Frihetskampen i Islam er
ikke over, den har knapt begynt. Men Sylo Tarakus bok om den gir både en
opplysende gjennomgang av dens ulike stridstema og møter med noen av dem som står midt i
striden. Den behandler også et tilbakevendende dilemma for all religionskritikk som ikke ønsker å demonisere, men å integrere:
«Noen ganger ville det jo
være nødvendig med konfrontasjon. Hvordan kan venstresiden kombinere respekt og
omsorg for muslimer med hard kritikk av illiberale verdier og praksiser?
Hvordan kan vi konfrontere problemene på en ærlig måte, uten å bygge opp under
en identitetspolitikk som får muslimer til å føle at de er under angrep fra
alle kanter?»
Fordi dette handler om mennesker vi ønsker skal føle tilhørighet til et nasjonalt fellesskap. Det er et av flere
vanskelige dilemma som Sylo utforsker i sin bok, som består av fire
deler. Først en lettlest og i beste forstand journalistisk formidling av islams
historie – et felt de fleste av oss trygt kan lese oss litt opp på, nå som såpass
mange av våre landsmenn kommer fra denne kulturkretsen.
Andre del, som omhandler noen
av de ulike utgavene av islam, går rett inn i minefeltet av aktuelle tema hvor
de [skrift] lærde strides. Sylo har gjort et stort research-arbeid og gjengir mange
ulike stemmer som kaster lys over ansatser til en tekstkritisk og
historiserende formidling av koranens hellige tekster. En lignende teologisk
prosess som den kristendommen har gjennomgått i vårt land, hvor «de liberale er
på generell basis i førersetet. Det interessante er å finne ut hvordan dette
har skjedd.»
Stilen er personlig og muntlig
i formen, ofte får vi et gløtt av de ulike menneskeskjebnene som skjuler seg
bak et modig engasjement for teologiske posisjoner som forsøker å
gjøre islam kompatibel med ideen om universelle menneskerettigheter. Møtene med disse menneskeskjebnene fra mange land er ofte ganske rystende lesning, da det å avvike fra den islamske ortodoksien mange
steder i regelen er forbundet med fare for liv og helse. Men det finnes altså
ansatser til mangfold, selv om slikt ofte fremkaller eksistensiell panikk hos
religiøse ledere og devote troende som frykter for at deres moralske univers dermed kan falle fra hverandre.
Sylo tar oss også med i det norske moske-landskapet. Det er en kritisk
gjennomgang som virker presis, informert og ikke-polemisk. Jeg har ikke
kunnskaper til å bedømme om mitt inntrykk er riktig, og noen har sikkert allerede blåst i dommerfløyta og bebreidet meg for å i det hel tatt ha skrive om feltet. Teologer og akademikere hegner gjerne om sine merkesteiner. Men er det noen vits for ikke-troende å blande seg inn i hva teologene sysler med?
«Mange sekulære muslimer
ser ikke noe behov for å gi de gamle teologiske maktsentrene for stor
autoritet. De ønsker å løfte blikket, identifisere problemet og si høyt og
tydelig at noen ting bare må fikses. I dag har jeg kommet på bedre tanker, og
ser mer nyansert på det. Vi må ha de lærde med på laget, som pådrivere for
åpnere diskusjoner og gode løsninger. Det kan riktignok ikke være alt, men det
er et viktig bidrag i kampen for mer frihet og kritisk tenkning i muslimske
miljøer. [..] - den teologiske islam-diskusjonen her hjemme kan bli bedre
uavhengig av hva som skjer i den muslimske verden. Det er en diskusjon som må
stimuleres og understøttes av forskning og utdanning. Skal muslimer og islam
bli en mer naturlig del av vestlige samfunn, må vi ha en institusjonalisering
av islam i Europa.»
Veldig mange eks-troende mister
helt interessen for det de i ettertid ser på som en eksistensiell blindgate. De
er ikke interesserte i en light-utgave eller kultur-versjon av det religiøse angstgrepet
de kanskje har brukt år på å vikle seg ut av. Men religion er for de troende også en viktig sosial
størrelse som skaper identitet og tilhørighet. For mange er prisen å betale
for å avvike fra lydighetens vei rett og slett for høy. Sosial utstøtelse,
ensomhet, lojalitet overfor mennesker en er glad i (og som en bringer vanære over) er fenomen som varer lenge etter at lojaliteten overfor trossetninger er fordunstet.
Hvordan skape et rom hvor også slike mennesker kan føle seg hjemme?
Shahram Shaygani, som
stiftet organisasjonen Senter for Sekulær Integrering tok tvilen med seg, men
beholdt den sterke muslimske identiteten.
«Islam er mye større enn Koranen og
troen. For meg er islam kultur, kunst, identitet, folk, lidelse, historie og
mennesker jeg er glad i». [..] «Jeg meldte meg ut av troen i 1990, men jeg har
aldri meldt meg ut av kulturen». «Jeg kaller meg fortsatt muslim og mener det
må være rom for å være ateistisk muslim. Freud var en erkeateist. En prest
spurte han om han var jøde, han sa at han var en gudløs jøde.»
Mange kristne og ateister
har gjort seg lystige over Dagbladets posisjon, hvor man er mot prester men for
kvinnelige prester. Men det er kanskje ikke så selvmotsigende ved nærmere
ettertanke. En gjør klokt i skjønne at religion i ulike former neppe er noe som
forsvinner etter et par generasjoner med utdanning og opplysning. Men det gjør
en enorm forskjell for hele samfunnet og de troende selv hvilke former religionen
tar.
Forfatterens
fortellerstemme inngir troverdighet og vitner om dømmekraft, det virker
plausibelt og nyansert der han geleider oss gjennom det
ene minefeltet etter det andre. Formen kan minne litt om Jahn Otto Johansens
formidling av russisk politikk og historie under den kalde krigen. Men en
sjelden gang glimter Sylo til med litt lidenskap, og det skjer når han
kommenterer en venstreside som ofte har møtt minoritets-dissidenters
ensomme kamp med stor berøringsangst og frykt for å si noe som kan bidra til
hat mot muslimer:
«Enkelte aktivister kunne
med fordel vært litt mer presise og nyanserte i sine kommentarer rundt
islamrelaterte temaer, men stigmatiserende og mistenkeliggjørende retorikk fra
akademisk hold, og fra andre som man kunne forventet å ha som støttespillere,
er samtidig urimelig og svært demotiverende. Det mest absurde er å bli satt i
bås med muslimhatere når man selv har muslimsk bakgrunn og muslimsk familie.
Dissidenter fra muslimske land som har sett homofile bli hengt i Iran, kvinner
bli steinet i Afghanistan eller selv har blitt fengslet for en karikatur i
Bangladesh, vil ha seg frabedt at vestlige liberalere, som har tilnærmet null
kunnskap om islam og den muslimske verden, skal fortelle dem hva som er
rasjonell og irrasjonell frykt for islam.»
For et ungt, troende menneske
på jakt etter et holdepunkt i tilværelsen er det avgjørende hvordan en blir
møtt. Blir ens egne forsøk på å finne fotfeste tatt på alvor kan en i sin tur
lytte til dem som viser denne grunnleggende anerkjennelsen, selv om deres
posisjon i lengden kan underminere det en selv tror på. I know for a fact.
Sylo viser denne respekten overfor
troende muslimer, selv om han nå etter sin avsluttede vandring på lydighetens vei selv tilhører de frafalne
– en gruppe som mange troende muslimer mener ikke har livets rett, bokstavelig
talt. Islams forhold til apostasi, de som «faller fra» og mister sin tro, er
bedrøvelig.
«I 2013-rapporten The
World’s Muslims: Religion, Politics and Society fremgår det at hele 88 prosent
av egyptere og 62 prosent av pakistanere mener at riktig reaksjon for apostasi,
er dødsstraff. Flertallet av muslimer i Malaysia, Jordan og palestinske områder
mener det samme.
[..]
«Motstanden mot å
tillate apostasi ble dokumentert blant ledere også i norske moskeer i Olav
Elgvins masteroppgave fra 2011. Elgvin intervjuet 14 ledere og imamer i 8 av de
10 største moskeene i Norge. Mange av dem mente at apostater – i et islamsk
land – burde drepes, fengsles eller bli tvunget til å forlate landet. Dette til
tross for at Islamsk Råd Norge, som disse moskeene var medlem av, allerede i
2007 underskrev en erklæring som la vekt på retten til å fritt forkaste eller
velge sin tro.»
Dette er et av temaene i
den tredje delen av boka, som tar for seg ulike frontavsnitt i den pågående
kampen for å bringe islam i harmoni med menneskerettighetene. Den tar for seg
forholdet til ytringsfrihet, likestilling, hijabtvang og retten til å være
homofil.
Her har det tross alt skjedd mye
oppløftende i Norge. Men det er en tornefull og ensom vei de har gått, de
modige pionerne som Sylo presenterer oss for.
Det hører til bokens kvaliteter at
den gjør disse menneskenes vanskelige valg og personlige offer til noe som påkaller
vår umiddelbare solidaritet og støtte. Jeg vet ikke hva de skulle være laget av som forblir uberørt av deres kamp etter å ha lest denne boken. Dette er ord som beveger, og en grunn er at forfatteren avstår fra å kjøre egne reaksjoner i forgrunnen, men stoler på leserens egen dømmekraft. «En skal ikke
skrive ‘fy fanden’ men få leseren til å tenke fy fanden», for å sitere Carl J.
Hambro.
Bokas fjerde og siste del, «Veien
fremover», drøfter hvordan vi kan lykkes i å integrere troende muslimer i et
sekulært samfunn som det norske. Selve problemstillingen er aldeles haram for enkelte
av de mest forutsigbare kommissærene venstresiden, ettersom man dermed har signalisert
at innvandring fra land der religionen har en ganske annen maktposisjon enn i
det norske sekulariserte samfunnet faktisk er et problem vi bør håndtere og debattere, og ikke fortie av frykt for å bli omfavnet av ideologiske lommetyver.
Den kampen
Sylo skildrer og selv er en viktig stemme i, er ikke motivert ut fra noe ønske
om å demonisere troende muslimer, men er båret opp av en større lojalitet til enkeltmennesker
enn til kultur og religion i de tilfellene der en må velge.
Til sist et litt lengre
sitat som både gir et godt bilde på Sylos prosastil, som jeg synes er reflektert
og nøktern, og som gir en presis oppsummering av vilkårene for en opplyst
offentlig samtale om de tema boken behandler.:
«Det å ta radikal islam på
alvor kan oppfattes som at man gir ytre høyre rett når det gjelder bekymringer
knyttet til utviklingen i flerkulturelle samfunn. Når interne kritikere i
muslimske miljøer påpeker negative forhold, kan det oppfattes som et bidrag til
å bekrefte ytre høyres narrativ om integreringsproblemer. Slik blir det
naturlig at sekulære muslimer møter mer forståelse fra – og i noen sammenhenger
sågar blir omfavnet av – ytre høyre. Når konservative muslimer kritiserer storsamfunnet
for rasisme eller «islamofobi» og Vesten for en imperialistisk
utenrikspolitikk, så er de med på å bekrefte venstresidens narrativ.
Dermed blir det naturlig at
de omfavnes av venstresiden, til tross for at de står svært langt unna
hverandre i verdispørsmål om likestilling, homofili, ytringsfrihet, ateisme og
så videre. Den viktigste grunnen til at både sekulære og konservative muslimer
føler seg mest hjemme på venstresiden, tror jeg er minoritetsidentiteten. Man
ser på venstresidepartier som mest minoritetsvennlige og føler seg trygge på
dem - og det ofte med god grunn. Selv om sekulære muslimer kan få applaus fra
ytre høyre når de kritiserer islam, kan de fortsatt kjenne hvordan skepsisen
mot minoriteter som sådan rammer også dem.
De forstår at det ikke alltid er omsorgen for de enkeltstående, frihetssøkende muslimene som ligger bak solidariteten, og at det ofte også handler om å vinne kampen om fortellingen om innvandring og integrasjon mer enn om å kjempe for liberale verdiposisjoner. For de mest ytterliggående på høyresiden er ikke progressive muslimer gode nok, heller. De vil si at islam aldri kan reformeres, og de vil se på alle muslimer som fremmede. Denne situasjonen utgjør et dilemma for sekulære muslimer. Skal de tone ned sin kritikk og sine frihetskamper for å ta hensyn til kulturkrigen mellom venstresiden og høyresiden? Eller skal de bare konsentrere seg om sine kamper uten å bry seg om hvilken politisk fløy som vil tjene mest på det?
Da jeg snakket med lederen for Ex-Muslims of Norway, Cemal Yucel Knudsen, sa han at man måtte si sannheten hele tiden og ikke bry seg om hva som til enhver tid var politisk korrekt. Det å ikke bry seg om politisk korrekthet er jeg enig i, men jeg mener man må velge sine allierte med omhu.
De forstår at det ikke alltid er omsorgen for de enkeltstående, frihetssøkende muslimene som ligger bak solidariteten, og at det ofte også handler om å vinne kampen om fortellingen om innvandring og integrasjon mer enn om å kjempe for liberale verdiposisjoner. For de mest ytterliggående på høyresiden er ikke progressive muslimer gode nok, heller. De vil si at islam aldri kan reformeres, og de vil se på alle muslimer som fremmede. Denne situasjonen utgjør et dilemma for sekulære muslimer. Skal de tone ned sin kritikk og sine frihetskamper for å ta hensyn til kulturkrigen mellom venstresiden og høyresiden? Eller skal de bare konsentrere seg om sine kamper uten å bry seg om hvilken politisk fløy som vil tjene mest på det?
Da jeg snakket med lederen for Ex-Muslims of Norway, Cemal Yucel Knudsen, sa han at man måtte si sannheten hele tiden og ikke bry seg om hva som til enhver tid var politisk korrekt. Det å ikke bry seg om politisk korrekthet er jeg enig i, men jeg mener man må velge sine allierte med omhu.
Jeg har i flere sammenhenger advart sekulære muslimer mot å stole for mye på sine «venner» på ytterste høyre. Jeg har ment at de som kanskje kan fremstå som støttespillere neppe ville nølt ett sekund med å deportere oss og våre familier ut av Norge fordi vi har muslimsk bakgrunn. Dessuten gjør den alarmistiske og til dels konspiratoriske islamkritikken deres det vanskeligere for oss andre å drive frihetskamp. Når muslimer utsettes for mistenkeliggjøring hele tiden og må forsvare seg, så har de ikke lenger overskudd til å drive med selvkritikk. Det blir enklere å bare søke tilflukt i offerrollen og ignorere all kritikk, også den saklige og seriøse.»