Først publisert i Norsk Landbruk nr.1 /2000
Sydenferie - hvem har ikke vært på det ? Ikke jeg. Ikke før det en høst ble Corfu utenfor Hellas for alle penga, og vel så det.
Å sitte i flomålet å se utover havet blir jeg fort forsynt med, men det finnes heldigvis andre ting å bedrive tiden med enn å ligge avsvimt på en solseng. En kan f.eks leie sykler og trille svalt forbi oliventrærne som står i skråningen over oss. Kanskje i et ettertenksomt øyeblikk forestille seg arbeidet som ligger bak de vakre terrassene av stein mellom dem. Hver og en av dem lagt opp for hånd, og uten svalende skygge fra trærne. Det må være mer enn 40 år siden, for så lang tid tar det før en kan høste de første fruktene av et oliventre. Hva tenker de svartkledde gamle konene som ser denne dagdrivergjengen suse forbi ? Kanskje tenker de omtrent slik vi gjorde, den gang vi stod og hesjet og så en og annen turist putre forbi i folkevogna si. Noen tok til og med fram et pledd og la seg til i sola, og det midt på blanke formiddagen ! Det er noen som har det, tenkte vi. Sånne folk !
Nå er vi blitt sånne folk. Det er uvant, selv om vi jo egentlig har vært det i mange år.
Alle folk interesserer meg, preget som de er av sine ulike erfaringer. Hotellet vi bodde på hadde gjester fra mange land, de hilser blidt på hverandre og det er lett å komme i snakk. En engelskmann med ravnsvart guttelugg forteller meg at han møtte til sesjon tre dager før utbruddet av 2. verdenskrig. En tysker jeg møtte i sommer, svarer jeg, var også vernepliktig ved krigsutbruddet. Han tilhørte en årgang som en etter krigen måtte søke med lupe etter. Dere hadde begge griseflaks som overlevde disse årene ? Oh yes, kommer det med engelsk understatement, jeg har alltid hevdet at det skyldes mitt vanskelige tjenestenummer; det var umulig å skrive det korrekt på en granat eller patron, - so I'm still here, you know. Ja, nå er de her, mange av de gamle krigerne. Hva tenker de, der de høflig smilende sitter benket rundt bassengkanten eller ved frokostbordet ? "Sånne folk !" kanskje, eller: "hvorfor skjøt vi på hverandre ?"
I bassenget spilles vannpolo under entusiastisk ledelse av en ung mann som veksler mellom engelsk og tysk. Om kvelden blir vi sittende å snakke sammen over et glass øl. En engelskmann, en svært provinsiell men bereist heimføding på min alder, hevder med ettertrykk at franskmenn er noen særlinger, at det ikke lenger var noen riktige engelskmenn igjen i London, bare innvandrere, og at tyskerne var noen merkelige folk. De er ikke høflige, bare se her sier han, og viser stolt fram et skrubbsår som en tysk motspiller hadde gitt ham under vannpoloen. Bestefaren min ble drept av tyskerne, lyder det endelige argument. "I hate them !".
- Men hva sier du om meg da, spør han som ledet den fredelige kappestriden i bassenget. Jeg er serber. Jeg hadde bare to uker igjen fra å være ferdig utdannet bygningsingeniør da krigen startet. Og vi vet alle hvem sin skyld det var at den brøt ut. En spent stillhet brer seg, og han fortsetter. Det var en stående vits i Beograd da jeg reiste derfra: "I Argentina valgte folket demokratiet, hæren griper inn og innsetter en diktator - i Serbia velger folket en diktator til å sette inn hæren mot folket". Vi valgte krigen, sukket han. Men vi kan ikke fordømme alle Serbere, likevel.
Men hva tror du om framtiden, spør jeg. For Serbia ? - for Serbia er det ingen framtid. En politimann med tre ukers utdannelse tjener mer enn en lege. Postfunksjonærer tjener også godt, for de "kontrollerer" utbetalingene. There is no future for me in Serbia. Jeg har bodd i Tyskland i 10 år. Der finnes det, som i alle land, bra folk og dårlige folk. Men Serbia er for meg blitt et veldig fjernt land som ligger få kilometer herfra.
Ettertenksomt vandrer jeg tilbake til hotellværelset. Jeg bebreider ham ikke, hadde sikkert også valgt eksilet under slike forhold. Men du verden som Jugoslavia og alle land trenger nettopp "sånne folk" som ham. Noen ganger virker vår fredelige sameksistens like skjør som hud. Et lite risp kan sette voldsomme følelser i sving. Jeg vet ikke om man blir stort klokere av å se andre land og kulturer. Det kommer helt an på hvilke øyne som ser.
Ivar Bakke
