Attentatforsøk på folkekjær myte.

 

Anders Johansens dekonstruksjon av 'nasjonal egenart' og EU-kampen.

"Jeg kjenner ingen klasser, jeg kjenner bare Tyskere!" Keiser Wilhelm skal ha sagt disse ord ved utbruddet av første verdenskrig. Det var en periode hvor en konstruert tysk "folkekarakter" ble gitt forrang fremfor alle andre gruppe-identifikasjoner. Arbeiderklassens internasjonale kamp for sine rettigheter, kulturell åpenhet og utveksling druknet i nasjonal svada. En "upolitisk" (høyreradikal) nasjonal identitet la lokk over de sosiale og politiske motsetninger, og gjorde enhver opposisjon og kritikk til en "unasjonal" og illojal handling. Disse flokk-mekanismene, som har vist seg deprimerende effektive i vårt århundre, er fortsatt virksomme i dag. Anders Johansen hevder at de bidro til vårt nei til EU. 

         

Ideen om at en nasjonal identitet, en særegen norsk livsstil og væremåte måtte oppgis (eller forsvares, - "inn for å påvirke") ved et medlemskap, lå som premiss for debatten. Tilhengere av internasjonalt samarbeid må tape på slike premisser. Johansen ønsker å inndele interesser og allianser langs andre linjer enn de nasjonale. Vi skal slåss mot hjemlige kapitalinteresser og politiske motstandere ved å alliere oss med våre sosialdemokratiske venner innenfor EU.

Følgelig angriper han ideen om "nasjonal egenart". Begrepet er problematisk. Enten må det formuleres så upresist at nær sagt alle egenskaper passer inn, og alle kan oppfatte seg som ekte norsk. Da kunne det like gjerne vært brukt om f.eks. tyskere. Tanken om at vi er noen store individualister som dessverre er hemmet av nisseluementalitet er faktisk den mest utbredte nasjonale selvforståelse i hele Europa. (det er faktisk dokumentert!) Likevel vil folk nikke gjenkjennende til påstanden, ettersom den nettopp beskriver noe allment menneskelig og følgelig stemmer med våre (norske)erfaringer. Det er slikt som gjør fordommer så seiglivede.

Forsøk på presiseringer av nasjonal egenart griper gjerne tilbake til en norsk tradisjon.

I sommerens strøm av bygdedager er det trolig flere vikinger i landet enn på Snorres tid. Enkelte mener i fullt alvor at vi skal ha mere til felles med disse krigerne enn f.eks. våre franske samtidige. Slike teorier kan bli til spennende forretningsideer, de kan fungere som identitetsskapere for et olympiade-berust folk. Men denne historieløse fortidskultusen er jo først og fremst et internasjonalt, moderne fenomen, felles for generasjoner som har mistet tradisjonenes myndige faderhånd. Det spesifikt moderne ved situasjonen ligger jo i at vi kan velge identitet og tilhørighet, den er ikke noe gitt.

Johansen mener vi velger en identitet og en tradisjon som vi kaller typisk norsk, men at denne tradisjon stammer fra et felles europeisk arsenal. Hans kritikere vil hevde at nesten ingen påstår at disse trekk er eksklusivt rotnorske, men at det er sammensetningen av disse felles elementer som er norsk. At kretsingen rundt norsk historie og tradisjon skaper hva det nevner, vi skaper en norsk identitet og kultur ut fra en felles viten om vår historie. Ikke fordi vi har så mye til felles med våre forfedres livsverden. Snarere fordi kunnskapen om norsk historie er en del av dagens kulturelle felleseie, en skaper av gruppetilhørighet.

Felles kultur er viktig. Men Johansen mener at den ikke er særlig felles eller utpreget norsk. Han etterprøvning av "vitenskapelige" forsøk på å definere "norsk egenart", er kostelig lesning. En parade av inkonsekvens og vilkårlig synsing gis det glatte lag. Dessuten hevder han at forskjellene innenfor landet er større enn det du og jeg har til felles med utlendinger med samme interessefelt. Hvorfor er f.eks. reklamen, som koster oss 10 milliarder i året, totalt fredet så lenge den er norsk? Er det ikke innholdet i de kulturelle ytringer viktigere enn opprinnelsen?  Hvis det som omtales som "norsk folkemusikk" i beste fall kan sies å ha vært musikk for folk flest i enkelte deler av landet - hvorfor blir Knut Buen da mer norsk folkemusikk enn Dance with a stranger? Hvis folkekulturen er det som folk gjenkjenner som sin kultur i dag, blir vi nødt til å ta med mange internasjonale impulser. Slik var det vel også da rosemalingen ble importert og fikk sin norske vri?

Er ikke det historiske løp som skaper nasjoner og egenart nettopp historisk, det vil si et produkt av tiden som stadig fortsetter sitt omskiftelige løp?

Blir du provosert av slike spørsmål? Bra. Les boka og tenk selv.  For egen del har jeg størst problemer med beskrivelsen av EU som et prosjekt for styring av kapital og fornuftig ressursforvaltning. Å peke på de sider hvor norsk politisk praksis skiller seg fordelaktig ut fra EU - og å ønske å bevare disse - kan naturligvis avvises som fremmedfrykt, egoisme, tradisjonalisme o.l.  Da slipper en å fremføre motargumenter, men kan i stedet beskrive hvilket dårlig selskap motstanderne befinner seg i. Metoden er kjent for alle oss som har vært med i internasjonalt fredsarbeid. Den har fått navn etter en viss senator McCarthy.                                     

             

Anders Johansen: "Den store misforståelsen"

anmeldt av Ivar Bakke i 1995, daværende gårdbruker og nei-mann. Akk ja, sann. Du kan lese den her. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !