Smittsom kunnskapstørst. Stig S. Frøland: Kampen mellom mennesket og mikrobene.

Ingen ting å si på timingen når det gjelder lanseringen av denne boka. Ettersom tiltakene mot pandemien Corona har gitt mange mer hjemmetid enn ønskelig, kan en jo gripe til noe så gammeldags som en bok, skrevet av en spesialist i infeksjonssykdommer. Den er et høyst leseverdig bidrag til å forstå litt mer av den tiden vi lever i.

Hva slags bok er så dette? Den er blitt sammenlignet med Jared Diamonds «Våpen, pest og stål», noe jeg oppfatter som en stor anerkjennelse: Et vell av historisk kunnskap, rikt illustrert og sveipende over voldsomme spenn i tid og geografi. Stoffet er presentert i en medrivende form som får leseren til å engasjere seg lidenskapelig i nerdete fagdebatter. Det er vanskelig å overvurdere i hvilken grad vitenskapelig innsikt i hvordan infeksjonssykdommer oppstår og sprer seg har forandret livsvilkårene for oss vanlige dødelige. Bare tenk på hvordan høy barnedødelighet preget livene for noen generasjoner siden. Med Frølands litterære klo og solide fagkunnskaper blir mange av disse frontavsnittene i kampen mot smittsomme sykdommer skildret i en medrivende form. Det å skulle behandle et så enormt spenn i tid og undertema er en litterært sett farefull ferd. Stoffmengden gjør det lett å havne i det overfladisk oppramsende, og dermed søvndyssende.

Jeg synes Frøland stort sett turnerer denne umulige oppgaven veldig bra, i alle fall overholder han det viktigste litterære bud: Unngå å kjede leseren. Boka er rikt illustrert og velutstyrt med kildereferanser. Skal en betegne et slag ærende hos forfatteren som amatørhistoriker, er det å aksentuere epidemienes betydning i historiske forløp der imperier går under, makt forvitrer og overtas av andre. Har han kontroll på det enorme feltet han beskriver? Min roskompetanse er dessverre beskjeden her. Noen studiepoeng i epidemienes historie er ikke nok. Men det er nok til å hevde at han turnerer disse delene av historien på en oversiktlig og interessevekkende måte, og uten å bli bombastisk eller lande på monokausale forklaringer på sammensatte fenomen. 

Frøland står også på rødlista over utrydningstruede dannelsesborgere. Han øser med rund hånd litterære referanser som viser til epidemienes avtrykk hos ulike forfattere. Visste du at en lege som slåss durabelig mot en kompakt majoritet av kolleger for tanken om at kolera smittet fra menneske til menneske, Ernst Ferdinand Lochmann, var Henrik Ibsens modell for dr. Stockmann i «En folkefiende»?

Et av ebolavirusets ofre. 

Personlig hadde jeg foretrukket litt mindre plass til de eldste epidemier som vi fortsatt vet veldig lite om, til fordel for en større vekt på sosialmedisinske drøftinger av hvordan de ulike konkurrerende kunnskapsregimene virket inn på vanlig dødeliges liv. Det vesle Frøland nevner om den rollen som frykt, sammensvergelsesteorier og fatalistiske religiøse forestillinger spilte og fortsatt spiller, er veldig interessant og kunne med hell vært utdypet. Frøland stod veldig sentralt plassert da AIDS-epidemien rammet landet. Epidemien hadde alle elementer av moralsk panikk og sosial utstøtning som vi kjenner til fra tidligere tiders epidemier. 35 millioner har så langt dødd av denne sykdommen, et tall som øker med nesten en million i året. Dette til tross for at man i dag har medisiner som gjør at HIV-positive kan trygt leve normale liv med denne sykdommen, som ikke lenger er livstruende. Men det er ikke nok å etablere kunnskap om årsaker til sykdom. En må også skaffe de nødvendige betingelsene for å anvende denne kunnskapen. Krig og folkemasser på flukt, og fravær av koordinert statlig innsats vanskeliggjør sykdomsbekjempelsen.

Det boka sier om vaksinens rolle er historisk interessant, og det peker samtidig fremover mot kommende slag i den permanente kampen mellom mennesket og mikrobene. Frøland peker på noen bekymringsvekkende faktorer; klimaforandringer og den raske globale utvekslingen mellom kontinentene. Og ikke minst antibiotikaresistens. Det er utrolig imponerende og vel verdt å minne om hva skolemedisinen har oppnådd. Men det er altså ingen grunn til å hvile på laurbærene. En kan benytte bokens kapitler som oppslagsverk over ulike epidemiers historie, eller en kan lese den i et stort, sultent jafs som etterlater leseren i en tilstand av økt intellektuell appetitt og fornyet kunnskapstørst.