'Böhmerland' var en suksess som forfatteren kanskje har
fått et litt anstrengt forhold til, ettersom alt han senere skriver vil bli målt
opp mot denne fulltrefferen. Jo da,
enkelte parti er utmerket, nesten på høyde med debuten, men ikke riktig så bra,
som helhet betraktet.
Det er fortsatt rikelig med intelligent satire, vitser,
understatements, ironi og skadefryd. Dette er Norge, sett gjennom en
eksiltjekkers briller, vi blir nødt til å se oss selv litt utenfra og vet ikke
om vi skal le eller gråte. Den overgivne humoren er blitt sjeldnere, den
framstår mer og mer som en ballansekunst over en avgrunn av sorg og savn,
eksilets tragedie. I tittelnovellen "Hittil", som jeg synes er den
beste, er det nesten bare den såre hjemløsheten tilbake; fortvilelsen over å
ikke bli forstått i den verden en befinner seg og over å ha ugjenkallelig mistet den
gamle, kjente.
Dette møtet mellom en flyktning fra Bosnia og en norsk kvinne
blir fortalt gjennom henne. Slik sett har Konupek utvidet repertoaret siden
sist, han kan også skildre det norske innenfra med en inneforstått
fortrolighet. Landet blir ikke bare sett gjennom et narrespeil, som en
overbeskyttet lekegrind for verdensfjerne og autoritetstro idealister.
Den kvinnelige læreren på en forblåst øy på Nordmøre - det er så
presist og vennlig iaktatt, så fjernt fra rådende litterære klisjeer om
grusomme skjebner fjernt fra de siviliserte byene. En nesten glemt
sommerforelskelse med en vakker pianist som hun traff i Dubrovnik - nå rykker
den uventet tilbake i form av et uventet brev. Hans kamerat skriver på vegne av
den arme gutten som ligger skjelvende på et flyktningmottak i et fremmed land,
med en ødelagt hånd og en knust fortid. Novellen er lang, den slutter ikke når
problemene begynner, den er usentimental og krokete, den forteller så
realistisk og aktuelt om en virkelighet som hittil ikke har satt mange spor i
skjønnlitterære tekster. Den er til å gråte over, slik verden ofte er. Ikke
fordi novellen ender trist, slett ikke. Den ender ikke i den forstand,
den går bare "hittil", så får vi kanskje se, senere. Dette er på sett
og vis beredskapsdiktning uten bruksanvisning, vi får en virkelighet i fanget
som forfatteren tvinger oss til å ta stilling til.
"De fire musketerer" er en barndomskildring fra Tjekkia av beste Konupek-merke. Det er her alt sammen, som i "Böhmerland"- boka: den absurde situasjonskomikken som meget effektivt demonterer regimets oppbyggelige rammefortelling, gjøgleriet og guttestrekene som synes å henge ved den voksne forfatteren som en varig identitet . Men siden sist har muren falt, og de gamle foresatte med den. Det gjør at fortellingen klinger annerledes, og forfatteren vet det. "Josef" og "Oss nomader imellom" skildrer eksil- eller nomade-tilværelsen med full utfoldelse av Konupeks melankolske humor, uten å havne i en atspredt vitsefortelling som fliser opp fortellingen. De øvrige tekstene gjør stundom det, de blir prosastykker hvor personene delvis forsvinner eller blir overdøvet av forfatteren som konverserer interessant over skuldrene på dem.
Ugjevnt, altså, og ingen overbegeistret anmelder denne gangen. Men de
beste novellene er såvidt bra at jeg fortsatt vil vente spent på flere
utgivelser. Dessuten uttrykker Konupek eksilets og nomadens erfaringer - det er
en stadig mer aktuell erfaring i vår verden. I dette stoffet er han virkelig hjemme,
for å si det slik. Det gjør det også lettere for oss innfødte å få øye på det
lokale og særpregede ved vår bakgrunn, bli litt bedre var både oss selv og
andre gjester på jorden.
Ivar Bakke
