Anders Johansen - «Komme til orde»

Den kompetente elite og de ukyndige masser.

Eidsvollsmennene var slett ikke tilhengere av folkestyre. Det er tull at vi fikk demokrati i 1814. Det var bare seks til sju prosent av den samla befolkninga som hadde stemmerett, og de som hadde det var stort sett tause. Det var ikke demokrati etter vår mening og ikke etter deres mening heller. Demokrati var et skjellsord, og betydde et pøbelvelde som ville føre i ulykken.

Dette er eksempel på påstander om fortiden som kludrer til den store nasjonale fortellingen vi vokste opp med. Og slik går det ofte når forestillinger fra en nasjonal minnekultur blir konfrontert med historikerens granskning av kilder. Der hvor minnekulturen opprettholder et forestilt fellesskap, en fortelling om et «oss» gjennom tidene, med helter og skurker som vi kan identifisere oss med og «oversette» til dagens situasjon, der vil historikerens fremstilling – hvis den er etterrettelig – konfrontere oss med en annen tid enn vår egen, hvor man forstod og talte om verden annerledes enn oss.

Det er dette som gjør Anders Johansens reise gjennom politisk kommunikasjon fra 1814 til 1913 til en viktig hendelse i norsk sakprosa: Han makter ofte å trenge igjennom og gjøre levende og begripelig tekster fra fortiden som i utgangspunktet ofte virker totalt outlandish for dagens nordmenn, for å uttrykke seg litt utenlandsk. Et uoversettelig eksempel er derimot bokens utdrag av Wergelands berømte tale ved Krohgstøtten den 17. mai 1833. Å skulle gjengi meningsinnholdet i denne verbale varmluftballongen er umulig. 

Men ellers fungerer Johansens formidlingskunst godt gjennom ordforklaringer og oversettelser, og fremfor alt ved å forklare ideene og forestillingene som var innforstått hos den krets som kommer til orde. Johansen gir kompetente og kortfattede riss av en rekke historiske hendelser som det er skrevet mye om fra før. Det originale og vellykkede ved denne bokas fortellergrep, det som gjør det naturlig å gi den samme vekt som Rune Slagstads «De nasjonale strateger», er det mentalitetshistoriske perspektivet.

Johansen fremhever i større grad enn Slagstad det elitistiske og uttalt antidemokratiske ved det professorstyre som preget de første tiår etter 1814. Hvordan forstår og rettferdiggjør man ekstreme klasseskiller og egne privilegier og rett og plikt til å bestemme. De herskende tanker ofte de herskendes tanker, men nettopp det gjør det interessant å forsøke å forstå deres tenkemåte og mentalitet. Fordi Johansen er så fortrolig med datidens repertoar av tanker og forestillinger, inklusive hva som var «unvorstellbar» og anstøtelig, så gjør han også elitens tale litt mer begripelig.

Kampen om å komme til orde.

Men i hele denne 889 sider lange odysseen fra 1814 til 1913 møter vi for en stor del de grupper som nettopp anfektet elitenes monopol på å styre, deres retoriske hegemoni og definisjonsmakt av hvordan verden ser ut og hva som er viktig og representativt.

Fortellergrepet gjennom boka minner om historikeren Halvdan Kohts perspektiv: Stadig nye grupper gjør krav på, og oppnår gjennom organisering og kamp, anerkjennelse og politisk makt. De blir en del av et demokratisk fellesskap som inkluderer en voksende andel av folket. Et annet poeng er at elitens forestillinger om verdien av folkeopplysning av de udannede masser i praksis undergrov deres egen maktposisjon og radikaliserte motstanden mot the establishment. Fra ca. 1850 av vokste sivilsamfunnet fram i form av et utall av lag og foreninger. Og denne «raa» og inkompetente «plebsen», som etter hvert trente opp og fant sin stemme gjennom foreningslivets demokratiske praksis, reagerte ikke med passiv takknemlighet overfor de styrende; i stedet ville de ha et ord med i laget og artikulere sine egne interesser gjennom sitt eget språk.

Istedenfor et storting bestående av «de beste menn» fra et smalt sjikt av befolkningen som gjennom dannet debatt og individuelle overveielser skulle utarbeide en nasjonal konsensus, ble freden etter hvert forstyrret av offentlige massemønstringer og folketalere som oppildnet «de ukyndige masser» rundt enkeltsaker. Det ble organisering av interessegrupper, et partivesen med fastlagte forpliktende program, samt en masse bønder valgt inn på tinget. Disse forholdt seg lenge stort sett tause, utmanøvrert av en språklig etikette de ikke kjente eller behersket. Forfatteren skildrer denne utviklingen i retning av skolering til demokratisk deltakelse og opparbeidelse av en egen stemme og språk – til forskrekkelse for de gamle eliter som ofte fryktet pøbelveldets og inkompetansens overtakelse av politikken. En kunne gjerne idealisere bonden i høystemt nasjonal svada, men det var da slett ikke meningen å la simple bønder styre landet. 

Anders Johansen

Johansen beskriver en historiens list som lar massekommunikasjonen og mobiliseringen av stadig større deler av befolkningen i første omgang føre til polarisering og konflikt, men samtidig bidro til demokratisk deltakelse og derigjennom kontakt og samhandling mellom parter som tidligere hadde levd totalt avsondret fra hverandre. Dette bidro til et samfunnslim på tvers av gruppene og en lojalitet overfor liberale demokratiske spilleregler. Og det var det at en fikk komme til orde (mitreden können, som tyskerne sier) i den offentlige samtalen som i sin tur forhindret revolusjonær vold og - som svar på dette - reaksjonens tilbakekallelse av borgerrettighetene. Men det radikaliserte og skjerpet samtidig de politiske krav nedenfra. Det hele blir en suksesshistorie, og det som framstår som moralen i stykket er at elitens frykt for massepolitikk var ubegrunnet og et skalkeskjul for å beholde egne privilegier. Og at veien til et større og mer samlende politisk fellesskap går gjennom åpen konflikt og agitatorisk konfrontasjon. Dette er en tolkning i tråd med den Stein Rokkan fremførte for 60 år siden. 

Dette kan nok sies å være tilfellet for det land og den periode som skildres. Men er det en innsikt som er generaliserbar, eller finnes det eksempler som peker i motsatt retning? Johansen nevner Hitler så vidt, men bare som eksempel på en billig utnyttelse av historien fra folk med «eliteskepsis til massedemokratiet» og «white trash», og uten å egentlig drøfte de mørkere potensial som ligger i massepolitikk, propaganda og mobilisering av moralsk panikk. I etterpåklokskapens lys ser vi at forestillingen om å «temme» Hitler ved å ramme ham inn den parlamentariske normaliteten ikke ble noen suksess, i motsetning til det som skjedde med den revolusjonære arbeiderbevegelsen i Norge.  

Mange på høyre og venstresidens ytterkanter synes å være enige om et historiesyn som oppfatter retorikk og ideer som kakepynt på det det egentlig handler om. En oppfatter kampen om materielle interesser som sakens kjerne, og ifølge historikeren Jens Arup Seip gjelder det å avkle politikerne deres retoriske pynt slik at denne nakne kampen om interessene trer fram. Anders Johansen kommer fra en politisk bakgrunn som er maktkritisk i denne tradisjonen. Men han har samtidig et dybdesyn som ikke «oversetter» alle ytringer og organisasjoner til aggregert egeninteresse, men faktisk også makter å ta inn over seg at mennesker kan ha andre motiv for sin kamp, at de sier det de tror og tror det de sier, også når deres forståelse kan stå i direkte motsetning til deres egne materielle interesser. Det handler ofte mest om å bli respektert, å kunne «snakke i øyenhøyde».

Sansen for at den retning historien tar kan ha mange sammensatte årsaker og motiv kommer fram i beskrivelsen av Kautokeinoopprøret og fremveksten av lekmannskristendommens lag og foreninger. Johansen er vel bevandret i bibelen, og siterer forklarende fra de steder talerne alluderer til, fra bibeloversettelsen av 1930.

Hva er det som gjør at vi på tross av alle forskjeller ofte kan identifisere oss og sympatisere med mange av dem som i denne fremstillingen forsøker å tre ut av de stummes leir og komme til orde i sin egen samtid?

Hvordan gjør rede for kraften i den moralske indignasjonen? spør jeg da. Er politikk i bunn og grunn interessekamp – eller kamp om anerkjennelse? Dreier det seg om fordeling av materielle verdier eller om fordeling av tegn på ringeakt og respekt? Dreier det seg om velstand eller verdighet? Kan disse tingene meningsfullt skilles fra hverandre?

De henger vel ofte sammen, men ikke alltid. Og fremstillingen av disse gruppenes tankeverden er såpass inngående at det kreves en intens buktalerkunst for å få det til at dette blir en lang og sammenhengende felles kamp av progressive folkelige krefter mot makta, slik mye left leaning historieskriving har hatt for vane.  Kontinuiteten betones ved at makten alltid ikler egne privilegier vakre retoriske gevanter, og at forakten for dem som ikke kan kodene er dårlig skjult. Vel an.  Snobbethet er ingen uskyldig sak, oversatt til politikk er den alltid farlig.

Adolf H.- nok en kneblet folketaler. 

Men jeg savner den skolerte retorikeren Johansens analyse av dagens bruk av indignatio som retorisk virkemiddel. Er det noe dagens høyrepopulister spiller på, så er det følelsen av å bli sett ned på av de fine. Det samme ressentiment, det avmektige raseri mot fiffen, de politisk korrekte, der folketaleren taler på vegne av de krenkede og oversette folk flest, det egentlige folket hvis tålmodighet er slutt og som nå krever handling – det er også et slags maktspråk som fortjener en kritisk tilnærming. Dette er en retorisk figur som er velkjent fra nazismens selvstilisering og fra maoistisk retorikk, og denne gamle suppen varmes opp i mer eller mindre fortynnet form i dag også. Johansen gir knapt noen tekstutdrag fra de mer rabiate sidene ved norsk målstrev og bondebevegelse, fra de reaksjonære, anti-intellektuelle, illiberale og fremmedfiendtlige trekk som også var en del av bildet, og fortsatt er det.

Derimot er boken rik på talende eksempler på hvordan dumhet og brutalitet utmerket lar seg forene med dannelse, talegaver og møblerte hjem. Av alle former for dumhet er arroganse den verste, for å sitere høyremannen Georg Apenes. (Dette er ingen nyoppdagelse for meg, jeg opplevde kulturkrigen om EU-avstemmingen i 94. Slik var tonen den gang.) 

Medborgerskap og representasjon bidrar som regel til å sivilisere tonen i grupper hvor frustrasjonen ellers oftest finner utløp i tilbaketrekking eller vold. Ytringsfrihet og stemmerett er nødvendige, men ikke tilstrekkelige, vilkår for å bli hørt og respektert. Det tok et århundre før bønder, husmenn, arbeidere og til sist kvinnene fikk delta. Og hvis jeg skal anbefale bare to bøker til å forstå nyere norsk historie, så ville jeg valgt Rune Slagstads «De nasjonale strateger», og Anders Johansens «Komme til orde – politisk kommunikasjon 1814-1913». Begge er djerve og perspektivrike forsøk på å «tenke med historien». Fremstillingen er kortfattet og presis, og gir mange impulser til refleksjon. Det er formidlingskunst av beste merke. Anders Johansens bok er en stor begivenhet i landets intellektuelle historie. Den fortjener all oppmerksomhet den kan få.