Hvem er mest moralsk av idealister og realister. Hvem går oftest til krig?

Hva med realisme og moral? Det er en utbredt forestilling av realismen som amoralsk. I en forstand er det sant, men egentlig ikke. Jeg tror isteden den bør forstås innenfor utilitaristiske eller konsekvensetiske versjoner av moralitet, der etikken er formet av imperativet om å overleve. [..] Hans Morgenthau vil fremheve at en skal ha fokus på forskjellen mellom hvordan ting er og bør være, mellom det ønskelige og det mulige. Hvis det som er ønskelig ikke er mulig, vil forsøkene på å gjennomføre det ønskelige i beste fall være forgjeves, i verste fall kontraproduktive og destruktive. Srebrenica i går, Darfur i morgen. E.H.Carr hevder at idealister lar ønsker dominere tenkningen, og at realister lar tenkningen dominere ønskene.

Robert Gilpin skriver: “Moralsk forpliktelse ligger hjertet av realismen. “ Det Morgenthau og mange andre realister har til felles er overbevisningen om at etisk og politisk adferd vil mislykkes med mindre den tar med i beregningen statenes faktiske praksis og det sunn teori lærer oss.

Machiavelli argumenterer på ulike måter for at noen ganger må fyrsten begå onde handlinger i det godes tjeneste. Følgelig har machiavellistisk  i den vestlige liberale tradisjon en nedsettende konnotasjon. Og det blir ofte sagt at målet ikke helliger midlet. Men det må det noen ganger hvis man tror på retten til noensinne å føre krig for å nå et mål. Før beslutningen om å gå til krig – inkludert selvforsvar, ved bare å sette seg til motverge når man blir angrepet – medfører beslutningen om å la mange mennesker bli drept som ellers ville fått leve.    

En beslutning om å velge et mindre onde, en beslutning som beskytter en verdi, enten det er humanitære lettelser for en uvitende befolkning eller din egen politiske integritet eller hva som helst annet, er det minste onde, sammenlignet med krig på dette tidspunkt. Hvis du tror at midlet aldri kan rettferdiggjøre målet, da synes det for meg som om du aldri kan støtte noen krig, uansett hvor nobel eller rettferdig sak en kjemper for. Ingen krig mot Hitler for å forhindre at nasjonalsosialismen skal beherske hele Europa. Ingen krig mot [sørstats-]konføderasjonen i 1860-årene for å frigi slavene. Ingen krig for noe formål. Men hvis du tror at noen ting er verd å drepe for, at noen verdier er så viktige – selvforsvar og andre verdier – da er du på det glatte skråplanet hvor en må avgjøre når og hvordan visse mål kan rettferdiggjøre visse midler.

Morgenthau understreker at realister sikter mot det minste onde, og at for dem er abstrakte prinsipper underordnet materielle interesser. Essensielt er det et pragmatisk argument. I sin kjerne er det også forskjellen mellom det Max Weber kalte de absolutte måls etikk og ansvarlighetens etikk. Med andre ord; en realist vil si at intet prinsipp bør gjøres absolutt hvis det har fryktelige konsekvenser. På en måte er en ting som illustrerer dette argumentet noe som kan virke overraskende på moderne følelser, det er kontroversen om den lyvende baptist.

 Jeg husker ikke detaljene, men hvis jeg minnes noenlunde riktig var det en konflikt i det 19. århundre mellom to forskjellige baptistsekter om følgende hypotetiske problemstilling:  Hvis en familie på en utpost blir angrepet av indianere og foreldrene ber barna gå og gjemme seg i en grøft bak låven, og hvis indianerne tar foreldrene til fange og spør om det er noen andre der, skal foreldrene si sannheten og røpe at barna er ute bak låven, eller skulle de lyve og si at det er ingen andre der? For noen gjaldt argumentet om at prinsippet om å ikke lyve måtte gis absolutt forrang, for en kan ikke gjøre kompromisser med prinsippet. Det pragmatiske motargumentet er at dette er latterlig fordi da vil barna dine bli drept. Vel, dette kan virke som en noe overforenklet utgave av debatten, men i en mer kompleks utgave er dette en del av realistenes kritikk mot å ta prinsipper for langt.

Eller ta det eksempelet Morgenthau ga om den sovjetiske invasjonen av Finland i 1939-40, etter utbruddet av krigen i Polen. Britene ønsket å hjelpe finnene mot sovjetrusserne, og de ble forhindret fordi Sverige ikke ville tillate troppetransporter gjennom sitt land. Og Morgenthaus argumentasjon var at det ville vært galskap av britene å gått til krig mot Sovjetunionen på dette tidspunkt for å forsvare Finland bare på grunnlag av prinsippet om å stå opp mot aggresjon, når de selv allerede slåss for bare livet mot Tyskland. Det ville være å kutte halsen på seg selv. Ville det være moralsk å utsette seg for et krigsnederlag der nazistene ville herske over Europa, bare for å opprettholde Finlands legale rettigheter?

På en måte kan en hevde – og jeg kan kanskje tilkjennegi min egen partiskhet – at noe av det samme ser en hos neo-konservatives argumentasjon omkring Iran i dag. Enkelte argumenterer for at USA bør angripe Iran, til tross for det faktum at vi allerede sitter fast i en katastrofal krig i Irak allerede. Realister vil karakterisere det som i beste fall uklokt.

Realisters syn på bruk av vold som politisk instrument er til tider misforstått. Det er en utbredt oppfatning at realister er hauker og liker å bruke makt. Nei, i alle fall ikke hele tiden. De er hauker hva angår å forberede seg på å være i stand til å føre krig, men mye mindre hauker med tanke på å føre kriger, om dette kan unngås. Det er ingen enkel korrelasjon mellom ideologiske verdier eller teorier omkring Internasjonale Relasjoner og holdningen til bruk av makt. Under den kalde krigen var både realister og liberale delt i synet på Vietnamkrigen. Du hadde realister som George Kennan som opponerte mot krigen, og realister som Henry Kissinger som støttet krigføringen. På samme vis hadde man liberale senatorer som Scoop Jackson og George McGovern på hver sin fløy av det stridstemaet. Noen glemmer at Jackson hadde høyere oppslutning hos ADA [Americans for Democratic Action] enn George McGovern, og Jackson var en stor supporter av krigen. 

   

For å gjøre opp status blir spørsmålet: hva er kriteriet for å kunne gå til krig? Realister vil helle mot å si at det er når opprettholdelse av maktbalansen eller viktige nasjonale interesser i materiell betydning står på spill, mens liberalere vil tendere mot å hevde at det bør skje når politiske verdier og moralske prinsipper står på spill.[..] I en post-kaldkrigstid, hvem er det som oftest oppfordrer til bruk av makt via FN gjennom FN-intervensjoner med militære midler? Jeg tror det oftest er liberale hauker. Du fant ikke mange en kunne identifisere som realister blant de som høyrøstet gikk inn for å gå til krig på Balkan eller Irak. Og så har du fenomenet med USAs president som begynte som en forsiktig realist som hevdet at USA ikke skulle involvere seg i nasjonsbygging og intervensjoner her og der, men som så over natten ble omvendt til en liberal korsfarer av hendelsene 11. september.

Hvorfor fokuserer realister så mye på militær makt? Krig er aldri førstevalg som instrument i politikken, men det er alltid et tilgjengelig instrument. Det er foretrukket når andre instrument svikter og freds-alternativet representerer uakseptable tap. Makt er ultima ratio regen, det vil si den endelige dommer i konflikter der alle andre, alle fredelige midler for forhandling og kjøpslåing, ikke er i stand til å løse den. De fleste tvister avgjøres uten vold, fordi ingen vil spille blod og verdier hvis det kan unngås. Men av og til blir interessekonflikter uhåndterbare, kompromisser ugjennomførbare, og ingen av partene ønsker å fire fremfor å slåss. Da er det makt eller trusselen om bruk av makt som avgjør hvem som bestemmer i stridsspørsmålet.

    

Land trenger militære styrker, ikke fordi krig er sannsynlig, men bare fordi det er mulig. De trenger å holde militære styrker klare i fredstid fordi de aldri vet når ting kan forverre seg, når en motspiller kanskje kan forandre sine hensikter. Og intensjoner kan forandres raskt, over natten, i et valg eller et kupp eller et regjeringsskifte. Men moderne militær kapasitet kan ikke forandres over natten. Det tar mange år å gjøre en moderne arme, marine og flyvåpen på stridsklar. Det tar tid å gjøre ressurser om til mobiliserte styrkeformasjoner, til å rekruttere, organisere, utstyre, trene og gruppere dem i formasjoner som er i stand til å føre krig. Så hvis du ønsker muligheten til å slåss neste år må du ha begynt forberedelsene for mange år siden. Og her snakker jeg om moderne krigføring, ikke primitiv low-tech krigføring, som har vært karakteristisk for flere av de senere konfliktene i det internasjonale system på Balkan og Afrika på 90-tallet, eller i opprørene i Irak og Afghanistan i dag.  

Et billedlig uttrykk som er i samsvar med realismen kom fra en som vanligvis blir identifisert som en kritiker av realismen. Det er Joseph Nye, som var en Harvard-professor og tjenestegjorde i Carters State Department, og som i løpet var den kalde krigens gjenfødsel på 70-tallet begynte å justere noen av de ideene som han var blitt kjent for innen akademia ved å erklære militære maktmidler som mindre nyttige og realismen som foreldet. Han tjente senere som assisterende forsvarsminister under Clinton-administrasjonen. Men Joseph Nye sa:

“Sikkerhet er som oksygen. Du bekymrer deg aldri om det før du ikke lenger har det. Og da er det det eneste du bekymrer deg om.”

 Så militærmakt er på en måte den nød-reservetanken med oksygen for de sjeldne tilfeller der din motstander måtte suge bort din sikkerhet. 

Les også siste del av Betts forelesning.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Hva er årsakene til krig, og hvilken rolle spiller internasjonal rett.

Del 2 av Richard Betts forelesning om realisme.

Første del kan du lese her

Realister er mest fokusert på problemet krig og fred, i motsetninger til liberale eller konstruktivister, som viser like stor om ikke større interesse for andre områder: økonomisk utvikling og handel, ideologi, de nasjonale regimenes karakter, samt andre store tema som påvirker menneskets velferd. Hvordan betrakter realistene, i motsetning til andre åndsretninger, problemet krig?

Vel, en forskjell som jeg tror karakteriserer tenkemåten mange tar med seg når de er stillet overfor dette spørsmålet, er forskjellen mellom å betrakte krig som en følge av ondskap, kontra tragedie. For å forenkle kraftig: liberale tenderer mot å se på krig som en følge av ondskap, og realister ser på krig som en følge av tragedie. Ondskap i betydningen aggresjon, og aggresjon kommer fra den menneskelige natur og synd. Dårlige mennesker begår aggressive handlinger. Aggresjon er en forbrytelse. Eller aggresjon skyldes dårlige stater, dårlige regimer. Gode stater bare forsvarer seg. Autokratier skaper krig, demokratier skaper fred, og så videre.

Det syn som fremhever tragedien tenderer mot å tro at krig skyldes genuine interessekonflikter hvor i noen tilfeller begge sider har fornuftige krav, og i hvert fall krav som de selv anser som fornuftige. Eller den kan komme som følge av misforståelser, misoppfatninger, feilberegninger, sikkerhetsdilemmaets problem.      

  

Sikkerhetsdilemmaet består i at du har to stater, hvorav ingen av dem ønsker krig med hverandre, men hvor begge er mistenksomme overfor hverandres intensjoner. Så stat A begynner å ruste opp for å kunne beskytte seg mot det verste, slik at ikke stat B skal kunne utnytte det. Stat B ser at stat A ruster opp, og så – obs, vi bør visst også oppgradere – og begynner å øke sine rustninger. Stat A ser dette og sier «Aha, vi visste det, de er ute etter å ta oss!» - og du får denne syklusen eller eskalasjonen av aksjon og reaksjon, en konkurranse som øker mistenksomheten og spenningen, fører til våpenkappløp, gjør kriser mer sannsynlige, og i verste fall kan forårsake en krig av vanvare.   

Vel, hva er den største faren, sikkerhetsdilemmaet eller aggresjon? På en måte er disse tankene sammenfattet i de rådende forestillingene folk har om årsakene til 1. og 2. Verdenskrig. I 1914 er bildet mange har at en syklus av aksjon og reaksjon kom ut av kontroll, og at de europeiske statene ikke var i stand til å unnslippe en eskalasjon som munnet ut i krig, selv om ingen av dem virkelig ønsket det som fulgte – mens det i 1938 i München var folk som søkte å løse nettopp problemet med eskalerende spenning ved å berolige Tyskland. Men det viste seg at de tok feil med hensyn til Tysklands hensikter og hvor langt disse gikk, og endte opp med å belønne aggresjon med suksess.

Men hvordan vet du hvilken situasjon du er i? Det er ofte det de mest intense debattene om nasjonal sikkerhet handler om, risikoene ved feiltolkning går i begge retninger. Du kan avskrekke en stat som bekymrer deg, men risikerer å provosere den ved å forutsette at faren består i aggresjon, mens den i virkeligheten består av sikkerhetsdilemmaet, som i den vanlige forestillingen om 1914. Eller du kan berolige en stat og bli dens offer hvis dens egentlige hensikter er aggressive, som med Tyskland på slutten av 30-tallet.  

Jeg finner det også nyttig å forklare noen bilder, å gjøre noen analogier til kriminallovgivning og domsavgjørelser. De som fokuserer på problemet med ondskap eller uprovosert aggresjon tenderer mot å se på krig billedlig talt som et spørsmål om strafferett. En lovovertreder har skylden, lik en morder eller tyv som truer den hjemlige fred. Denne lovovertrederen må stoppes og uskadeliggjøres. Istedenfor en Charles Manson eller Ted Bundy i hjemlige områder er det en Adolf Hitler eller Saddam Hussein.

De som fokuserer på tragedie eller misforståelse, heller mot å se på krig mer som et problem a la sivilrett, hvor rettslige feider om kontrakter, skilsmisser eller lignende ting har to sider, hvor rett og galt ikke alltid er klart adskilt, hvor begge parter mener seg å ha retten på sin side.

Uansett hva tilfellet måtte være, hvorfor produserer politiske tvister krig istedenfor rettsprosesser? Fordi rettsprosesser bare løser problem der enten begge parter i saken aksepterer legitimiteten og den endelige karakter ved rettens avgjørelse, selv når den går i deres disfavør. Eller, hvis en av partene ikke aksepterer dommen, kan retten tvinge gjennom sin avgjørelse. Det gjør den ved å sende ut politi for å arrestere lovbryteren og sette ham i fengsel, eller ved å utstede en bot eller inndra eiendom og overføre den til den part som vant saken. 

En rettstvist ville ha virket i tilfellet mineleggingen av Nicaraguas havner hvis den Internasjonale Domstol i Haag kunne ha straffet USA. Poenget er at innenfor en stat kan en domstol gjøre sin stevning gjeldende fordi det er en utøvende makt som kan håndheve den. Det finnes ingen sammenlignbar struktur av akseptert legitim autoritet eller makt til å håndheve loven i det internasjonale system, eller, for å gjenta meg selv, innenfor stater som er i oppløsning eller er splittet av opprør. Og det er fremfor alt dette realismen fremhever om hva anarki impliserer.

I realiteten er krig den virkelige analogi til rettstvist i det internasjonale system. Fredelige løsninger er analog til minnelige løsninger utenfor rettssalen i hjemlige tvister. I det hjemlige rettssystemet er det – hvis du skiller deg eller anfekter en tolkning av en testamentert gave eller saksøker en kontraktør for svindel – normalt sett i alles interesse å finne en løsning utenfor retten. For rettstvister er dyre og kan ende opp med at begge parter er dårligere stilt, og hvis de kan komme til enighet som løser konflikten behøver de ikke betale alle de pengene til advokater i årevis. Men noen ganger viser det seg umulig å komme til enighet utenfor retten, og det resultatet er en rettssak.   

Det samme gjelder internasjonale disputter: vanligvis finner partene fram til fredelige løsninger fordi man vet at krig er forferdelig og kan etterlate begge parter i en dårligere posisjon. Men noen ganger kan de ikke bli enige, og det som tilsvarer rettstvist – voldelig strid – er resultatet. Noen har tidvis håpet at FN skulle være den overnasjonale autoritet som kunne håndheve internasjonal lov, at en såkalt global regjering kunne avløse selvhjelp-prinsippet i det internasjonale system og styre vekk fra krig som ytterste konsekvens av konflikter. Men nøyaktig hva er forskjellen mellom global regjering/ledelse [governance] og verdensregjering? [world government] Jeg vet det finnes statsvitere som vil kunne gjøre det klart hva forskjellen består i, men i min sløvhet slo jeg det opp i ordboken, og den hadde ikke noe presist skille mellom de to. Uansett, FN er ingen verdensregjering.   

Så skal krigførende parter nå erklære at FN er i krise fordi USA ignorerer FN når landet beslutter å gå til krig? Nei, eller i det minste er ikke den nåværende krisen ny eller større enn fortidens kriser. Jeg vil hevde at FN nylig har vendt tilbake til hva det har vært i mesteparten av dets historie, det vil si under den kalde krigen. Og den virkelige avsløringen av FN etter den kalde krigens tid kom lang tid før USA ignorerte det ved å angripe Irak. Og dette tror jeg illustrerer noe av den kritikk som realister retter mot idealister som ikke vier maktspørsmålet nok oppmerksomhet.

Den virkelige avsløringen av grensene for FNs innflytelse kom etter min mening i 1995, i Srebrenica. Da FN tydelig erklærte et område som sikkert, der bosniske muslimer skulle være trygge for angrep fra bosniske serbere, var problemet at FN ikke hadde maktmidler til å håndheve det. Hvis jeg husker rett var det en ørliten nederlandsk bataljon som bare smeltet bort i møte med den serbiske arme. Resultatet av det var at ca. 7000 bosniske muslimer etter gjeldende estimat ble tatt til fange og myrdet. Jeg tenker det er et skammelig men klassisk eksempel på hva realismen betrakter som dårskap: tilliten til at lov og retorikk skal kunne beskytte folk uten å støtte opp dette med militær makt. 

Realismens argument er at hvis du stiller krav eller gir forsikringer som du ikke kan stille militærmakt bak, er du i beste fall dum, i verste fall fryktelig destruktiv. Det har vært en masse retorikk om herredømmet av internasjonal lov, men en realist vil si at den eneste lov som gjelder er den tolkningen av internasjonal lov som de sterkeste statene i det internasjonale samfunn foretar. Der hvor de blir uenige om hva internasjonal lov egentlig sier – slik anklager og forsvarsadvokat er uenige i en normal rettssak – har loven ingen effekt uavhengig av makt. I følge dette synet har påberopelse av universal jurisdiksjon, noe som har blitt mer populært i den senere tid, mer preg av å uttrykke håp og aspirasjoner enn realiteter. 

Når stormakter nekter å underskrive en avtale er de ikke bundet av avtalen, på tross av det noen serbiske observatører nå hevder når de påberoper at NonProliferationTreaty [Ikkespredningsavtalen] - så snart den har passert en viss grense mht. antall ratifiseringer - er bindende også for de som ikke har underskrevet den. Men USA kommer ikke til å la seg forplikte av den Internasjonale Straffedomstolen [ICC], enten de burde være det eller ikke. Faktisk bruker USA sin makt til å presse andre land til å trekke seg fra sin tilslutning til den Internasjonale Straffedomstolen ved å frita amerikanere i disse landene fra ICCs jurisdiksjon. En realist vil argumentere for at i det internasjonale feltet vil makt overtrumfe lov i en grad som er vidt forskjellig fra den rolle loven spiller i stabile samfunn.

Hvem har moralen på sin side av realister og liberale? Hvem tar oftest til orde for å bruke militærmakt i internasjonale konflikter? Tredje del følger her.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !