig at nynazistane står langt sterkare i det som var Aust-Tyskland enn i det som var Vest-Tyskland. Og verdien av at gamle kolonimakter som Storbritannia ser kritisk på si eiga fortid er jo ikkje at det er hyggeleg for afrikanarane og indarane - det er fordi det er bra for britane som samfunn. Eg har aldri høyrt om eit samfunn som har gått under på grunn av sjølvpisking, men mange samfunn har blitt øydelagde på grunn av hybris, dumskap, løgner og sjølvbedrag.