Om stinkende idyller og gleden over at krigen bryter ut.

"Fint sted dere har her !" sier hun entusiastisk, turisten jeg plukka opp i fjæra og tok med på vertshuset en sommerkveld. Jauda, her er nå ikke så hestgalt, mumler jeg, og observerer at Filosofen kommer anstigende med kurs for bordet vårt. Han heter egentlig Jon og er fra Hellesnes. Filosofen er godt i gang med den andre halvliteren, og er ikke til å stoppe når han med et skjevt smil spør om det er greit at han setter seg her og lager litt kvalm. Jaada, bare sett deg, kvitrer turisten, - det er det som er så fint med å bo på landet, - dere her nord er jo så flinke til å ta uformell kontakt. Ivar, som jeg aldri har sett før, viste meg rundt og fortalte en masse fra stedet her. Dere har jo en fantastisk historie å være stolte av. Og tenk å kunne få bo slik i en bygd hvor alle kjenner alle, og alle kan være med å løfte i flokk. Etter hva jeg hører, er det meste gjort på dugnad her i dette lokalet hvor vi….

Kjenner jeg Ivar rett, så syler han i hver en turist han kommer over, bare for å få litt variasjon i denne stinkende idyllen. Damen glippet med øynene og utstøtte et kort gisp. Syntes du sa du skulle lage litt kvalm, hvisker jeg indignert, men merker samtidig en viss tilfredshet over den vesle pausen i hennes entusiastiske svadastrøm. 

Men for øvrig har du rett, fortsatte Jon, med en sirkelsags tonefall; det er langt bedre å lage et anstendig vertshus på dugnad, der folk kan snakke sammen, enn å fordrive meningsløshetens demoner ved hjelp av jogging, krig, brenning av asylmotak o.a. kvinneretta tiltak. Folk er nå en gang villige til alt, selv det å risikere sitt velordnede liv, hvis de bare kan unngå den drepende kjedsommeligheten. Det er derfor Ivar, som går for å være en ambisiøs småborger og trygghetsnarkoman som helst ser at folk tar gjeldsforsikring før de kjøper så mye som en silogaffel…. det er derfor han tar ut sitt andre jeg ved å lese om krig og faenskap, slik at han kan føre interessante samtaler med tyske bobil-turister. "Måtte du få leve i interessante tider", lyder en kinesisk forbannelse. Ivar gjør det, men på trygg avstand til andres tragedier, det er derfor han er så glad i 2. Verdenskrig. 

Nåja, det begynner visst å bli interessante tider her også, sier jeg. Sikkerhet for framtid, arbeide, økonomisk framgang, alt det der vakler så smått. Vi har hatt noen skikkelige tragedier, og folk kommer sammen med en følelse av å være berørt av noe vesentlig. Det er trist, naturligvis, men det lar seg ikke nekte at det samtidig er noe dypt fascinerende og utfordrende ved tragedien. Den har et format og en fallhøyde som, i likhet med krigen, avdekker mennesket og tilværelsens sanne kvaliteter. Et økonomisk krakk gir oss rikelig med triste ting å snakke om i framtiden. Det er trist, beklagelig, men ikke kjedelig. Kanskje er kjedsomheten en større trussel mot bygda enn noe annet. Hvorfor ellers oppsøker folk dyre små leiligheter i sjabby bystrøk, kjedelige jobber og kulturtilbud de knapt benytter seg av - hvis ikke det var for følelsen av å bo der det skjer noe - noe uforutsett. Det forutsigbare, trygge, skremmer ungdommer like mye som det fascinerende farlige.

"Times of war are wonderful times" M.Thatcher

Det er veldig interessant det du sier der, kvitrer det entusiastisk på den andre siden av bordet. Dere menn er jo så opptatt av ytre handling, action og vold og slikt, jeg tror kanskje dere har noe å lære av oss. Vi kvinner står jo nærmere livet, slik var det i vikingetiden og slik…

Jeg forstår at du ikke er belemret med alt for mye historisk kunnskap, gneldrer det fra Jon. Jeg skal ikke gjøre noe stort poeng av at Hitler aldri hadde kommet til makten hvis Tyskland hadde innført kvinnelig stemmerett like sent som Frankrike. Men du kan jo begynne med 1. Verdenskrig, og de ekstatiske gledesutbruddene som fant sted i alle store byer. Eller synet på militærnektere hos europeiske kvinner etter 2. Verdenskrig. Falklandskrigen ble feiret som en nasjonal fest i både England og Argentina. "Times of war are wonderful times!" sa Margaret Thatcher. Vi har fått oppleve å bli en del av noe større enn oss selv, sa en kvinne foran et istykkerskutt hus i Bosnia. Det tar lang tid før folk innser hva krig egentlig er.

Jaha, men da kan en jo betrakte norske vinterolympiader og fotball-vekkelser som kontrollerte utbrudd av galskap som er å foretrekke fordi de forhindrer langt verre ting? mente jeg. Nu vart e veldig i tvil, svarte Jon tankefullt. 

Jeg ser ditt poeng, fortsatte jeg, men det er da en voldsomt reduksjonistsisk psykologisering du bedriver. Folk er da ikke så endimensjonale. Og er det noen som har latt seg forføre til å lovprise barbariet opp gjennom århundret, så må det da være de intellektuelle. Folk flest vil vel tross alt forsøke å hegne om det de har bygget opp.

Du har kanskje bodd lenge i Oslo, undret turisten anerkjennende. Du har nok ikke vært bonde hele tiden. Hva var det du studerte?

Han har et LHS-kurs i adekvate substitutter applikert på sementerte rollemodeller, skjøt Jon inn, og nikket til meg. Der fekk ho i propellen, sa han halvhøyt og blunket.

Eh… LHS?

Ja. LHS, - Livets Harde Skole, svarte Jon, med tilkjempet pedagogisk ro.

Jada, vi er nå jammen en fin gjeng av lystige svartseere, vi nordlendinger, med vårt enkle og liketille språk, rundet jeg diplomatisk av. Men vi blir aldeles rabiat av all denne fintenkinga hvis vi aldri får danse.

Og så gjorde vi det.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Om hjertelag og forstand – og å velge riktig side i konflikter.

Finlandshette

Stundom spisser det seg til konflikter som nesten alle synes de må ta stilling til. «Which side are you on» er en slik språkfille som fløt rundt mens praten gikk mellom politisk interesserte på 70-talet. Da skulle en enten støtte fortsettelsen av en stadig mer brutal krig i Vietnam, eller håpe på seier for et brutalt kommunistisk diktatur. Det var nå en gang de alternativ og aktører var for hånden den gangen, om en skulle velge side, noe svært mange av oss syntes at man måtte. Krig er tiden for store forenklinger, og ingen kunne forenkle som nettopp de «bevisste» som fulgte med og hadde tatt et standpunkt.

Vinterkrig i Finland

Bestemoren min vokste opp i en annen tid, og hun var vel det en helst kunne kalle «upolitisk». Men politikken kom til henne også, og tvang henne til å velge hvilken side hun ville stå på. Da de store kollegaene Hitler og Stalin laget sin ikke-angrepspakt, fikk Sovjet beholde halve Polen, de baltiske stater og Finland. Landene ble okkupert, og i de baltiske statene ble mange hundre tusen sivilister jagd inn i kvegvogner og deportert til den visse død i Sibir. Brutaliteten i den russiske okkupasjonen der var langt større enn den senere tyske hos oss.

I Finland støtte den røde armeen på uventet seig motstand, og det finske folket og deres skjebne fikk stor sympati i det offisielt nøytrale Norge. Bestemoren min var av de mange som strikket finlandshetter, denne tiden hvor balaklavaen fikk sitt norske navn. Hetten skulle varme det finske nabofolket som slåss mot Fienden, okkupasjonssoldatene til det verste regimet som verden fram til da hadde sett. Slik ble begivenhetene framstilt den gangen, og de som vil ta inn over seg historisk informasjon nå, vet at «skrekkpropagandaen» fra den gangen ikke var overdrevet.  

Senere skulle min bestemor få møte mange rødegardister. Men ikke i form av en mektig okkupasjonshær. Nå var de krigsfanger, overrent og “eingekesselt” av de fremrykkende tyske armeer og selv sent på slavearbeid, blant annet på det vesle stedet Engeløy i Nord-Norge. Og folk stakk mat til de utsultede og mishandlede fangene. Det var alltids forbudt, men det fantes vaktposter som med vilje så en annen vei, det gjaldt bare å vite hvem. Også bestemor gav mat til fangene, men det kunne gått riktig galt. En dag ble kjøkkenet fylt av høyere befal som trampet inn i sine blankpussede støvler ropte og skrek og truet med å skyte henne og resten av familien på grunn av deres bistand til fienden. Utenfor stod en russe-fange og gråt så sårt, en rømling som de hadde fakket og prylt ut av hvor han hadde fått fatt i nisten til flukten. Bestemor og resten av familien måtte høre lyden av at han ble skutt like etterpå, mens hun selv, som på sett og vis hadde ytt motstand mot begge sidene i denne verdenskonflikten, fikk leve et langt og fredelig liv.

Det ble jo fred til sist, og Vest-Europa ble befridd fra et fryktelig voldsherredømme. Uten det vanvittige offeret til den røde arme ville det neppe gått slik. Stemninga var like etter krigen slik at kong Haakon sommeren 1945 ved et tilfelle kunne «utbringe en skål for Stalin» uten at noen gren på nesen av det. Imens gikk russe-fangene på Engeløy fritt mellom gårdene, lykkelige over å ha overlevd, endelig befridd fra åket, og nå skulle de snart få reise hjem igjen. Noen hadde bange anelser, og de skulle få sørgelig rett. Nesten alle havnet i russisk arbeidsleir. Mange var for medtatte til å overleve et nytt leiropphold. Og de gamle konsentrasjonsleirene i Øst-Tyskland ble ikke lagt ned, en bare byttet ut fangene, og til dels ikke det en gang heller.

Om noen skulle forsøke å gi egne meninger autoritet ved å minne om at de selv «var med» i en tid som de henter «historiens lærdommer» fra, så skal du ikke la deg imponere av det. Historikeren Magne Skodvin sa en gang at det å ha levd i en bestemt historisk periode ikke med nødvendighet medførte at en hadde skjønt noe som helst av den. Men, fortsatte han, det er ikke uten videre et hinder for det heller. Ikke har jeg opplevd krigen i Norge, som relativt sett var nokså sivilisert sammenlignet med de erfaringene andre land måtte gjennom. Men jeg har tenkt mye på følgende: Kan en lære noe som helst allment av krigen? Under den kalde krigen var det mange som ivrig svingte sin pedagogiske pekefinger.

Men hva en eventuelt skulle kunne "lære av krigen"er meg fortsatt en gåte. Det finnes svært få eksempler på at noen der og da argumenterte for at det var rett – i betydningen minst galt – å støtte en av verdenshistoriens største forbrytere, Josef Stalin, for å kunne komme nazistenes redselsregime til livs. I stort monn nektet en å vedgå eller innse hva slags regime en forsvarte. Churchill forklarte skeptikerne at et land har ingen venner, bare interesser, og hvis nødvendig ville han en legge inn et godt ord for djevelen selv hvis Hitler skulle invadere helvete. Slik grunngav den gamle anti-kommunisten nødvendigheten av samarbeidet med Stalin. Jeg kan vanskelig se at det skulle være en allmenn lærdom. Nettopp slik hadde jo de borgerlige politikerne argumentert som ville la Hitler gjøre grovarbeidet mot bolsjevismen. En borgerlig skribent tok for seg dette «minste onde»-argumentet, jeg tror det var i 1936, dette at en mente det var realpolitisk klokt, for å bruke en vending fra Jesus, «å ville drive djevelen ut med Beelsebub»: «Det skal efter sikker autoritet være en uegnet metode», skrev han.

Ikke vet jeg, jeg har ingen sikre autoriteter til å hjelpe meg lenger. Det er bare så skremmende at så få av de som den gang hadde politikk som profesjon og interessefelt var i stand til å få øye på mer enn én fare av gangen. At for eksempel min a-politiske bestemor så å si per moralsk instinkt skjønte mer enn for eksempel den klartskuende anti-nazist og stokkblinde stalinist Nordahl Grieg. Er det noen grunn til å tro at det er annerledes i dag?

Ivar Bakke

En drittjobb til besvær

En gang i verden var jeg kelner. En gang i verden skrev jeg bokanmeldelser på nynorsk i Dag og Tid.                                             En av bøkene jeg skrev om var Lotta Elstads bok "En såkalt drittjobb"

For at du skal lese vidare i nett denne bokmeldinga, kjem først litt saftig «innside information» frå privatlivet åt bokmeldaren: Borna mine, som no gjer den klassereisa eg aldri eigenleg drøymde om, seier eg bør få meg ei utdanning og ein seriøs jobb. «Men eg trivst i jobben!», seier eg. «Ja, men kor lenge held du ut, trur du verkeleg du kan halde fram slik til du er over seksti?» Eg vert svar skuldig. Fordi eg har det mange kallar ein dritjobb, der sølet og skiten åt andre er den fremste oppgåva mi. Og der dei som ikkje kjem seg vekk har gode sjansar til å halde ut fram til uføretrygda, men ikkje fram til pensjonsalderen. Men eg vil ikkje misse jobben og er ikkje fast tilsett, så no over til noko litt anna.

SYSTEMTVANG 
Lotta Elstads bok om tilhøva for dei som arbeider på hotella til Olav Thon, synleggjer arbeidsdagen åt dei mange deltidsinnleigde innanfor hotell- og restaurantnæringa. Boka byggjer på eigne røynsler og er truleg representativ for ein bransje der underbemanning og høgt tempo er det normale, ikkje unnataket. Lønsskilnaden mellom dei høglønte kvitsnippyrka og dei andre har byrja å vekse att. Det har mange dårlege konsekvensar. Elstad gjer seg interessante reflek sjonar om den systemtvangen som fører til ein arbeidsmarknad der stadig færre skal rekke stadig meir, og der kontroll og dokumentasjon trugar med å forpesta elles trivelege jobbar. Kva skjer med eit arbeidsmiljø – eller det endelege argumentet i dagens debatt – kva skjer med produktiviteten på ein arbeidsplass der dei tilsette ikkje kjenner seg verdsette eller respekterte, men kontrollerte og utnytta? Og der dei, same kor fort dei spring, får høyre at dei må makte meir. Dei vil bort, om dei kan. Mange kan ikkje. Vil me at det skal vere slik?

Den stramme arbeidsmarknaden i etterkrigstida førde til at arbeidskraft var noko ein måtte betale for. Det vart på si side eit incitament til rasjonalisering og modernisering: Bort med tungt, manuelt arbeid, set inn kunnskap og maskiner i staden. Det lønte seg. Nett den auka kjøpekrafta åt vanlege folk sytte òg for at det var etterspurnad etter annan type arbeid; ho bidrog til moderniseringa. No vert denne utviklinga snudd att; køen av gjestearbeidarar gjer at alle som mukkar, kan verte skifte ut med dei som finn seg i alt. Det er ein konsekvens av politiske vegval. Det råkar kvardagen åt svært mange av oss, og mest utsette av alle er dei nye  landsmennene våre. Lotta Elstad veit av eiga røynsle at den eldgamle motsetnaden mellom arbeids- og kapitalinteresser ikkje er borte. Han er der framleis, jamvel om mange av dei som sit med definisjonsmakta har slutta å interessere seg for han. Dei som sit på den grøne greina har ein lei tendens til å tru at alle andre gjer det same. Etter å ha lese Elstads bok har dei inga orsaking.
 

MORALSK PÅMINNING
Boka syner fram eit aukande samfunnsproblem, slik dei det råkar opplever det. Elstad tydeleggjer også den «strukturelle skiten», dei mekanismane og interessemotsetnadene som skaper dei tilstandane ho skildrar. Boka er eit intelligent utgangspunkt for ein opplysande politisk debatt. Samstundes er soga hennar ei moralsk påminning om kor viktig den einskilde kollegaen er i eit arbeidsmiljø. Han som ikkje resignerer, men har mot og ansvarskjensle til å bry seg. Urettvise makttilhøve har vorte fjerna før. Det har ikkje hendt av di folk har teke seg saman og vorte snille og flittige, men fordi problema har vorte tekne ut or den private sfæren og gjorde til eit sams, politisk ansvar. Fordi alle har menneskeverd – dei er noko meir enn innsatsfaktorar i eit økonomisk spel. Kor det går med oss, er avhengig av evnene våre og ein god porsjon slump. Men det finst òg spelereglar. Dei kan endrast, om dei syner seg urettvise.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Fallen from grace

Vårt Lands Espen Utaker spurte 4.mai 2011: Hva får kristne til å forlate sin tro, og hvordan kan kirken møte dem?
 

Dette er mitt svar: 

Interessant og fortjenstfullt spørsmål. Hvordan svare ærlig på det uten å virke flåsete, respektløs støtende, full av prektig selvros? Jeg var en av dem som kanskje kunne blitt teolog, hvem vet. En som mente at fryktløs vilje til sannhet og erkjennelse ikke skulle være noe hinder for å beholde barnetroen. Og som kjente og kjenner mange sympatiske og intelligente kristne som kunne tjene som mot-eksempel på den mer anti-intellektuelle og kulturfiendtlige varianten jeg også har erfart. Jeg ville forstå mest mulig, leve i sannhet, for sannheten skulle jo gjøre oss fri. Denne tørsten, dette at jeg ikke sluttet å lete selv om jeg angivelig jo hadde “funnet fram”, det førte meg “dit jeg ikke vil”.

Det som bragte min kristne tro til opphør var en langsom konkretisering av det innforståtte kanaans språk og morgenandaktenes evfemismer, en slags oversettelse til norsk lavprosa, en levendegjøring av konsekvensene for folk jeg kjente og respekterte. Det var ikke til å leve med. De som vokser opp i og forblir innenfor “et trygt, kristent miljø” er beskyttet fra den slags rystelser, de kan beskytte seg litt ved å ikke tenke så mye på at deres medmennesker som “er av denne verden” faktisk skal fordømmes til evig pine. Eller de kan, slik jeg gjorde det, på det mest innstendige be dem om å komme til rette med sin gud som det het. Jeg ble møtt med mye tålmodighet og storsinn av mine ikke-kristne venner. Jeg utsatte meg for “farlige” impulser i form av sekulære tenkere. 

En av dem var Peter Wessel Zappfe, som bl.a. skrev “Om det tragiske” og “Lykksalig pinsefest – brannen i Grue kirke”. Gunnar Skirbekks “Nihilisme?” kunne også nevnes. Jeg lette også etter kristne stemmer som hadde tatt religionskritikken og det ondes problem på alvor og “hadde tvilt seg fram til et ja” som det het under EU-debatten.

Dostojevskijs “Brødrene Karamasov” var et stort anlagt forsøk fra en nyomvendt ex-ateist på å begrunne sin kristne tro overfor sitt miljø. Slik jeg leser Dostojevskij leverer han en av litteraturhistoriens sterkeste religionskritikk, mens det positive motsvaret til dette, som romanen skal munne ut i, ikke er fullt så vellykket. Og alle de nevnte forfatterne har det til felles at de ikke angriper religionen ut fra en enhetsvitenskapelig ambisjon om å vise at bibelen er irrasjonell overtro. Det er nok av pussigheter å gripe tak i der hvis en vil. Men et angrep av Øverlands type virker temmelig overfladisk og billig. De nevnte forfatternes angrep er moralsk basert, og det med en ærlig vilje til å forstå som ikke kan avfeies som billig harselas.

Dette er folk som har “gått til skriften” for å forstå, men som finner hele prosjektet nokså meningsløst etter hvert. Hvis Jesus er svaret – hva var egentlig spørsmålet? En kosmisk redningsaksjon fra Jesus for å blidgjøre en forrykt far så han ikke atter en gang faller tilbake til sine feberfantasier om å drepe og pine alle de som ikke tror på ham. Ja, jeg vet, man kan uttrykke det mer skånsomt, men det er nå det som er trusselbildet bak som skal gjøre oss alle så glade for at akkurat vi ble berget unna en ublid skjebne.

En annen forfatter som bidro til å gjøre min egen tilfredshet over å være frelst noe lunken, var den kristne russiske forfatteren Solsjenitsyn. I likhet med Zappfe stiller han meget effektfullt opp mot hverandre konkret historie og hvordan klerkene forklarer og forsvarer illgjerninger. I Solsjenitsyns tilfelle kommer den kommunistiske troen svært dårlig ut av denne konfrontasjonen – leserens lojalitet ligger ikke hos de som forklarer og forklarer hvorfor det onde som skjer er nødvendig og rettferdiggjort for å oppnå “den lyse fremtid” som kommunismen skal bringe. Min lojalitet ligger hos ofrene hvis død blir rettferdiggjort under henvisning til et eller annet abstrakt gode. “Hvis bare Stalin hadde visst det!” kunne fanger si som fortsatt hadde troen i behold. “Det har skjedd mye misbruk av kristendommen” heter det gjerne hos kristne. Begge parter synes å mene at det ikke foreligger noen sammenheng her mellom ideologi og praksis. Eller man snakker om de andres skyld. Man er “in denial” som det heter.

Den selvtilfredse tellingen av lik som mange kristne gjør overfor andre religioner eller ideologier synes jeg minner mye om fariseerens selvtilfredse bønn i tempelet. Dette selvtilfredse litaniet om de vantros fordervelige virkning på vår kultur er ikke bare pompøst latterlig, det er frekt i kvadrat. Kristne mennesker har gjennom historien vist seg kapable til hva som helst av grusomheter, den seigt tilkjempede respekten for annerledes tenkende, for demokrati og ytringsfrihet, har ikke hatt noen alliert i kirken, tvert imot. Og ja, jeg snakker om kirken og de kristne i samme åndedrag, på samme måte som man ber kommunister svare på hva som skjedde under kommunismen. 

Jeg tror det er en sammenheng her. Når kirken gir seg til å snakke med gudommelig autoritet, da er det ikke legitimt å gjøre opprør, og da blir maktmisbruket vanskelig å unngå.

Nå må jeg ile til og si at mange av dagens kristne i “Jesus er egentlig ganske grei han”-utgaven er ganske sikker på at det med helvete må være en slags misforståelse, de kjenner dørvakta til himmelen og er sikker på at det må være plass for alle uansett.  Mulig det. Men når angsten for helvetet (som opp gjennom kirkehistorien har spilt en slik stor rolle for denne religionens grep) slipper taket, da blir det lite til overs av både frykt og kjærlighet til Jesus. Jeg synes jo denne utgaven, som pålegger mennesket et menneskelig moralsk ansvar for hva det skal akseptere av teser fra en hellig tekst, langt mer sympatisk og harmløs enn den bokstavtro kristendommen.

Til de kristne som leser dette: Kan dere slutte å snakke om kristne forfulgte hver gang noen kritiserer bibelen eller de kristne? Det dreier seg ikke alltid om “hat” eller at noen “ikke vil forstå” eller er “sykelig opptatt” med de kristnes feil. Det kan like gjerne være en moralsk motivert motstand mot urett – og det burde også være et kristent anliggende. Når kirken engasjerer seg mot rasisme (som den nå heldigvis ofte gjør), så er det av samme grunn. Prøv å holde den muligheten åpen i hodet, og ikke behandle ateismen som om den var en smittsom sykdom som ødelegger moralen. Moral er det ingen av oss som har monopol på. Eller umoral. “For gud er vi alle amerikanere” skriver Bjørneboe med en melankolikers humor i “Bestialitetens historie”.  Menneske først, kristen så. Eller bare menneske. Det er til å leve med, begge deler. Mange av oss har det faktisk langt bedre nå, etter at troen slapp taket.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Cast away.

Det er ikke så ofte jeg går dit lenger. Det er hyggelig der, det er ikke det. Musikken er fin, og den hamres ikke ut av høyttalerne. En kan faktisk føre en samtale. Kanskje er det riktig å si at det er et sted en nettopp går til for bli viklet inn i en samtale. Eller lytte til brokker av dem. Mange av gjestene er stamgjester med en rik framtid bak seg og ingen der hjemme som lytter. 

I vårt land har vi få skriftestoler, men en god del bardisker. Der er det ikke diskresjon som etterspørres, men tilhørere. Her kan en iscenesette sitt liv, historien om det, ens egen rolle. Noen spiller en mektig, litt hult drønnende hovedrolle i sin egen fortelling.  ”Og da sa jeg det til henne – og da ble det pinadø stille i andre enden!” 

Andre framstår mer som statister i sitt eget liv. En må lokke det ut av dem:    ”…ja men hva med deg, hva tenkte du midt oppi alt dette?”  Spørsmålet kommer ofte overrumplende. ”Jeg?” sier de og ser litt stussende fremfor seg. ”Nei jeg…” Du kan bli vitne til en urframførelse, ikke så høyt og insisterende som han ved enden av disken, men mer verd å få med seg. Så vi finner et bord lenger inn i lokalet.

”Jeg føler meg litt sånn som han gammelredaktøren i Nordlandsposten.” sier min fremmede venn og lar det bli min tur til å stusse, før han fortsetter: ”Gudmund Andreassen het han..ja heter han vel fortsatt, selv om avisen for lengst er gått inn. Så ham på gata her om dagen, holdt på å gå bort og si at jeg har det på samme måten. Han skrev nemlig en gang at han vokste opp i en tid og på et lite sted som verdsatte helt andre kunnskaper og ferdigheter enn det en i dag etterspør. 

Gudmund, som senere altså ble redaktør, var som ung gutt flink til å jage sauer. Det hadde vært så kult å gå bort til denne velkledde herren, midt på torget i byen, og sagt det til ham. Du og jeg, vi er ikke som de andre her. Ikke vær redd, jeg skal ikke røpe noe til de andre som strømmer forbi oss. Vi er undercover. Agenter fra en annen verden, en annen tid. Det lukter ikke fjøs av klærne våre lenger. Men vi bærer på totalt unyttig sakkunnskap i en usynlig sekk full av minner. Jeg har ikke noe sted å gjøre av min, og av sentimentale årsaker har jeg ikke kastet den heller. Din er også usynlig for de andre, men jeg gjenkjenner litt av innholdet. Bondesønn. Oftest er den lett å bære, men noen ganger skjærer den seg ned i ømme skuldre og en får lyst til å kaste den fra seg. Men det ville kjennes som et svik. Jeg kunne jo ikke si det, så jeg gikk bare forbi. Ingen ville jo skjønne hva jeg snakket om. Totalt unyttig, som sagt.”

Tja, en vet jo aldri, sier jeg. Noen ganger er det som med Askeladden, som har en sekk full av ting som andre har kastet, men som kom ham til nytte en vakker dag. Og noen ganger blir folk hengende ved skrot de burde kvittet seg med. Gammel urett, forventninger og skuffelser, uskrevne jernlover, hva folk vil komme til å si. Den gamle drømmen de en gang hadde.  Ting tar ofte større plass enn en tenker over, begynner å eie oss. En skulle bli flinkere til å kaste, slik at også nye mennesker fortsatt kan finne plass hos oss. At vi selv får puste og rom til å bevege oss i. Det med den gutten som vokste opp et lite sted og var flink til å sanke sauer… Det var jo ikke hele historien, det var bare begynnelsen. Han var jo flink til mange ting. Til å skrive, for eksempel. Og så, mange år senere, dukker et fjernt minne opp. Totalt unyttig for en moderne tid. ’Kast den’, sa brødrene til Askeladden. Heldigvis gjorde ikke Andreassen det, han skrev en liten stubb i stedet, slik at han kunne gjøre rett for sitt honorar og at du skulle få vite at du ikke var helt alene i denne byen.

”En øl til?” sier han. Nei, jeg må gå. ”Hva er det i veien med klokkene her, de går jo baklengs?” Jo, det er vel for at sånne som oss skal sitte litt lenger. Men legg merke til tallene på urskiva, de er også plassert i omvendt rekkefølge. En skal være forsiktig med slike ur. Å skru tiden tilbake er det mange som har prøvd. Jeg er selv en av dem. Det går ikke.

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !