 |
«Så feil kan man ta. For da
jeg omsider begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling.»
Slik beskriver Marte
Michelet oppvåkningen fra sin filosofiske slummer. Det fantes nemlig en
konsensuspreget offisiell historie om hjemmefronten og deportasjonen av de
norske jødene. Opp mot en slik offisiell versjon av historien satte Michelet
sin egen versjon i boka «Hva visste hjemmefronten?» Dens hovedteser lar seg
stikkordsmessig sammenfatte slik:
Hjemmefronten
fikk utvetydige advarsler om jødedeportasjonene på forhånd.
Men
disse varslene ble ignorert, og arbeidet med å redde de norske jødene ble gitt
«svært lav prioritet for operativ ledelse og de andre sentrale aktørene i den
norske motstanden».
Dette
forklarer Michelet som en funksjon av utbredte jødefiendtlige forestillinger.
Hun påstår at flyktningeruter ble stengt for jødene fordi de var jøder. Og at
flere av jødene som ble reddet ble presset for penger av grenselosene. Dette
fremsettes både som en generell påstand og en spesifikk rettet mot Alf T.
Pettersen i firmaet Carl Fredriksens Transport, som hjalp 340-350 norske jøder
over til Sverige.
Hvorfor
har ikke denne versjonen av historien – som Michelet kaller å «se hendelsene
fra jødisk perspektiv» - fått større plass i fremstillingen når historikere så
langt har behandlet emnet? Det er fordi flere av de historikerne som har
beskrevet hendelsene selv hadde vært en del av hjemmefronten, og de ønsket å
fortie og skjule visse sider av en fortid som i ettertankens lys var lite
flatterende. Derfor har flere dokumenter forsvunnet, lydopptak stanset m.m.
Michelet utfordrer et lukket historikermiljø utenfra, og det at flere av dem
protesterte da hun publiserte sin bok blir i hennes fortelling bare en illustrasjon
på hvilken verkebyll hun har satt hull på.
Michelets suksess er ganske
godt tilpasset den mistankens hermeneutikk som omtrent alle som forstår seg
selv som kritiske anvender mot folk som man er uenige med: Det er en grunn til
at du sier dette. Det er nemlig ikke i din interesse at min sannhet blir kjent.
Som Michelet sier til Morgenbladet:
Hvis
man er det minste kritisk til hjemmefrontens prioriteringer «skjønner man ikke
krigen». Det er en utslitt hersketeknikk som blokkerer for å se hendelsene fra
jødisk perspektiv.
Jeg tipper at en god del av
de som leste Michelets bok med sympatisk interesse allerede i utgangspunktet
var klar over at det i mellomkrigstiden fantes utbredte negative stereotypier om
jøder. Jeg er ingen historiker men har selv lest tilstrekkelig av det som stod
på trykk i Aftenposten og Nationen i denne tiden til å vite dette. Og flere
historikere har bekreftet at det også hos aktive motstandere av det norske
okkupasjonsstyret fantes negative fordommer mot jøder.
Nestor innen norsk
okkupasjonsforskning, Magne Skodvin, sa en gang til meg at det var mange på
ytterkantene av høyresiden som på 30-tallet hadde stor sans for Mussolini og
Hitler, lov og orden, streng barneoppdragelse etc. Noen av disse løp den
autoritære linjen helt ut, mens andre syntes NS etter hvert ble en
vulgarisering av deres ideer, de slo kontra og ble anti, ja sågar medlemmer av
den illegale motstanden under okkupasjonen. «Ofte med en minimal forskjell i
det ideologiske utgangspunktet».
Men leser en Michelets bok,
som er breddfull av sitater, tar man seg til hodet. At det var så ille visste man ikke. Og peker hun på
en viktig årsakssammenheng mellom holdninger og handlinger? Hvorfor han ingen
fortalt oss dette? Boka ble en slags toårig tour de force for en uredd kritiker
av the establishment. Den fikk en stor leserskare, ble flittig debattert og endog
belønnet med Kritikerprisen, hvor det i begrunnelsen for nominasjonen heter:
Marte
Michelets bok har som få andre skapt debatt ved grundig kildearbeid og kritisk
drøfting.
Det er jo bra å skape
debatt. Revisjonisme, forstått som å gjøre etablerte sannheter til gjenstand
for kritisk granskning, er jo en dyd innen historiefaget. Men hva skjer hvis
man gjør det samme med Michelets historieframstilling? Hva skjer hvis man
foretar grundig kildearbeid og kritisk drøfting av hennes teser og personportretter
– slik de tre historikerne gjør i den foreliggende boka – hva blir tilbake? For
å bruke hennes egne vendinger: «Så feil kan man ta. For da jeg omsider begynte
å nøste i dette, raknet en hel fortelling.»
Den sentrale påstanden om
at tre tyskere ga tidlige, konkrete varsel om arrestasjonen av flere hundre
norskjødiske menn 26. oktober 1942 blir grundig belyst ut fra kildene - og
tilbakevist. Det utgjør hovedpremisset i hennes narrativ, og det kan ikke sies å
finne støtte i kildene. Min oppfordring er å la forfatternes drøfting av
kildene inngå i et kompendium til bruk for undervisning av studenter i
kildekritikk. Den er forbilledlig i sin grundige avveining.
Høres dette kjedelig ut?
Wait for it, som det heter i dagens kakofoni av stemmer i media som vil holde
din oppmerksomhet i noen sekunder til. Michelet gjorde mer enn å fremme en
generell påstand om holdninger som influerte hjemmefrontens valg og
prioriteringer. For å sannsynliggjøre sin tese, leverte hun en rekke
mini-portretter av sentrale figurer i motstandskampen mot nazistene. I hennes
bok framstår den ene etter den andre som i beste fall likegyldige overfor sine
jødiske landsmenns skjebne. Og noen av dem som etter krigen ble hedret som helter av de få
gjenværende i det norske jødiske miljøet opptrer i Michelets bok som kyniske menneskesmuglere
som presset penger av folk i en desperat situasjon.
For å gjøre mitt
utgangspunkt tydelig: Krig får fram det beste og verste i folk. Motivasjonen
for motstandskamp mot nazismen var veldig ulik. Brødre kunne havne på hver sin
side av frontene, «ofte med en minimal forskjell i det ideologiske
utgangspunktet», for å bruke Skodvins formulering. Men det er et men her: Skal
man gå fra det generelle og over til en drøfting av konkrete menneskers holdninger
og delaktighet i den største forbrytelsen som er blitt gjort på norsk jord i
moderne tid, så skal en være fordømt presis og edruelig i omgang med kildene.
Hvordan står Marte Michelets fremstilling seg i møte med en gjennomgang av de kildene hun refererer til? Den foreliggende bok dokumenterer ikke bare manglende kjennskap til lett tilgjengelige dokumenter hun påstår har blitt stukket vekk. Eller lydbåndopptak som hun påstår er blitt stanset midt i intervjuet, men som ikke er det. Den dokumenterer ikke bare feil tidsangivelse for hendelser hvis rekkefølge er avgjørende for å støtte hennes teser. Det er verre enn som så. I gjennomgangen av hennes karakterdrap av ulike personer, der Michelets sammenfatninger er belagt med en rekke sitater, dokumenterer de tre historikerne gang på gang en fullstendig villedende sitatbruk, der utsagn i neste linje som sier det stikk motsatte av det meningsinnhold Michelet sammenfatter bare har blitt utelatt. Man minnes Thomas Manns ord om at i noens munn kan også brokker av sannhet bli til løgn og gjøres til et middel for å bedra, og at man ikke kan lyve mer motbydelig enn med sannheten.[1]
Det er altså ikke bare snakk om ulike tolkninger av et empirisk grunnlag. Det står
en hver fritt. Men det Michelet gjør er å innby leseren til å felle moralske
dommer over enkeltpersoner, basert på misvisende utdrag av hva de sa og stod
for.[se eksempel nedenfor] Hun gjør det mot folk som ikke kan forsvare seg. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor.
Nå er det jo ikke korrekt
at Michelet er den første til å tematisere problematiske trekk ved holdninger
overfor den jødiske-norske minoriteten i Norge, at hun har åpnet en dør som har vært holdt lukket. Det har kommet en rekke arbeider
fra faghistorikere i de siste tiårene som har kartlagt disse sidene. Men også
fra miljø utenfor faghistorikernes krets har det kommet viktige innspill. «Det
hendte også her» og «Oss selv nærmest» fra henholdsvis Jahn Otto og Per Ole
Johansen fikk mange lesere og vakte debatt.
Michelets prosjekt med å dokumentere og popularisere denne siden av historien for et bredt publikum har min sympati og velvilje. Hun skriver en medrivende og lett tilgjengelig prosa. Og hun har spadd fram mye interessant stoff til en ny generasjon med idealister som i likhet med denne leser mener at fortiden kan romme erfaringer som har overføringsverdi til dagen i dag. For den aktivistiske ildsjel er Michelets prosa oppildnende og flere av hennes formuleringer er riktig så juicy og velegnet til verbale gateslagsmål. Men er det et rimelig og balansert bilde hun tegner av situasjonen under de kaotiske ukene før og etter deportasjonen av de norske jødene? Er de dommer og vurderinger hun feller over navngitte mennesker rimelig ut fra tilgjengelige fakta, og gjengir hun disse etterrettelig? I think not.
Den foreliggende gjennomgangen av Michelets fremstilling gjør det vanskelig å
konkludere annerledes. Og den gir samtidig et annet og mer komplekst bilde av situasjonen
som den militære og sivile motstanden opererte innenfor. En situasjon full av uvisshet
og etiske dilemma. Noen ganger er det den intellektuelles plikt å nettopp komplisere.
Der «de grusomme forenklere» ønsker å peke ut helter og skurker og entydige svar, så kan den intellektuelle forsøke å gjengi virkeligheten så komplisert og
motsetningsfull som den faktisk er. Det er å være kritisk i min bok.
[En bok av året som drøfter flere av Michelets teser er antologien «Historie og moral - nazismen, jødene og hjemmefronten» av Øystein Sørensen og Kjetil Braut Simonsen (RED.) - den kan du lese om her ]
Et eksempel på omgangen med kildene:
 |
[1] In gewissem Munde ,
wird nämlich auch die Wahrheit zur Lüge , zu einem Mittel des
Betruges, – und widerwärtiger kann man freilich
nicht lügen als mit der Wahrheit. T.Mann, Politische Schriften und Reden, Band 3,
s.246
