Refleksjoner i møte med den tyske krigsgenerasjonen.

Otto Baus - forhenværende marinetelegrafist  

Nå er det ikke noen vei tilbake, vi er i Tyskland. Clive Aardaugh og jeg skal lage film, men av oss to er det jeg som liksom kan tysk, og hva skal jeg si? Otto Baus kjenner jeg litt fra før, fra 1994, da han gjorde sin sentimentale reise nordover til Steigen i Nordland. Marinesoldaten Baus var telegrafist der, ved kystfortet ’Batterie Dietl’. Nå er det blitt museum, men den gang var det noe av det mest moderne som Europa kunne framby, selve ”den nye tid”. Da kom den store verden syngende og marsjerende inn i ei bortgjemt lita bygd uten vei eller strøm. Moderne teknologi, bygging av infrastruktur, flere tusen soldater og krigsfanger fra fjerne land, enorme heisekraner, lyskastere og lastebiler som heldige smågutter kunne få sitte på med. Interessante tider, det må en vel kunne si. Og Otto Baus var telegrafist her, et lite hjul i det store maskineriet som skulle forhindre at Narvik igjen skulle kunne bli angrepet av engelske krigsskip. For det meste var det ikke stort her for en tysker å skrive hjem om. De få salvene som ble avfyrt med de store Adolf-kanonene var prøveskyting. 

Elles ble det ingen skuddveksling, ikke noe ”engaging the enemy”, ingen ”Feindberührung”. Otto og hans kamerater på Engeløya kom ikke i berøring med fienden, russerne stod lenger nord.

Men skyting av vergeløse russiske krigsfanger var ikke uvanlig. Utmagrede skikkelser som ikke maktet å reise seg etter en omgang pryl med geværkolbene. Der jeg kommer fra snakkes det om russefangen som snek seg inn i et naust for å stjele fisk som hang der. En vaktpost ser det, trekker sin tjenestepistol og går inn i naustet og skyter. Russeren faller over ende i en båt og blir liggende. De kunne se en soldat komme ut av naustet etterpå, en som med kald ro stikker pistolen tilbake i hylsteret og gliser fornøyd i retning av noen vantro norske sivilister. Som om det var en kråke han hadde skutt som skulle henges opp til skremsel. Nå kunne ordentlige folk få ha fisken sin i fred for frekke fugler. En nabo fortalte meg hvordan han som eide båten hadde holdt på i timevis for å få vekk blodet fra den døde russeren. Det var noe nytt og annerledes, det også. Ingen hadde vasket vekk annet enn fiskeblod fra båtbordene.           

                        
                

Jeg har lett for å spore av med mine dystre tanker. Disse hendelsene visste Otto ikke noe av der han satt i telegrafistbrakka si. En russefange hadde til og med vært med på å bygge den. ”Ein guter Mensch!” For meg var han ingen fiende, ingen russer, ingen fange, han var bare et menneske, forklarte Otto oss da han igjen stod på gamle tomter.

Jada. Peace and understanding. Men ikke akkurat gjeldende parole den gangen, når sant skal sies. Og nå står altså Otto der på perrongen. En gutteaktig smilende mann i kortbukse, 84 år gammel. Han tar imot meg og Clive som var vi nære venner han ikke har sett på alt for lenge. Otto er et godt menneske, tenker jeg. Ingen fiende, ingen tysker.. eller..vel. Men en trofast, lojal kar. Han sender julehilsninger og spør etter faren min. Men nå skal han altså bli tysker igjen, bli avhørt av meg som fange av en fortid vi nordmenn vokter over. En fortid som man under den kalde krigen aldri måtte glemme (utvalgte deler av), slik at også vi når det ble krevet ikke skulle nøle med å skyte på russiske rødegardister.

Så mangt flyr gjennom hodet mitt mens jeg går mot ham. Blir filmen vi lager nå enda et hinder for en ny generasjon som skal møte mennesker fra hele Europa, et møte der tillit og vennskap truer med bryte sammen under vekten av alt det fryktelige som har skjedd i århundret vi har lagt bak oss? Kanskje blir dokumentarfilmen kjøpt av ”gode nordmenn” som tror at vold og faenskap ikke ligger for oss norskinger. Mennesker som, i den grad de ser seg om i verden, ser seg om i rasende indignasjon eller vantro. 

Kanskje de tror at vårt eget historiske unntakstilfelle av trygghet og fred er det normale, og at grunnen til at andre har det annerledes er at ”de er ikke som oss”. Kanskje de blir styrket i troen på at ukritisk lojalitet eller likegyldighet overfor statlig vold er en slags spesiell defekt ved tyskere eller amerikanere. Kanskje de tror de er ”kritiske” når de møysommelig bokfører og samler gammel urett som om det var årgangsvin, når de ikke ”lar seg lure” av vennligheten fra en hyggelig turist eller ny nabo fra feilt land. Er det slike folk jeg skal gi vann på mølla når jeg viser fram Otto, en av de mange ”upolitiske”, ukritiske ungdommene av sin generasjon? ”Typisk tysk” tenker seerne kanskje, og er ”kritiske”. 

Men kjære folk. En kan da ikke gjøre et intervju om og med den forhenværende tyske okkupasjonsmakten og så bare snakke om midnattssol og snøen som falt for 60 år siden. Under forberedelsene til filmprosjektet kom jeg i kontakt med en annen kar som også var soldat her under krigen. En kunnskapsrik, velartikulert, vennlig mann som gjerne lot seg intervjue. Da han var blitt varm i trøya, forklarte han meg hvordan jødene kontrollerte de allierte. Tyskland hadde faktisk havnet i en krig ”påtvunget oss av den internasjonale jødedommen”. Takk til deg og Gute Nacht. Å være mikrofonstativ for nazismen er ikke min oppgave. 

Så vi tar heller Otto Baus, ”Otto Normalbürger”, som man kaller det tyske motstykket til Ola Nordmann. Otto er ingen anti-semitt eller fascist, snarere en vennlig mann som ikke interesserer seg synderlig for politikk og mener at det alltid bare er ”de der oppe” som vil ha krig. En bekvem floskel. Hvordan snakke med alle disse vennlige gamle folkene som i praksis var et lite hjul i drapsmaskineriet, og som fortsatt omtaler sitt bidrag som ”unsere Pflicht, unsere Dienst”, en plikt og en tjeneste til beste for fellesskapet. Kan de kanskje kaste lys over noe allment? 

Rester av tysk radar, Batterie Dietl, Engeløy, Steigen

Hvorfor kjenner så mange nordmenn seg så moralsk overlegne i møte med tyskere eller amerikanere? Vi som etter omforent, avtalt NATO-strategi forhåndsgodkjente at russiske millionbyer skulle utslettes med ”våre” atomvåpen dersom et russisk, konvensjonelt angrep ikke lot seg stoppe. Skulle noen av oss overleve noe slikt, kommer det kanskje en dag en ung spirrevipp og spør: ”Hvordan kunne du passivt lojalt delta i en slik forbrytelse mot det russiske folket, et slikt soleklart brudd på folkeretten, en slik aksept av masseterror mot sivile? Hvordan kunne dere i åpne, demokratiske samfunn bare la en slik forbrytelse bli planlagt i detalj?” Det er spørsmål som vil være like innlysende etter en atomkrig som de er utenkelige i dag. I dag er det vi som stiller spørsmålene, leder forhøret, vi som hadde slumpen å bli født inn på den rette siden av en verdenskrig vi ikke deltok i. 

Kan du ikke bare la denne gamle mannen i fred, tenker jeg, mens jeg går mot Otto Baus. Tyskeren, fienden, vennen, medmennesket.

Og Otto Baus forteller villig vekk. Om faren hans som stemte på kommunistene og ikke likte at Otto ble med i Hitler-Jugend og spilte fotball sammen med de andre guttene der. Om et tilfeldig kinobesøk som sådde en drøm i den unge mannen, propagandafilmen ’Vår marine’ som overbeviste ham om at å bli telegrafist i marinen, det måtte være tingen. Om den ørkesløse ventingen i arbeidsledighet og hvor glade han og kameratene ble over innkallingen sommeren 39. Endelig tok livet til. ”Hva visste vel vi om hva krig var, - hvorfra skulle vi kunne vite det?” De kjente seg trygge. De var unge, usårlige, eventyrlystne. Selv da Hamburg ble bombet valgte de å bli værende om bord i den vesle minesveiperen fremfor å gå ned i tilfluksrommet. ”Vi hadde jo også vårt antiluftskyts som vi plaffet løs med”. I den ene helgen ble nesten 40 000 sivile drept, uten at de militære anleggene tok nevneverdig skade. ”Har vi gått for langt?” undret Churchill i en lukket krets da han fikk se filmopptakene. Men ingen av kameratene snakket om krigsforbrytelser etter det Otto kan huske, det var krig og bombingen var ”ganz normal”. Og etter denne etter hvert så normale tragedien kom nye oppdrag, nye inntrykk, man tenkte ikke mer over det.

Vi blar videre i fotoalbumet hans. I 1940 kom han til Norge, til Oslo. ”Og Karl Johan ser jo nesten likedan ut nå som den gangen!”

For tyskere er ikke det ”ganz normal” med byer uberørt av krigens ødeleggelser. Så følger gamle bilder fra Steigen, fra ablegøyer og sketsjer på kultur-brakka. Ei brakke som senere ble ungdomshus i bygda. 

Der har vi batterisjefen som spiller trommer. ”En skulle ikke tro vi var med på noe så alvorlig som krig.” Otto peker på vennene sine og forteller om deres videre ferd gjennom livet. Mange holder kontakten, og de gjenlevende minnes de døde. Otto tenker over hvor heldig han har vært, den gang og senere, sammenliknet med mange andre i hans generasjon.  

Neste dag møter vi en gjeng veteraner fra marinen. De kommer sammen i et lite klubblokale en gang i uka. Hundrevis av dugnadstimer er lagt ned her, og lokalet er smykket med de forskjelligste ting. Riktig stilig, stort sett. Et skilpaddeskall henger i taket, og se der har vi selveste storadmiral Dönitz på veggen, gitt. Hm. Og et bilde av en sjømann som går ned mens han holder flagget høyt hevet. Det er fra 1. Verdenskrig forteller de oss, her sitter det visst tradisjoner i veggene. Har vi havnet i ”feil film” som tyskerne sier? Det selges hjemmelaget mat av ulikt slag, en mann tar fram trekkspillet, noen synger med; ”Seemann, lass das Träumen.”  Det hele er lett surrealistisk, som om vi er i en tidsmaskin. 

Alle er så vennlige, maten er nydelig, men jeg føler meg litt sjøsyk. Flere setter seg bort til bordet vårt, de forteller og forteller. Endelig noen som vil høre. En er særs ivrig, han er den yngste av dem, var bare 14 da krigen sluttet. Så gammel som min yngste datter, tenker jeg. Herregud. Plutselig får det sentimentale snakket om hvor ung en var den gangen en svimmel vekt av mening. Han forteller om en ung mor som mistet fatningen under et bombeangrep, en fresende lyskule på gata utenfor lager en strime av lys under døra i kjelleren de sitter i. Den unge moren som har opplevd flere bombenetter tror at lyset kommer fra en av disse fosforstavene som regnet ned over boligkvarterene, hun tror de skal brenne inne. Den gamle mannen blir atter 14-år og hører for sitt indre øre de hysteriske skrikene fra et voksent menneske i dødsangst. Marerittet blir levende igjen for ham, men i det minste sitter han sammen med en som vil høre.

Utsikt mot Bø fra Batterie Dietl 

 

En annen forteller inngående og nøktern om hvordan det var å være ubåtmannskap, den våpengrenen som hadde størst tap. Vi snakker om praksisen med å ikke lenger plukke opp overlevende fra fiendtlige skip fordi en selv kunne bli utsatt for angrep – en praksis som bredte seg på begge sider i sjøkrigen. Noen nevner et intervju med en gammel engelsk marinegast på TV. Fartøyet han var ombord på hadde senket et tysk skip, og ordren var å kun ta ombord de som oppga navn, tjenestenummer og skip. En tysk unggutt hadde kavet seg bort til dem, han blir dratt halvveis opp fra isvannet og spurt, og da gutten ikke får fram et ord slipper de ham uti igjen. Det fortvilte ansiktet til denne tyske jamnaldringen hadde plaget den engelske gasten i søvnløse netter etterpå. ”Men det var jo krig, og det var jo en ordre”, skynder tyskerne å forklare meg, den noe verdensfremmede, sentimentale ”junge Mann aus Norwegen” som ikke deler deres erfaringer og innstilling og synes å ha problemer med å svelge all denne disiplinerte fatalismen. Som om krig var et naturfenomen det er fullstendig malplassert å reflektere moralsk over.

De er alle glade for at de tapte krigen, og glade for å være blant de overlevende. De klandrer ingen, ikke engang de som bombet Dresden. De vet hva krig er, og er så takknemlige for at det nå er fred i Europa. Det sier de med overbevisning og ettertrykk, som om det var en viktig beskjed jeg må overbringe. Samtidig virker de stolte over det de selv ytte og holdt ut den gangen, lojale på en ”upolitisk” måte. Som om Nazi-Tyskland var et gammelt fotballag de heiet på, et lag som den gangen kom helt til finalen i verdensmesterskapet i krig.

Og en sier at han misunner oss nordmenn som fritt kan ære våre falne kamerater. Jeg kjenner meg bare sånn måtelig privilegert av den grunn. ”Hva hjelper vel utmerkelsene på den ukjente soldats grav de falne?” spurte Kurt Tucholsky i tidsskriftet ”Die Weltbühne” etter 1. Verdenskrig. Og han fortsatte: ”La den ukjente soldat leve, så kan vi ære ham”. Det gikk ikke slik. Stemmen til denne jødiske kosmopolitten druknet i et varmt, forenende nasjonalt stammeskrik, og det ble etter hvert mange navn å føre opp på nye minnetavler. Er det fascisme å holde med ”våre gutter” når en er tysk? I så fall var vel flertallet fascister den gangen, også de som nå sier at ”det var bra vi tapte krigen”. Selv den kjente anti-nazisten Heinrich Böll skrev i 1944 at ”vi vil seire fordi vi må seire!”. 

Den nasjonale gruppetilhørigheten og skjebnefellesskapet er et sterkt lim, den gang som nå. Men har vi tenkt over hva vår egen lojalitet kan la seg misbruke til? Er vi så mye mer våkne og kritiske medborgere enn det de var den gangen? Jeg tillater meg å tvile på det. Og jeg kjenner meg på en gang skremt over og på en vemodig måte i slekt med disse gamlingene som gjør krokete honnør fremfor en minnetavle over falne kamerater som de en gang delte sin ungdom og sine håp med. 

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Erling Fossens grand theory

Forekom det interessante debatter på norske nyhetsgrupper i gamledager? Tja – se her, i april 1997 utspant det seg en debatt på "no.general" mellom Erling Fossen (blå skrift) og Ivar Bakke, og jeg har samlet det viktigste av den her:  Først en lett synlig parentes: [From: Hegge, Per Egil Sent: Thursday, October 14, 1999 9:10 AM > Jeg vet jo at du kan skrive med snert. Men å se deg kjøre rundt med Erling Fossen blir omtrent som å la seg imponere av at Jens Weisspflog hopper stilrent i en 30-metersbakke. Ikke kan han (Fossen, altså) og/å-reglene heller. > per egil ]   Erling Fossen: "urban kultur er en avslappet, muligens intellektuell, holdning til massekultur. Urbanisme er læren om hvordan man skal akseptere og bejae forskjeller." "Jeg betrakter deg som en urban, lærd mann som tilfeldigvis roter i jorda. Forskjellen på Simmel og raseteoretikere (han var selv jøde) var at når bonden kommer til byen, må han også utvikle intellektet sitt for å overleve." [..] "I dag har en fra Oslo mer til felles med en fra Barcelona, eller Praha, enn en fra Hønefoss eller Trondheim. Globaliseringen fører til to forskjellige kulturer innenfor nasjonalstaten. En kultur som er urban og som er felles for hele verden og en som er knyttet til nasjonalstaten. Foreløpig er det bare Oslo som er så stor at den klarer å koble seg opp på det globale nettverket." Men det er en slags tråd i dette. La oss begynne her: Helt fra den tyske filosofen Kant og framover har det vært kapitalismens og til dels marxismens store tese at de som handler med hverandre kriger ikke. Historien etter Kant og Marx har jo grundig dementert en slik antagelse I alle fall reduser handel til en muligens nødvendig, men langt fra tilstrekkelig forutsetning for fred mellom stater. Kant var død under kommunismens massemyrderier og nazistisk industrielle tilintetgjørelse av uønskede folkegrupper. Både Marx, Kant og den norske filosof E.Fossen forutsetter i sin argumentasjon at maktpolitikere opptrer rasjonelt, dvs ikke kaster seg ut i totalt selvdestruktive prosjekt. Dette er stort sett helt riktig. (og en av grunnene til at den kalde krigen aldri ble varm) Men de gangene denne teorien ikke stemmer, kan det få utrolig vanvittige konsekvenser. Når millionhærer og hele industrielle potensialer blir rettet inn mot destruksjon av en innbilt eller reell trussel - da neglisjerer en hensyn til gamle, fredelige handelsforbindelser. Jeg deler altså ikke din system-begrunnede optimisme. Politikk er ikke et rasjonelt spill. Poenget mitt er veldig enkelt. Vi har gått fra en bipolær verdensorden til en global verdensorden. Altså har hverken USA eller Russland lenger noe innebygget incitament for å vise muskler. Da er det ev. gærninger som gjenstår. Enig, så langt - med mindre det oppstår en stor-russisk nasjonalisme. Den vil hente kraft fra den grimme formen for markedsliberallisme og opphevelsen av det statlige voldsmonopol som har kastet millioner ut fra ytterst små kår - til ren nød. De kan - i dagens relativt demokratiske Russland - få samme destabiliserende effekt som det deklasserte borgerskap fikk i Weimar-Tyskland, etter krakket i den vestlige kapitalismen. Men en gærning har ingen muligheter til å generere store støyen i dag så lenge enhver fiendtlig handling mot en annen territorialgrense vil bli møtt av verdenssamfunnet. Hva får deg til å tro på en slik kollektiv opptreden fra "Verdenssamfunnet" - som uten en felles (kommunistisk) fiende ikke er enige om noe som helst ?  I tillegg er verden blitt ekstremt tett sammenvevd. Enhver gærning vil bli røyka ut veldig fort. Internasjonaliseringen av økonomien er et faktum, ja, og dette har avgjort positive følger. The bad news - er at nasjonalstatene er blitt fratatt sine redskaper for å sivilisere kapitalismen. En stor del av verdenshandelen er basert på produkter hvis etterspørsel vil kollapse fra dag én - i tilfelle av en global, finansiell krise. At en slik krise vil komme i vår generasjon finner jeg sannsynlig. Politisk sett er den store forskjellen fra 1945-1975 -perioden til i dag, at man har tapt av syne hvor maktpåliggende det er å anvende politisk styring for å unngå 30-tallets mars i retning katastrofale ideologier. Le Pen, som er den verste vi har i dag, har holt på i 20 år og fremdeles har han ikke kommet lenger enn at han har borgermesteren i tre små byer. Hitler hadde langt midre oppslutning enn Le-Pen, inntil krakket i Wall Street, som molestrerte den tyske økonomien,og fikk en tredjedel av velgerskaren til å betrakte en liberal, kapitaslistisk og demokratisk statsform som totalt uegnet til å løse deres presserende problemer. Det samme kan godt skje i Russland. Når et lands økonomi bryter sammen er det gode konjunkturer for desperate skritt a la "vekk herfra, det er målet". Det er gjort flere bøker om det i moderne tid; bl.a argumenterer/viser Francis Fukuyama i End of History hvordan vestlige demokratier ikke har kriget mot hverandre etter 2. verdenskrig. Kriger vil i fremtiden hevder han være mellom land på hvert sitt nivå av denne sivilisasjonsstigen. Du tror på byer og urbanisering som en fredsskapende faktor i seg selv. Det finnes lite empiri som begrunner en slik optimisme. Men det er empiri (f.eks i urban world/global city, utgitt av David Clark) som viser hvordan kriger i dag utløses i distriktene, i territoriet der geriljakrigere kan skjule seg, der tilhørigheten til land er viktigere. Hvis det er mellomstatlige konflikter du snakker om, så er dette ganske enkelt feil. Hvis en derimot tar for seg borgerkriger, da er jeg med. I flere Latin-Amerikanske land opptrer geriljaen utenom de tradisjonelle maktsentra. Det har med rent strategiske overveielser å bestille, i tillegg til at herskersjiktet som regel befinner seg i byene. Å sette opp "tilhørigheten til land" som en slags grumsete, nasjonalistisk potensial for bruk av vold - det er nok et eksempel på de kommunikative maktstrategier som den herskende klasse benytter. (du kan jo din Marx: "De herskende tanker er de herskendes tanker") Krig er stort sett krig om land. Byborgeren skiller seg fra den rurale befolkningen ved at de har mindre tilhørighet til land. Dette er ganske barokk historieskrivning. Krig er stort sett kamp om makt, innflytelse, knapphetsgoder. De aller fleste kriger er initiert fra lands maktsentra. Disse er lokalisert i byene. Det har ingen ting med byborgere eller andres iboende tilbøyeligheter å gjøre. Du forsøker å utstyre folk i rurale strøk med artsegenskaper. Bortsett fra en viss trendy look mht. valg av hat-objekt, er jo dette bare en videreføring av arkaisk "Volkscharakter"-tenkning. Er det ikke en idé å redusere utbredelsen av herskende fordommer mellom grupper i stedet for å øke den ? Hvorfor ikke heller oppgi en slik søkt generallisering, du argumenterer forresten godt mot andre former for reduksjonisme i ditt essay om "ni skritt mot en moderne stat" - hvorfor her insistere på en slik primitiv typologisering? Jeg har diskutert denne teorien med Iver N. og på et seminar med Erik Solheim;Reiulf Steen m.fl. Da tok vi utgangspunkt i Ruanda/Zaire/Burundi-konflikten som skyldtes at nasjonalstatens grenser oppleves som kunstige og at stammetilhørigheten, territorialiteten, er mye sterkere. Til og med Erik Solheim måtte innrømme at denne krigen ikke kunne ha oppstått og vært ført i byene.. Det har du sikkert rett i, spørsmålet mitt er om det har noen verdi å utvikle en generell teori om årsakene til krig. Du argumenterer som om det hastet å få flest mulige mennesker til å flytte raskest mulig inn til byene, - som et fredsforebyggende tiltak. Denne teorien vaser seg fort inn i en rekke problemer - på samme måte som en evt. teori om det gode og fredelige liv på landet ville gjøre det - ettersom konfliktsentra og årsaker varierer så radikalt. På meg virker det som et akademisk ferniss over en primitiv fordom overfor bygdefolk. Det finnes da flere storbyer med væpnede konflikter som gjør livet farligere for folk flest enn i land med pågående territorielle konflikter - uten at jeg derved vil si noe om "byfolk"s generelle tilbøyeligheter. Til og med Erik Solheim måtte innrømme at denne krigen ikke kunne ha oppstått og vært ført i byene der man i større grad utvikler selvvalgte relasjoner. Tilsvarende er serberne som er/var den aggressive parten i krigen i det tidligere Jugoslavia væpnet med denne type blot und boden stammefellesskap. Enhver essensialisme og renhetstenkning vil havne i slike eksesser så snart de blir omgjort til politikk. Det er jeg enig i, i likhet med en rekke serbere fra by og land. Differensiering og individuell bedømmelse er det vesle en har å stille opp mot slike grove inndelinger, noe som virker temmelig skrøpelig i en tid med desperat jakt etter sosiale sammenhenger og identitet. Jakten etter "røtter" er først og fremst et urbant fenomen, først når en identitet og sammenheng er gått tapt starter "the invention of tradition". Det som synes vanskelig å forklare deg, er at et flertall av de faktiske innbyggerne i rurale strøk av landet ikke kjenner seg igjen eller føler seg hjemme i den smale kulturen som går for å være "bondsk". Denne identiteten er blitt pådyttet oss fra Lysaker-kretsen og videre fram til Lillehammer Olympiske Komite, - tvers gjennom urbane forestillinger og prosjekt, lansert av en urban elite med en generalstab av lærere og kulturkontor o.a. som reiser ut til bushen for å fortelle oss hvem vi er og hva vi skal være stolte av. Melbu-festivaler, Hamsun-dager etc. – det vrimler av urbane dyrkere av et "opprinnelig" liv og samfunn som er der, holder sine tungetaler, og drar hjem igjen. Dessuten har vi den lille flokk av selvbestaltede representanter for det ekte nordnorske o.a. barnslige tåpeligheter. Sjansen for at Oslo-folk skal kunne få øye på et alminnelig menneske under denne folkloristiske sminken er veldig liten. Det forutsetter en ualmindelig evne til å legge til side stereotypier. Krig er stort sett krig om land. Byborgeren skiller seg fra den rurale befolkningen ved at de har mindre tilhørighet til land. Vil det si at motstanden mot den tyske okkupasjonen var mindre i byene?  tesen min er at land med høy urbaniserinsgrad er mindre tilbøyelige til å starte kriger. Du kan stikke innom FNs hjemmesider og se at det faktisk er tilfelle. Her etablerer du en "en-til-en"-sammenheng. Mer urbanisert – mindre krigersk. Er det ikke en idé å titte på et par andre faktorer også, mens du er i gang ? Sånt som sammenfall med faktorer av typen; velstand, fordelig, demokrati, politiske tradisjoner etc. Det ville muligens ødelegge den kjære teorien, men trolig øke innsikten. Ta heller utgangspunkt i Simmel som objektivt forsøker å trekke opp et skille i lynnet mellom den instinktive landboeren og den intellektuelle byboeren. Ach soo.. - så det heter en lærd herre ved navn Simmel som hevder at byfolk er mer intellektuelle en landboeren. Et objektivt skille. Skal ikke forkludre denne antropologiske vitenskapen (med en stor og rik tradisjon i å måle pannevinkler o.a. påståtte særtrekk hos f.eks "ville" samer) med mine subjektive protester. Men som den intellektuelle verdensborger du er, har du sikkert lest "Herretenkerne" av Andre Glucksmann? Den tør anbefales, selv av en alfabetisert bondeknøl som meg. Du fortsetter å gi deg selv smigrende karakteristikker. Jeg betrakter deg som en urban, lærd mann som tilfeldigvis roter i jorda. Forskjellen på Simmel og raseteoretiskere (han var selv jøde) var at når bonden kommer til byen, må han også utvikle intellektet sitt for å overleve. Altså det er ingen ting som er genetisk gitt. Simmel snakker om to livsstiler, ikke to raser. Menneske kan selv velge mellom hvilken livsstil vedkommende foretrekker. Dette er funksjonell rasisme. Genetisk rasisme eksisterer omtrent ikke i dag, heller ikke hos de mest innvandrerfiendtlige gruppene. Du utstyrer bønder med sosiale artsegenskaper som de kan bli kvitt. På samme måte som en "hedensk villmann" kunne la seg døpe, kan bonden reise til byen, gå på Karl Johan, se på de komplekse og dypsindige signalene fra Freia-reklamen, og bli en intellektuell - i stedet for å basere seg på sitt autentiske lynne. Hvis du synes jeg anlegger en raljerende tone, så er det faktisk ikke min feil. Jeg kan ikke noe for at du velger å kolportere dette fordomsfulle våset. Du sier at jeg gir meg selv smigrende karakteristikker. Ja, den verdighet og selvrespekt jeg tilkjenner meg, får jeg ikke fra deg. Det jeg gjør, ved å stille opp min "urbane" bevissthet i relieff til dine utdelte artsegenskaper, er som å si som den iranske jenta sa i et debatt-program med Carl I. Hagen: "Ja, men jeg er jo en muslimsk innvandrer synes du jeg er en kriminell belastning for det norske samfunnet ?" [snip] Så du har altså mindre til felles med meg enn en f.eks en innbygger i Bombay? Interessant teori. Hva bygger du denne antagelsen på, hvilke trekk ved norske bygdefolk er det som får deg til å dra en slik vidtgående slutning? Ta en spøk da, gjøk. Jeg har referanser til 10 bøker som alle hevder dette, fordi globaliseringen lager et urbant nettverk mellom byer. Dette binder storbyene sammen, mens by og land innenfor samme nasjon skiller lag. Hvis tilstrekkelig mange får det for seg, blir det jo slik. Danner en en essensialistisk forestilling om hvordan rurale folk er og bestemmer seg for å støte ut elementer som nekter å flytte inn til byen ved å stigmatisere dem som potensielt krigerske, mindre intellektuelle etc. - så danner dette snart en sosial og politisk realitet på samme måte som rasistiske skillet mellom ulike etniske grupper i f.eks Oslo. Dette kan utføres av mennesker som betrakter seg selv som særdeles internasjonalt orientert, sofistikerte motstandere av rasisme og andre fordommer. De har referanser til bøker, de tilhører den snakkende klasse, og ingen som er redde for å dumme seg ut våger å antyde at de er både uvitende og fordomsfulle. Det er de, men de er det på områder som gir liten kulturell kapital, de hører ikke selv når de dummer seg ut, og det er bare plebsen som legger merke til det uansett. Å hetse bønder i dag er like enkelt som å sjikanere homofile på 70-tallet, hvor det meste av etablert akademisk ekspertise så på det som en patologisk tilstand. Men de politiske og ideologiske konjunkturer har det med å forandres. En dag vil man lese dagens herskende tanker på dette området som det de er: De herskendes tanker. Jeg blir litt svett av "herskende klasse"-begreper. Du må krype ut av 70-tallet. Du mistrives når noen påpeker at din posisjon er mer i tråd med alminnelige forestillinger hos de som for tiden har det retoriske hegemoni. Det får du leve med, det er faktisk a fact of the matter. Når det gjelder byer og land så er det nok å nevne den heltemodige kampen Sarajevo har ført nettopp mot etnisk renskning. Nok til hva da? Å danne en generell teori om urban anti-rasisme versus rural krigslyst? Har du aldri møtt såpass motstand i det innelukkede miljøet ditt at du har måttet argumentere overfor noen som har en annen oppfatning? I så fall må det litt mer intersubjektivt etterprøvbare argumenter til enn en sampler av urbane fordommer. Hvis det er "nok å nevne" Sarajevo for å stive opp en slik artslære, da er det på tide med en liten safari utenfor byen. Prøv å snakke med en av de ville, en face. [..] Det du kan dra ut av det er at det er vanskelig å trekke ting ut av en historisk kontekst. dette er relativismens første tese. Hitler er en historisk person som ikke uten videre kan oppstå fra de døde. Det samme gjelder Stalin. Javel, men da synes jeg ikke du skulle lage noen generelle teorier om årsaker til krig. I hvert fall hvis de ikke tåler konfrontasjon med den mildeste empiri. nå er det nesten så jeg blir sur. Mitt argument når noen sa at Stalintyper kan dukke opp idag, er at man må historisere historien. Stalintyper dukker bare ikke opp, hvis det ikke er et klima for det. Jeg har ikke generalisert noen historie, jeg snakker med utgangspunkt i dagens globale situasjon. Tja, jeg tror at man alltid, når en tar utgangspunkt i dagens situasjon, skal ha for øye at det eneste sikre er at den vil forandres. "The end of history" med dagens seirende samfunnssystem - det tror jeg ikke noe på. Derfor synes jeg det også er merkelig å etablere en generell teori med utgangspunkt i et vilkårlig valgt øyeblikk av historien. Ta heller utgangspunkt i Simmel som objektivt forsøker å trekke opp et skille i lynnet mellom den instinktive landboeren og den intellektuelle byboeren. bevissthet handler om å lage/skape forskjeller. For meg er det forskjell på en vestlending og en østlending; en svenske og en danske, en som bor på østkanten og en som bor på vestkanten. At det er forskjell på byborgere/distriktsboere tar jeg som en selvfølgelighet. Det er forskjell på negre og hvite også. Spørsmålet er om denne forskjellen skal gjøres til en essensiell atributt som en kan utlede generelle teorier om mentalitet ut fra. At forskjellig bakgrunn og erfaringer preger oss, det er trivielt. Spørsmålet er om det er fornuftig å aksentuere denne forskjellen som betydningsfull og relevant i alle sammenhenger. For tiden er det høyeste mote å etablere identiteter - hvilket i seg selv vitner om urbanisering. Verden er urbanisert - det er opp til enhver å velge sin kultur og skape sin identitet ut fra sine personlige preferanser. Noen gjør det fundamentalt for sin selvforståelse at de spiller gitar, eller at tippoldefaren var fisker, eller at man har levd i by siden Breton-Woods avtalen brøt sammen. Any colour you like. Du omtaler bygda som om vi levde i 1700-tallets stendersamfunn, uten sosial eller kulturell mobilitet. You're dead wrong. Men som jeg sa i min mail (noe jeg synes det er råttent at du ikke gidder å svare på privat, men vil heller ta utdrag og kverulere offentlig med) Bønder er interessante som mennesker. Jeg har ikke noe imot å gå på fylla med dem. Jada, til sitt bruk er de OK Du har et mindreverdighetskompleks jeg ikke skjønner. Du titulerer deg som bonde, jeg titulerer meg som urbanist. Altså definerer vi også forskjellig. Hva er problemet ditt; at du vil at jeg skal bli bonde? Jeg ser at du ikke skjønner hvordan din attityde virker, og når jeg velger å gå såvidt krast ut mot den, er det av to grunner: Den er veldig tidstypisk, og jeg tror det nytter å snakke til deg og andre. Fordommer kan mykes opp ved kontakt med "Den Andre". Men for å svare: Jeg titulerer meg kun som bonde i yrkessammenheng. Som gitarist er jeg ikke bonde først og fremst, ikke som bokanmelder heller. Når jeg skriver til min tyske mail-venn oppfatter han meg som norsk. See? Poenget er altså at vi aktiverer gruppetilhørighet ut fra ulike sammenhenger, og at en tilhørighet ikke er relevant i alle sammenhenger. Dette er det motsatte av essens-tenkningen, som i praksis oppfører seg som om det finnes en egen "kvinnelig", "arisk", "bondsk", "urban" "jødisk" tenkemåte og mentalitet. Ved å tro på slike forestillinger, aksentuerer man en bestemt erfaring eller trekk til å innfluere på nesten alle felter, og en bærer av et slikt stigma vil alltid bli møtt og konfrontert med dette. Når du titulerer deg som urbanist, signaliserer du mer enn at du er oppvokst og trives i en by. Du kommer med en ideologisk bekjennelse på linje med tittelen "pinsevenn" eller "høyremann". Bonde er for meg en yrkestittel. Punktum. Jeg vil ikke at du skal drive gård eller at byfolk skal se på sin livsform som mindreverdig. Jeg tror ikke på én versjon av det gode liv. Du gjør min yrkestittel om til et negativt stigma jeg kun kan bli kvitt ved å flytte til byen. Det er ikke særlig tolerant. […] Ja, men de som fortsatt er, og vil være bønder - hva med ditt syn på dem? Er vi fullverdige medlemmer av ditt samfunn? jeg er ikke interessert i nasjonalstaten; jeg er interessert i byen. Skal jeg drive med politikk aktivt skal det være i Oslo kommune. Altså behøver jeg ikke engang å tenke på dere bønder ute i distriktene. Skitt i Norge, leve Oslo ! Provinsialisme kalles slikt når det samme skjer der onkelen din bor. Blir jeg headhuntet til å drive med politikk på nasjonalstatnivå, vil jeg si at dere er fullverdige medlemmer av Norge. Selv om det fra et økonomisk synspunkt er for mange av dere. Jeg synes det tilkommer alle borgere å forsøke å se litt utenom sin egen krets, enten man blir headhuntet hit eller dit. Vi stammer alle fra små lokalsamfunn - enten vi har vokst opp på Ullern eller i Musken. Det alle bør forsøke er å overskride det lokale, selv om vi alle er situert i en eller annen sammenheng og identitet. Hvorfor på død og liv (ofte bokstavelig talt) bare aksentuere det som skiller oss? Ivar Bakke Globaliseringen gjør verdenskriger til en umulig tanke. De tette kommunikasjonsbåndene mellom stormaktene, og ikke minst innen finansverdenen, gjør det utenkelig at disse statene skulle gå til krig mot hverandre, skriver Normal Angell i boken "The Great Illusion". Den kom ut i 1913. Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Feminisme - hallo? Les omtalen og bøkene her.

 

Cathrine Sandnes, Beate Nossum og Christina Smith-Erichsen (red.)
"Matriark" Gyldendal

Hilde Charlotte Solheim og Helle Vaagland (red.)

"Råtekst" Aschehoug.

Hva er intensjonen med disse antologiene ? Jeg er ikke sikker, men både "Matriark" og "Råtekst" er i alle fall lettlest, avvæpnende selvironisk, og i noen tilfeller tankevekkende lesning. Noen kvinnepolitiske manifester er de ikke, snarere et kondensert uttrykk for rådende tidsånd. Det er nesten alltid interessant å se hvordan folk beskriver sine liv. For en som har lest litt feministlitteratur er bruddene med tradisjonen iøynefallende.

I "Matriark" er det merkelig nok Ida Lou Larsen, som tilhører veterangenerasjonen, som klarest tematiserer motstanden mot demonisering av menn og den ensidige framstillingen av kvinnen som offer. Hun påpeker at norsk feminisme i for stor grad ble amerikansk preget. I stedet for kvinner kan (like godt som noen mann), fikk vi etterhvert kvinner er (de er offer, og de er bedre mennesker - fordi de er kvinner). Denne offer- og essens-tenkningen er nå helt fraværende.Det synes jeg er et nytt og oppløftende trekk.

To ting er særlig forstemmende ved disse tilstandsrapportene: Det altså stadig mange nok respektløse duster av noen mannfolk til å prege unge jenters opplevelse av seg selv som kvinne. Og: Den voldsomme rolle utseendet spiller, også for voksne kvinner. De synes å se seg selv kun gjennom den andres blikk.

Dagens 'store fortelling' er en amerikansk drøm: "Just do it !"   - alene. Denne ideologien som formidles gjennom reklame og populærkultur er så enerådende og allestedsnærværende at den framstår som selvsagt. Du har en frihet uten ansvar for andre   - og du kan ikke regne med hjelp fra noen. Det er naturligvis et ensomt prosjekt i lengden, og veiene tilbake til de universelle autoriteter og fastlagte liv er, heldigvis, stengt. Men vi er stadig sosiale vesen som forholder oss til De Andre.

Hvem bestemmer over oss ? Skal en dømme etter fikseringen på seksuelt konsum og eget ytre, så har reklamen, som man angivelig forholder seg "lekende" og "ironisk" overfor, en vanvittig stor innflytelse. Det var noe den baktalte 70-tallsfeminismen så og kjempet mot.

En ting har nesten alle bidragsyterne felles: opplevelsen av seg selv som stygg. Men noen behersker gamet. Kristin Næss oppgir Alexis som ideal. Og hvis det er feminisme, så er jeg antifeminist. Jeg opplever ikke den kalkulerende iscenesettingen av kjønn som feminisme, det er tvert imot en form for girlpower, gammel som  alle haugene, der bare de peneste vinner,  - så lenge det varer. Det er ingen strategi for frigjøring, det er en privat maktstrategi - hvilket ikke er det samme som feminisme i min bok. 

Det paradoksale hovedinntrykket er etter mitt syn følgende: Bøkene avspeiler en tidsånd, og forsterker den ved å henge opp et ekstremt ideal som alle kommer til kort overfor. Vi skal nemlig ha et strålende, variert og spennende yrke, ditto seksualliv, vi skal realisere alle våre drømmer, ikke la oss bremse av hensyn til noe eller noen, men maksimere vårt liv, leve nå. Samtidig er ingen valg endelige, alt er i prinsippet fortsatt åpent. Dette credo gjelder imidlertid alle, vi kan følgelig ikke kreve noen form for lojalitet fra andre. Alle er sin egen lykkes smed. Det synes som om frigjøringen fra det gale idealet om å tåle og tie er blitt erstattet av et frenetisk jag etter det optimale, en ideologi som innfører en kontrakts-tenkning mellom mennesker. Vi opprettholder våre relasjoner så lenge begge tjener på det. En må følgelig konstant streve for å være attraktiv og spennende, slik at en ikke blir byttet ut med en som er "ny og enda bedre".

For en middelaldrende grå familiefar vekker det ingen begeistring å lese om kvinner som - med eller uten ironisk distanse - skryter av å ha harvet over mange seksualpartnere. Det er tidvis en temmelig frustrert hedonisme som kommer til uttrykk i tekstene. Scruella de Ville skriver:

"- Men Scruella, vi trenger vel ikke ha sex hver gang vi møtes ?

-Hva faen er det du tror jeg holder på med da? ropte jeg. -Tror du jeg er her fordi jeg liker deg liksom ? " Scruella "lærer noe helt overraskende: Jeg er en av dem."

Og "dem", - det er en type mannfolk vi synes vi kjenner. Finnes det ikke bedre forbilder for dagens kvinner og menn?

Det er et snev av nedlatenhet som preger Hilde Charlotte Solheims omtale av de som ble "sittende i kassa på Rimi på Gjøvik".("Råtekst") 

Hva slags "overlevelsesbok" blir det for dem som skal lese tekster der deres liv framstår som en mørk kontrast til å lykkes her i verden. Samtidig har hun mye vettugt å si om å gå sin egen vei, mot strømmen. Cristina Smith-Erichsen (Matriark)lar en "venninne" framføre synspunkter og møter disse med motargumenter. Til sammen danner dialogen en spennende framstilling av et innviklet tema: I hvilken grad kan man snakke på vegne av sitt kjønn. Er det feminisme eller jappedamesak når vellykkede karrierekvinner med vaskehjelp feires som "sterke og flotte" idealer for dagens unge?

I "Råtekst" gir bidragene fra de lesbiske forfatterne interessante vinklinger på spørsmålet om hva samliv er - uansett kjønn. Og Nazneen Khans vakling mellom en muslimsk bakgrunn og vår materialistiske kultur gir interessante perspektiv på å bli dratt mellom lengselen etter tilhørighet og frihet. Brita Åse Klemetsen skriver om oppbruddet fra sin samiske bakgrunn og hennes egen, nye måte å være same på - i Oslo.

Mange av bidragene er modige i sin åpenhjertighet. Og mange er kokette og smarte i sin ironiske gjemsellek mellom ulike posisjoner. Da slipper en å stå for noe som helst, en trenger bare vise at en behersker dagens spilleregler. Det er naturligvis lettere å vite hva en vil hvis en kjemper mot et klart stengsel. Som mann er mitt hovedinntrykk at dette er en ny generasjon jenter som fortsatt slåss mot stengsler og fordommer, men som først og fremst strever med å finne ut hvem de er og hva de vil med sin frihet. Hva de forventer av menn er ikke godt å si, men det er visst en hel del.

Ivar Bakke

Norsk høyreradikalisme

Nina Karin Monsen: Velferd uten ansikt.

Universitetsforlaget 1998

"Velferd uten ansikt" er faktisk blitt utgitt av Universitetsforlaget i sin nåværende form. Det indikerer at forfatterens påstand om at vårt tid lider av manglende respekt for intellektuelt arbeid kanskje har noe for seg. Å kalle dette for en "filosofisk analyse av velferdsstaten", synes jeg øver vold på ordene "filosofisk" og "analyse". Etter et interessevekkende og velskrevet forord, bærer det løs med en ustrukturert blanding av likt og ulikt som snarere bringer tankene i retning av en slags intellektuell magesjau enn en gjennomarbeidet tekst.  

"Kanskje begynte den moderne tankeforvirringen med oppfinnelsen av den første maskinen", undrer Monsen filosofisk. Det vrimler av slike klager over tidens forfall. Det meste er så langt fra en nøktern, konkret analyse som det er mulig å komme. Boka ligger veldig nært opp til Carl I Hagens retorikk: En grøt av konkrete, gjenkjennelige erfaringer som skal underbygge drastiske, generelle påstander om "systemet", "uansvarligheten", "politikere og byråkrater", "sosialistene" etc. Naturligvis er det ofte mye sant i disse utbruddene av akkumulert misnøye, men de har likevel svært liten analytisk verdi. Å etterlyse moralsk ansvar på dette viset er både uforpliktende og uansvarlig: De konkrete observasjonene gis ingen rimelige proporsjoner, de presenteres utenfor enhver meningsfull sammenheng. Dermed blir det vanskelig å drøfte ulike årsaker og alternative strategier overfor elendigheten. "Dette fører til.." skriver Monsen flere steder, og ramser så opp det utroligste av elendighet som alt sammen blir tilskrevet én årsak.

I følge Monsen er det naturligvis ille med massens materialisme og kravmentalitet, men minst like ille er hetsingen av nullskatteytere og forslag om at de med inntekt over 200 000 skal bidra mer til fellesskapet. Denslags "kvantitative rettferdighetskrav" øker bare klassemotsetningene. Som vi forstår er det forskjell på den dannede og den folkelig-vulgære materialismen.

I denne blandingen av generelle etiske normer og prosaiske observasjoner forutsettes det implisitt at omtrent alt var bedre før. Men hverken politikk - eller for den saks skyld moralfilosofi – har noensinne virkeliggjort det ideelle. Det vet nok Monsen, men hun glemmer det stadig. Det blir i lengden anmassende å høre på oppramsinger om verdens dårskap, som om kritikeren hadde den ideelle utgaven på lomma. Hvilke faktiske alternativer som foreligger, eller hva slags allmenne slutninger det er rimelig å trekke, forsvinner i kruttrøyken. Monsen, som bl.a. vil "gjeninnføre kompetansebegrepet", er selv påfallende inkompetent når hun gir seg til å sammenfatte og kommentere historiske prosesser hun åpenbart bare har tilfeldige kunnskaper om. Jeg undres på hva som hadde skjedd hvis dette manuset hadde blitt sendt til forlaget under pseudonym.  

"Det går også an å gjeninnføre intelligensen" hevder Monsen. Vi ønsker henne lykke til.

Kanskje ville en dash humor og selvironi på toppen av denne hjemmelagde lapskausen kunne øket appetitten. Boka er utrolig kaotisk og lite stringent i sin blanding av private frustrasjoner og generelle påstander, framført i et oppkavet toneleie. Den harske smaken av forakt for "massemennesket" er umiskjennelig til stede. Monsen, som oppfatter den norske sansen for folkelighet som et uttrykk for sløv massebevissthet, er selv påfallende lite original eller reflektert. Når hun resirkulerer det mest platte sjølskrytet fra de dannede klassers arsenal av vulgariteter, lyder det som et ekko fra Aftenposten anno 1930. Oslo (dvs Norge !) er som kjent omgitt og behersket av "samer og bønder" som ikke vet å verdsette de perler av kultur og kunnskap som så uegennyttig blir drysset utover vår åndsforlatte grisebinge. Forfatteren spotter det hun ikke kjenner, hun virker forstemmende parkert i sin egen bakgrunns konvensjonelle visdom. Denne menneskeforakten underminerer effektivt forfatterens mange påkallelser av verdier som "respekt for individet", "tålmodighet, visdom, klokskap og måtehold".  

Dessverre, vil jeg si. Hun har trolig mye rett i sin kritikk av et menneske- og samfunnssyn som produserer offer og klienter på løpende bånd, i stedet for å hjelpe folk til å mestre og ta ansvar for egne liv ved hjelp av egne krefter. At hennes kritikk ikke er særlig original, er ingen innvending. Problemet er at den er blitt langt bedre formulert av andre, bl.a. av den danske forfatteren Carsten Jensen. Monsens ensidige framstilling vitner om en skrøpelig forståelse av de historiske erfaringer som ga velferdsstaten dens enorme legitimitet. Det skurrer også kraftig når en filosof gir seg til omtale visse samfunnsformer som "naturlig". Menneskesamfunn er ikke natur.

En utholdende leser vil nok finne flere leseverdige og endog tankevekkende observasjoner. Eller en kunne henge ut forfatteren gjennom en grundig katalog over bokas barokke utsagn. Jeg synes ikke boka fortjener noen av delene.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

En bitter smak av aske

Jeg bor nå i by og nyter mange sider ved bylivet som jeg alltid har satt pris på. Men jeg er fortsatt sjokkert over den utbredte forakten for bygdefolk som er så stueren i norsk offentlighet. Den selvfornøyde urbane ignoransen sjokkerer meg mer enn de sambygdingene som ikke var spesielt sympatiske eller tiltalende på noe vis. Fordi jeg også kjenner så mange bra og velorienterte nysgjerrige folk der ute. Og de blir så usynlige i den vanlige traderingen av bygda. Det var noe av det som gjorde meg så trist under EU-debatten. Gufset av forakt, sammenbruddet av kommunikasjon. Vi må lære mer om hverandre, det haster.Tar gjerne imot respons på denne debatten som er ført men ikke fullført:

Too long in exile ?

Trond Berg Eriksen frykter et samfunn av subkulturer som fører monologer med seg selv. Da er det synd at han delvis selv bidrar til en slik utvikling. Ord til indre oppbyggelse blir det fort nok av. Det essayet jeg her vil kommentere, kommer aldri på talefot med den gruppen som omtales og stigmatiseres. Jeg fant mye bra og leseverdig i essay-samlingen "Egne veier". Det har jeg valgt å dele med "Nationen"s lesere, de har så allikevel kompetanse til å oppdage dens svakere punkter. Den beskeste kritikken bør fremføres her, i en akademisk finstue som ligger et par semestre unna de fleste av mine sambygdingers livsverden. Jeg tror disse adskilte kulturene har noe å si hverandre og at det begynner å haste med å få en samtale i gang.

 Bruken av "jeg" blir vel det nærmeste jeg kommer obskøne uttrykk innenfor stuelærd sakprosa, men det får våge seg. I noen tilfeller er "jeg mener" mer sakssvarende enn "som man vet". Men ellers avstår jeg fra den form vulgaritet som for tiden blomstrer så friskt i visse akademiske kretser, og som det i det følgende skal gis flere eksempler på. Jeg begynner med et av Eriksens voldsomste svingslag: 

For min egen del vil jeg tilføye at for de norske venstreintellektuelle har veien fra å hylle sentralistiske diktaturer i Kina og Albania, til å gjøre felles sak med Europas agrarfascister i forsvar for det såkalte nærmiljøet vært forholdsvis kort. 

Hvordan skal en forstå dette utsagnet ? Hvilke fascister er det Eriksen ser som forsvarer nærmiljøet - snakker han om de få gjenværende byradikalere som våget å inngå allianse med de urene - Senterpartiet, og er den nåværende kulturministeren en representant for agrarfascismen ? Her foreligger ulike muligheter jeg vil kommentere:

A) Eriksen sitter inne med en eksklusiv innsikt i norsk mentalitet som har gått over hodet på en alminnelig bondetamp.

Slett ikke umulig, men i tråd med hans eget dannelsesideal, vil jeg opprettholde skillet mellom å overtale og å overbevise. Jeg synes ikke det er urimelig å be om grunner for å skulle anta at det agrare sjikt er preget av fascisme. Jeg er slett ikke uten kunnskap om denne idéhistoriske blindveien eller dens konkrete politiske avtegninger i bl.a. norsk historie. Men hvem er det Eriksen i dag snakker om ? Har litt problemer med å få øye på fienden , "Who are the fascists?" - for å vri litt på en kjent boktittel. En presisering hadde vært kjærkommen, særlig fordi de historikere jeg har snakket med i denne sakens anledning ikke har vært i stand til stort mer enn å stønne tungt og trekke på akslene.

B) Han oppfatter en bok på Universitetsforlaget som et egnet sted for å kvitte seg med frustrasjoner og ignorerer bevisst akademiske krav til saklighet.

De rent psykologiske forklaringer kan muligens være riktige, men jeg avstår fra en terapeutisk tilnærmingsmåte til folk som mener noe annet enn meg. Det synes jeg Eriksen også skulle gjøre. Han er jo en belest mann og er sikkert kjent med innholdet i Skjervheims viktige bok "Deltakar og tilskodar". Eriksen griper forresten selv tilbake til Aristoteles for å avvise en slik omforming av argumenter til symptomer. Likevel er nesten alt han skriver om EU-motstanden holdt i en paternalistisk, nedlatende tone, hvor politiske argumenter omdefineres til symptomer på angst for fremmede og psykologiske "suttebehov". Ikke akkurat noe imponerende eksempel på "herredømmefri diskurs".

C: ) Forfatteren tror faktisk det han selv skriver - men tar feil.

Jeg finner denne forklaringen foreløpig mest realistisk, til tross for opparbeidet respekt gjennom lesning av Eriksens bøker. De følgende sitater styrker min mistanke om at mannen denne gang har gitt seg inn på temmelig jomfruelig mark, ledsaget av sterkt engasjement og beskjedne kunnskaper. Det er en frisk påstand jeg i det følgende vil forsøke å belegge. Here goes:  

I debattens hete er det mange som ikke har sett forskjellen på å velge side i 1940-45 og velge side i EU-debatten. Riktig ille går det om man ikke ser forskjell på tyske soldater og tyrkiske fremmedarbeidere.

Slikt er ille, naturligvis. Jeg leste mye om dette under debatten - fra Ja-sidens bekymrede våpendragere. Det skulle, i følge mange, være mye av forklaringen på EU-motstanden. Jeg tror at slike fobier eksisterer, men at det er noen bred utløsende faktor for folks stemegivning under EU-avstemningen finnes det ikke empiri for å hevde. Tvertimot: Det foreligger undersøkelser utført av Statistisk Sentralbyrå på korrelasjon mellom holdning til EU, partitilhørighet og synet på innvandrere. Den viser at motstand mot innvandrere var nokså likt fordelt langs aksen Ja/nei til EU.  

Demokratiet og rettstenkningen, den vitenskapelige rasjonaliteten og det vestlige programmet for musikk og bildende kunster er nemlig ikke norske oppfinnelser. De tilhører en halvglemt historie som nordmenn faktisk har felles med en rekke andre nasjoner i denne verdensdelen. 

Det spørs om vi i nisseluelandet makter å fordøye så mye nytt på en gang. Hvor bor de, disse noksagtene som befolker Eriksens forestillinger om norske bygdesamfunn ? 

Hvem er disse menneskene som går rundt og tror at vitenskapelig rasjonalitet er en norsk oppfinnelse ? Et gratis tips: Skaff deg en fremmedkulturell leser utenfor dine sosiale kretser, en som har vært litt utenom metropolene, og som med plebeiisk latter kan punktere de mest oppblåste selvfølgelighetene, det er i din egen interesse.  

En europeisk identitet kan aldri tilfredsstille noe desperat behov for tilhørighet eller trygghet. Derfor er den emosjonelle temperaturen blant EU-tilhengere nødvendigvis lavere enn blant EU-motstandere.

Her lanseres et absurd premiss som ikke begrunnes. Det synes jeg er litt skuffende fra en forfatter som har rettet oppgaver i examen philosophicum. Det hevdes implisitt at EU-motstandens temperatur er en følge av desperate psykologiske behov. Ikke "noen EU-tilhegere", men "blant EU-tilhegere". Les din egen bok "Freuds retorikk" en gang til, og se om ikke din kritikk av reduksjonistiske forklaringer også rammer din egen polemiske praksis. Dette er jo bare en autoritær, diagnostiserende monolog hvor de framsatte påstandene ikke begrunnes.

I den store europeiske horisonten er det naturlig å holde en noe kjøligere og mer sivilisert tone i de politiske oppgjørene om utviklingens retning og formål enn der hvor 17.mai-sløyfene flagrer.  

I så fall er kanskje Eriksen unntaket som bekrefter sin egen regel ? Jeg trodde det han her skrev var et unntak, forfattet i EU-kampens hete. Men han har altså valgt å ta artikkelen med i denne samlingen. Et annet eksempel hentet fra "den store europeiske horisonten" var Ja-sidens Inge Lønning, som mente at Nei-siden forberedte en overtagelse av makten via en "Folkefront-strategi" og at Nei til EU var analogt med Fedrelandslagets politiske prosjekt. Å sammenlikne Nei til EU med fascistiske strømdrag vitner ikke om noen kjølig, analytisk eller sivilisert tone overfor annerledes tenkende - med eller uten 17.mai-sløyfer. Jeg skal gi flere eksempler fra Eriksens egen praksis som politisk analytiker, tonen er muligens kjølig men ikke i betydningen nøktern og lidenskapsløs. 

Det er mulig det følgende kalles "sivilisert tone" blant Eriksens omgangskrets:

De fleste nordmenn i dag skjønner at åpen hets av utlendinger er utillatelig og uhensiktsmessig. Oppfinnsomheten finner andre veier. Man kan - som bondeorganisasjonene - for eksempel ta igjen med helsides annonser om utlendingenes forgiftede kyllinger, infiserte salatblader og forpestede koteletter. Rasismen lever videre i kampen mot den utenlandske maten som forurenser det rene, nordiske legeme.

Dette skal få lov til å delta i konkurransen om det absolutte lavmål av saklighet i EU-debatten. De fleste velger å gå når de blir utsatt for sanseløs sjikane - eller de svarer med samme mynt. Hvordan forener en slike ukontrollerte utblåsninger med en yrkesstolthet som akademiker? Denne eksersis i verbal råskap tjener deg ikke til ære - og den kommuniserer dårlig. Men vi må snakke med hverandre. Vi skal jo leve sammen i dette landet "Va inte rädd - jag har ingen pistol i fickan" synger C.Wreesvik. Du slåss mot stråmenn og vindmøller. Bønder er mennesker, det er fælt å si det, men de er nesten som deg og meg. Det er ikke fascisme eller xenofobi som preger norske bønder. Hadde Eriksens brede, europeiske horisont vært enda bredere, hadde han visst det.

Idéhistorisk skolering gir ingen eksklusiv innsikt i immunologi. Det bør heller ikke virke immuniserende overfor sjenerende fakta. 

Jeg har gjennom noen år lest en smule omkring dette fagstoffet, det har jeg til felles med bønder, veterinærer o.a. som er opptatt av de langsiktige konsekvensene av agro-industri. For interesserte amatører kan en instruktiv bok anbefales; "Matvarekvalitet, dyrehelse og internasjonal handel". Den er et særtrykk av det kryptofascistiske "Norsk Veterinærtidsskrift". Flere eksemplarer kan fåes ved henvendelse til Norsk Veterinærforening, Tlf.22591650. Den blir neppe folkelesning for humanistiske lausånder – noe også idehistorikere kan være når de uttaler seg om konkret politikk. I de høye luftlag mange beveger seg i blir dette for knuslete og konkret, det skygger for det store, prinsipielle overblikket. Men fagfolk innenfor dette feltet har med en forbløffende entydighet beskrevet dagens politikk som katastrofal på lang sikt. Interessant er også motstanden fra Ap-regjeringen mot at denne informasjonen skulle komme fram før EU-avstemningen. Det er ikke tid og sted for en lengere redegjørelse for dette saksområdet, det fortjener en egen grundig og opplysende artikkel. Jeg vil bare slutte meg til Christina Greko i det svenske Veterinærinstituttet som overfor Nationen 11.11.97 poengterer:

Bruk av antibiotika i dyrefor fremmer bakterienes evne til å motstå antibiotika av alle slag, og svekker mulighetene til å helbrede infeksjonssykdommer også hos mennesker. Antibiotikabruken i fór er nært knyttet til produksjonssystemer med høy konsentrasjon av dyr og dårlig hygiene. Det er rett og slett ikke mulig å drive den form for stordrift man i dag ser bl.a. i EU og USA, uten bruk av antibiotika.  

Sverige blir nå tvunget til å oppheve sitt forbud mot antibiotika. Dette er aktuell politikk på et område hvor nettopp statlig intervensjon overfor markedsaktører må være av kollektiv interesse for alle med et minimum av ansvarsfølelse. Å komme drassende med falske analogier á la angst for jødiske brønnforgiftere er folkelig sagt helt på trynet. Den privilegerte posisjon norske næringsmiddel fortsatt har skyldes naturligvis ikke at den er norsk. Ap-regjeringen avviste Bondelagets forslag til forbud mot antibiotika i fór. Jeg spår herved at vi innen kort tid vil få smittet ned norske besetninger til EU-standard pga. den liberaliseringen av handel med dyr og fór som vi har forpliktet oss til via EØS-avtalen. Så kan Ja-siden etterpå triumferende si "hva var det vi sa - norsk matvarekvalitet er en nasjonalistisk løgn oppfunnet av privilegerte bønder". Men imens kan en altså sette deg litt inn i disse fagspørsmålene, av opplyst egeninteresse. De blir nok fortsatt aktuelle. Men det er flere drøye, implisitte påstander i saksfremstillingen: 

Europa tilbyr en forstandsidentitet som kan nøytralisere noe av den brusende sentimentale identiteten som nasjonalismen tilbyr sine bakkanter. En forstandsidentitet krever heller ingen utdrivelse av fremmedelementer på følelsesmessig grunnlag.

Hvem er det Eriksen sikter til her ? Hvem krever utdrivelse av fremmedelementer på følelsesmessig grunnlag innenfor norsk politikk? FrP? "Folk og Land" ? Det er vel neppe de han har i tankene - de stemte jo for EU. Er det den sittende Sentrumsregjering ? De stemte "mot Europa" som det så poetisk heter hos Eriksen, men står for en litt mer liberal innvandringspolitikk (det skal ikke mye til) enn de parti som gikk inn for medlemsskap. Hvem er det Eriksen knytter opp mot fascistisk nasjonalisme ? Er dette en ny variant av den "demaskeringens retorikk" som preget 30-åra og den kalde krigen, hvor en beskylder folk for "egentlig" å stå for noe ganske annet og verre enn de politiske program de faktisk gjennomfører. Jeg kan bare slutte meg til din fortsettelse - om enn på noe avvikende premisser:

Ved å velge å gjøre den politiske horisonten for våre sammenstøt bredere og mer realistisk, kan vi også bestemme temperaturen på den. Jo videre horisonten blir, desto mer afunksjonelle blir affektene - desto mer påkrevet blir refleksjon, kunnskaper og argumenter. La oss håpe at Eu-kampen blir den siste politiske heksesabatt i dette landets historie. 

Det mest forstemmende ved EU-debatten var dens avdekking og vedlikehold av en urban forakt for folk på landet som en mente tilhørte en totalt annerledes og laverestående kultur. Hvis en humanistisk forsker ønsker å studere dette i destillert form, kan en lese de siste utgavene av Morgenbladet før avstemningen. Men fascisme-beskyldningene satt løst mange steder, og det ble også stuerent å utstyre bønder med artsegenskaper av den type vi kjenner fra rasistiske forestillinger om De Andre.

Denne finere formen for rasisme, som gjør det legitimt for velutdannede folk å velte seg i stereotypier omkring folkegrupper de ikke har den blekeste kjennskap til, er snart blitt stueren i mange miljø som i følge egen-reklamen slåss mot fordommer og fremmedfrykt. Forakten for "det agrare" tjener nettopp som et signal om egen dannelse og kontinentale horisont. De kan nå få støtte fra Eriksen som trolig kan sin Simmel og tar oss enkle mennesker i skole:

Vi må glemme de særnorske kravene om at en kultur skal gi entydige anvisninger ved verdivalg og ideologiske avgjørelser. Kulturen er alltid også kryssende tradisjoner, paralelle lag, dramatiske frontstillinger og velregissert tvetydighet. Det er det bøndene ikke skjønner når de kommer til byen og blir frastjålet lommeboken.  

Det er det bøndene ikke skjønner...

Ach soo! Derfor altså. Jeg tror for min del at bare teoretisk interesserte er i stand til å uttale seg i så generelle vendinger, med så lav presisjon. Ingen har som dem søkt en Generell Teori som forklarer lovmessighetene i komplekse fenomen som de mer ureflekterte eller uvitende ikke har noen oppfatning om. Flott og skarpsindig lyder det også. Sitatet er vakkert som en nylakkert rustholk. Men tilbake til de profane detaljene: 

I 1972 opplevde 1905 en imitasjon gjennom EF-saken, som endte med at bønder og fiskere med god hjelp av en håndfull byradikalere sa nei til Europa. Man kjøpte seg en noe større uavhengighet av overnasjonale ordninger og retten til fortsatte milliardoverføringer fra by til bygd, fra sentrum til utkant. 

Var det så enkelt ? - jeg trodde historikernes rolle var å komplisere de mest tabloide oppfatningene om historiske prosesser. I den rådende tidsånd som Eriksen her så behendig spiller på, er det naturligvis ingen krav som stilles andre veien; Eriksen selv behøver ikke begrunne den politiske fornuft i en hårdhendt avvikling av distriktsnorge som ville fulgt et EU-medlemskap. Hans politiske våpendragere definerer omlandets understøttelse av byene som Natur - hevet over begrunnede valg - og en tilbakeføring av verdier til distriktene som unaturlig. Den samfunnsøkonomiske fornuft i å opprettholde et stramt arbeidsmarked og redusert press på byene kan da umulig være helt fremmed for den politiske fløy han tilhører ? Vi haster videre : 

Men man måtte betale med en fullstendig avhengighet av inntektene fra oljesalg, dvs. en ensidig næringsstruktur av brasiliansk eller kuwaitisk type.  

Hva hadde norsk oljeindustri vært i dag hvis vi fra 72 av hadde vært underlagt EF’s direktiv for oljeutvinning og valg av kontraktører ? Hvilken rolle tror Eriksen den nasjonale oppbyggingen av anlegg og ekspertise har spilt for dagens sysselsetting og internasjonalt konkurransedyktig knowhow ? "Fullstendig avhengighet" er nå forresten en drøy munnfull. Fiske og oppdrett sørger også for en solid andel av statens inntekter - og det sysselsetter mange. Mange har beklaget at vi har slike "primitive" inntektskilder til utdanningsnorge, men nyttig er det nå lell. En kan jo snu spørsmålet andre veien: Hva er best av å eie en eksportrettet industri som sakker akterut som følge av internasjonalisering ( produksjon dit arbeidskraften er billigst) - slik tilfellet er i Tyskland - og å eie råderett over en oljekilde som er garantert verdifull i morgen også ?

Dette blir skraping i overflaten på svære sakskompleks, hva som er fornuftig mht. norsk næringsliv og sosialøkonomi har jeg bare spinkle kunnskaper om. Jeg bare undres over den drastisk forenklede saksfremstillingen og tonen den er ledsaget av. Flere partier av boken lyder som om det var en skuffet pedagog som forgjeves forsøkte å lære bort de mest innlysende sammenhenger til en forsamling tungnemme og uinteresserte elever. 

Der hvor man, som i siste runde av EU-saken, finner på stadig nye brøker og krever flertallsoppslutning fra hvert fylke, blir demokratiet brukt instrumentelt for å forhale og forhindre nødvendige og rettmessige avgjørelser. 

Dette minner om Leninistisk retorikk, hvor man beskriver politiske løsninger som "korrekte" - uten å spørre: korrekte for hvem ? Jeg tror ikke EU-medlemskap var en nødvendig avgjørelse i 94 eller 72. 

Fortsettelsen er interessant:  

Å utnytte demokratiet som treneringsverktøy er ingen ny oppfinnelse. For så vidt kan EU-saken være et teoretisk lærestykke: Man lar demokratiets funksjonsmåte bestemmes av de fordeler man tror man kan tiltuske seg gjennom de forskjellige alternativene, snarere enn å vise respekt for demokratiet som rettsinstrument. 

I -72 hadde vi en statsminister som viste såpass respekt for demokratiet at han avsto fra å forflytte den vedtatte avstemningsdatoen til etter den danske folkeavstemningen. Det danske resultatet hadde trolig sikret et norsk "ja" den gangen, noe Eriksen trolig finner både rettmessig og nødvendig. I 1994 ble flere paller med uønsket informasjon unndratt lovpålagt registrering slik at den ikke ble offentlig tilgjengelig før etter avstemningen. Å gjøre manglende respekt for demokratiet til et privilegium for nei-siden synes jeg rokker Eriksens posisjon som forsøksvis uavhengig, kritisk intellektuell. Det slår meg som nettopp særnorskt og provinsielt at når SP’s poengterte at medlemskapets avgivelse av nasjonal suverenitet kom i konflikt med grunnlovens krav til flertall, så ble det avvist som helt irrelevant av det politiske miljø. I Tyskland har forfatningsdomstolen en rekke ganger holdt geskjeftige politikere i tømme når de opptrer i strid med forfatningen. I Norge har vi en skrøpelig, ufullstendig grunnlov og en nokså fraværende rettsbevissthet på dette området.  

Når vi taler om frihet og demokrati, liker vi gjerne å fremstille det som noe tilkjempet, som en skanse som ble erobret fra onde makter eller fra en fiende som ble nedkjempet med store ofre. La dem som trenger slike dramatiske fortellinger, beholde dem. Faktum er at de grunnleggende premissene for Norges frihet og selvstendighet i 1814 var skaffet til veie av det gamle regime. 

Det er jo hyggelig og storsinnet at vi med behov for dramatiske fortellinger får lov til å lulle oss inn i våre vrangforestillinger. Helt uten sans for dramatikk er vel ikke Eriksens beskrivelse av nei-siden heller. Det jeg stusser over er arrogansen og skråsikkerheten i et spørsmål som har engasjert flere historikere med dette som spesialfelt, faghistorikere med et annet syn enn Eriksens.

Jeg ser fram til forklarende og opplysende kommentarer på noen av mine innvendinger. Hovedpoenget - eller om du vil - det som skaper et visst emosjonelt trykk, er følelsen av å bli ekskludert på sviktende premisser. Jeg innrømmer at det føles sårende å lese mye av det Eriksen skriver, og jeg tror også følelsene spilte en rolle for hva slags standpunkt jeg til sist landet på i EU-saken. Jeg kan forklare denne plasseringen av sympati og identifikasjon gjennom et siste sitat fra hans bok:

Selvsagt kan man lære mye av Aristoteles. Men hans syn på kvinner og slaver er ikke en gang noe å le av. (..) Kvinnene og slavene kommer til orde gjennom Aristoteles’ tekster på tross av hans ønsker. Vi identifiserer oss lettere med dem enn med forfatteren selv, når vi leser hva de måtte tåle av forakt fra sine herrer og formyndere. Vi rykkes tankemessig og følelsesmessig inn i slavenes situasjon, når vi opprøres over Aristoteles’ tåpeligheter. Leseren forstår faktisk en hel del av hva de tause har følt og tenkt, selv om deres egen tid og samfunn nektet dem talerett. 

Just presis. Og her ber jeg Eriksen om å bare se parallellen der den ligger. Forakt for det en oppfatter for dumheter kan så lett bli til forakt for mennesker med uriktige meninger. Men menneskeforakt er ødeleggende, den forkrøpler selv de beste innsikter slik at de faller som padder ut av munnen. Og det reduserer drastisk tilhørernes evne og vilje til å lytte. Forakt er lett å kjenne igjen på tonefallet, der tar selv bønder med manglende kunnskap om regisserte tvetydigheter sjeldent feil. Kanskje er meta-diskusjonen det viktigste ved min kritikk: Hvordan snakker vi til hverandre, vi som skal leve sammen etter EU-avstemningen ? På dette punkt synes jeg Eriksens siste bok både er skuffende og urovekkende. Der valgte han å ta med sitt bidrag i antologien "Det kollektive eventyr", uten noen form for bearbeidelse. De øvrige bidragene var holdt i en ganske annen tone, preget av en viss respekt for annerledes tenkende. "Det kollektive eventyr" fikk forresten svært positiv omtale i den "fundamentalistiske" Nei-avisen "Nationen", men det ante dere kanskje på forhånd? Avslutningsvis ber jeg om å bli trodd når jeg slutter meg til Eriksens selvkarakteristikk: Det er virkelig få i landet som skriver bedre sakprosa enn Trond Berg Eriksen ! Så får vi se om han også besitter evnen til å lytte. 

Dag og Tid:

Brev til og fra en rotnorsk bonde. 

Med tillatelse fra T.B.Eriksen, gjengir jeg hans svar på min artikkel i forrige nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. Ettersom denne debatten også er blitt ført i Dag og Tid (Lunden/Eriksen), vil jeg gjerne få kommentere Eriksens svarbrev. Det blir gjengitt og kommentert fortløpende, slik skikken er på internett-nyhetsgrupper med omfattende kulturelt mangfold.

Kjære Ivar Bakke

Takk for et intelligent og ondskapsfullt utspill i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift (1/98). Jeg synes vel at det delvis er en reprise på Kåre Lundens dobbeltsidige sjikane av meg i Dag og Tid tidligere i vår, og mye av det jeg sa til mitt forsvar ved den anledning, gjelder også her.

Mitt manus var levert NNTs redaksjon før Kåre Lundens kom på trykk. Jeg har nær-lest ditt tilsvar til Lunden og overhørt din debatt med ham på radio. Lunden påviste en rekke faktiske feil, samt flere påstander som han fremførte grunner for å være uenige i. Du har verken skriftlig eller muntlig fremført motargumenter overfor Lundens kritikk, men beskyldt han for å ta feil av sjangeren, ettersom han tok dine "noe valpete formuleringer" omkring norsk historie på alvor. Dette karakteriserer du som "retorisk analfabetisme eller ond vilje" Det er formodentlig et utslag av din gode vilje og retoriske kompetanse når du ikke leser Lunden like bokstavelig – "i så fall ville hans anmeldelse være en sak for psykiatrien".

Slik diskuterer altså blomsten av Norges intelligentsia.

I historiefaget er "fortolkningenes antall legio", som du påpeker. Det gjør det likevel ikke urimelig av Lunden å be om grunner for din oppfatning av norsk historie. Og Lunden pukker ikke på sin tittel som faghistoriker på et felt hvor du ikke er det, han nøyer seg med å anføre argumenter for å være uenig. Tross flere malisiøse trekk ved Lundens polemikk, skulle det være nok av faglig substans i den til å få en interessant, opplysende diskusjon ut av det. Slik gikk det ikke.

Særlig når samlingen faktisk heter Egne Veier synes jeg det må være tillatt å forvente at den leses som en komplisert selvpresentasjon. Jeg er litt overrasket over at samlingen som sådan ikke anmeldes, men at man anmelder et par enkeltytringer slik at man får full frihet til å konstruere et fiendebilde som fortrolighet med helheten ikke hadde gitt rom for.

Dette er ingen rimelig tolkning av min posisjon. I min generelle kritikk gikk på dette: bokanmeldelse av samlingen omtalte jeg den som en av høstens viktigste. Enkelte steder i teksten ble omtalt som en presang til leseren, som noe å bli glad over. "Uansett kan en finne mye bra i mange interessante artikler", var min oppsummering. Men:

"Blir vi overtalt av en dyktig retoriker, eller blir vi overbevist av argumenter ? Kan vi ta mannen på ordet, eller er det å misforstå teksten ? Jeg vet ikke - faktisk er det ganske mye både upresist og uklart ved disse tekstene, ved nærmere ettersyn. Noe er bevisst vagt formulert, slik at en kan fremme ganske drøye påstander uten å måtte svare på konkrete innvendinger fra de berørte. Det er en forskjell mellom meningers mot og arroganse. Eriksen har vel håpet på å erte på seg en debatt, men det spørs om ikke responsen uteblir hvis de kvikkeste og skarpeste formuleringene blir oppfattet som flåsete og billige. Det er i tilfelle synd. En såvidt sentral og oppegående essayist hadde fortjent dyktige opponenter, det kunne skapt en debatt til å bli klok av. " (Nationen 2.12-97)

Ditt fiendebilde av bønder, som min NNT- artikkel omhandlet, er absolutt "i fortrolighet med helheten". Gjennom hele artikkelsamlingen knyttes bønder kun til negative konnotasjoner – noe Lunden drastisk poengterte ved å sammenlikne den med måten mange brukte ord som "jøder" og "jødisk" på i mellomkrigstiden. Jeg kan bare appellere til din moralske fantasi og evne til innlevelse når det gjelder å forstå hvordan slikt virker på de du rammer. Jeg utba meg en presisering av hvem du omtalte i følgende setning: 

"For min egen del vil jeg tilføye at for de norske venstreintellektuelle har veien fra å hylle sentralistiske diktaturer i Kina og Albania, til å gjøre felles sak med Europas agrarfascister i forsvar for det såkalte nærmiljøet vært forholdsvis kort".

- og fikk følgende svar:

Det du kaller Berg Eriksens «voldsomste svingslag» påstår noe helt annet enn du leser inn i det. Det jeg tenkte på da jeg skrev om «Europas agrarfascister», var et mega-oppslag i Klassekampen som viste kontinentale bønder som stanset store deler av det franske samfunnet ved å helle kålhoder ut over strategiske steder i hovedstaden og i ferdselsårene utenfor. Klassekampen var vill av begeistring for påfunnet.

Dette visste jeg ikke, da jeg ikke leser Klassekampen. Jeg visste heller ikke at europeiske streikende bønder med noen rimelighet kan omtales som fascister, sånn i største alminnelighet. 

Tanken gikk overhodet ikke til norske bønder, og det fremgår tydelig av sitatet

Det som tydelig framgår av sitatet er at det dreier seg om fascistiske bønder, og at de bor i Europa. Med fare for å pådra seg det omsorgsfulle stempel "en sak for psykiatrien", vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg er en bonde som bor i et europeisk land. Jeg har til og med streiket. Sue me.

De norske vil jo ikke tilhøre Europa i det hele tatt.

De norske bøndene bor i Europa, i likhet med alle andre nordmenn. En kan ikke bestride dette uten å ty til den villeste metafysikk. Å patentere EU-medlemskap som eneste gyldige versjon av europeisk fellesskap er for enkelt. Det er jo også et spørsmål om hva slags politikk en skal samarbeide om å gjennomføre.

Både franske, tyske, spanske og engelske bønder har jo drevet en motstandskamp mot EU som er langt mer voldsom enn de norske kunne drømme om. Derfor skjønner jeg ikke hvilke gevinster du venter deg av en så åpenbar feillesning.

Jeg er kjent med franske bønders aksjoner, uten å være klar over ditt hjemmestrikkede premiss om at norske bønder ikke er europeere. Jeg trodde du omtalte slike som meg – norske europeiske bønder - som fascister. Ditt svar er lite oppklarende. Gevinsten ved min lesemåte er ikke stor, kan jeg røpe. Det er ingen ønskeposisjon å være inkarnasjonen av det andre avskyr. Jeg finner ingen grunn til å tro at grove fordommer og generaliseringer er mindre present i de sjikt av folket som betrakter seg som eliten. Ser en f.eks på antisemittismens historie, gir det lite holdepunkt for slike forventninger. Risikoen ved å stigmatisere bønder er minimal, du skriver deg her inn i en meget langt og stor tradisjon. Den som påpeker slikt vil fort bli oppfattet som "opphengt" og "sær", og ikke de som gjentar rådende forestillinger. Ofte har jeg hørt engasjerte antirasister plumpe ut med de groveste fordommer hvis talen skulle sveipe innom min yrkesgruppe. De blir gjerne forbauset hvis jeg ber dem begrunne sine oppfatninger. "Alle vet jo det".

Jeg må si jeg er full av beundring for din naivitet når du henviser til Statistisk Sentralbyrås undersøkelse som konkluderer med at det ikke finnes noen korrelasjon mellom synet på innvandrere og motstand mot EU. Selvsagt henger politisk isolasjonisme og fremmedfrykt sammen. jeg for min del trenger ingen forskning for å innse det åpenbare. Jeg trenger heller ingen forskning for å bortforklare det åpenbare.

For å sitere din yndlingsvits: Den erfarne jurymedlemmen hvisker i øret til den uerfarne ferskingen: "I never listen to the evidence. I like to make up my own mind." Er motstand mot EU det samme som politisk isolasjonisme ?  

Det eneste interessante ved den statistiske undersøkelsen, er at den viser samfunnsforskningen i en relativt ny funksjon: nemlig som aktiv tåkelegger av det selvinnlysende. Du husker sikkert at Institutt for Strålehygiene korrigerte og oppjusterte grensene for skadelig radioaktivitet fra dag til dag mens avfallet fra Tsjernobyl regnet over landet? jeg er redd at den statistiske undersøkelsen er nøyaktig like verdifull som disse justeringene, og at vi fremover bare vil se mer og mer av en bestilt eller statlig sannhetsproduksjon som vil bortforklare det åpenbare og tåkelegge det selvinnlysende.

To av dem som bedrev statlig "sannhetsproduksjon og tåkelegging", var Henry Valen og Anders Todal Jensen. I deres bok om emnet slås det fast at det var venstreorienterte som i størst grad stemte nei til EU. Aardal skriver: "Påstanden om at nei-sidens seier ved folkeavstemningen var forårsaket av nordmenns fremmedfrykt, får med andre ord ikke støtte i vårt materiale". Men bevares, det har skjedd før at eksperter har tatt feil. Uansett skjønner jeg ikke riktig verdien av generelle karakteristikker av et så vidt sammensatt fenomen som den norske EU-motstanden. En vil kunne finne alle slags syn og begrunnelser på begge sider av skillelinjen Ja/Nei til EU. Derfor får Eriksen støtte for sitt syn på EU i Fremskrittspartiet og "Folk og Land". Det er neppe ut fra ønsket om kulturelt mangfold. So what ? 

Min forutsetning er at det finnes både en progressiv og en regressiv nasjonalisme. Det finnes kanskje til og med både en progressiv og en regressiv europeisk identitet. Det er for så vidt ingen grunn til å behandle europeisk isolasjonisme med større overbærenhet enn den nasjonale. Likevel krever det større grad av forstandsbestemt valg å identifisere seg med et omfattende kulturelt og politisk mangfold enn med en relativt usammensatt stammetilhørighet. Dette er så selvsagt at jeg ikke en gang forstår at det kan være kontroversielt.

Det som er kontroversielt, er din implisitte identifikasjon mellom "usammensatt stammetilhørighet" – og arbeidet for å beholde nasjonalstaten som viktigste instrument for demokratisk innflytelse. 

Et argument for dét arbeidet, er en så vidt enkel ting som vår manglende språkferdighet, noe som effektivt avskjærer store deler av f.eks den norske velgerskare fra både å ha en begrunnet oppfatning om eller innflytelse over de beslutninger som tas i EU. Jeg mener det er litt forhastet å beskylde nei-siden for å ikke identifisere seg med et kulturelt og politisk mangfold. Jeg bor midt i "Nei-land", i jordbruksbygda Steigen. Bondelagsmedlemmer her har knyttet kontakt med folk i Russland , Østerrike og Nicaragua og samlet inn redskap til kolleger der. Ofte går samtalen om de vilkår som våre venner i andre land lever under. Steigen er et lite sted som ikke plager andre med et anspråk om å være verdens sentrum. Vår avmakt gjør oss pinlig oppmerksomme på andre deler av verden, og det relative ved vår versjon av virkeligheten.

Både Lunden og du hefter dere ved mitt angrep på bondeorganisasjonenes modernisering av den gamle jødelegenden om forgiftede brønner. Beklager. På dette punktet er jeg urokkelig. Det er mitt fag å lese ideologiske motiver. Denne annonsekampanjen med helsider i alle landets aviser akkurat i den mest opphetede politiske situasjonen, dreide seg overhodet ikke om matkvalitet eller dyrehelse - den dreide seg om det dødelige smittestoff som automatisk følger med alt som er utenlandsk. Maken til fascistpropaganda har vi ikke sett i Norge siden Damsleth lagde plakater for Vidkunn Quisling. Jeg ber deg legge merke til at fascistbetegnelsen for meg er et faguttrykk. Jeg vifter ikke med den i hytt og vær, like lite som en lege ville vifte med en diagnose for å få has på en meningsmotstander.

Her skal jeg ikke bruke kostbar spalteplass til å repetere fagmiljøets motargumenter mot internasjonalisering av matvarehandelen. Du har åpenbart gjort deg opp din egen mening. Sist jeg så en kjent nordmann gi seg til å pukke på sin faglige autoritet da han ble bedt om å begrunne en drøy påstand, var da Hans Fredrik Dahl beskyldte Kaj Skagen for "kulturfascisme". Om lag 10 år senere skrev den samme Dahl at selve begrepet "kulturfascist" er meningsløst som sådan. Kanskje kan Eriksen la seg drive bort fra gamle posisjoner i omtrent samme tempo?

Til sist litt om lesemåten igjen. jeg beklager, som jeg skrev til Lunden, at jeg av forfengelighet ønsket å dokumentere mitt EU-standpunkt i en essaysamling som utkom så lenge etterpå at leserne helt hadde glemt temperaturen i meningsutvekslingene fra den gang. Med slagordet «Nei til salg av Norge» ble alle EU-tilhengere karakterisert som landsforrædere. For slagordet impliserte at Nationens og Klassekamens meningsmotstanderne var mer enn villige til å selge sitt eget land. Derfor er det litt vanskelig å ta dine leksjoner i kommunikasjonsetikk alvorlig.

En slik "leksjon i kommunikasjonsetikk" holdt jeg for Dagbladets lesere under EU-debatten, og jeg siterer følgende: "Og hvis nei-siden så mye som antyder noe i retning av "manglende nasjonal troverdighet" så bør de få på pukkelen." (20.5.94) Jeg stemte Nei, det samme gjorde de mest usaklige delene av nei-siden - altså tar du ikke min kritikk på alvor. Hvem har da rett til å kritisere deg?  

Du isolerer teksten både fra dens nåværende kontekst i samlingen og fra dens daværende kontekst i EU-debatten. Sett i lys av at jeg og mine meningsfeller i månedsvis var blitt uthengt som landsforrædere, synes jeg faktisk at tonen i mitt innlegg er relativt sivilisert - selv om det ikke skulle virke slik på alle når det leses i dag.

Midt i den samme kontekst maktet Nationen å på redaksjonell kommentarplass rose den antologien ditt essay var hentet fra. Det skjedde på et tidspunkt hvor de ble omtalt åndelige slektninger av "bandene på balkan". 

Møte i den Serbiske delen av NEI til EU

Avisen benyttet ikke slagordet "Nei til salg av Norge". Bør du ikke nøye deg med å angripe de som faktisk beskyldte deg for dette? Der har du min fulle støtte. Den sjikane begge sider ble utsatt for gir ingen noe fribrev til å gå amok med infamerende beskyldninger om forræderi eller fascisme. Jeg synes EU-debatten var en deprimerende anskuelses-undervisning i hvordan konflikter kan eskalere og ødelegge restene av en herredømmefri diskurs. I stedet for å gå inn på motpartens argumenter, diskuterte en hans egentlige motiv og utstedte psykologiske fjerndiagnoser. Jeg gad se den som ikke feller ned visiret av å bli snakket til i den "relativt siviliserte tonen" Eriksen anvender. Vår debatt etterlater, for å bruke Vargas Llosas vending "en bitter smak av aske". Heldigvis har jeg andre erfaringer også - møter med mennesker hvor våre ulike syn aldri stod i veien for gjensidig respekt. Det er mulig jeg er naiv mht. hvordan politikk skapes, men jeg vegrer å gi slipp på idealet om herredømmefri diskurs, i det minste som en regulativ idé vi bør ha for øye. Dessuten tror jeg vi har langt mer til felles enn det en tilspisset debatt gir inntrykk av. Oppkonstruerte fiendebilder kan uansett skape politiske realiteter som fører oss dit vi ikke vil. Såpass kan vi vel være enige om på begge fløyer av EU-kampen ?

Ivar Bakke