Øytstein Sørensen(red.): ”Jakten på det norske”
Det er sannelig ikke lett å si noe sammenfattende om denne mangslungne boka. Hele 23 forfattere har satt seg fore å beskrive utviklingen av en norsk nasjonal identitet på 1800-tallet. Og med all nødvendig tydelighet kommer det fram hvor mangslungen og motsetningsfylt den nasjonale bølgen på 1800-tallet var. Likevel framstår boka som særs veldisponert, leservennlig og tematisk oversiktlig. For å nevne litt fra innholdet: Nasjonaldagens varierende innhold, "nasjonal" idrett, bunadens historie, eventyrene, nasjonal historieskrivning, språkkamp, politikk og kulturhistorie. Viktige aktører har fått leseverdige presentasjoner.
Innledningsvis drar redaktøren noen lange linjer og perspektiver på denne epoken. Det er glimrende sakprosa; komprimerte synteser som gjennom kresent ordvalg ikke virker utålelig forenklende. Inntrykket befester seg ved andre gangs lesning. Det ligger mye arbeid og talent bak det å kunne formulere seg så konsist og lett leselig om et tema en kan mye om. Her må da være kveik til ettertanke å hente for både gymnasiaster og universitetsfolk, denne boka handler ikke bare om det norske folks historie, den kan faktisk også leses av allmuen – hvilket må sies å være i beste "nasjonal venstre-lærer" - tradisjon.
De øvrige forfattere skal også ha ros for stort sett å ha holdt seg unna kjedelige oppramsninger og uforståelig stammespråk. Vekten er lagt på hvordan de ulike aktørene så på sin misjon og hva slags forståelse de hadde av "det norske". Det er alltids interessant med "vår egen" historie – så lenge det uutalte premiss ligger i bunnen at det finnes en norsk historie. Da blir det på en måte oss selv vi leser om, vår familiehistorie, så og si. Å fokusere på nasjonal tilknytning fremfor alle andre inndelinger, legger mange perspektiv i skyggen. Gude- og heltesagn om vårt nasjonale kollektivs stolte historie - som om det var en persons biografi en skrev – er i en viss forstand historieløst. Det sier lite om hvordan man tidligere levde og tenkte i ulike deler av befolkningen.
Den patriotiske historieskrivningen har da også flittig blitt angrepet i de senere år. Samtidig opplever vi en kultus omkring norske fornminner og turist- opplevelser i "fortidsmiljø" som er påfallende. Og advarselen mot å bli nedrennt av fremmed, kommersiell kultur er en mollstemt gjenganger. Vår identitet står på spill, vårt arvesølv skusles bort, vi forrådes av en elite uten sans for verdien av vår tradisjon og kultur. Og så bortetter… Dette er ikke nytt. På 1800-tallet truet grana, dette "asiatiske treslag" med å ødelegge det norske landskapet, i følge de mest nasjonalsinnede. Det er mye som blir ekte norsk, bare det får gått noen år. (opplev bondegårdsferie med ekte norsk gråtraktor)
Men for all del: Boka er ikke en raljerende opplistning av hvor tåpelig innsnevret norske nasjonalister alltid har vært, eller hvor skadelig og "proto-fascistisk" alt snakk om nasjonal egenart er. I stedet bys vi en grundig presentasjon av noen av de viktigste skaperne av norsk selvforståelse fra det 18. århundret. Hva var deres anliggende, hvordan ble de møtt, hvordan artet den innbyrdes kappestriden seg – kampen om det retoriske hegemoni: Hvem som hadde rett til å definere hva som var ekte norsk og hva som var "påfuglfjær". Hvem hadde patent på å utmynte nasjonal identitet til "nasjonal politikk", og korleis skulle ein ekte nordmann til dømes skrive ?
 |
| NSDAPs plakat |
 |
| Arbeiderpartiets plakat |
Vårt eget tids populære historie-oppfatning var lenge slik: Sosialdemokratene har gitt oss alle del i den gode utviklingen – de som var deres motstandere i 30-åra, er våre fiender i dag, ettersom de var imot Det Gode.™ Vi er alle sosialdemokrater, men Arbeiderpartiet var det først. Vi må aldri glemme det.
En liknende form for patent på å ha fått rett av Historien lå lenge som en kulturell kapital hos Venstre i begynnelsen av forrige århundre. Visjonen om en allmue som nådde selvrespekt og myndighet ved egen kraft, tross motstand fra en "unasjonal" Christiania-elite – det var bygde-venstres skapelsesmyte.
Begge disse oppbyggelige historiene har absolutt rot i historien. Men sann historiekunnskap bidrar til å komplisere slike enkle moralske fortellinger. Ettertiden har påvist brudd og konflikt der man tidligere har snakket om stolte tradisjoner. Det slår meg hvor lite vi i dag har til felles med 1800-tallets opplevelse av verden, selv med dem som slåss for stemmerett og myndiggjørelse gjennom kunnskap. Det slår meg hvor innbyrdes motstridende nasjonalistenes visjoner var.
"Jakten på det norske" har som premiss at frembringelsen av en norsk identitet var et elite-prosjekt inspirert av utbredte europeiske ideer, men at dette vakte en resonans hos folk flest, og at europeisk nasjonal- romantikk fikk en umiskjennelig norsk vri. Dette er til å leve med, hvis en ikke er totalt heimføing med angst for alt utenfra. Poenget med den "snille" nasjonalismen er kunnskap om og respekt for ens egen bakgrunn. Viktige deler av den norske utgaven hadde opplysningsideene som inspirasjon, i praksis ble nasjonalismen noe av en forvandlende impuls, i kamp mot dansk-norske eliter som ville beholde sine privilegier. F.eks. uttalte Oslo Universitet seg mot allmenn stemmerett. De mer fleksible utgavene av norsk nasjonalisme valgte politiske kompromiss og åpenhet mot omverdenen. Her er linjer og formasjoner å betrakte som fortsatt spiller en rolle i dagens politikk. Det samme gjelder vrangsiden av nasjonalismen.
Troen på at forsynet hadde "stille lempet" slik at staten Norge ble til, var en utbredt oppfatning blant nordmenn. Også hos de nordmenn som med avsky avviste nazistenes "Gott mit uns" som en blasfemisk blanding av politikk og religion. Å bli seg nasjonalismens historie bevisst, er en nyttig kunnskap. Vår identitet er formet av menneskers valg opp gjennom historien. Vi har også et valg å gjøre, det avhenger mye av vår forståelse. Av oss selv og vår fortid. Til det leverer "Jakten på det norske" et godt bidrag.
Ivar Bakke
