”Denne gongen satsar Hans Rotmo
på det politisk ukorrekte, og særleg går det ut over bøndene”. Jeg stusser litt
over ingressen i intervjuet.(Dag og Tid”24.8.2000). Kan det tenkes noe mer
politisk korrekt enn å mobbe bønder? Med interesse leser jeg hva den gamle
kretsmester i bygdenostalgi har å si om dagens bønder i sitt nye skuespill. Det
er visst ikke mye godt. Men som erfaren veteran fra AKPs kulturbrigade minner
Rotmo oss om at en må knuse noen egg
for å lage en omelett. Fra Rotmos side er stykket ”Bønder i solnedgang –
senskader av trygd” ikke ondsinnet ment, og han venter seg latter fra
publikum. Ja naturligvis, bønder er et gammelt og ukontroversielt objekt for
latter. Sjefen for Trøndelag Teater lo angivelig så hun holdt på å tisse seg
ut. Men dette er ikke bare morro, - ”ved sida av det artige finst det ein meir
alvorleg tematikk.”
Det kan en nok si, og i
intervjuet streifer Rotmo flere store tema med albuen. Hans sterke engasjement
er uplettet av kompliserende kunnskap eller sans for nyanser. Rotmo har gjennom
år servert sentimentale idealiseringer av den gode gamle bygda, selv bor han i
Trondheim. Han tror det blir lenge før Senterungdommen få interesse for
stoffet, de ”ligger 25 år etter”. Rotmo må vel sies å ligge bortimot fjorten
dager forut for sin tid. Nå er det er slutt på bygdenostalgien; skurke- og heltegalleriet er revidert i takt
med tidens krav. Med trendy liberallistisk tonefall sier han at heller ikke
symfoniorkester ”lever av sin egen innsats”.
Men han står fortsatt på småbrukarlinja – ”et billigere jordbruk med mindre
fortjeneste og lavere utgifter”. Denne proletariatets salmedikter og
småkårsfolks venn har selv en bolig i Spania og Trondheim, og et småbruk i
nærheten av Selbu. Bøndene skal nøye seg med et småbruk, ventelig.
”Men du som har evner, du som kom fram,
du veit
det så vel, det er inga skam
å bøye seg djupt på dørstokk og tram
- i fjorten daer om sammarn”
- som Alf Prøysen sa. Rotmo vil
at flere skal arbeide på små gårdsbruk med lav mekaniseringsgrad, en livsform
han selv ikke rører med en finger. Det er den gamle visa om det lykkelige,
enkle liv på landet, den som en helst synger for andre. Og samtidig
som han klager over alt for store overføringer til bøndene, beklager han
nedleggingen av meieri og slakteri. Bøndene er en skuffelse; de prioriterer
teknikk framfor å subsidiere arbeidsplasser i næringsmiddel-industrien, dessuten
ødelegger de kulturlandskapet og ”skal ha penger fra andre folk, straks det byr
seg et høve”.
Teknifiseringen av jordbruk og
foredlingsindustri blir tilskyndet av to forhold; norsk arbeidskrafts høye
lønnsnivå, samt bønders ønske om å fjerne tungt manuelt arbeid. Dette er
strukturelle mekanismer som preger verdensøkonomien, de burde være synlige for
en garvet marxist som Rotmo. Hvilke alternativer gir dette for norsk
bondenæring? En kan hevde at bønder - i motsetning til industriarbeidere og
andre hederlige slitere – skal ha en radikalt dårligere levestandard enn andre
nordmenn, de skal være fornøyde med det lovpriste enkle liv på landet. Det er
prinsipielt det samme Høyre-standpunkt som 30-åras overklasse anla overfor
nye grupper som ønsket en anstendig lønn for sitt arbeide – bl.a. mente
industrieiere og storbønder dette. Å late som om norsk jordbruksnæring skal kunne
konkurrere med fattige landarbeidere i f.eks Spania samtidig som bøndene
skal beholde en norsk levestandard – det er enten dumt eller frekt.
Aftenposten foreslo en gang å la fattige østeuropeere overta norske gårder som slet med dårlig økonomi. Da ble det
fortsatt liv på bygdene (og da slapp en dette maset om lønnsnivå). Uansett:
Skal vi ha en norsk bondenæring som ikke er en sosial pariakaste, så må denne
skjermes via overføringer.
En kan selvfølgelig mene at
globalisering med matvarehandel er en fin ting; la fattigfolk under andre
himmelstrøk ta seg av grovarbeidet. Dette standpunktet er i det minste logisk
konsistent, og seiler for tiden under bekvemmelighetsflagget ”solidaritet med
fattige land”. (hepp) Riktignok sysselsetter norsk turistnæring like mange som
bøndene, og denne næringens forutsetter et kulturlandskap. Men det er visstnok
ikke så ”naturlig” som det en gang var, i følge de siste dagers miljøbevisste.
Så da får en kanskje heller la det gro igjen.
Det jeg ikke riktig skjønner, er
hvordan Rotmo kan slåss for et billigere jordbruk, samtidig som det skal bli flere
bønder på små enheter. Skal alle bønder være offentlig ansatte (100% lønns-
subsidiert) med småbruk på si, eller skal de være en slags munkeorden som gir
avkall på denne verdens goder? Hvem skal betale merkostnaden ved norsk
infrastruktur og lønnsnivå ? Bøndene alene ?
Skal vi ha det slik en fransk journalist beskrev det i 94, etter et
sjokkartet møte med en norsk bonde med mobiltelefon: I Frankrike lever normale
bønder i landsbyer der det er én telefon.
Rotmo mener ”det kanskje hadde
vært best for kulturlandskapet om bonden ikke hadde vært der.” Vi ødelegger
”den økologiske harmonien”. Kultur- landskap er pr definisjon intervenering
i naturens orden. Et ”naturlig kulturlandskap” er et begrep på høyde med ”dansk
fjellsmør”. En annen ex-AKPer, Egil Ulateig,
uttalte i et Dagblad-intervju at det var ”bonden i meg” som fikk ham til
å sympatisere med Kambodias redselsregime. Pol Pot hadde hyllet bonden. Hørt
sånt vås. Pol Pots visjoner om det ”naturlige liv på landet” er en sentimental,
urban drøm, formulert da han studerte ved Ecole d'ingénieur généraliste Informatique & technologies du numérique i Paris. Så
ofte ser en at sentimentaliteten er brutalitetens forside, og drømmen om den
pastorale idyll blir til et mareritt. Uansett: Naturen er indifferent overfor
lidelse og død. Bønder vet inderlig vel at naturen byr på motstand, dersom en
vil skape et anstendig liv for dyr og mennesker. Kultur og sivilisasjon står i
en viss grad i motsetning til naturens harde orden.
Hans Rotmo snakker om det enorme
bondehatet som finnes i hele Vest-Europa. Hans analyse ligner den
konvensjonelle logikk som Aftenposten presterte etter krystallnattens jødehets:
En må gå ut fra at det foreligger saklige grunner for at noen blir forhatt, et
folk blir jo ikke forfulgt for ingen ting. ”Den mentale effekten av å være en
skjermet næring interesserer meg” sier Rotmo. Kanskje en annen forfatter kunne
gripe tak i den mentale effekten av å være forhatt? Det utspiller seg et stille
drama i dagens Bygde-Norge. Vi skal visst bort, hele taperkongressen av
primitive, sjåvinistiske ungkarsbønder
og fremmedhatere. Ja for det er jo det vi egentlig er i følge det nye,
”kritiske” talekoret. Ikke en kjeft tar
oss i forsvar (eller for å være presis:
én kjeft tar oss i forsvar, Ingebrigt Steen Jensen). Ja, jeg vet. Dette
innlegget ble fornærmet og uelegant. ”Rotmo har truffet et ømt punkt” i følge
gjeldende lommepsykologi. Vi bør flire og være ”sjølironiske”, slik innvandrere
bør le av tåpelige ”pakkis-vitser.” Det er ikke vondt ment, som også Rotmo
bedyrer. Nei vel. Men det gjør vondt.
Ivar Bakke
