«Omsorgen for
seriebokforfatterne er bare politikk. Seriebokforfatterne får tjene som
stråkvinner for manges irritasjon over mennesker som interesserer seg for kunst
andre ikke forstår hensikten med, finner rar, men som jeg selv altså anser for
å være det viktigste i livet. Snakk om å befinne seg på hver sin planet.»
Når du leser Tor
Eystein Øverås’ essays er det litt som å ta privatundervisning hos en dyktig
men litt streng lærer. En som stiller med stort alvor og er voldsomt godt
forberedt, og som gir deg en litt beklemmende følelse av å ikke ha gjort
hjemmeleksene. Joda, jeg har lest «Radetzkymarsj» av Joseph Roth. Men det er så
smått 30 år siden. Det samme gjelder Albert Camus’ «Opprøreren», «Pesten» og
«Den fremmede».
Joseph Roth |
Men hvor mye husker jeg av disse boksidene som jeg leste som
ung mann, og som Øverås kjenner forlengs og baklengs, inklusive
kommentarlitteratur og forfatterens biografiske detaljer. Det er som å høre
noen fastboende fortelle om folkene fra stedet du reiste fra og nevne folk du
bare vagt erindrer. Men det er lærerikt,
formulert av en pedagog som brenner for sitt fag. Øverås bor jo fortsatt her,
blant forfatterne og ideene, han forteller ivrig om levende og døde, beveger
seg fortrolig og kjapt mellom regissørene og forfatternes steder, liv og verk.
Han henter sine venner ned fra hyller og støvete magasin og lar dem tre levende
fram for våre øyne.
På sitt beste klarer Øverås å gjøre deres liv og tanker
viktige og virkelige, han gir deres tekster historisk kontekst og lar deres liv
og verk trer fram mot denne bakgrunnen.
«Hvis jeg skal
formulere hva jeg synes er viktig i kritikk, i arbeidet med å skrive kritikk,
vil jeg si: Kunnskap, kunnskap, kunnskap. Kontekst, kontekst, kontekst. De
færreste verker blir til uten i forhold til andre verker og den historiske situasjonen
de utspringer fra.»
«Tv-serier kan ha noe
genuint å si, romaner kan ha det, krim kan ha det, filmer, opera, en stand-up
komikers show, en tegneserie, du vet aldri hvor eller i hvilket uttrykk det
genuine kan dukke opp, men du må være interessert i å finne det, nysgjerrig,
det må bety noe for deg, gjøre en forskjell.»
Tor Eystein selv synes
såre fornøyd når han kan kveike vår lyst til selv å bli kjent med dem han
skriver om. Fordi de har noe å si oss, de har gitt oss ord og begreper til å gripe
verden med. Men også evnen til å sanse verden, a sense of wonder. Det er en
intensitet under disse lærde og lavmælte introduksjonene. Som om det er et
hemmelig tips om et topos, et sted det kan lønne seg å legge turen innom selv om noen av
dem ligger litt avsides. Ja ikke avsides sett fra et sentraleuropeisk
perspektiv. Men det ble nå en gang ikke vårt typisk norske ståsted.
Det er jo et bugnende
bord som står der og venter på oss, inngangsbilletten er latterlig billig og
Øverås leder oss med sikre skritt forbi bodene av kulturell fast-food. Vi lærer
om filmer og bøker som nok mange tyskere og franskmenn beskjemmet kan innrømme
å ikke ha vært borti siden skoledagene. Men de har gjerne hørt navnene. Ikke så
i Norge. Der kan referanser til den felles europeiske kulturarven fort bli
oppfattet som et utidig forsøk på å virke ekskluderende og pretensiøs. Øverås skrivestil
er lavmælt og nøktern, uten unødig sjargong eller snobbethet. Men også uten
falsk beskjedenhet:
«Dramaavdelingen på
Marienlyst bør gå i seg selv med hensyn til den angloamerikanske ensrettingen
de holder på med, en holdning som også innebærer ensretting av samfunnet de har
e oppdrag på vegne av. Slik ensretting svekker demokratiet.»
Er det nå det også
blitt feil da, å velge seg amerikansk populærkultur fordi en liker det?
Amerikansk populærkultur har mye bra, og Øverås har tidligere vist at han har bra peiling her også. Men
det var dette med å foreta et opplyst valg, noe som forutsetter at den som
velger er gjort kjent med flere alternativer. En rekker jo ikke alt, og ofte smaker
det fortrolige og kjente godt. Men det kan være lurt å prøvesmake noen av de
rettene en tror en ikke liker. Det som skal til er en smule intellektuell
appetitt og nysgjerrighet. Vi som i dag har så utrolig mye velge i burde jo
kunne glede oss over en som gjennom års fortrolig omgang har opparbeidet så mye
sikkert skjønn, det man i andre sammenhenger kaller «vantmannskunnskaper», og
som med kyndig hånd løfter fram en meny av slow food hentet fra mange land og
tider.
Jeg leser langsomt Øverås’ innsiktsfulle essays, samtidig som hans tekst
gjør at jeg laster ned framtidige lesegleder og pirrende tankeføde til en
latterlig billig penge. Noe av det tar tid, noe krever anstrengelse. Jeg har
aldri sett noen gjøre det til en innvending mot en fjelltur. (helt tilfeldig
valgt eksempel) Eller å oppdra et barn. Jeg leser Øverås dit hen at hans
kritiske holdning til det han omtaler som etteraping av virkelig litteratur
ikke bunner i snobbethet, men av en pasjonert kjærlighet til det han oppfatter
som viktig og relevant i kraft av sin kvalitet.
Erlend Loe |
Til Erlend Loes
påstand om at det er «en ganske syk virksomhet at noen lever av å kommentere
andres åndsarbeid» svarer Øverås at
«For meg høres dette ut som en replikk i en
terapeutisk kultur, ikke en intellektuell kultur. Det er jo ikke et menneske
bokanmelderen er satt til å kritisere, det er en tekst.» Det er sant, men som
Øverås vil vite av egen erfaring er det vanskelig å betrakte en kritisk
mottakelse som et spørsmål om en aldeles upersonlig og saklig uenighet. Litteraturtidsskriftet
Vagants Olav Haagensen er etter mitt syn noe tung på
handa i sin kretsing rundt bokas svakheter, men presisjonen i kritikken er av
en art en kan lære av:
«For ofte i Hva er et essay? tjener de informale grepene – den vandrende og tenkende og fascinerte
karakteren Tor Eystein Øverås – som en slags unnskyldning for ikke å gå
skikkelig inn i emnene tekstene tar opp. Essayistens subjektive utfoldelse i
essayene blir viktigere enn det som faktisk utfoldes på essayenes meningsplan.
De sterkeste tekstene i samlingen er da også de hvor Øverås’ person inntar en
mindre fremskutt rolle, for eksempel «Nazistenes drømmefabrikk», om
filmskaperen Veit Harlan. Her stoler Øverås på stoffets relevans og lar seg
lede av det.»
Det er noe her. Øverås «utførlige iscenesettelser
av tekstenes tilblivelse og forfatterens persona»er nå blitt påtalt som
en svakhet ved teksten, fordi det noen ganger blir for utførlig, tar for stor
plass, distraherer. Og som den til dels
forhatte tyske kritikeren Marcel Reich-Ranicki en gang sa: Noe av det morsomme
ved å være en kritiker var at man faktisk kunne være med å påvirke hvordan
forfattere senere skrev.
Apropos – eller mal
apropos: En gang skrev jeg et essay om Victor Klemperers dagbøker fra Nazi-Tyskland
i litteraturtidsskriftet Vinduet. Redaktørene John Erik Riley og Tor Eystein Øverås
antok manuset. Men de ba meg kutte avslutningen, hvor jeg lot teksten tone ut i
en ettertanke over at jeg i skrivende stund kunne se ungene mine komme syklende
hjem fra skolen, og at det aldri før lesningen av Klemperers bok hadde streifet
meg hvor skjør vår trygge hverdag i denne beskyttede del av verden er. Det var
for privat, mente de. Det var ikke mine private følelser de kritiserte, men en
tekst. Og jeg tror de hadde rett.
Og jeg tror jeg har
rett når jeg sier at Øverås’ utmerkede essay om Camus ville ha stått seg på å
kutte i avslutningen, der forfatteren med dårlig samvittighet ser Camus i skarp
kontrast til sitt apolitiske, trygge og beskyttede liv hvor han kan «sove trygt
og godt». Fordi han egentlig introduserer et nytt tema som hadde fortjent et nytt
essay. Det samme gjelder innledningen til essayet om Joseph Roth. Men jeg er
ikke sikker. Og nå har jeg akkurat gjort det jeg kritiserer Øverås for, sporet
av fra mitt hovedtema via et privat sideærende. Noen ganger funker slike
avstikkere, blir perspektivrike innganger til reisens hovedmål. Andre ganger
lurer en på hva er det vi gjør her, skulle ikke vi til...
Tor Eystein Øverås |
Så hva skriver han om
da, hva inneholder denne samlingen essays med en lett villedende tittel?
Mye forskjellig, fra
Kråkesølv til Jan Troell. Men det er ingen av dem som tematiserer spørsmålet om «Hva er et essay?», som tittelen kunne antyde. Jeg vil fremheve essayene
om Joseph Roth, Konrad Wolf, Albert Camus og Veit Harlan. Essayet om Veit
Harlan, regissøren bak den antisemittiske propagandafilmen Jud Süss er et av samlingens beste. Og du visste kanskje like lite
som meg om Konrad Wolf. «Muss man ihn kennen?» spør tyskerne når de oppdager hull
i sin dannelse. Ja, muss man, Og Øverås’ essay lar deg skjønne hvorfor.
Men jeg fant det også
interessant å lese Øverås selvbevisste polemikk i «En tale til kritikerne. Om
liksom-litteratur, Solstads svanesang og Daniel Mendelsoh». Det provoserer til
ettertanke, motforestillinger, protest kanskje. Fordelen ved å ikke være så
postmoderne er at man blir ikke så fort umoderne, for å vri litt på Heinrich
Bölls devise. Øverås tilnærming til kritikerens rolle som sentral fordi den velger
ut og diskuterer ulike kulturelle uttrykk ut fra relevans og viktighet kan man
være uenig i. Men hans posisjon er formulert på en måte som gjør at det vanskelig kan avfeies som uvesentlig. Det er en stubb en kan bryne seg mot. Noen burde gjøre
det.
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !