Prøysen med friske øyne.

Knut Imerslund (red.): «Alf Prøysen -idylliker eller opprører?»

Oplandske Bokforlag.


«Alle» kjenner Prøysen, d.v.s. har hørt noe av ham på radio. Men å få øynene opp for hans forfatterskap kan merkelig nok være noe en trenger hjelp til. Det er blitt pakket inn i så mange lag med julepapir og merkelapper at det kan være vanskelig å skimte mer enn noen forslitte ytterkanter. Lenge har han vært oversett som prosaforfatter for voksne. For mange er jo Prøysen selv et kjært barndomsminne, en lun tilbakeskuende bestefarskikkelse fra den gang verden var yngre og uskyldigere. Og slike minner vil vi helst ha i fred.

Men blant Prøysens mange venner finnes det også dem som fortsatt er levende opptatt av hans forfatterskap. Syv av dem har begått en bok. Den er blitt vellykket. Det finnes mange eksempler på akademisk litteraturformidling som er uegnet til utvortes bruk. Ikke så med denne boka. Her finnes knapt en eneste slenger med innviklet fagsjargong. Hans diktning blir ikke brukt som sadel for egne kjepphester eller dørmatte til egne teoribygninger. Selvfølgelig benyttes teoretisk innsikt - den lange utdannelsen er ikke bortkastet - men forfatteren og hans verk glir aldri ut av fokus. En får tvert imot øynene opp for både nye og gamle sider ved det. Jeg vil fremheve Magne Lindholms bidrag som noe av det bedre jeg har lest av sakprosa. Dessverre har denne sjangeren ikke fått sin fortjente oppmerksomhet hva form angår. Å skrive god og spennende sakprosa er vanskelig, det vet alle som har prøvd. Lindholms bidrag er dikterkunst, en litterær perle skjult mellom andre interessante tekster av alminnelig godt merke. Store deler av boka er virkelig interessant lesning, hvor nye og spennende trekk ved tekstene trer fram. Det hadde ikke vært mulig hvis ikke dikterverket selv hadde vært så mangefasettert og flertydig.

På 70-tallet var det enkelte forsøk på å kapre Prøysen inn i en dikternes sosialistiske støt-tropp, post mortem. Det ble nokså søkt, men de beste artiklene fra den gang hadde pekt på viktige trekk ved hans forfatterskap som var blitt skjøvet til side. Den koselige barnetimeonkelen som fortalte fra gamledagers liv på landsbygda var også en modernistisk kritiker av gårsdagens bygdenorge. Prøysens skrev jo om flukten fra landsbygda, der stavnsbånd og sosial disiplinering kunne legge trange rammer om folks livsrom. Det var ikke bare materielle grunner som drev folk inn til byene. Deler av bygdeborgerskapet formante tjenestefolk og husmenn om å bli ved sin lest. 

«All kultur er dyrken, først og fremst av jord», som det heter i den temmelig nedsnødde bondelagssangen. Denslags svada, fra folk som selv ikke rørte ved det arbeidet de så lyrisk opphøyde, hadde Prøysen ingen tålmodighet med. 

«For vi skal villig glømme du er en griskokk-knøl. Men det på en betingels, du skal komma hau det sjøl», for å sitere et eksempel. Men hos Prøysen finner du ingen forkynnende helt som utlegger den korrekte innsikt. De mindre sympatiske figurene er like gjerne nest-nederst på rangstigen, ivrig opptatt med å hakke på andre som befinner seg lavere eller forsøker å strekke seg for høyt. 

Den sosiale disiplineringen utøves av underklassens selv - for å bruke et språk som ligger Prøysen fjernt. Han benyttet dialekt og skildret lavstatus-miljø. Ut fra de fordommer som den gang var rådende er dette i seg selv nok til å stemple ham som enkel. Slik er det dessverre fortsatt, de plumpeste fordommer lever og har det bra, også i dannede kretser.

Prøysen skrev ikke enkelt i betydningen entydig, rett på sak. Han var sjenert, også som dikter. Forfatterens stemme kommer oftest bare indirekte for øret. Gjennom flertydig, godmodig ironi, gjennom det som blir indirekte sagt. Det er et innviklet, folkelig språkspill som bygdefolk flest er vant med, til mange akademikeres store overraskelse. Det finnes mange former for ironi. De overtydelige sarkasmene var ikke Prøysens form. Hans penn kunne være bitende, men aldri høyrøstet fordømmende og endimensjonal. Både fordi mannen ikke var noen moralistisk surpomp, men kanskje også fordi man som medlemmer i et bygdesamfunn må lære å gjemme seg, la sine språklige spor peke i flere retninger. Så finner kanskje ikke hundekobbelet deg med en gang. 

Nødvendigheten av å bære masker, det mangetydige ved våre identiteter, alt dette er påstått moderne fenomen som Prøysen er en mester i å skildre. Mange urbane mennesker i bygd og by kan med hell lese Prøysen. De vil ikke finne noen hjelp til trygg identitetsbygging på gamle tufter. Riktignok skildres et samfunn som nå er historie og som all verdens bygdetun og vaffelrøre ikke kan gjenskape. Men samtidig møter vi de første utbryterne som forsøker seg med den moderne sport å velge sin identitet. Ens rolle i livet var ikke lenger urokkelig gitt en gang for alle. Opprøreren Prøysen pekte den gang på dette. I dag vet vi jo det av bred erfaring. En avvæpnende tolkning av Prøysen er å la geografien begrense ham. Den «lokale» dikteren sa det slik: «Å nei da, Hedmarken og Mjøsa er ikke hele verden for meg. De er bare fjølene som jeg serverer viser på».

Å åpne for innsyn i et spennende forfatterskap må være en lykkelig gjerning. Dette er ikke et forsøk på å skape et autorisert korrekt bilde av Prøysen. Bidragsyterne er kledelig ydmyke. Når de i tillegg selv skriver innsiktsfullt og spennende skal de jammen ha ros. Det er jo ikke så ofte at budskap når fram mellom mennesker som tilhører vidt forskjellige grupper med tradisjonelt forskjellige språk og erfaringer. Når det skjer, og det oppstår resonans, hører det til de mest oppmuntrende erfaringer. I lykkelige øyeblikk makter litteraturen dette kunststykke. Jeg tror mange kan oppleve slike øyeblikk under lesning av denne boka. Bedre attest kan jeg ikke gi den.

Ivar Bakke

    Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !