Når følelsene gis primat foran forstanden

Hvorfor er så mange intellektuelle enige med populistene i skepsisen til ‘mainstream media’ ? Jeg slutter meg ikke til sammensvergelsesteoriene fra AfD, Breitbart eller andre høyreradikale om en ‘løgnpresse’. Ei heller FrPs gamle litani om ‘ARK’s venstrevridde agenda. Kritikken består ikke først og fremst i at journalister er partiske eller uetterrettelige, men i hva som prioriteres og vektes som relevant og viktig å informere medborgere om. Hvis det skjer en slags reføydalisering, der plebsen får litt brød og sirkus og sladder, mens de fleste beslutninger som angår folks livsvilkår skjer uten noen form for diskuterende offentlighet, så vil demokratiet forfalle til et valgrituale hvor man velger den lederen som har finest slips eller 'virker som en grei fyr' eller er 'endelig litt annerledes enn alle de andre, som jo bare lover og lyver'.

Bernie Sanders oppsummerte mediadramaturgien rundt valgkampen som en trussel mot demokratiet:
                    "Politikk som underholdning er en tilnærming   som fungerer bra for en som Donald Trump, som er en erfaren entertainer. En slik tilnærming fra media fungerte ikke så bra for en kampanje som den vi førte, som var bestemt på å fokusere på de virkelige problemene som vårt land står overfor og hva løsningene på dem måtte bestå i. For de store media-korporasjonene er utskjelling og personangrep enkelt å dekke og er det de foretrekker å gjengi."

Det går an å idiotisere et folk i den antikke betydningen av ordet; å gjøre dem til noen som 'ikke deltar i politikken', som kryper tilbake i den private hulen fordi politikk er noe stygt, vulgært, korrupt og forløyet. Det var det tyske dannelsesborgerskapets reaksjon overfor nazistenes pøbelvelde. Og det er den klassiske resignert-'kritiske' holdningen hos folk som har levd under autoritære regimer: Det er banditter alle sammen, hold deg unna politikk. Men det er ikke sant. Det er en selvoppfyllende profeti. Det er forskjell. Kynisme og tilbaketrekning er en fristelse vi bør avstå fra. Vi har ikke lov. Det overlater det politiske feltet til de mest skruppelløse røverne, mens resten ser en annen vei.

Dette er en ikke spesielt original observasjon. Og jeg vet ikke om den kan brukes til noe nyttig. Jeg frykter folk vil gå trøtt av å se dette varslede attentatet mot det liberale demokratiet utfolde seg i langsom kino. Det tar jo flere år fra de første stormvarslene til vi merker noe. Om en måneds tid har vi trolig andre sorger, jevnfør med A. Koestlers beskrivelse av 'skrikerne' som i britisk eksil forsøkte å forklare folk hva som var i ferd med å skje på det europeiske fastland før krigsutbruddet. Vi makter ikke å være i et stressende 'fight or flight'-modus lenge av gangen. Og tross alt er våre norske forhold idylliske og våre små motsetninger ganske siviliserte. Kanskje gjelder dette ekstremvarselet ikke for vår lune andedam.

Vår fantasi strekker ikke til for å forestille oss at verden slik vi kjenner den i løpet av kort tid skal kunne bli radikalt annerledes enn i dag. Tenk deg at vi under andre rammebetingelser plutselig kan komme til å se ‘ordinary men’ blant oss få makt og albuerom til å bare skrote de omforente spillereglene fra det vi kjenner som 'den normale verdenen'. Det er en scenario som rett og slett ikke er til å fatte. Den dagen alle skjønner at 'it can happen here', er det fordi det allerede har skjedd, og da er det meste for sent. Derimot vil en vellykket motstand, en motstand som hindrer en autoritær dreining, virke litt hysterisk. Det gikk jo ikke slik dere pessimistene spådde.

Dette er lite oppmuntrende stoff, og de som maser om det virker som monomane pessimister i psykisk ubalanse. For å bevare sinnets helse og ikke fortvile, fokuserer man på de nære ting. Vi kan jo likevel ikke gjøre særlig stor forskjell. Og dette er jo ting som ikke en gang har skjedd ennå, men som altså noen frykter kan skje hvis vi ikke skriker opp og gjør motstand.

Og der våre motstandere ikke er hemmet av moralske skrupler eller intellektuell tvil, er vi som forstår oss selv som intellektuelle en gjeng som av gode grunner i det lengste venter med å konkludere i form av konkret handling. Vi reagerer allergisk mot å skulle marsjere i takt, hamre inn nyanseløse slagord eller handle disiplinert ut fra en kalkulert gruppestrategi - som synes å være det stoffet effektiv politikk er laget av.

«Fremtiden vil tilhøre de grusomme forenklere», sa renessansehistorikeren Jacob Burckhardt da han i 1889 forestilte seg hvordan fremtidens herskere ville se ut. Han fikk dessverre rett.
Men her ligger kanskje tross alt de intellektuelles nyttefunksjon: Vi kan være sand i maskineriet når de grusomme forenklere vil gjøre en komplisert og motstridende virkelighet om til en enkel fortelling om en ren og velordnet identitet fra en drømt harmonisk fortid. En fortid som vi skal kunne gjenskape bare vi får kvittet oss med de urene, fremmedlegemene. Og de som slapp dem inn; de intellektuelle, kulturquislingene.

En skulle tro denne enkle rammefortellingen om Oss og Dem var så fortersket og gjennomskuelig at det var umulig å lansere den flere ganger. Men når vi blir usikre søker vi sammen i grupper og veksler inn frihet og selvstendighet mot trygghet og tilhørighet. Og også denne teksten kan leses som en identitetsbyggende og selvgratulerende fortelling om de slemme som truer det trygge politiske establishment som forfatteren identifiserer seg med. Jeg kunne selv lett ha problematisert flere av premissene i denne saksfremstillingen. Så dette ble ingen kronikk jeg må forsvare fra berettiget kritikk. Det ble en tekst på min blogg i stedet. 

Der kan den stå som et avslørende dokument over tidsånd, en rådvill reaksjon på en forvirret tid der mange av oss begynte å frykte at mange ting vi i vesten har tatt for gitt skulle kunne tas fra oss. En av disse pilarene har vært en offentlighet hvor argumenter og fakta ikke er ‘alternative’ og neglisjerbare, men forpliktende størrelser som alle må forholde seg til. Hvis vi oppgir den rasjonelle offentlige samtalen som vårt uoppnåelige, men likevel forpliktende ideal, hvis vi bytter det ut med en irrasjonell og estetiserende offentlighet, da medfører det et slags babelsk kommunikasjons-sammenbrudd, en post-faktuell offentlighet der 'ingen ting er sant og alt er mulig'. Det er i en viss forstand noe nytt, men med visse historiske paralleller.  

Hvis dagsordenen settes ut fra det som best trigger den sentimentale respons, da er vi over i intimitetstyranniet. Da vil utgrupper og enkeltpersoner bli stilt til veggs for konsekvensene av strukturelle feil en verken vil analysere eller forandre på. Det er langt mer 'juicy' og salgbart enn konkret systemkritikk og forslag til praktiske løsninger. I en logisk argumentasjon for konkrete alternativ til tingenes tilstand må en bruke hypoteser, konsekvens-analyser o.l. som mottakeren ikke nødvendigvis vil gjenkjenne fra egen erfaring. Det dypt følte er lettere tilgjengelig og vekker ofte større resonans enn det klart tenkte. "I feel it works" sier USAs president om bruken av tortur. Den skal angivelig være et bidrag til å "keep our country safe".

Når følelsene gis primat foran forstanden er Karl Poppers advarsel betimelig:

«Jeg overser ikke det faktum at det er irrasjonalister som elsker menneskeheten, eller at ikke alle former for irrasjonalisme skaper kriminalitet. Men jeg hevder at den som lærer at ikke fornuften, men kjærligheten skal herske, åpner veien for dem som hersker ved hatet.»



Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Frihet og avhengighet.

Kowtow

John Fabian Witt skrev «The accidental republic», som skildrer hvordan fremveksten av obligatorisk ulykkesforsikring og arbeidsmiljølover møtte motstand hos tilhengerne av det som historikerne har kalt «the ideology of free labor». Etter borgerkrigen i USA, som gjorde slutt på slaveriet, ble et fritt samfunn av mange definert som retten til å søke alt mulig slags arbeid hvor man måtte ønske. (Og til å ansette og gi sparken etter forgodtbefinnende – 'hire and fire'.) De første forsøk på å gi arbeidere et minimum av rettslig beskyttelse i form av krav til sikkerhet og økonomisk kompensasjon ved ulykker ble motarbeidet med henvisning til at dette var en innskrenkning av amerikanske borgeres frihet.

Et par idehistoriske streker kan kanskje kaste litt lys over dette stridstemaet. All snakk om frihet er knyttet opp til forholdet til makten. Thomas Hobbes avviste den retningen innen politisk filosofi som trekker fram makten til å realisere egen frihet som relevant for forståelsen av hva frihet består i. Han hevdet at i slike tilfeller hvor andre alternativer er stengt for deg er du ikke fri, men du er heller ikke ufri, du er bare ute av stand til noe. Den klassiske liberalistiske tradisjonen, fra Hobbes via Hume og Mill og fram til Isaiah Berlin, forstår frihet i første rekke som fravær av ytre tvang. I denne tradisjonen vil kampen for økt frihet fremfor alt bestå i å «rolling back the frontiers of the state» (M.Thatcher).

Ufrihet forstått som en relasjon av avhengighet der den ene part er gjenstand for den andres vilkårlige makt.

Men det finnes en republikansk tradisjon som betoner en annen dimensjon ved frihetsbegrepet. Allerede i 1656 repliserte James Harrington i sitt verk «Oceana» overfor Hobbes at alle undersåtter under en eneveldig monark lever som en slave i visse områder av sitt liv fordi kongen har diskresjonær makt. Og i den grad kongen har diskresjonær makt forblir undersåtten avhengig av og utlevert til kongens luner, altså ufri. Også når monarken er en velmenende og mild hersker. Dette gjelder naturligvis også i dag, under «progressive» ‘benign dictators’ og i en rekke andre samfunn og relasjoner der frykten for mulige konsekvenser ved å fremføre vår uenighet kan gjøre oss servile og passive. Den som forholder seg servilt underdanig på grunn av sin avhengighet av den andre, er ifølge denne forståelsen ikke fri. Og fravær av frihet er ikke bare noe som skjer i et diktatur.  

La meg anskueliggjøre dette poenget. En venn av meg var daglig leder på et kollektivbruk (LPG) i DDR. Han fikk ofte nedlatende spørsmål fra vest-tyskere om hvorfor han den gang fant seg i å leve under et diktatur, hvorfor han ikke hadde protestert. Han svarte som følger: «Jeg måtte vekke de arbeiderne som ville sove ut rusen om morgenen. De kunne kalle meg hva de ville uten å frykte noe som helst. Og det gjorde de. Det eneste de ikke kunne, og som kunne fått alvorlige konsekvenser, var å si noe stygt om Honecker og kommunistpartiet. Så det lot de være hvis det var noen andre enn meg som hørte på. Men du vesttysker som kritiserer meg i dag, du har en arbeidsgiver som kan gi deg sparken. Har du noen gang sagt et kritisk ord om sjefens måte å gjøre tingene på? Ikke det, nei. Hvorfor ikke?»

Det handler altså om avhengighet, frykten for å miste levebrødet. Om å leve på andres nåde.  Quentin Skinner skriver om en som var en velkjent figur under eneveldet, fremstilt i viser og skuespill: smigreren - «the flatterer». Og den historiske konteksten fra den gang var knekten som ikke kunne si sin mening til fyrsten fordi han levde «at his mercy», han som visste at en ærlig kritikk ville kunne gjøre ham arbeidsløs på dagen og uten eksistensmidler. 

«Alle kvinner som mangler egne midler lever som slaver», hevdet Mary Wollstonecraft i 1792 i pamfletten «The windication of the Rights of Woman». På denne tiden var nesten alle kvinner økonomisk avhengige av menn. 

«Virkningen av dette er at for å overleve må kvinner lære hvordan man blir den typen menneske som menn liker. Og i den grad at dette tvinger dem til å forme sin karakter, kan de ikke opptre som selvstendige. I en rekke livsområder er disse menneskene ufrie.»    

Philip Pettit uttalte i et intervju at ufrihet forstått på denne strukturelle måten er en funksjon av ikke bare de andres handlinger, men av den makt de besitter over deg, enten de benytter seg av den eller ikke. En republikansk forståelse av begrepet frihet vil implisere at du er beskyttet mot denne formen for dominans, også på et kollektivt nivå. For eksempel da de amerikanske grunnlovsfedre gjorde opprør mot den britiske påberopelsen av overhøyhet over sin koloni i Amerika: Uansett hvor lite England rent faktisk måtte skattlegge sin koloni i USA, alene det faktum at det britiske parlament mente seg å ha rett til å skattelegge amerikanske borgere gjorde amerikanerne til ufrie subjekter. 

Men tilbake til feltet arbeidsliv. 

Pettit introduserer noe han kaller «the eyeball-test» på om hvorvidt vi er frie: Vi er frie når vi kan stå som likeverdige, fryktløse partnere overfor vår motpart og «snakke i øyenhøyde», som tyskerne sier, om våre uoverensstemmelser. Hvis vi forestiller oss en arbeidsgiver som har rett til å uten videre gi deg sparken uten noen slags legale hindringer eller betingelser, og at dette skjer i et samfunn med høy arbeidsledighet og uten et fullgodt økonomisk sikkerhetsnett for arbeidsledige, så er dette en relasjon som ikke passerer «the eyeball-test». Da har du som arbeidstaker all grunn til å innta smigrerens rolle, «to kowtow and tip the cap». Det er viktig at det innen alle disse områdene – i arbeidslivet, i det offentlige liv, i privatsfæren – finnes beskyttelsesmekanismer som forhindrer en slik asymmetrisk avhengighet, enten dette tar form av lovverk, kulturelle moralske føringer eller organisert motmakt i form av fagforeninger.     

Pettit sier det er viktig at en form for velferdsstat er på plass slik at folk ikke blir satt i en situasjon hvor de er avhengige av de rikes veldedighet. Libertarianerne vil derimot oppfatte det å motta sosial støtte av noe slag som en farlig underkastelse av staten og uforenlig med deres konsept om frihet og uavhengighet. Deres oppskrift er å minimalisere statens rolle og gjøre fattiges velferd avhengig av privat filantropi. 

Pettit hevder derimot at på samme måte som eiendomsrett og marked blir beskyttet av fellesskapets lovverk og voldsmonopol, er det nødvendig å beskytte borgerne i samfunnet slik at de kan sikres medisinsk hjelp, juridisk bistand og trygghet mot materiell nød. Og det må være frihet til å organisere seg i fagforeninger og andre interesseforeninger uten å risikere å bli straffet i form av å miste jobben. Alt dette er en nødvendig infrastruktur for å gjøre frihetsbegrepet reelt og konkret og å sikre borgerne frihet fra den form for dominans som libertarianerne har levd komfortabelt med gjennom århundrer.