Som i en gåte, i et speil

Ordentlige folk legger seg når det er natt. De vet det kommer en dag i morgen. Den som ikke har natta ro, han har ikke dagen god, sa bestemora mi. Når sola går ned i vest, da arbeider den late best. Det er slike ordspråk jeg ble foret med i det vesle bondesamfunnet jeg vokste inn i. I dette spørsmål talte hele verden rundt meg som med én tunge for mine to døve ører. Natta er for vakker. Og når alle andre sover er den bare din.

Her jeg sitter og skriver surrer det av stemmer rundt meg, unge kvinner bærer stråfarget vin til glade gjester og sola faller på skrå inn over kafeen. Og sollyset lar refleksene av mitt ansikt speile seg i pc-skjermens støvete glass. Og med ett er det som om de strenge, mysende øynene som mønstrer meg kommer fra år tilbake, fra et annet sted.

Det er varmt og traktorhytta er full av støv som legger seg over alt. Solskjermen i traktorvinduet er henta fra en gammel bil, det har sminkespeil som er støvet og dirrer av motorvibrasjonene, men jeg får et glimt av mitt ansikt som kryper sammen mot solen og varmen, som ville det verge seg mot et slag. Du ser dradd og amper ut. Du høres stresset og sint ut når du bjeffer dine beskjeder gjennom larmen. Rynkene ved neseroten kommer til å sette seg som konstante påminnelser for deg og andre, i fall noen skulle glemme det, om hvem du er.

Hva er det for en lyd? Er det gneldringen fra et vansmurt lager du hører gjennom motorbrølet? Holder utstyret to dager til? En klegg setter seg på innsiden av solbrilleglasset, men du venter til du har kommet ut av skårgangen og kan blåse den bort. Holde fokus, holde ut. Varmen og larmen, øreklokkene som klemmer mot tinningene. Og lyden inni dem, som skal overdøve spetakkelet utenfor...  The heat is on.

Men så blir det natt. Velsignet sommernatt. Sola brenner ikke, den legger seg langflat og bader fjellene og havet i varme farger. Jeg smekker slåmaskinen i lås og lukker bakluka på traktorhytta. Jeg kan spare nakken og se fremover, følge kanten på skårgangen og høre lyden fra slåmaskinen som et lavt sus. Må ikke myse mot det kraftige lyset lenger, fargene er varme og mette, traktorhytta er sval. Og det er ingen andre du jager på, ingen tekniske problem du skal improvisere løsninger til. Ingen ting å være redd for. Du sneier deg inn i enga, i lange, seige rader, om et par timer slår du ut siste skårgangen.

Det er vakkert dette stedet du kommer fra. Du har tid og oppmerksomhet til overs nå, og du sanser skjønnheten med et visst vemod. De andre som har båret dagens byrde og hete kunne vel ha fortjent å få brukt disse få sommerdagene til noe annet enn å holde unna ditt ubønnhørlige tempo, til noe mer enn gårdsarbeidet som koloniserer sommerens skjødesløse skjønnhet med sin instrumentelle snusfornuft. Behovsutsettelse, langsiktige strategier, effektivitet. Ja visst. Og imens, enda en sommer som kom og gikk.

Jeg svinger traktoren inn i garasjen og drar i stoppknappen, sitter et par sekunder og lytter til stillheten. Går langsomt mot huset. Sommeren har sine lyder, den hvisker og taler med seg selv. For det meste har en ikke stunder og øre for slikt. Bare om natten, når fornuftige folk sover, da mumler sommeren gåtefulle ord i mine ører og maler drømmer for mine øyne. Morgendagen smiler skjevt og venter ubønnhørlig, den lover intet og krever alt når den holder sin eksamen. Men natten er sval og vennlig, den ødsler gavmildt med all den skjønnhet og sødme vi alle famler etter gjennom livets sekund, men aldri klarer å holde fast. Bare disse øyeblikk som kommer og går igjen, uten å røpe med nikk til farvel når de har besøkt oss for siste gang. De er minner som skinner som støv i kveldssola, og de blir langsomt til streker og tegninger i ansiktene våre. Av steder vi har vært og veier vi har gått.  

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Noen refleksjoner over fenomenet korporativisme

Jeg fant denne teksten leseverdig, selv om den er skrevet i 100 som del av en heldagsprøve. Til de av dere som ikke har sypersyn: Bruk Ctrl+ først et par ganger.

 

Sett fra min balkong.

På en av de få sommerdagene vi har hatt så langt, fant jeg det opportunt å lese fag på balkongen. Jeg skal ikke bli historiker, men jeg studerer historie, og nå er det Ex Fac. som skal inn i knollen. Forsøkene på å holde tråden i vitenskapsteorienes labyrinter blir avbrutt av lyden fra en gravemaskin og summingen fra hydraulikkoljen som strømmer gjennom rør og ventiler. Det står en mann i grøfta med spade, og han blir snakket til av en nordmann på et engelsk som høres ut som den er rappa fra Thor Heyerdahl. Mannen med spaden er polsk. Jeg sitter altså på balkongen i solskinnet, og mennene som graver kabelen har ingen anelse om at den høyt hevede akademiker egentlig er ex-bonde og selv har stått i grøfta med spade mer enn en gang. Jeg forsøker å anlegge en bekymret mine. Jeg leser i Minerva at

 

«arbeidsinnvandring kan potensielt også ha noen klare økonomiske ulemper. Hvis de som kommer, har lavere utdannelse og annen humankapital enn dem som er her fra før, og har lavere produktivitet og lavere lønn, vil de betale mindre skatt. I et land som Norge, med relativt høy omfordeling både gjennom skattefinansiering av offentlige tjenester og gjennom kontantytelser til befolkningen, er dette viktig.»

Nå ser jeg ned på polakken[1] som svetter i varmen mens de legger inn en bedre kabel til min bredbånd-forbindelse med verden. Den er jo fryktelig viktig, for jeg arbeider jo innimellom studiene, jeg mottar lydfiler via kabel og sender transkriberte dokumenter tilbake. Og jeg er i ferd med å øke min humankapital i form av økt kompetanse. Og jeg er altså bekymret, fordi denne polakken har lavere humankapital enn meg og betaler for lite skatt, etter hva jeg skjønner. Men sant å si skjønner jeg ikke stort av dette.

Den gang jeg var bonde og ikke kunne sitte på blanke formiddagen og lese i bøker, da var jeg en skikkelig byrde for det norske samfunnet da. Nå, derimot, leser jeg historie. Og min universitetsplass koster i gjennomsnitt 90 000 pr år, betalt av dine skattepenger. Og etter fullført Bachelor vil jeg ha krav på høyere lønn hvis jeg skulle få en eller annen tilfeldig sekretærstilling uten den fjerneste tilknytning til min utdannelse. Og med høyere lønn bidrar jeg mer til fellesskapet, da serru. Det skal jo lønne seg å ta en utdannelse. Det er en av de hellige tekstene i middelklassens selvforståelse. Det er nemlig vi som sørger for konkurransekraft, omstilling og what not. Vi venter oss ikke takk for all denne uegennyttige innsatsen. Vi bare vet at det er sånn. Jeg leser videre i artikkelen:

«Vi vet fra tidligere forskning utført av forskere ved Frisch-senteret at tidligere arbeidsinnvandrere som har arbeidet i lavinntektsyrker, har hatt vesentlig større frafall fra arbeidslivet enn nordmenn etter hvert som de er blitt eldre. Foreløbig er bare en liten andel av arbeidsinnvandrerne fra Øst-Europa over 50 år. Det er derfor grunn til å frykte at SSBs langsiktige prognoser på dette feltet er for optimistiske.»

Nå ser jeg skikkelig bekymret ned på denne polakken (ja ikke personlig, bare sånn saklig og prinsipielt, sånn som jeg har lært på universitetet): kanskje han gir seg til å bli syk etter å ha jobbet i norsk anleggsbransje i 30 år, kanskje ryggen svikter, kanskje han går hen og blir ufør. Det skulle tatt seg ut. 

Det samme problemet hadde vi i dette landet den gang fiskerne i 1958 fikk statsgarantert tidligpensjon fra allerede fylte 65 år. Vanlig pensjonsalder var 70, men disse fiskerne vant fram med det argument at det fantes flere store fiskevær uten ett eneste menneske som hadde nådd en slik svimlende alder. Så da ble det 65. 

Av de mange ting jeg ikke skjønner, men som av økonomer regnes som vilt usaklig å nevne, er følgende: Hvorfor det er innlysende at folk som har en langt tyngre og helseskadeligere jobb enn det jeg har skal få dårligere betalt? Ut fra rettferdighetsbetraktninger, mener jeg? Økonomi er jo ikke bare tall og mekanismer, det er også uttrykk for et samfunns verdiskala. Hva er rimeligheten i at jeg skal få subsidiert min utdannelse av deres skattepenger, få en mer interessant jobb enn det de har, og etter all sannsynlighet leve lenger og ta ut en høyere pensjon gjennom flere år – for så uttrykke min bekymring over at disse menneskene lønner det seg ikke for Norge å ta inn. Thomas Hylland Eriksen skriver i boka «Samfunn»:

«I Oslo blir det jo gjerne sagt, med henvisning til den påståtte Kuwait-økonomien i oljelandet, at mens svensker serverer oss hvitvin og cappuccino, tamiler vasker gulv og rumper, pakistanere kjører taxi og polakkene bygger husene vi bor i, tilbringer nordmenn arbeidsdagen med å sende epost og sitte i møter.»  

Dere får skylde på min bondske bakgrunn, men jeg får ikke denne rent saklige bekymretheten inn i hodet, det er ikke plass der. På grunn av en gammel, trassig lojalitet som jeg ikke får ut av hodet. Jeg skjønner at høyt lønnsnivå = dyr arbeidskraft, som igjen stimulerer til rasjonalisering og omstilling, som er En God Ting™. Men jeg fatter ikke hvordan vi, de privilegerte, kan betrakte folk som fortsatt gjør tungt og nødvendig arbeid rundt oss på en slik måte. De er det skjulte Norge, langt fra fra kommentariatets hverdag, og de omtales med omentrent samme tonefall som britiske kolonialister omtalte de innfødte. Uten å lee på et øyelokk, uten å nøle. Høyt hevet. Jeg får det ikke til.       

---

[1] Polakk betyr på norsk en som kommer fra Polen. På tysk heter det «ein Pole» . Sier du derimot «Polakk» på tysk, betyr det noe annet. Forskjellen tilsvarer den mellom pakistaner og pakkis

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Å gjøre rent bord.

Sisselrot, art i sisselrotfamilien. 10–30 cm høy, med enkeltfinnet blad og lang, krypende jordstengel som har en søt, litt emmen smak.

Det er den leksikalske versjonen. Så er det den biografiske. Den er litt annerledes og har en lang, krypende stengel som strekker seg helt tilbake til tolvårsalderen. Det var stengelen vi brukte, vi indianere på nordlandskysten på 70-tallet. Jordstengelen kunne man tygge rå eller koke over bålet i en blikkboks med vann. Jeg mener, ekte nordnorske indianere steker ikke pølser. De høybårne stuelærde av denne nå utdøende stamme pleide å koke sisselrot i en blikkboks over bål, noe vi kalte maniok, for det hadde søskenbarnet mitt lest seg fram til at indianerne dyrket. Vi hadde nok ikke maniok, men vi var glade og takknemlige bare vi hadde sisselrot, den gangen. Dette er muligens nok et eksempel på en underkjent del av Ekte Nordnorsk Kystkultur™ som ikke har fått den plass den fortjener i den noe Oslo-dominerte historieskrivningen, and all that. Jeg har faktisk ikke tenkt så veldig mye på den selv heller, skal jeg være helt ærlig. Kystindianerne ble fortrengt fra våre strender, og med dem [mitt søskenbarn og jeg] forsvant også en særegen matkultur.

Kort sagt mistet jeg kontakten med røttene for en tid. Jeg har vel ikke smakt sisselrot siden jeg fylte 14, and you wouldn’t want to know hvor lenge det er siden. Men så ble jeg kjæreste med ei som delte navn med denne vakre og hardføre planten. Og da jeg så vidt var bikket tjue og vi skulle stifte bo sammen, dukket den uventet opp igjen. Jeg hadde en idé. Vi hadde vært på besøk hos noen som hadde et fint stuebord med keramiske plater i midten. Det var stilig, men samtidig ganske enkelt konsipert, kanskje mulig å lage en kopi av. Det kunne da ikke koste all verden av penger til material. For det hadde vi jo ikke. Så en dag står jeg i en butikk og skal velge ut noen keramiske fliser som skal felles inn i midten på et stuebord som skal stå midt i stua som snart skal være sentrum i vår nye tilværelse. Klart de må være skikkelig fine. Og jeg har vel strengt tatt en søtladen, litt emmen smak, jeg likte James Taylor, vakre vokalharmonier, jordfarger, ja sånn kliss du vet. Så da jeg fant noen rødbrune fliser med bregnemotiv var jeg sikker i min sak. Vårt nye stuebord var like om hjørnet, det kom til å bli dritstilig, det skulle ha innfelte keramikkfliser med bilde av sisselrot. På annenhver flis. Og hun kom til å si at jeg var flink.

Ok, da måtte jeg kjøpe sånne skruer dere vet. [se fig.1] Men det måtte være gjengestål jeg kunne kappe selv, for jeg visste jo ikke de eksakte målene ennå, selv om bordet i prinsippet var praktisk talt ferdig. Så jeg ble bedt om å forklare meg for en av gamlekara på lageret som forhåpentligvis skjønte litt mer av det jeg prøvde å forklare ekspeditøren. Det gjorde han heldigvis. Vi tenkte høyt sammen, og han fant fram riktig tall 
av alt det som trengtes. Jeg har sett noen bilder fra denne tiden, jeg ser ut som en litt stor konfirmant.

Og den rolige gamle mannen jeg rådførte meg med smiler kanskje litt av meg mens han pakker metalldelene inn i en pose og legger dem sammen med flisene. Jeg skal ikke ha noe for dem, sier han. Og så må du ha løkka til med bordet. 

Her om dagen kjørte vi noen av sakene tilbake til utgangspunktet. Skal en flytte ser en hvor mye en har, og den loven gjelder nesten like ubønnhørlig for unger som er blitt voksne som for voksne som går i barndommen igjen. Noe satte vi i en kjeller i et hus breddfullt av minner. Det er rikelig plass der nå. I et hjørne fant jeg en plastpose med noen gamle keramikkfliser i. Det var ingen antydning til brist eller riper å se. Det så ut som de hadde planer om å vare evig. Jeg skottet bare ned på dem et lite øyeblikk før jeg strupte posen sammen igjen og kvalte deres tause anklager og rustne drømmer. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !