Å skulle si noe sammenfattende om Roy Jacobsens forfatterskap synes jeg virker vanskelig, og jeg har ikke lest alle hans bøker. I det følgende vil jeg ta utgangspunkt i tre titler fra hans hånd: ”Seierherrene”(1991), ”Trygve Bratteli – en fortelling”(1995) og ”Grenser”(1999). Disse tre bøkene er svært ulike i sjanger og tematikk, og følgelig må et forsøk på å skulle ”summere opp” dem bli enten en opphopning av hjertelig intetsigende alminneligheter, eller en tvangstrøye som ikke yter bøkene rettferdighet. Av respekt for forfatteren vil jeg avstå fra en slik øvelse, selv om det måtte medføre at besvarelsens akademiske habitus blir svekket.
Videre vil jeg avstå fra å gi skinn av at mitt eget, høyst private møte med denne forfatteren er noe annet enn nettopp dét; En personlig leserreaksjon uten et beskyttende akademisk ferniss som skal illudere objektivitet. Min eneste kilde til denne oppgaven er de tre nevnte bøkene, og jeg har bevisst avstått fra referanser til litteraturhistorie og bokanmeldelser. En kunne sikkert vist til egen lesning av sekundærlitteratur, men den slags nikk til konvensjoner og autoriteter er som regel ulidelig kjedelig lesning.[1]
Kritikken er stort sett enig om at Jacobsen er en kresen forfatter. Det kan jeg istemme, men jeg har valgt en ideologikritisk innfallsvinkel som nok likevel utgjør en dissonans i hyllingskoret.
Videre vil jeg avstå fra å gi skinn av at mitt eget, høyst private møte med denne forfatteren er noe annet enn nettopp dét; En personlig leserreaksjon uten et beskyttende akademisk ferniss som skal illudere objektivitet. Min eneste kilde til denne oppgaven er de tre nevnte bøkene, og jeg har bevisst avstått fra referanser til litteraturhistorie og bokanmeldelser. En kunne sikkert vist til egen lesning av sekundærlitteratur, men den slags nikk til konvensjoner og autoriteter er som regel ulidelig kjedelig lesning.[1]
Kritikken er stort sett enig om at Jacobsen er en kresen forfatter. Det kan jeg istemme, men jeg har valgt en ideologikritisk innfallsvinkel som nok likevel utgjør en dissonans i hyllingskoret.
Seierherrene.
Det var boka ”Seierherrene” som brakte meg i kontakt med Jacobsens forfatterskap, trolig er den en av de viktigste han har skrevet. Utgangspunket er en bureiserfamilie i mellomkrigstidens Nord-Norge, med fiske og småbruk som levemåte. En datter reiser, som så mange, til Oslo. Og hennes sønn – forfatteren av boka – gir sin versjon av historien. Av familiens historie, men samtidig også det store lerretet av felles norsk historie, seierherrenes sprang inn det moderne velstandssamfunnet.
Boka har romanens form, men er spekket med små essayistiske digresjoner, utfall og markeringer. Det som er Jacobsens styrke som forfatter er også hans svakhet; det intense engasjementet, den moralske tilnærmingen til politikk og menneskeskjebner. I motsetning til en god del av den flinke skjønnlitteraturen som ble produsert i samme periode, vil en i tilfellet ”Seierherrene” straks merke at noe står på spill. Ikke bare for forfatteren, vil jeg tro; Jacobsen er like intenst medrivende som han selv er engasjert.
Min alder forbyr meg å utstede noe godkjent-stempel på den delen av boka som omhandler mellomkrigstiden. Men min bakgrunn og smule historielesning - og samtaler med eldre folk som har lest boka, munner ut i en begeistret følelse av at mannen har truffet blink. Jeg tror han har maktet det litterære kunststykke å skildre historien nedenfra, fra de lag av folket som ikke tilhører ”the chattering class”, de som ikke har gitt noen skriftlig overlevering til ettertiden av egne erfaringer. De vil kunne kjenne seg igjen. Men de vil også, ved at erfaringer artikuleres, vinne en avstand til hendelsene som åpner for refleksjon.
Min alder forbyr meg å utstede noe godkjent-stempel på den delen av boka som omhandler mellomkrigstiden. Men min bakgrunn og smule historielesning - og samtaler med eldre folk som har lest boka, munner ut i en begeistret følelse av at mannen har truffet blink. Jeg tror han har maktet det litterære kunststykke å skildre historien nedenfra, fra de lag av folket som ikke tilhører ”the chattering class”, de som ikke har gitt noen skriftlig overlevering til ettertiden av egne erfaringer. De vil kunne kjenne seg igjen. Men de vil også, ved at erfaringer artikuleres, vinne en avstand til hendelsene som åpner for refleksjon.
Det er selvsagt mange versjoner av fortiden. Vi opplever vår felles samtid gjennom vårt eget temperament. Det sørger Jacobsen for å minne oss om i den delen av boka som omhandler hans egen oppvekst og møtet med de som ble igjen der oppe i Nord-Norge. Her bryter privatpersonen Jacobsen støyende inn i sin egen tekst, selv om han også ufrivillig og indirekte sier mye om sin egen bakgrunn og aktuell tidsånd. Mye er gjenkjennelig, på godt og vondt. Det patosfylte, sentimentale og indignerte som kjennetegnet 68-ernes patentsøkte definisjon av ”politisk engasjement” er alt sammen i behold her, selv om de politiske konjunkturer veksler.
Jacobsens tidsriktige forakt for dagens sutrete ”subsidie-baroner” i distriktene, er omvendt proporsjonal til hans dype asiatiske bukk overfor deres nevenyttige forfedre. En kan bli litt lei det. Selv om Jacobsen gjennom sitt forfatterskap draperer sin sosiale forakt i tråd med skiftende politiske motebølger; forakten for dagens distriktsboere er en uforminsket og konstant del av det. Også litterært sett hadde Jacobsen stått seg på å dempe sine idiosynkrasier og insisterende utfall. Det blir noe veldig privat over disse innskutte brokkene av forakt, de ligger der som stein i åkeren, i disharmoni med hans ellers så forstående og seende dikterunivers. (Her minner han litt om Hamsun, men sistnevnte var kresen nok til stort sett å velge andre fora enn egne romaner for å tømme ut verbale nattpotter.)
Men de menneskene som finner nåde for Jacobsens blikk kunne neppe funnet en bedre forfatter til å løfte deres skjebne ut av Fattig-Norges grå alminnelighet. Vi får øye på levende mennesker med lengsler og evner større enn de trange rammene skjebnen ga dem, vi ser deres forkrøplete storhet. Vi ser også hvilket mangfold av ferdigheter og kløkt som måtte til for å kunne overleve som ”et enkelt menneske av allmuen”.
Jacobsens tidsriktige forakt for dagens sutrete ”subsidie-baroner” i distriktene, er omvendt proporsjonal til hans dype asiatiske bukk overfor deres nevenyttige forfedre. En kan bli litt lei det. Selv om Jacobsen gjennom sitt forfatterskap draperer sin sosiale forakt i tråd med skiftende politiske motebølger; forakten for dagens distriktsboere er en uforminsket og konstant del av det. Også litterært sett hadde Jacobsen stått seg på å dempe sine idiosynkrasier og insisterende utfall. Det blir noe veldig privat over disse innskutte brokkene av forakt, de ligger der som stein i åkeren, i disharmoni med hans ellers så forstående og seende dikterunivers. (Her minner han litt om Hamsun, men sistnevnte var kresen nok til stort sett å velge andre fora enn egne romaner for å tømme ut verbale nattpotter.)
Men de menneskene som finner nåde for Jacobsens blikk kunne neppe funnet en bedre forfatter til å løfte deres skjebne ut av Fattig-Norges grå alminnelighet. Vi får øye på levende mennesker med lengsler og evner større enn de trange rammene skjebnen ga dem, vi ser deres forkrøplete storhet. Vi ser også hvilket mangfold av ferdigheter og kløkt som måtte til for å kunne overleve som ”et enkelt menneske av allmuen”.
En enkeltperson som Jacobsen ønsket å reise en bauta over, er Trygve Bratteli. Boka «Trygve Bratteli - en fortelling» er skrevet i en tradisjon som går inn i en dialog med sine historiske aktører. Han både refererer og kommenterer, drøfter motiver og argumenter. Det gjør historie engasjerende og interessant. I tillegg bruker han sin skjønnlitterære malerpensel for å levendegjøre de mer allmennmenneskelige trekk. Det er jo tross alt en biografi, selv om det av gode grunner langt på vei blir Arbeiderpartiets historie. I Ap skulle man ofre alt for politikken, dets ledere har gjort dyd av denne nødvendigheten, på samme måte som andre religiøse bevegelser. Den engasjerte skrivemåten, hvor forfatteren forlater historikerens forsøksvis nøytrale stemmeleie, er naturligvis en krevende sport. I Jacobsens tilfelle blir det ikke bare tale om «vår mann» - et uttrykk han bruker inntil besvimelse - men langt på vei «vårt parti». Med konvertittens iver skal alle bortkomne får jages tilbake til folden, nå som den fremfusende 68’er har fått lagt av seg sine ungdommelige villfarelser. Til tider minner det litt om Otto Nielsens «ikke sant Tove-Mette ?- jo’a pappa» - med Håkon Lie som forsanger og Jacobsen i stemmeskifte.
Men først skildres barndom og oppvekst. Og her er Jacobsen i sitt rette element. Fattigdommens fornedrelse, jakten på verdighet og anerkjennelse, drømmen om et annet liv - dette er tema som Jacobsen har godt grep om. Beskrivelsen av arbeiderbevegelsen i denne perioden er i sine enkle riss skarpsynt og lojal på en gang. Andre legitime hensyn og interesser enn det som får plass i partiledelsens hoder kan tenkes å eksistere. Særlig når Bratteli selv irettesetter sine mest ortodokse partifeller - han forsvarer endog fiskere og bønder! Jacobsen synes å gutere dette. (Men det skjedde tross alt i en tid hvor forfatterens mor selv gikk i fjøset og forfatterens onkel enda ikke var blitt «subsidiebaron» av godtfolks ærlige skattepenger – slik tilfellet er i andre del av ”Seierherrene”.)
Så følger krigen, og vi leser et godt tilrettelagt utdrag av Brattelis egne to bøker; om det norske sammenbruddet i maidagene og opplevelsene i tyske konsentrasjonsleire. Etter disse innledende runder, hvor det er etablert en naturlig respekt og sympati for Bratteli, følger beskrivelsen av etterkrigstiden, hvor mannen så og si går totalt opp i Partiet. Forfatteren legger fra seg sine ironiske knebeskyttere, det blir ikke lenger tale om et partis ulike syn og en ledelsens bruk av midler for å oppnå ønskede resultater. Nå dreier det seg om den korrekte politikk - for å låne litt fra Lenin - og de få som skjønte og iverksatte den. Å være uenig med «vår mann» er jevngodt med å være mot det anstendige og gode. Her er det landets interesser som står på spill, mot særinteressene, som bare tenker på sin tarv, mens Ap har hele folkets vel på tapetet. Jacobsen omtaler opposisjonen som om det bare var tale om smålig gnål eller uvitende naivitet, aldri som supplerende innsikter og nødvendige korrektiv.
Noen prinsipiell motstand mot de antidemokratiske trekk ved «ørnen blant partiene» er knapt å spore, respekt for andre synspunkt ut over den rene overbærenhet forekommer knapt. Beredskapslover, overvåkning, sammenblanding av parti og administrasjon, knebling av debatt? - her gjelder det å se stort på tingene. Landets vel står til enhver tid på spill, det hersker en konstant nødrett. Einar Gerhardsen er en intrigant rev, Bratteli er mer demokratisk, og ikke ansvarlig for noen uhumskheter. Gerhardsen var forresten bløt overfor kommunistene også, vankelmodig i spørsmål om Nato-medlemskap og fortsatt atomopprustning. Vi kunne ikke stole på hans vilje til å utplassere atomvåpen på norsk jord, dessverre.
Forfatteren, derimot, er ikke hemmet av tvil og usikkerhet. Det forbløffer meg litt. Å redusere atomvåpenopprustning til et spørsmål om usentimental innsikt i kommunismens sanne ansikt - er ikke det vel enkelt, både moralsk og intellektuelt?
Noen prinsipiell motstand mot de antidemokratiske trekk ved «ørnen blant partiene» er knapt å spore, respekt for andre synspunkt ut over den rene overbærenhet forekommer knapt. Beredskapslover, overvåkning, sammenblanding av parti og administrasjon, knebling av debatt? - her gjelder det å se stort på tingene. Landets vel står til enhver tid på spill, det hersker en konstant nødrett. Einar Gerhardsen er en intrigant rev, Bratteli er mer demokratisk, og ikke ansvarlig for noen uhumskheter. Gerhardsen var forresten bløt overfor kommunistene også, vankelmodig i spørsmål om Nato-medlemskap og fortsatt atomopprustning. Vi kunne ikke stole på hans vilje til å utplassere atomvåpen på norsk jord, dessverre.
Forfatteren, derimot, er ikke hemmet av tvil og usikkerhet. Det forbløffer meg litt. Å redusere atomvåpenopprustning til et spørsmål om usentimental innsikt i kommunismens sanne ansikt - er ikke det vel enkelt, både moralsk og intellektuelt?
Men analytisk evne og mistanke overfor egne konklusjoner blir mer og mer fraværende etter hvert som fortellingen skrider fram. Jacobsen synes han må slå i bordet, ettersom Bratteli selv ofte blir nesten altfor taus og tålmodig overfor så mye frekk uvitenhet. For eksempel må Bratteli lytte til en «halvt åndssvak historie» fra «denne fjompen fra Nord-Norge» som er blitt pålagt å fortelle om bakgrunnen for Ap’s distriktsopprør. Bratteli, som gjennom sin bevegelse har klart å bryte med Fattig-Norge, kunne jo
”- som et normalt menneske brølt: - «hva faen tror du politikk er for noe!»”
Men Bratteli gjør ikke dette, i sin uendelige verdighet. I stedet spør han, etter å ha grillet utsendingen med mange minutters pinlig taushet, hva representanten synes om en påtenkt sosialminister. Genialt, synes Jacobsen å mene.
Så er det denne Oddvar Nordli, med ”agrare røtter”, dessverre, som lar bøndene få «offentlig garanterte privilegier». Uten å tenke på hva dette koster eller å ha «reflektert over hva slags moral det er man her legger seg på». Dette er altså tale om en historisk mørk periode hvor DNA har «velsignet det agrare grunneiersjikt med en særnorsk tålmodighet”.
Disse grunneierne klorer seg fast til sine grastuster og særinteresser, glemmer å ta av seg lua når Jacobsen putrer forbi på sin ferd mot morens oppvekststed. Forfatteren ser dem ikke, dessverre, verken da eller senere. Deres slit og drømmer er annerledes, de er ikke i takt med Partiets eller Landets interesser, viser det seg, de har bare sine egne latterlige håp. De lider av en slags «genetisk kjepphest», slik Meisdalshagen i følge Jacobsen også led av, og som han forkludret «erfaringene og fornuften» med, den gang partiet drev i retning av kostbare bonde- reformer.
Disse grunneierne klorer seg fast til sine grastuster og særinteresser, glemmer å ta av seg lua når Jacobsen putrer forbi på sin ferd mot morens oppvekststed. Forfatteren ser dem ikke, dessverre, verken da eller senere. Deres slit og drømmer er annerledes, de er ikke i takt med Partiets eller Landets interesser, viser det seg, de har bare sine egne latterlige håp. De lider av en slags «genetisk kjepphest», slik Meisdalshagen i følge Jacobsen også led av, og som han forkludret «erfaringene og fornuften» med, den gang partiet drev i retning av kostbare bonde- reformer.
Hvem sine erfaringer, hvem sin fornuft? Slik må man ikke spørre en forhenværende marxist og nåværende sosialdemokratisk parti-ana-lyriker. Det er Fornuften og Erfaringen som taler, intet mindre. Ført i pennen av en ydmyk sliter, Roy Jacobsen, i takknemlighet. Riktignok hadde den «nordnorske fjompen» av en anmelder aldri bodd i noen kystkommune lenger, om ikke Brattelis programutkast hadde blitt forkludret av populistiske amatører. Men denne særnorske tålmodigheten er visst ved veis ende nå. Hva faen er det vi har trodd politikk er for noe? Inn på scenen kommer endelig både moralen og makten i en og samme person. Det er blitt Roy Jacobsens tur. Jawohl.
I romanen ”Grenser” er det en ganske annen Roy Jacobsen vi møter. Romanen er ambisiøs. Den viser hvor vilkårlig historie og landegrenser skiller enkeltmennesker og skaper ulike skjebner. Europeeren Jacobsen legger for dagen en innsikt i hvor situert vi er i det lokale, men også hvordan denne lokale livsverdenen ikke holder tritt i møtet med historiens forvandlinger. Utgangspunktet er Ardennene, grenseområdet mellom Tyskland, Frankrike, Belgia og Luxemburg. Et tynt befolket distrikt som har lidd den vanskjebne å ha spilt en viktig rolle i militære strategier, bl.a. den desperate Ardenne-offensiven, som Hitler mente ville snu krigslykken og forhindre Tysklands militære sammenbrudd.
Men bokas hoveddel omhandler en av de mest berømte kapitler i det gamle århundres krigshistorie: Beleiringen av Stalingrad, der Tysklands 6. Arme til sist måtte overgi seg etter å ha blitt avskåret fra resten av styrkene. Dette dramaet blir fulgt fra tysk side, fra de som ville hjelpe sine kamerater ut av den Røde Armes knipetang.
Men bokas hoveddel omhandler en av de mest berømte kapitler i det gamle århundres krigshistorie: Beleiringen av Stalingrad, der Tysklands 6. Arme til sist måtte overgi seg etter å ha blitt avskåret fra resten av styrkene. Dette dramaet blir fulgt fra tysk side, fra de som ville hjelpe sine kamerater ut av den Røde Armes knipetang.
I seg selv er temaet 2. verdenskrig og dets mange krigsskueplasser ikke så ambisiøst, en hel underholdningsindustri har i årevis basert seg vår fascinasjon for krigens drama. Men Jacobsen behersker mer enn de litterære håndverksgrepene som gjør at man spent leser videre. Han gjør et dyptloddende forsøk på å forstå det stoff soldatenes lojalitet er skapt av, en lojalitet som kan presse folk til å yte meningsløse offer i en krig de vet de ikke kan vinne, og bli effektive redskap for en ideologi de selv avskyr.
Belgieren Markus er bokas hovedperson. Han ble tvangsutstkrevet til krigstjeneste for de tyske okkupantene. Også han, som avskydde den nazistiske ideologi, kunne likevel, etter å ha delt fronttilværelsens skjebnefellesskap, oppleve det som et svik å prisgi sine kamerater og rømme fra det nederlagsdømte felttoget. Dette krigens «point of no return» er meget overbevisende skildret. Vi får en anelse av krigens særegne logikk som gjør at soldater fra begge sider kan forstå hverandre bedre enn de som der hjemme, i en ganske annen sivil virkelighet, støtter én av partene. En behøver ikke hate fienden for å drepe. En kan til og med skjønne ham svært godt uten at krigen stopper opp av den grunn.
Jacobsens roman gir oss et glimt av de mange gode menn som døde for en dårlig sak. Det er en gammel og viktig humanistisk impuls dette; å gjenkjenne det felles menneskelige, også hos dem som vi betrakter som vår fiende; å nyansere, få oss til å nøle når vi står med sten i våre hender i møte med dem som valgte galt.
Jacobsens roman gir oss et glimt av de mange gode menn som døde for en dårlig sak. Det er en gammel og viktig humanistisk impuls dette; å gjenkjenne det felles menneskelige, også hos dem som vi betrakter som vår fiende; å nyansere, få oss til å nøle når vi står med sten i våre hender i møte med dem som valgte galt.
Samtidig er det ikke en bok som reduserer soldater til ofre for blinde omstendigheter, det er hele veien en bok om ansvar, om moralske valg. Europeeren Jacobsen forakter krigen, han blottstiller de nasjonale lidenskapers potensielle barbari, deres idiotiserende forenklinger. Samtidig er han denne gang i stand til å tøyle sin tendens til høyrøstet moralisering. Jacobsen er stadig en varmblodig, engasjert forfatter med mye på hjertet, men hans tekst etterlater nå et større inntrykk av tilbakeholdt kraft og ettertenksom modenhet. Tendensen til servil heltedyrkelse og ditto nidbilder er fraværende. Denne nølingen gjør ikke boka mindre, men mer engasjerende.
Romanens opptakt er liten historie om en grenseelv mellom Luxenburg og Tyskland og en bondes bestrebelser på å erstatte byråkratisk logikk med sunt bondevett. Han ønsket i 1893 å bygge en gangbro som kunne forkorte hans daglige vandring til jordene på den andre siden. Det hele drukner naturligvis i sommel og byråkratisk revirmarkering.
Bokas siste del er fra etter siste verdenskrig og bestrebelsene på å bygge en ny bro over den samme grenseelv. Det er tankevekkende og melankolsk-humoristisk levert, en voldsom og dramatisk roman intoneres og toner ut med den samme tematikk og det samme lavmælte toneleie. Jacobsen hadde fortjent en mer kompetent leser som hadde vært faglig på høyden med hensyn til de historiske begivenheter som skildres. Men uansett er jeg er ganske stø på at han litterært sett er på høyde med det beste han tidligere har levert. Og det er ingen dårlig attest. Hans refleksjoner på kryss og tvers av tid og grenser peker framover, de har ikke mistet sin aktualitet. Boka lover også godt for hva en kan vente seg fra Jacobsens hånd.
Ivar Bakke
