Entschuldigen
Sie bitte, aber wissen Sie wie spät es ist?
Det er en setning jeg lærte fra en bok som Reinhard sendte
meg. Det var en moderne lærebok i moderne tysk, så det fulgte en kassett med. Så lenge
siden er det. Det ble mest kassett på meg da. Ka ho e, klokka? heter det der jeg
kom fra. Det er kanskje enklere å forstå hvis jeg skriver what’s the clock? Det er den rent prosaiske betydningen denne tyske vendingen har.
Noe annet er hva slike
ord og vendinger konnoterer, hvilke bibetydninger eller assosiasjoner de skaper
hos tilhøreren. Jeg synes den engelske og nordnorske varianten lyder flat i
sammenligning med den tyske. Som å sidestille Mikkel Rev og Mahlers 3. symfoni. Men det er kanskje
bare fordi jeg er alt for opptatt av hvor langt skyggene strekker seg nå som
solen for lengst har passert middagshøyden i mitt liv. Vet vi hvor sent det er
blitt, hvor langt det lir? Ja jeg vet hva klokka er. Og at dette er tøys, at
jeg nå som en ordets skredder mishandler det tyske språket ved egenmektig å zurechtschneiden* et prosaisk spørsmål til å bli en hel morgenandakt som er synkeferdig
lastet av temmelig søkt meningsfylde. Jeg bør absolutt stoppe nå, før det er
for sent. Seriøst.
Det er ikke lett å oversette fra tysk til norsk og treffe
riktig toneleie. Unnskyld, vet De hva
klokken er? For svært mange i min generasjon høres det veldig fremmed ut,
og samtidig kjent, som et gammelt minne fra NRKs barndom, med radioteateret eller Per Aabel. Men dere som ikke er så utgamle har kanskje ikke hørt om noen av delene.
Men de fleste har vel hørt om de vanskeligstilte bedrehjemsbarnene Ketil
Bjørnstad og Ole Paus. Det finnes fortsatt kulturbærere blant oss som snakker
slik på sitt likefremme og ukunstlete vis, som det mest naturlige av verden. Men
det er nu efterhånden blitt langt færre av dem. Når Ole Paus ber en eks-flamme om
å dra til helvete i en av sine sanger, så lyder det, sammenlignet med min
dialekts «reis tel helvette», mer som en høflig henstilling. Ole Paus synger
nemlig «Men ok, så dra til helvede da». I helvede
er det ikke fullt så varmt som i helvette, ifølge mine kilder.
Men denne sommervarmen som stadig flere av oss ikke lenger tør
juble over, som i tillegg til svetteperler får fram bekymrede rynker i pannen… Var
2018 den siste sommeren hvor folk flest uten baktanker gledet seg over sol fra skyfri himmel?
Begynner vi å ane wie spät es ist, at
det en dag kan bli for sent.
Og hvordan vil vi tenke tilbake på denne sommeren
med dens små gleder og sorger. Slik vi leser gamle brev fra en tid som vi tenker på
som et historisk vendepunkt, en skjebnetid, brev som for det meste er fulle av private gleder og sorger, håp og drømmer
for ens eget lille liv. Hva ellers skulle de være? Vi opplever ikke historiske vendepunkt som
om vi var dens loggførere, men som den mer eller mindre kjente rammen som våre høyst private liv utspiller seg innenfor. Det er fryktelig vanskelig å forestille seg
noe radikalt annerledes som skal kunne feie vekk verden slik vi kjenner
den og dele ut kortene på nytt.
Nei det var ikke meningen å stjele sommerdagens ubekymrede glede fra deg. Men det er blitt sent. Hvor sent vet jeg ikke. Men jeg tror det begynner å haste. Og at det kan bli for sent.
*zurechtschneiden - skjære til rette materiale, slik en skredder [Schneider] gjør det.
