En begeistret lesning av Anders Johansen - andre del.
Et annet tema Anders Johansen har arbeidet mye med, er vårt forhold til historie og identitet.
Vårt moderne Norge preges av omforente målsetninger om å gi ungdommen identitet og tilhørighet til det som er "typisk norsk". Denne målsetningen er sjelden gjenstand for debatt eller presiseringer. Gjennom å lære om "nordmenn før oss", (gjerne før nasjonalstatenes tid) skal det etableres en samfølelse; en slags urnorsk, naturlig væremåte, hvor vi alle blir deler av et forestilt felleskap på tvers av århundrene. En bør jo helst ikke begrunne slike forestillinger om det genuint norske ved å henvise til genetisk overførte egenskaper: Noen kunne jo dra ufine paraleller til nazismens tankegods. Derimot henvises det gjerne til naturens innflytelse på vår "folkekarakter", som dermed blir en tilpasset, gjenkjennelig størrelse på linje med artsegenskaper hos dyr. Historie blir ikke historie gjennom denne tradisjons-formidlingen. Den blir til natur og skjebne.
Som i den forrige boka, "Den store misforståelsen"(Tiden Forlag- 96), angriper Johansen ideen om "nasjonal egenart". Begrepet er problematisk. Enten må det formuleres så upresist at nær sagt alle egenskaper passer inn, og alle kan oppfatte seg som ekte norsk. Da kunne det like gjerne vært brukt om f.eks. tyskere. Eller en kan forsøke seg med presiseringer av en nasjonal egenart ved å gripe tilbake til en norsk tradisjon. I så fall er det påfallende mange som i dag ikke svarer til beskrivelsen av det "typisk norske".
I sommerens strøm av bygdedager er det trolig flere vikinger i landet enn på Snorres tid. Enkelte mener i fullt alvor at vi skal ha mere til felles med disse krigerne enn f.eks våre franske samtidige. Slike teorier kan bli til spennende forretningsideer, de kan fungere som identitetsskapere for et olympiade-berust folk. Men denne historieløse fortidskultusen er først og fremst et internasjonalt, moderne fenomen, felles for generasjoner som har mistet tradisjonenes myndige faderhånd. Det spesifikt moderne ved situasjonen ligger jo i at vi kan velge identitet og tilhørighet, den er ikke lenger noe gitt.
Johansen mener vi velger en identitet og en tradisjon som vi kaller typisk norsk, men at denne tradisjonen stammer fra et felles europeisk arsenal. Noen av hans kritikere, som f.eks Kåre Lunden, vil hevde at dette er trivielt, men at det er nettopp måten disse felles elementene er satt sammen på som er typisk norsk. Det at et begrep ikke henviser til en entydig "ting" gjør det ikke automatisk til metafysiske spekulasjoner en bør kvitte seg med. Selv de som er mest lei av å få tredd andres definisjoner over sitt arme hode kan i et velvillig øyeblikk innrømme at det generelt sett er en mentalitetsforskjell mellom Nøtterøy og Napoli. Men derfra til å kunne definere og klarlegge eksakt hva denne forskjellen består i…. Der står saken - uavklart. Den unndrar seg dekkende merkelapper men lar seg heller ikke mane bort med rasjonalistiske besvergelser.
Uansett: Kretsingen rundt norsk historie og tradisjon skaper hva det nevner, vi skaper i dag en moderne, norsk identitet og kultur ut fra en felles viten om vår historie. Det skyldes ikke at vi har så mye til felles med våre forfedres livsverden. Snarere fordi kunnskapen om norsk historie er en del av dagens kulturelle felleseie, en skaper av gruppetilhørighet. Blir dette en slags "nyttig løgn" vi holder oss med ?
Jeg vil tro at de fleste som for 500 år siden bodde i det området som i dag kalles "Norge" hadde mer til felles med religiøse analfabeter i fattige land utenfor Europa enn de velfødde turistene som som besøker muséer og føler at de "opplever fortiden" i dem. Skal vi ikke få lov til det nå da ? Johansen presiserer:
"Med dette vil jeg ikke ha sagt at vi er uten følelser, og heller ikke at vi bør være det. Jeg sier: På dette punktet er det om å gjøre å ikke blande kortene. Tradisjonsbevissthet, kulturell identitet og lignende kan muligens oppfattes som verdifullt, utsatt og støtteverdig. I så fall kan kanskje enkelte prester, psykologer og kunstnere bidra til å trygge disse verdiene. Men museene og fortidsvernet kan ikke se det som sin oppgave, om de vil være forvaltere av historisk kunnskap og perspektiv. Historieforståelse kan være truende, men ikke "bærende" for personlig og nasjonal identitet; stoff til identitetsbygging kan bare hentes ut av historien i den utstrekning historiserende perspektiver blir satt ut av kraft. Altså: Mellom de to overordnede målsetninger for dette kulturarbeidet - mellom kunnskap og identitet - må det gjøres et valg."
Må det det ? Jeg er ikke så sikker, selv om jeg finner Johansens advarsler svært betimelige. Gjennom interessen for fascismens historie har også jeg fått en dyp skepsis overfor bevegelser som i møte med en nåtid som synes truende griper tilbake til en tilsynelatende oversiktlig, endelig størrelse - Fortiden - og tar patent på den. De historiske løp som skaper nasjoner og egenart er nettopp historisk og tidsbestemt; d.v.s. et produkt av tiden som ubønnhørlig fortsetter sitt omskiftelige løp. Er det noe et historiserende perspektiv viser, må det være nettopp alle tings forbigående og skiftende karakter, - og ikke evige nasjonale artsegenskaper.
I dette ligger det både en trussel og en mulighet. Vi fødes inn i denne verden som uvitende barbarer, hvem og hva vi skal føle oss i slekt med er åpent. Gjennom hukommelsen og kunnskapen om fortiden formes både vår kollektive og personlige identitet. Hvem vi er, er et spørsmål om hukommelse. Bl.a. derfor er et hukommelsestap en traumatisk opplevelse. Et menneske uten erindring vet ikke hvem hun er - hun må gjenskape hele verden på nytt hver dag. Det er bl.a. mangelen på sammenheng og forutsigbarhet som virker så skremmende ved "gale" mennesker. Deres profil virker uklar, nesten oppløst. Uten tradisjonsbevissthet blir også kollektive "forestillte felleskap" oppløst. Hvem vi er henger sammen med hvem vi var. Uten fortid er vi ingen. Men som historisk interesserte mennesker burde vi også vite hvilken plutselig frigjørende tanke den moderne historiske bevissthet var da den erstattet den daværende sykliske tidsoppfattelsen. Demokratiet er utenkelig uten den. Man våknet opp og sa: Hvis dagens maktforhold, idéer og skikker har en (tilblivelses-)historie - da betyr det jo at de ikke er evige størrelser, men nettopp foranderlige ! La oss omstøte den herskende orden hvis autoritet hviler på overleverte tradisjoner i stedet for fornuft og rettferdighet!
Er Johansen den siste gjenlevende naive modernist ? Neppe, men han ønsker en "framtidsberedskap", en bearbeiding og forståelse av de nyeste tendenser. Ellers kan vi bli sittende "desorientert og akterutseilt, slik de fleste gamle gjør det allerede, og ikke lenger kunne forstå eller sympatisere med vår egen samtid. I dette kan historien være til nytte. (..) Sansen for det historiske i tilværelsen er, med Robert Musils ord, mulighetssansen vår."
Som et korrigerende perspektiv tror jeg dette er både nyttig og viktig litteratur, også for en leser som ikke riktig makter å bli begeistret over budskapet. Mange fasetter faller i skyggen ved denne bestemte innfalsvinkelen til historie og identitet. I et hvert bestemt perspektiv ligger en begrensning. En forfatter som korrigerer seg selv flere ganger underveis er trolig innforstått med dette. Johansen er essayist, han begår et forsøk på å finne seg til rette. Til tider høyrøstet, insisterende, men likevel hele tiden med denne halveis dementerende reservasjonen om sin egen utilstrekkelighet i bakhånd. Det inngir tillit.
Tror jeg bråstopper der, vel vitende om at dette langt fra gir noen uttømmende presentasjon eller vurdering av boka. Dette skriver jeg ikke av falsk beskjedenhet, men fordi boka er så rikholdig. Artikkelens form yter heller ikke bokas stilistiske kvaliteter rettferdighet, det personlige tonefallet, den lekende flertydigheten midt i den stringente framstilling: Det er fristende å hakke opp teksten i enda flere sitater. Forhåpentligvis har jeg vakt en interesse for et tema - boka inneholder langt flere enn de omtalte. Dere bør også få nyte forfatterens form, derfor blir mitt råd det uomgåelige: les selv !
Ivar Bakke
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !
