”På et sted som vårt er det mye du bare kan drømme om” heter det i en av novellene til Vidar Kvalshaug. Selv om ”Helberg” og ”Enevarg” og ”Benne” er Kvalshaugs litterære konstruksjoner, så tror jeg mange lesere drar kjensel på hans steder og mennesker. En må jammen undres på hvorfor denne novellesamlinga fra et såvidt ambisjonsløst og åndsforlatt sted ikke virker mistrøstig. Det er slikt sted der ”folkene fra de forreste pultene flytta ut og er blitt sjeldne gjester” – og der de som ble igjen ”fikk etternavnet til gutta som satt bak i klasserommet.” Det er for det meste disse guttene det handler om, - de som ble igjen.
Novellene er en skjør blanding av krass realisme og forstående lojalitet. I stedet for å oppsummere, lar Kvalshaug blikket hvile på individ- nivå. Det er menneskene som blir værende i fokus, i deres miljø, og de er ikke redusert til illustrasjonsobjekter for et generaloppgjør med landsbygda. Fordomsfulle lesere kan en ikke beskytte seg mot, men forfatteren bryter dagens greie oversiktsbilde av bygda ned til enkeltskjebner vi kan møte over alt. Det er kanskje ingen pyntelig gjeng vi møter, men de er sett med forstående deltagelse, ja kjærlighet. Flere av dem erfarte nok lite av den sorten, det ble ofte bare med tilspranget.
Det er selvfølgelig et eldgammelt litterært tema: De ensomme, de som bare nesten våget å finne fram til hverandre. ”Marias nummer” er en slik novelle, med en original slutt som er til å grine av. ”Seks fot over” ble jeg værende utenfor med sin ”åskarreværra her’a”- sjargong, den tok aldri riktig tak. Nesten alle de tolv novellene er leseverdige, interessante, lovende – verken mer eller mindre, med et par unntak.
Et av dem heter ”Mens radioen spiller Johnny Cash”. Den skildrer en manns forsøk på å ri av stormen som raser i hodet på hans elskede. Hennes psykotiske angrep lar seg vanskelig kontrollere av hennes medisiner eller hans oppfinnsomme tålmodighet. Så mye desperasjon og trøkk presset inn i en bilkupé laget av 17 sider prosa!
”Bryllupsklokker” tilhører også dem det er virkelig klasse over. Fascinerende hvordan den litt burlesk- komiske åpningen (skildringen av et utdrikkingslag) langsomt glir over i nattsvart patos, uten at fortellingen forlater sitt muntlige lavprosa toneleie. Kjærligheten er en slagmark der noen taper og ingen kommer fra det uten sår. Kvalshaug har funnet et sjenert men underfundig språk for desperasjonen. Det er en forsiktig svart humor, på respektfull avstand til det svulstige, men med respekt for realitetene bak de store ord. En lærer seg vel slikt av å alltid måtte skjule sine innerste tanker, av å være i et miljø der ”fliren ligg kald over gråten”, slik Tor Jonsson skrev. Men Kvalshaug blir en formidler som åpner dører der Tor Jonsson var en rasende sannsiger. Noe viktig har skjedd med Bygde-Norge i tiårene mellom dem.
En kan lære noe av denne boka, i tillegg til å bli underholdt. Vidar Kvalshaug heter forfatteren. Tror du skal merke deg navnet.
