Et gammelt foto, og noen biter av et større bilde.

La oss se om jeg ikke kan skrive litt liv inn i dette bildet. Dette er altså min bestemor, Gudrun Andorsen. Hun ble født i 1896 på gården Stegen på Engeløy i Steigen. Hun var nest yngst av 9 søsken. På den tid dette bildet ble tatt hadde flere av søsknene emigrert til USA. Her poserer hun som ung husfrue i sitt nye hjem ved siden av et bilde hun selv har brodert. Det hang lenge i hennes kjøkken, og det var på mange måter henne. «La fliden råde i dit hjem, så kommer du i verden frem», lyder de formanende ord, illustrert med en flittig husmor som gjør håndarbeid. Dette stykket brodert tøy virker antikvert, ikke bare på grunn av sin høye alder, men også på grunn av den livsverden det sprang ut fra og de idealer det representerer. Bestemor Gudrun var for meg inkarnasjonen av alt dette. 

Det ble noe å bryne seg på for en oppkjeftig gutt i framslengsalderen som hadde hodet fullt av 70-tallets ideer. Jeg pleide å sitere ordtaket med all den sarkastiske indignasjon som bare en tenåring kan mønstre. «La fliden råde i ditt hjem»  - men livet var da ikke bare arbeid og strev!  «..så kommer du i verden frem» - for en overfladisk streber-filosofi!! I dag, mange år senere, har jeg lært litt historie. Jeg kan koble denne historiekunnskapen sammen med de biografiske data og individuelle særtrekk som var min bestemor. Jeg ser henne i et litt annet lys. Og dette broderte tøystykket framstår som litt mindre latterlig. Fortiden er heller ikke lenger hva den var, as time goes by.

Gudrun var et arbeidsjern så lenge hun levde. «E e så dødelig redd for å slepp opp for arbeid», sa hun som pensjonist. Da hadde synet blitt så dårlig at hun ikke lenger kunne drive med håndarbeid. Og på vinteren kunne det bli vanskelig å finne utearbeid når den siste vedkubben var ferdig kløvd. Hvorfor inntok arbeidet en slik sentral plass for henne i nær sagt alle sammenhenger, også som moralsk kompass? Hun vokste opp i en tid hvor det ikke alltids ble ei råd. Den strenghet og det alvor som mange av min generasjon gjorde narr av hadde nok rot i virkeligheten, men det var en ganske annen virkelighet enn den vi kjente. La oss gå mer enn hundre år tilbake i tid, til 1912. 

Gudruns far var en av disse dyktige foregangsmenn som opparbeidet seg en posisjon i bygda (medlidenhet får man gratis, mens misunnelse må man som kjent opparbeide seg). Han var bonde på Stegen og en dyktig men krevende høvedsmann for sitt båtlag. Gudruns eldre brødre som utvandret til USA skal senere ha fortalt ett og annet om det. Men nå var det blitt bare pusk med arbeidskraumen Adolf Johan Schrøder, han har sunket inn i religiøse grublerier og taus fortvilelse. Han hadde blitt stevnet inn som vitne i en gjerdetvist og plaget seg etterpå med tanken på om hvorvidt han hadde husket riktig og svart rett for seg i retten. I brevet til Korinterne stod det jo skrevet om dem som gjør urett og lar andre lide tap i retten, og Paulus sier at de som gjør uret ikke skal arve guds rike. Var han en av dem som skulle dømmes til evig pine? Noe av det siste Gudrun husker fra sin far er at han gir henne ros for at hun hadde svart godt for seg under eksaminasjonen da hun ‘stod for presten’ på konfirmasjonsdagen. Ikke mange dager etter ror faren alene ut. Noen naboer finner en båt på rek i det fine været. Et par støvler står sirlig plassert på tiljen. Men båten er tom, og faren kommer aldri mer hjem. Så Gudrun må, som så mange 16åringer i denne tiden, forte seg å bli voksen. 

På denne tiden er det ikke noe som heter å «møte veggen» eller å «ta ut sykemelding». Syv år tidligere hadde familien mistet Gudruns eldre bror, Eivind, 24 år gammel.  En må få de daglige gjøremål unna, være sterk og tapper. Gudrun går inn i farens sted der hun kan, hun ror til og med sommerfiske sammen med et båtlag. Det var sikkert tøft nok, men neppe det verste som kunne hende ei senesterk jente med ungdommelig pågangsmot. Verre var sorgen over tapet av en far hun var så glad i. Og skammen. Selvmord, det var et ord man ikke sa høyt. Først i 1897 ble forbudet mot jordpåkastelse av selvmordere opphevet, og 1902 var det omsider blitt lovlig å holde likpreken over en selvmorder i vårt kristelige fedreland. Gudruns far fant de aldri, men skammen visste man å skylle over de etterlatte. Det ble mumlet om at moren skulle ha spøkt og ledd litt for tidlig etter tapet av mannen. Slikt passet seg ikke. Noen fant på oppnavnet «den glade enke».               – «Mange ganger kunne det være godt å ha arbeidet å gå til i den tiden», fortalte Gudrun oss, den ene gangen vi fikk henne til å snakke om dette. 

De tunge tankene, den religiøse grublingen, bygdeslarvet... det var ikke noe foran eller bak, ingen begynnelse og ingen ende på det. Det var ikke til å få tak på. Et arbeid var noe håndfast og praktisk man kunne angripe med tørre nevene, gjøre unna, glede seg over, være flink til, ja bent fram mestre. Faren hadde sagt at ba han andre om å gjøre en tjeneste måtte han ofte be dem skynde seg, men Gudrun måtte man be om å ta det med ro.  Ros fra foreldre er alltids et knapphetsgode i en stor søskenflokk. Det skapes identitet av slikt. Jeg kan også ta meg i å tenke at dette skulle foreldrene mine ha sett. Vi bærer dem jo med oss som størrelser vi forholder oss til, lenge etter at de er døde og borte.

Et sted fullt av gode minner.

Etter hvert tok broren Arne over drifta, og Gudrun ble gift med en fiskerbonde, som så mange andre, og han hadde egen båt. Sofus het han, og han var snill. Så de var slett ikke så verst stilt på et småbruk som lå like ved den gården hun hadde vokst opp på. Gudrun fikk to barn, og ikke ni, som sin mor. Og ingen av ungene måtte reise til Amerika for å finne utkomme, ingen døde i ung alder, det gikk dem vel og de fikk leve lenge i landet.

Kvinner i Gudruns posisjon var ennå ikke blitt gjenstand for høylydt bekymring fra samfunnsforskere og økonomer. Jeg tror ikke de følte seg så ringeaktet. Og det å være en dugelig husmor på et gårdsbruk i mellomkrigstiden impliserte en noe annen stillingsinstruks enn å være forsørget kone med tellekanter og støv på hjernen i en OBOS-leilighet på 60-tallet. Med all mulig rett (men med en unødvendig mengde sosial forakt) gjorde man opprør mot et slikt kvinneideal 70-tallet. 

Gudrun etablerte seg som voksen før strømmen kom til bygda vår, det var mens en god del av klærne ble sydd hjemme, hvor det ble slaktet, saltet, sanket og syltet. Det var ingen ende på alle de ferdigheter og kunnskaper som var etterspurt i dette mangesysleriet. For den som ville, var det ingen mangel på matnyttig kunnskap en kunne erverve seg, innsats en kunne se resultater av, utfordringer en kunne vokse på. Jeg har ikke inntrykk av at Gudrun så på seg selv som noe offer. Og om hun ikke selv ville valgt de ordene, tror jeg hun kunne sies å være en velrespektert yrkeskvinne som trivdes med sitt arbeid.

Fliden rådet i hennes hjem, og hun så resultater av det. Men den strenghet og det alvor som lå bak denne fliden er et trekk ved vår nære fortid som framstår som stadig mer fremmed i vår privilegerte del av verden. Den moralske fordømmelsen av uønsket adferd som preget hennes unge år hadde rot i en streng og karrig sosial virkelighet – som fordømmelsen og skammen naturligvis bidro til å gjøre enda strengere. Du kunne bli gravid og havne i uløkka. Ingen ville ha deg. Og hvem skal ta vare på deg da, barnet mitt? Du må passe på og ikke være lettsindig. Alkohol var en annen trussel. Det fantes ingen økonomiske sikkerhetsnett hvis noen ble uforsiktige og tydde til alkohol som fluktrute fra en krevende hverdag. En måtte være forsiktig og ansvarlig, en måtte være streng med barna slik at de klarte seg i en streng verden, lære dem å være flittige og forsiktige og omtenksomme, det kunne gå galt, fryktelig galt. Det hadde man da sett nok av på nært hold. I en bygd ser du alle livets tilskikkelser på nært hold. 

"E e så dødelig redd for å slepp opp førr arbeid" Men nå er det vår med jernrive og svarte bed.

Men Gudrun var av natur ingen streng pietist. Alt annet. Hun var slagferdig, morsom, energisk, hun var ikke av disse som livet bare skjedde med. Hun tok ikke skjebnens tilskikkelser som om de var skjenneprekener fra en surmaget, lunefull guddom. Ble det krise så fikk en gyve løs som best en kunne, en fikk ikke sette seg ned og sture, det brakte en jo bare rent i uløkka. «Går arbeidet med liv og lyst?» kunne hun med glimt i øyet spørre oss ungdommer. Arbeid hjalp mot det meste. Mot armod og nød, og mot de tunge tankene som stundom kunne komme over en.

Dette høres jo ut som et helteportrett, en av de mange «sterke og flotte kystkvinner» som ble løftet fram på 70-tallets bølge av feminisme og «historie nedenfra». La meg få tilføre noen nyanser. Noen av dem er private og handler om at det som er ens sterke karaktertrekk gjerne også er ens svake side. Og noe handler om allmenne livsbetingelser som har endret seg. For å ta det siste først: Voksne folk i dag velger selv hvem de vil bli værende under felles tak med, enten det er ektefeller eller foreldre og svigerforeldre. De kan/må selv velge hva de skal bli. Det er både fantastisk og skremmende. 

På 70-tallet var det mye snakk om hvor ideelt bygdesamfunnet var, i motsetning til det «fremmedgjorte» livet i byen. På landet levde jo generasjonene sammen, man lærte av hverandre, de gamle ble ikke til overs men kunne bo sammen med sine, være besteforeldre for barnebarna osv. Man døde ikke på gamlehjem men ble tatt vare på av sine egne. Jeg og søskenbarna mine vokste opp i hjem hvor besteforeldrene også holdt hus, det var trygt og godt. På skolen var det ingen skilsmissebarn. Kunne ikke verden bare bli værende i denne harmonien som hersket den gang da vi var små?

La meg si det slik: Da jeg som ung mann durte i vei med min merkelige legering av kristelig kulturpessimisme og anelsesløs, trendy nostalgi, fikk jeg svar på tiltale fra flere av foreldregenerasjonen: «Tror du ikke det var mange som var gift den gangen og som fortsatte i ekteskap de aldri skulle ha holdt ut i? Og tror du det bestandig var så enkelt å komme som ny svigerdatter på en gård og skulle lære seg å «ta skikkan» under samme tak som mannens foreldre? Tror du det ble mye plass til selvrealisering?» Slik kunne de spørre en anelsesløs ung mann med en trygg, beskyttet barndom. Jeg hadde en umoden forestilling om en verden som var i vater og som helst skulle fortsette sånn. I was brought to my senses.  

      Bestemor på gamlehjemmet. «Du har jo muskler som en mann» hadde en lege fornærmet henne ved å si. For Gudrun var også ei dame 
   i mangt og meget, og den kommentaren såret hennes forfengelighet.

Noe av denne oppvåkningen fra en problemfri barndoms illusjoner skjedde mens min bestemor langsomt var på vei inn i seniliteten og forandret personlighet. Det de voksne lojalt i det lengste hadde holdt for seg selv ble etter hvert noe man snakket med oss ungene om. Vi ble jo så smått voksne. Alle store menn kaster skygger, heter det. Jeg tror ikke det bare gjelder for menn. Du får sjelden en god egenskap uten en bakside. Et annet ord for sterk er dominant. Mitt ungdomsopprør rettet seg mot to generasjoner, for sikkerhets skyld. Jeg syntes mor var alt for plaget av ambivalens og dårlig samvittighet overfor min bestemor. Hun delte ikke min nyanseløse fordømmelse. I mitt store reformatoriske prosjekt var alle våpen tillatt: Subversiv humor, herming og latterliggjøring i alle retninger i en grad som jeg selv heldigvis ble spart for fra egne barn. Huttetu, det er ikke alt jeg er like stolt av. Men noe av det hadde en snev av legitimt selvforsvar.

I mitt våpenarsenal inngikk ord og løsrevne sitater fra familie-folkloren. Bestemor hermet etter noen som sa «ja jeg er nå bare en ringe person», og mannen Sofus svarte «ja du e rektig ringe». Når hun hadde satt seg noe i hodet, ble det gjerne slik. Faren min fungerte noen år som organist, og fra prekestolen ble menigheten opplyst om ulike tilstundende hendelser i kirkelig regi. «Og så hadde vi tenkt å sende organisten vår på et kurs, men svigermor sa nei», sa presten. Utrolig, ikke sant? Og så å si det, fra prekestolen? Vi lo vantro over den rare bestemora vår. She was quite a character. Jeg vil tro at mine foreldre der og da ikke fant opptrinnet fullt så komisk. Senere kom jeg på å spørre moren min. Jo, historien var nok sann den, moren hennes hadde ment at det var mange andre ting av større praktisk betydning som datter og svigersønn burde prioritere, det ville jo gå bort flere dager midt i onna. Gudrun la ned veto. Svigermor sa nei.

Jeg var glad i og stolt over min bestemor. Hun var tålmodig med sitt forvorpne barnebarn som hermet og drev gjøn med det meste hun sa. Hun hadde humor, og da er mangt tilgitt og mye til å håndtere. Men jeg var også i inderlig opposisjon, og noe av det handler om at jeg var barn av en ny tid som var mindre karrig og streng enn den hun hadde opplevd i sine formative år. Var det nødvendig å være så på vakt mot alle farer og ta alt så seriøst? Var ikke livet mer enn å arbeide? 

Noe av dette handler om at jeg var ung, uerfaren og sterk. Og bekymringer, sykdom og død var for gamle folk med en merkelig, morbid sans for samtaleemner. Hun var gammel og visste at hun snart ikke dugde til stort lenger, den oppvoksende slekt måtte selv snart se sitt store ansvar. Tar du for lettsindig på livets realiteter kan det hende at den som ikke vil høre får føle. Og i tillegg til alle realitetene har du alle eventualitetene, alt det som kunne gå galt. Hun talte for døve ører og høstet spott og latter. Joda, det ble da folk av oss og på et vis, med travle dager og voksne plikter. Men vi fikk lov å være ungdommer først, vi ble ikke kastet hodestups inn i en voksenverden som krevde alt av oss fra vi var tenåringer. Og uansett ble det nå ei råd, den verden vi kjente gikk fremover. Vi stusset over gamle folk som var blitt pensjonister og sa at «vi har det jo så bra at vi skulle skjemmes», og som beklaget at de «ikke var til gagn» for noen. 

Kunne en ikke rett og slett gjøre noe fordi – gud forby – en rett og slett hadde lyst til det? «La fliden råde i ditt hjem», hermet jeg og rullet med øynene. «Tevling» hermet søskenbarnet mitt, som hadde vært på 4 H-møte. Det kunne bli litt mye, syntes vi, litt trangt og fantasiløst. Vi ønsket ikke å bli arbeidsmaur som lot fliden råde til vi i høyden hadde nådd toppen av maurtua og det ikke var mere liv igjen i oss. Og vi var sunne, friske, normale og av den grunn til tider late ungdommer som hadde hodet fullt av dikt og drøm. Og vi hadde et slags poeng, slik alle velfødde, utakknemlige ungdommer kan ha som fordømmer voksenverdenens oppjagede ensidighet, samtidig som de tar for seg av alle dens materielle velsignelser. Livet er mye mer enn å arbeide. En må f.eks. sove. Og drikke. Ja, og det er jo også kjekt hvis en kan få servert mat av mor dagen etterpå.

Men seriøst... jeg tror jeg forstår litt mer av min bestemor nå. Og av mine foreldre. Og av den tiden og de omstendighetene som hadde formet dem. Samtidig virker min barndoms verden merkelig eksotisk og fjern, nå som jeg ser tilbake på den fra en ganske annen tid, ufattelig mange år senere.