Ok, litt lesefrukter igjen. Muligens fra et felt som du
verken har særlig interesse eller sympati for; samfunnsøkonomi. Jeg skjønner
din aversjon. Livet er jo så mye mer. Men samfunnsøkonomien har en lei tendens
til å interessere seg for deg. I følge mange er det økonomi som er det
egentlige, resten er kakepynt. Men det er ikke sant. Og som John Stuard Mill sa
det:
"Tanken på et samfunn som kun blir holdt sammen av de
relasjoner og følelser som økonomiske interesser skaper, er grunnleggende
motbydelig."
Men det betyr ikke at økonomi er en ignorerbar størrelse.
Men var ikke Mill en klassisk liberalistisk økonom? Det også, med et par
reservasjoner i retning sosiale reformer. Men her kommer Quentin Skinners poeng inn: Skal en forstå en filosof eller ideolog, så må en vite noe om den
samtid de henvendte seg til, hvilke utbredte forestillinger de forsøkte å
bekjempe. De er ikke tidløse filosofer som diskuterer hverandres
'evige ideer', løsrevet fra samtidens aktuelle forestillinger.
Ta f.eks. tanken
om at frihandel er en god ting, en evig forutsetning for vekst og velstand.
Punktum. Dette var nokså uanfektede konsensusforestillinger blant lek og lærd i
perioden 1990-2008 som hadde fortrengt den kontinentale tradisjonen innen
økonomifaget. Og i mine Don Quijote-bestrebelser for å bekjempe dette 'avsindige
misforhold' griper jeg til høyremannen og historikeren Francis Sejersted, som
sa bl.a. dette i et intervju:
"Feilresonnementet er å si at fordi de lukkede har et
dårlig potensial for utvikling så vil potensialet for utvikling være bedre jo
mer åpen økonomien er. Men det er ikke de åpne økonomier, men de relativt åpne
økonomier, som har gjort det best – det vil si de økonomier der
”åpningsmekanismen” er blitt styrt med skjønnsomhet av politikere.
Det ser vi tydelig når vi går tilbake i vår egen historie,
der man kan observere en behendig bruk av diskriminerende tiltak,
proteksjonisme, uten å lukke helt. Det er denne politikken som har brakt Norge
dit det er. Se på Sverige som innførte proteksjonismen i 1880-årene: det ble
naturligvis pushet på av agrarene, men det beskyttet også den unge industrien
og gav startskuddet til Sveriges vellykkede industrialisering.
Se på fornorskningen av oljepolitikken, som etter
EØS-avtalen kanskje ikke hadde vært mulig. Før vi inngikk EØS-avtalen fikk vi
anledning til å beskytte og diskriminere positivt norsk leverandørindustri. Det
er derfor vi har den – på sine premisser – vellykkede oljeindustri. Dette er
diskriminerende tiltak, ikke frihandel eller åpenhet. Vi har altså helt ferske
eksempler på at det er simpelthen et galt resonnement å tro at den helt åpne
økonomien er den beste. Det er adskillig å lære av historien.”
Poenget er at det ikke er mulig å gå fra agrar-samfunn til
industrikapitalisme direkte, bare ved å innføre frihandel, uten først å ha vært
gjennom en periode av beskyttelse av egen industri. I den økonomiske teorien
kalles dette virkemiddelet «oppfostringstoll» (Erzieungszoll- infant industry
protection) Ingen av de landene som har opplevd rask økonomisk vekst og
industrialisering har hoppet over denne perioden av beskyttelse
av egen industri. Ingen.
Til sist litt et sitat fra Jonas Gahr Støre,
et godt eksempel på at historiefaget er en fortolkende og forstående disiplin,
og hvor Støre i en bokanmeldelse legger om kursen et par grader der Willoch i
sin retthaverske stahet styrer rakt mot det partipatriotiske retthavari.
 |
| "Det er ikke bare galt, det er direkte feilaktig" |
"Hans forklaring på Arbeiderpartiets sterke posisjon
siden 1935 er pussig. En økonomisk oppgang startet i 1934, forklarer Willoch,
men noen klarte å skape den alminnelige mening at fremgangen skyldtes at Johan
Nygaardsvold ble statsminister i mars 1935. «Det la et solid grunnlag for
Arbeiderpartiets dominans i norsk politikk i 30 år», skriver han. Det blir for
lettvint, og Willoch underkjenner her betydningen av avgjørende beslutninger
som ble fattet i 1935, som inngåelse av arbeidslivets grunnlov, Hovedavtalen.
Han underkjenner også hvordan Arbeiderpartiet ble både talerør og representant
for store grupper som ikke rår over penger, posisjoner eller andre maktmidler.
At arbeiderbevegelsens aksept for markedet er blitt større
med tiden, henger nettopp sammen med at denne maktesløsheten er blitt erstattet
med motmakt og sikkerhetsmekanismer, og at vi har lykkes med å gjøre markedet
til mer av en tjener fremfor en herre. Slike perspektiver er fraværende i
Willochs fremstilling, der høyresiden representerer en slags tidløs, rasjonell
og rettmessig markeds- og samfunnslogikk. Det skurrer i møte med en sammensatt
virkelighet."
