Den intellektuelle som veiviser og forfører.

Finnes det noen sikker måte å unngå å bli ideologisk forført i retning barbariet? Jeg tror ikke det. Men vi må likevel forsøke. Dette er en kritisk gjennomgang av de intellektuelles rolle som folkeforførere, gjennomført av noen av våre beste.. intellektuelle. 

Første del av min presentasjon av boken finner du her.

Journalister og kommentatorer forstår gjerne sin rolle som ubestikkelige forsvarere av den lille manns sak, som uavhengige kritikere av maktmisbruk i alle dens former. Vet du om noen som fremhever fordelene ved rasisme, krig, diktatur, massakrer av sivile, sensur av uønsket informasjon, fengsling og tortur av opposisjonelle? Ikke jeg heller. Skal en dømme etter festtalene, hersker det en rørende enighet om at dette er noe vi alle er imot.

Men det er jo i praksis simpelthen ikke sant, snarere en selvforståelse som ikke står seg for den mildeste empiriske etterprøving. De som kommenterer aktuelle verdensbegivenheter har ofte anspent sine språklige ferdigheter til bristepunktet for å forsvare onde handlinger, hvis (og bare hvis, som det heter på akademisk) disse blir utført av aktører eller regimer en selv ser på som bærere av verdier en deler.

«Denne ideologiske oppfatning gjør egentlig land til objekter for politisk identifikasjon. Landet er bra, derfor er det meste bra og forsvarlig, i hvert fall positivt forklarlig, for den som betrakter landet utenfra. [..] Land som ideologi, hvem kjenner ikke til det?»

Det er historikeren Hans Fredrik Dahl som skriver dette i antologien «Intellektuelle og det totalitære». Hans generelle observasjon fremsettes i en artikkel som omhandler Nordahl Grieg og Knut Hamsun, og deres forsvar for sine respektive lovede land.

Dette har ikke forandret seg stort. Fortsatt er det mange i offentligheten som ser det som sin oppgave å forklare oss andre at en «ensidig fordømmelse» er «misforstått» eller gjør oss til «nyttige idioter» som i praksis «løper fiendens ærend», eller at det tross alt ikke er så ille som det «hylekoret» vil ha det til.

Carl von Ossiezky i nazistisk fangenskap

«Det er kanskje ikke helt avveien å minne om at Hr.Ossietzky kunde ha forladt Tyskland både før og efter at nazismen hadde tatt makten. Men det vilde han ikke. Han regnet med at folk vilde skrike op når han blev satt fast. Og han regnet ikke feil. 
Hvad vil han? Er det den tyske opprustning han nu som fredsvenn vil demonstrere mot? Så denne tysker heller at hans land fremdeles lå knust og nedverdiget blandt landene, prisgitt fransk og engelsk nåde?» 
                                                  Knut Hamsun 

«Kanskje vil det være en av de tingene vi ikke glemmer - den store, mektige verdensberømtheten som spør, og mannen i fangedrakt som ikke kan svare»

                                                  Nordahl Grieg




«Det har visst været noget skrik og skravl i pressen» var Hamsuns sarkastiske oppsummering av bestyrtelsen over at den kjente forfatteren valgte å forsvare regimets tarv fremfor sin fengslede forfatterkollega, redaktøren Ossietzky. Den norske Ibsen-light tradisjonen gir pluss i boka hvis en trosser en majoritet – som nærmest pr definisjon er dum og hyklersk – selv når det en selv sier er ravgalt inntil kunst. En kan framstå som modig og selvstendig i egne øyne, selv når en forsvarer et diktatur. Motivene kan være ulike, men jeg tror de fleste handler ut fra egen overbevisning, først og fremst. 

    

Land som ideologi, hvem kjenner ikke til det, spør Dahl. Det er sant, vi ser det daglig. Men denne forsvarsrefleksen for land en sympatiserer med er ingen klar ideologi, snarere en tankeløs refleks hos folk som er stolte av å være hevet over alt som smaker av ideologi. Det kunne kanskje være et innspill til en ny akademisk studie av oss ikke-ekstreme som bare speiler tidsånden, de tanker som «alle rettenkende mennesker» tenker (for å bruke en vending fra den kalde krigen), og som gjør samtidens innforståtte sannheter så pinlig fremmedgjørende bare det får gått noen år? For det er da ikke bare intellektuelle som kan havne på ville veier. Men det er de som etterlater flest skriftlige vitnesbyrd om det. I etterpåklokskapens lys – alternativet er glemsel – er det lett å se at de tok feil. Det kan virke billig, og noen ganger er det det. Men det kan også være lærerikt, å «tenke med historien».  

Mange av artiklene i denne antologien – den femte i denne rekken antologier om totalitarisme, ekstremisme og terrorisme – omhandler mellomkrigstidens form for kritikk av den bestående samfunnsorden, fra den tid hvor det var dristig, ungradikalt og friskt å sympatisere med Mussolini eller Hitler. Og hvor også mainstream borgerlig presse «tross alt» så med adskillig sympati på regimene «for at hindre noget verre». Er dette fenomenet spesielt for denne tiden?

Ikke prinsipielt, men det spesielle ligger i at Norge senere ble okkupert av det land og det styresett som var gjenstand for så mange sterke meninger. Vi ble med andre ord presentert for en kollektiv erfaring som dannet en slags fasit, en målestokk som stempler det som den gang kunne passere som en moderat borgerlighets forstående og forklarende dekning av begivenhetene i Tyskland, til noe som vi i dag vil beskrive som en nokså hodeløs forsvarstale, kanskje mest av alt gjennom hva man bevisst unnlater å si. Hadde vi blitt okkupert av Sovjet hadde dommen falt tilsvarende ufordelaktig ut for andre journalister og intellektuelle.

Gratulasjonstelegrammet Aftenposten stolt satte på forsiden da avisen jubilerte i 1935

Nicola Kristin Karcher har skrevet et interessant essay om Victor Mogens, en av mellomkrigstidens mest iherdige og virkningsfulle forsvarere av Nazi-Tyskland i norsk offentlighet. Mogens var ingen randfigur, hans utenrikskronikker nådde en bred offentlighet, og i 10 år var han utenrikspolitisk kommentator i NRK. I 1937 mistet han stillingen sin av politiske årsaker. Det førte til rabalder blant mange lyttere, og avisene Tidens Tegn og Aftenposten protesterte høylytt. Jeg vet ikke om begrepet «ARK» ble benyttet i sakens anledning. Bruddet i riksrådsforhandlingene førte til at Mogens aldri fikk stillingen som leder for et informasjonsdepartement under krigen. Det er å frykte at en mann som Mogens hadde gjort langt større skade enn de mer klumsete og 100% overbeviste ministrene som senere ble formidlerne av okkupantens propaganda. Men Mogens oppfattet NS som en konkurrent og Quisling som en katastrofe, og da okkupanten forlangte at alt politisk samarbeid skulle skje via NS valgte Mogens det indre eksil. Det gjorde at han senere ble frifunnet for tiltalen om landssvik. 

Kristian Schjelderup

Terje Emberlands essay om Kristian Schjelderup – en kjent humanist og liberal teolog av det slaget Dagblad-agnostikere støtter – er forbilledlig på mange måter. Jeg vil fremheve presentasjonen av Völkisch-bevegelsens ideer og skissen av noen av de mange forsøk på å finne filosofisk fotfeste i mellomkrigstidens oppbruddstid, hvor ulike former for ny-religiøse bevegelser erstatter tradisjonell kristendom. Drivkraften bak Schjelderups religionsfilosofiske prosjekt «var å redde en religiøs sannhetskjerne fra historisering og relativisering». Og denne universelle kjernen, løsrevet fra plagsom religiøs dogmatikk, gjør at religionens «ytre form» angivelig kan forenes med moderne kunnskap og virkelighetsforståelse. 

Dette er, som Emberland påpeker, også typisk for dagens nyåndelighet. Men Schjelderups legering av «fordomsfri» religiøs søken og interesse for samtidens nyåndelighet førte i hans tilfelle til en stor grad av identifikasjon med «Deutsche Glaubensbewegung».

«Var den nazistiske ideologi som Trosbevegelsen hyllet en konsekvens av det religionssyn den forfektet? Og, dypest sett, er det en forbindelse mellom en irrasjonalistisk religionsoppfatning og totalitær tenkning?»

Schjelderup så ingen slik nødvendig forbindelse, og Emberland spør:

«Hvis nyhedenskapet var så humanistisk i sin grunninnstilling, hvordan kunne det så tilsynelatende friksjonsfritt alliere seg med og legitimere nazismen?» 

Til tross for at Schjelderup var en dedisert anti-nazist, har Emberland «en mistanke om at det kan eksistere en affinitet mellom irrasjonalisme og totalitær tenkning».

Dette sneier innom en debatt mellom «humanistiske lausånder»som har pågått i mange år om de ulike måter å utmynte hva man egentlig kan lære av de historiske fenomenene nazisme og kommunisme. Fra geistlig hold heter det gjerne at der kan dere se, «når mennesket ikke lenger tror på Gud, tror det på hva som helst». Kaj Skagens «Bazarovs barn» var en markskrikersk utgave av denne sivilisasjonspessimismen. Det fikk sitt tilsvar fra Hans Fredrik Dahl, som la sin prestisje som historiker i å hevde at Skagen selv var en formidler av «kulturfascisme», bl.a. på grunn av sin antirasjonalistiske holdning.

Debatten er som sagt ikke over, og jeg vet ikke hvordan katolikken Dahl i dag bedømmer disse ting. Kanskje ville han påpeke de store forskjellene mellom katolsk dogmatikk og den etter hvert nokså steinfrie Jesus-kompotten for religiøst interesserte agnostikere som moderne luthersk høykirkelighet prediker. Når det gjelder kirkens historiske rolle overfor nazismen, så innbyr den i alle fall ikke til tabloide generaliseringer om medløperi. Den jødiske flyktningen Albert Einstein ble gjengitt slik i Time Magazine: 

«Only the Church stood squarely across the path of Hitler’s campaign for suppressing the truth. I had never any special interest in the Church before, but now I feel a great admiration because the Church alone has had the courage and persistence to stand for intellectual truth and moral freedom. I am forced thus to confess, that what I once despised, I now praise unreservedly.»

Burleigh, Michael (2009-03-17). Sacred Causes (p. 213).

Karl Popper

Emberland nøyer seg med å påpeke at den dogmefrie religiøse irrasjonalismen er «i stand til å inngå allianse med hvilken forestilling som helst», og han slutter seg til en kjent passasje fra Karl Popper:

«Jeg overser ikke det faktum at det er irrasjonalister som elsker menneskeheten, eller at ikke alle former for irrasjonalisme skaper kriminalitet. Men jeg hevder at den som lærer at ikke fornuften, men kjærligheten skal herske, åpner veien for dem som hersker ved hatet.»                  

Det er en ettertenksom, lavmælt påminnelse Emberland fremfører, uegnet til å lage halloi og «kulturdebatt» der to representanter væpnet med tabloide spissformuleringer kan barke løs på hverandre. Men den er vel verd å lese. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

      

Om den tankeløse ondskapen og hatet.

Dette er ingen bokanmeldelse. Det er en slags selvstendig prolog, note to self. Jeg skal anmelde boka. Men først dette:

Hva består den litt ubehagelige ettersmaken av som jeg blir sittende igjen med etter å ha lest denne boka? Den er jo stort sett sobert argumenterende og anvender akademisk presisjon og forsiktighet i sin taksonomi av ulike former for «pervertert idealisme». Denne katalogføringen av ulike former for ideologisk rabies er viktig og riktig nok. Kunnskapen om fortiden kan muligens vaksinere noen av oss mot nye utbrudd. Ideer skaper realiteter. Jeg tilhører f.eks. dem som tror at nazistenes forsøk på å ta livet av alle Europas jøder var en følge av en vanvittig idé som nazistene selv trodde på, og at det følgelig fortsatt er viktig å bekjempe slike sammensvergelsesteorier. Fordi de vil alltid få katastrofale konsekvenser hvis de er bakket opp av et statsapparat. Og jeg tror at årsaken til at alle historiske utgaver av kommunisme har endt opp i ufrie regimer i første rekke ligger i kommunismen som ideologi.

Min ambivalens overfor denne ideologiske veggdyrkontrollen kan uttrykkes i følgende påstand: En god del av det som skjedde av grusomheter, myrderier og maktmisbruk etter 2. verdenskrig ble ikke utført av mennesker som var motivert av totalitære ideologier, men av «rettferdige kriger» mot dem, det være seg i form av anti-kolonialisme (vi har nettopp feiret et 100-årsjubileum for den norske, fredelige varianten), eller anti-kommunisme. Amerikanske soldater som fra luften meide ned kvinner og barn på rismarkene i Vietnam – var de «fascister», som noen av deres kritikere hevdet? Nei, slett ikke, verken de eller deres politiske ledere. Men de deltok i en krig hvis brutalitet fikk motstanderne til å ligne hverandre i valg av midler. Samtidig ble vårt felles menneskelige potensiale for råskap og maktmisbruk definert til å være en nærmest mekanisk følge av ideologi. De andres ideologi. Selv har vi jo ingen ideologi, vi bare forsvarer oss mot barbariet. 

Selv om jeg har svart belte i anti-kommunisme deler jeg Hanna Arents oppfatning: «Whether anti-Boschewiks announce that the East is the Devil, or Bolscgewiks maintain that Amerika is the Devil, as far as their habits of thought go it amounts to the same thing. The mentality is still the same. It sees only black and white»

Hannah Arendt: The Last Interview: And Other Conversations  

Politisk manikeisme kalles dette for. «The powers that be» forteller alle gode borgere at det er nødvendig å støtte opp, ettersom motstanderen er så ond og fanatisk og hjernevasket som han alltid viser seg å være. Hvis noen skulle begynne å fraternisere med eller vise forståelse for fienden, tvile på nødvendigheten av våre rettferdige kriger, da er det bare å hente fram synderegisteret til motstanderen – og det er virkelig nok -  det som gjør at vår egen fortsatte kamp fortsatt er nødvendig, rettferdig og legitim.

The children asked him if to kill was not a sin
"Not when he looked so fierce", his mummy buttet in
If looks could kill it would have been us instead of him

Fra "The Continuing Story Of Bungalow Bill" av The Beatles

I kampen kreves det lojalitet overfor felles verdier. Nå finnes det jo gjerne noen utakknemlige beist som «faller våre allierte i ryggen» i form av kritikk og dissens. De kan man best overvinne gjennom å vende oppmerksomheten bort fra hva de sier og over til hvem som sier det. Den polske journalist og forfatter  Ryszard Kapuscinski skriver i sin bok om Shaen av Iran, Shah of Shahs;

 «Hva skal en skrive for å ødelegge en motstander? Det beste er å bevise at han ikke er en av oss, han er en fremmed, annerledes, en utlending. For dette formål skaper vi kategorien den sanne familie. Vi her, du og jeg, myndighetene, er en sann familie. Vi lever i enighet blant våre egne. Vi har det samme tak over våre hoder, vi sitter ved det samme bord, vi vet hvordan vi skal omgås hverandre og hjelpe hverandre. Dessverre er vi ikke alene.» 

  

Lytt til Chomskys farlige tanker her

Vi har nemlig noen midt i blant oss som lider av «Amerika-hat», «intellektuelt selv-hat» og hat mot vesten. Nina Witoszeks essay om Slavoj Žižek innledes med noen sveipende beskrivelser av intellektuelles «svakhet for despotiske ledere», der hun som et eksempel nevner [Noam] «Chomsky som applauderte Pol Pot». Essayet, som handler om Žižek inneholder altså en passant et karaktermord av Chomsky som det ikke gis noen plausibel grunn for i teksten – med mindre man aksepterer hennes og Øystein Sørensens bruk av Richard Posners bok «Public intellectuals: A study of decline» som sannhetsvitne for dette. Her er et eksempel på Posners moralske pragmatisme, hvor han nevner skjebnen til indianerne - nettopp den folkegruppen Hitler selv gjerne refererte til når han skisserte sine dystre planer for befolkningen i Polen og Hviterussland:

"En grunn til den utbredte fordømmelsen av utryddelsene utført i Kambodsja og av nazistene er at vi i ettertid kan se at de ikke var tilpasset noe plausibelt eller allment akseptert behov eller mål for de samfunn det var tale om. Den utryddelsespolitikk som USA gjennomførte overfor indianerne var tilpasset, og følgelig gjenstand for mindre kritikk, spesielt ettersom amerikanere som ikke er indianere... er de som nøt godt av denne politikken."

R.Posner : «The Problematics of Moral and Legal Theory».

Nå kan jo Posner likevel ha rett i sin kritikk av Chomsky, men det jeg hittil har sett hva angår Chomsky og Pol Pot er ikke særlig overbevisende. Jeg skulle gjerne visst helt konkret hvilke deler av kritikken Sørensen og Witoszek egentlig finner gyldig og tungtveiende nok til å stemple Chomsky som en medløper og apologet for totalitære regimer. Som Christopher Hitchens påpekte i The Chorus and Cassandra, så blir Chomsky ofte  angrepet for «things that he is thought to believe, or believed to have said”. Hitchens innskrenket sin uenighet med Chomsky til å omfatte “things that he does believe and has said”. Det er det sikreste. Forøvrig har jeg ikke mye å utsette på Witoszeks essay om tåkefyrsten Žižek, eller at hun henter sine beste poeng og sitater fra John Grays bokanmeldelse i The New York Review of Books.

Men jo, det er sant at mange hater. De hater USA eller de hater kommunister. Eller de hater nazisme. Og mange har et fullstendig opportunistisk forhold til urett. Et eksempel: Da Stalin-apologeten Nordahl Grieg angrep Knut Hamsun for offentlig å spotte den tyske samvittighetsfangen Carl von Ossietzky, fikk det et etterspill i forfatterforeningen. Og da Ossietzky til sist fikk fredsprisen i 1936 beklaget Aftenposten at Nobelkomiteen «stilte seg i det hjemlige nazi-hats tjeneste» og fryktet at utdelingen kunne bli oppfattet som en kritikk av «den tyske statsform».

Hykleri? Medløperi? Dobbelt moralsk bokholderi?  Joda. Men før leseren lar sin dom falle i saken: 

Lytt til Snyders refleksjoner om hva man visste og hvordan man sammenlignet den gang.

I følge forfatteren av «The Bloodlands», Timothy Snyder, hadde Sovjet-ledelsen i 1933 gjennomført en bevisst utsultningspolitikk som hadde tatt livet av 3,3 millioner. Tyskland var på denne tiden et diktatur hvis brutalitet var på høyde med flere av de diktaturer USA «beklageligvis» fant å måtte støtte i Sør-Amerika etter krigen, men fortsatt milevidt fra den masseterror som utspant seg i Griegs lovede land. Og likevel: Nordal Grieg hadde gode grunner for sitt «nazi-hat» og sin ensidige fordømmelse av «den tyske statsform». Og selv om han ellers etter beste evne reklamerte for et kommunistregime hvis forbrytelser fram til 1939 var av en ganske annen og verre målestokk, kan ikke hans kritikk avfeies. Vi  kan ikke avvise innholdet på grunn av avsenderen. Hat gjør ikke nødvendigvis blind, det kan gjøre en enøyd, med et skarpt blikk for fiendens svakheter. En-sak-fanatikere kan ofte skaffe fram mye relevant fakta. 

Mitt anliggende er ikke å gjøre hatet stuerent. Ideologier er farlige som legitimerer hat i form av «hellig vrede» mot en motstander som frakjennes felles menneskelige trekk.  Man definerer Den Andre bort fra kretsen som hører til og som vi tilskriver felles menneskelige følelser og erfaringer. Poenget er at disse mekanismene er allmenne og ikke trenger noen stor ideologisk begrunnelse. De trer automatisk i kraft under en konflikt, og det kan få ellers anstendige og ikke-fanatiske borgere til å begå eller forsvare handlinger man ellers ville betraktet som syke voldsfantasier. Er konflikten først i gang, er det sterke krefter som ønsker å dempe kritikk av onde handlinger. En trenger ikke lide av «pervertert idealisme» eller totalitære villfarelser. Det holder at en ikke lider av overutviklet moralsk fantasi eller plagsom evne til empati, samtidig som en ønsker å støtte opp om alle gode krefter i kampen mot den slu og farlige fienden.

Starfighter ankommer Bodø 1963

«Starfighter»-pilotene i byen jeg bor i hadde trent på et «worst case»-oppdrag under den kalde krigen. Flyhangarene var konstruert for å skulle tåle et kjernefysisk førsteslag. Så var det tanken at de skulle gå på vingene med den «skarpe» varianten av flybomber: den med atomsprengladning. Disse skulle slippes over russiske millionbyer og spre massedød over sivilister i en skala som får Operasjon Barbarossa til å blekne i sammenligning. Det var ikke drivstoff nok til å vende tilbake. Var de gale, ideologisk hjernevaskede terrorister, disse selvmordsbomberne som i verste fall skulle legge millionbyer øde og sørge for at NATOs trussel ble omsatt til handling, de som skulle få fienden til å skjønne at vi hadde et «troverdig» svar på deres trusler?  Nei jeg tror ikke det. Og jeg tror de fleste av dem ikke nærte noe hat til russere. Men de var trolig både redde og lydige. Det hadde sikkert vært tilstrekkelig.

Men dette kan jo ikke sammenlignes, sier du? Nei, jeg tenkte meg nesten det. Vil jeg virkelig sammenligne de liberale vestlige demokratiene med de kommunistiske diktaturene? Nei. Men jeg sammenligner handlinger og de som blir utsatt for dem. Som om de var vanlige folk, sånne som oss.

En god del av dem som kritiserte disse praktiske forberedelsene til verdens undergang eller som kritiserte kolonikriger som hadde politisk støtte av det moderate sentrum var sikker selv ofte ideologisk forblindet av totalitære ideologier. Men det korn av sannhet som en enøyd «ekstremist» måtte ha fått øye på blir ikke til en løgn av den grunn. Vi gjør ofte klokt i å lytte til de vi ikke liker som forteller oss det vi ikke liker å høre, vi til enhver tid moderate og sentrumsorienterte demokrater og som mener å kunne bedømme begivenhetene klart og fornuftig.   

Les min andre artikkel om denne boken her.