Keep it as a memory.

      
                                                   

Foto: Elisabeth Devik

  Akterspeilet på hurtigruteskipet «Finnmarken» er buet. Skipet har ikke den strykejernaktige fasongen som de andre båtene har. Det gir en flott panorama-virkning som gjør at den bakerste delen av spisesalen alltid er ekstra ettertraktet hos gjestene. Ofte er det vanskelig å få ryddet mellom første og andre bordsetning. Eller å få de siste ut.  Folk hadde ikke lyst til å gå. Når solen bader i havflaten utenfor, kaster gjenskinnet et magisk flakkende lys over spisesalen. Shimmering, warm and bright. Man har tid til å snakke over et godt måltid med godt drikke til. De tørste skal bli de siste. Jeg skjønner godt at de gjerne ble sittende.

Her jeg nå sitter og skriver, glitrer solen i strågul hvitvin, og på havna speiler nordlandssommerens evige dag seg i vannet. Travle servitører svinser frem og tilbake mellom folk som prater og ler. Noen er ferske i faget, en servitør mister en kniv like foran føttene mine, den var vel ikke stukket forskriftsmessig inn på skrå under gaffelen som holdes fast av venstre tommelfinger. Jeg smiler avvæpnende mot henne i det en kollega plukker opp kniven og legger den på plass så hun kan løpe videre med sin last. Been there. Det var ikke helt enkelt å gå fra å servere kyr på et fórbrett til å skulle servere bereiste og verdensvante turister på hurtigruta. Selv om enkelte koldtbuffet-seanser kunne gi assosiasjoner til stripebeiting med NRF-kyr, var det lite av yrkeserfaring for en ex-bonde å falle tilbake på. Knigges rettledning i etikette hørte ikke med til min grunnutdanndannelse, for å si det sånn. 

Etter hvert skjønte jeg jo at mange av passasjerene heller ikke var så verdensvante. Ganske mange av dem var pensjonister med voksne barn som hadde spandert på dem en reise som foreldrene nok ofte hadde snakket om, men aldri hadde hatt råd eller anledning til. Nach Norwegen. Vårt (svin)dyre fedreland. «Er det ikke rart å tenke på at vi så å si utgjør deres siste ønske?», kommenterte en svensk kollega. En får ikke færre, men flere fordommer av å jobbe på hurtigruten.Det er de en navigerer etter for å bedømme publikum raskt og korrekt via blikkdiagnose, slik at en kan velge riktig språk og samtaleemne. 

Ja jeg beklager så meget,  kunne en passasjer si i et forpint tonefall i det man ryddet bordet klar for desserten, men jeg klarte ikke å spise opp alt. Es tut mir leid. Det var en ytring jeg ofte hørte på tysk, men aldri på engelsk. I Tyskland var det i følge engelske rapporter 80 % av befolkningen som var direkte underernærte i 1946. Den generasjonen fikk et forhold til mat som gjorde lunsjbordene visuelt gjenkjennelige som tyske for en norsk kelner, 60 år senere. Hos deres jevnaldrende som kom fra «the land of plenty» så det gjerne annerledes ut. Jeg lurer på om det oppfattes som pinlig kjipt i USA å spise opp alt en har på tallerkenen, selv om maten visstnok smakte awesome, lovely & delicious? Slike lunsjbord var gjerne katastrofeområder. De skjeve Pisa-tårnene bestående av tallerkener med halve porsjoner og bestikk som pekte i alle retninger... det var nok sikkert godt ment alt sammen. Men en kan ikke bære slikt to meter uten å miste noe på gulvet. Når en begynner som kelner er jo det meste flaut, og å demontere et slikt tårn tar både tid og plass. Så i begynnelsen forsøkte en kanskje å ta med seg hele tjofaderuttan mellom sjimpansearmene. Med vekslende hell, kan man si.

Merker at jeg sitter og smiler mens jeg skriver. Med det samme fårete smilet som moren min i sin tid irriterte vettet av meg med å sette opp. Med øynene ufokusert.  Off guard. En tenåring må jo passe på foreldrene sine så de ikke dummer seg ut. Jeg sitter her og smiler til servitørene, som om vi var medsammensvorne. De er så vakre og unge, og jeg er blitt en gammel mann. Men jeg smiler til dem, reassuringly. 

   

                  

Jeg minnes en amerikansk pensjonist som så på meg med vennlige, kloke øyne. Hun så at jeg var  fersk i faget og at jeg var fortvilelsen nær over min egen opptreden på denne merkelige scenen hvor jeg liksom skulle agere servitør, og hvor jo alle måtte se at det hele var en bløff fra min side, gjennomført med fortvilelsens mot. Det var første reis og jeg måtte klare det, det var leideren ut av det yrkes-hjørnet jeg hadde malt meg inn i. Hun vinket meg til seg og sa omentrent som følger: Listen up my friend.. Joda, jeg ser at du er fersk i faget. Men du må ikke miste motet. Jeg har selv skiftet karriere tre ganger i mitt liv. Det er ikke lett, men det går. Dette her det fikser du. Du kommer til å bli en flink servitør, det kan jeg se. Du liker folk. Se her, nå vil jeg gjerne gi deg denne som en oppmuntring. Det er kanskje den første driksen du mottar. Keep it as a memory. Så trykket hun et pengestykke i hånden min. Jeg takket og bukket og fortet meg ut i «stashen» med tallerkenene. Det var ingen kolleger der, og jeg kunne i ro og mak tørke bort en tåre som ingen måtte se. Jeg er et sentimentalt, gammelt fjolls. Caught off guard. 

Jeg ser de travle servitørene og smiler til dem. De er så unge og vakre, uten å vite om det selv, uten å kynisk bruke det. Og jeg ønsker dem av hjertet alle gode ting. Jeg vil bli en slik pensjonist før jeg dør, en sånn som servitørene pleide å snakke om på hurtigruta. «Han er så søt», kunne de vakre unge jentene si, og mente den gamle pensjonisten på lugar 318 med pipestemme og kulemage. Fordi han så dem og spurte av oppriktig interesse hvordan de hadde det. Om de fikk tid til pauser innimellom all springingen. Han var søt fordi han ikke var en gammel «snusk-gubbe», men en vennlig mann som betrodde dem at de minnet ham om hans døtre slik de så ut for noen år tilbake. Jeg trykker herved alle servitører min virtuelle mynt i handa og ønsker dem lykke til. Keep it as a memory.   

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Et ideologisk likskue.

Venstreekstremisme - ideer og bevegelser.

Dreyer 2013


Å skulle slå fast at kommunismen faktisk ikke er bra som idé en gang, og at sammenhengen mellom ideologi og historisk praksis er like ubønnhørlig som i nazismens tilfelle, det er blitt en «no-brainer» for de fleste i dag. Det samme gjelder innsikten i at rettsstat og ytringsfrihet er en helt nødvendige, om enn utilstrekkelige betingelser for en vellykket kamp mot sosial urett. Mange i min generasjon har brukt mye tid, lesning og energi på å begrunne disse enkle insiktene, for seg selv og for andre. Berget som fødte en mus, vil noen kanskje si. Oppleves slike spørsmål som relevante for den nye generasjon som begynte å interessere seg for politikk etter murens fall? Eller hører de bare med et halvt øre på våre feltmanøvrer og repetisjonsøvelser fra 70-tallet? Er de ikke en gang interessert i å høre resultatet fra dommerpanelet?

En ny antologi om venstreekstremisme er kommet ut. Hent popcorn. Noen følger med på britisk fotball, andre på ideologiske ligamesterskap. Jeg heier på Hagtvet-laget. Men det aner meg hva enkelte tenker om en bok de i hvert fall ikke skal lese: Enda en artikkelsamling bestående av løsrevne sitater servert i en illeluktende lake av småskåren snusfornuft, skinnhellig moralisme og billig etterpåklokskap - tenker noen. Det er nok fortsatt mange 68-ere som i hvert fall sier de er stolte av sin fortid og sitt politiske engasjement. Noen sukker over dagens iskalde høyrevind og tidens manglende anerkjennelse av deres varme hjerter og gode hensikter, den gang.

Det er noe psykologisk forståelig ved den sårede og forvirrede reaksjonen fra en generasjon som ikke føler seg riktig sett og forstått av sine utakknemlige og enøyde kritikere. «Jo, men det var bare sånn man tenkte den gangen!» sier man, og legger plutselig merke til at nå høres jeg ut som min egen mor. Tidsånd er som en usynlig gass som preger vår forståelse av verden, hva vi får øye på og oppfatter som viktig i de formende år av våre liv. Men den er flyktig og inngår i stadig nye forbindelser. En kan ta vare på rekvisitter fra forna dar, men tidsånden er umulig å holde fast. Derfor blir det litt slik som Terje Nilsen synger om Mjelde: «Du må ha vært der for å kunne forstå». Men selv for mange av dem som var der blir det med tiden vanskelig å forstå hvordan en kunne svelge så mye plump retorikk. Uansett blir det i lengden både fåfengt og latterlig å stå til anklene i en haug med glasskår og med patos snakke om hvordan en i årevis oppriktig mente det var funklende diamanter. «Det vi finner, er øvelser i opprettholdelse av selvrespekt», skriver Bernt Hagtvet. I det minste skal man ha seg frabedt den frekke og ironiske tonen. Man er da et godt menneske. [1]

«Jeg ser med den aller største forståelse på den eksistensielle og politiske fortvilelse og kompromissløshet som i sin tid ledet så mange av de beste av min generasjon inn i den politiske og menneskelige katastrofe som partiet AKP(m-l) etter mitt syn representerer. Og jeg er helt overbevist om, at de som greier å fri seg fra denne katastrofe med sin menneskelighet i behold, i årene fremover vil ha meget mere å gi oss, enn alle dem som trivdes så vel i denne vanskelige tid at det fant enhver sterk beslutning overflødig.» Slik svarte Kaj Skagen da Rune Slagstad hevdet at Skagen i «Bazarovs barn» i mangt delte AKPernes manikeiske verdensbilde.[2]

Sånn, da har vi med stor inderlighet fått etablert at de som blir gjenstand for bokas kritikk i alle fall scorer høyt på den tradisjonsrike norske sinnelagsetikk-skalaen for ekte moralsk engasjement, vantrivsel over forjævliseringa, samt «sunt» opprør mot avsindige misforhold. På tide å slippe til noen av bokas mer eller mindre veltilpassede forfattere «i denne vanskelige tid».

Øystein Sørensen

Hva er venstreekstremisme? Øystein Sørensen innleder med å slå fast at det ikke er kriminelt per se å ønske seg en helt annen type samfunn. Men til de grupper som forkaster dagens forhandlings-demokrati, som mener det er nødvendig med en radial omveltning og som samtidig hevder de vil avstå fra vold spør han: «På hvilket grunnlag vil dere avstå fra vold? Under hvilke betingelser er dere villige til å bruke vold for å oppnå det dere ønsker? Og hvilke virkemidler vil dere ta i bruk overfor motstanderne når og hvis dere kommer til makten?»

Disse spørsmålene ga jo etter hvert partiet AKP veldig klare svar på, noe som blir grundig dokumentert i flere av bokas kapitler (mens reste-torget Rødt er noe mer unnvikende). De som planlegger å ødelegge trivelige familieselskap med utrivelige sitat er herved tipset. Men uansett hvor massiv denne dokumentasjonen måtte bli, det vil alltid finnes en rest av «true believers» som i likhet med Dag Solstad proklamerer at de ikke angrer noen ting. I likhet med den nå utdødde kretsen rundt «Folk og land» har disse folkene et helt liv å forsvare. Den vanligste taktikken er å benekte omfanget av terroren en støttet – samtidig som man i siste instans forsvarer den som nødvendig. Å skulle ta inn over seg at en har viet store deler av sitt liv i tjeneste for en ideologi som er like forbrytersk som den er storslagen, det blir for mye sannhet å ta inn på en gang. For den harde «in denial»-kjerne er det vel bare biologien som en gang sier stopp for de fornærmede forsvarstalene. Men de fleste har faktisk skjønt tegninga, de har i likhet med HitlerJugend-generasjonen i Tyskland for lengst mistet sin politiske barnetro.

«I Norge pr. 2013 er venstreekstremismen så godt som fraværende. Det er andre former for politisk og ideologisk ekstremisme som dominerer, og de har også sine respektive omland, sine fellow-travellers som er villige til å forstå, å unnskylde, å bagatellisere», skriver Sørensen. Men kunnskapen om venstreekstremismen, inneholder den overførbare, aktuelle lærdommer også? Det vokser opp en generasjon som ikke har noen investerte aksjer i gårsdagens ideologiske og historiske konkursbo. De kan kanskje lese boka litt mer distansert, slik man leser en historiebok om vår nære fortid. Hjelper den oss å trenge inn i de troendes sinn, gjenkjenne den politiske manikeismen, et «mind set» som gjør folk uimottakelige for korrigerende inntrykk?
Arthur Koestler – en ex-kommunist  som i likhet med vennen

A.Koestler

George Orwell betød mye for å avfortrylle kommunismen etter krigen – snakket om ideologiens lukkede system som kunne parere enhver innvending og diskvalifisere enhver kritikk:«Det skaper en skolastisk, talmudisk, hårkløvende art av klokskap som ikke beskytter vedkommende det minste mot å begå de plumpeste tåpeligheter. Mennesker med denne mentaliteten finnes særlig ofte innen intelligentsiaen. Jeg bruker å kalle dem «kloke idioter» - et uttrykk som jeg ikke betrakter som fornærmelig, fordi jeg selv var en av dem.» [3]

Bernt Hagtvet, Bjørn Westlie, Hans Petter Sjøli og Lars Gule dokumenterer AKPs totalitære trekk og leverer flere tolkningsnøkler til å forstå deres lukkede univers. Særlig hadde jeg glede av essayet til Bjørn Westlie, en av dem som var med på å grunnlegge avisa Klassekampen. Det gir en særegen innsikt for oss som ikke tilhørte de ca. 20 000 som en eller annen gang var i personlig kontakt med «rørsla».

«Når det kom til stykket, var det AKPs romantiske tro på at man kunne få arbeiderklassen over til sin side som avgjorde at AKP-ere ikke gikk lenger på den ekstremistiske veien. Terrorisme ble definert som skadelig for den store saken, nemlig å vinne arbeiderklassen.» skriver Westlie. Slik gikk det jo ikke i Tyskland.


Nik. Brandal gir et interessant utsyn over bl.a. den tyske venstreekstremismen og utviklingen i retning av terror.

Nik. Brandal 

Terrorhandlingene tvang fram en polarisering og selvbesinnelse på den delen av tysk venstreside som i utgangspunktet hadde ligget meget tett opp mot RAFs ideologi. Retorikken handlet der som i Norge om at provokative handlinger skulle «avkle» demokratiene deres liberale ferniss, og «avsløre» dem som i bunn og grunn fascistiske. Dag Einar Thorsens glimrende essay dekker samme tema, og han anfører dessuten som et moment at prominente eks-nazister i ledende stillinger i Italia og Tyskland kunne gi slike forestillinger en viss resonans. Brandal hevder at forskjellen mellom Norge og de landene som fikk venstre-terrorisme «var hovedsakeleg ein konsekvens av styrken i represjonane undomsopprørarane vart møtte med, saman med reine slumpar. I statar der voldsmakta møtte protestar med grov vald og endåtil drap, slik ein såg i Tyskland, Italia og USA, endte ein opp med terrorisme». 

Bernt Hagtvet gir et fyldig og mangesidig bidrag til forståelse i sitt essay. Han siterer bl.a. Orwell, som hevdet at hele venstresidens ideologi «vitenskapelig eller utopisk ble utviklet av folk som ikke hadde noen umiddelbar utsikt til å få makt», noe som bidro til uvitenhet og illusjoner. Frykten for å grise til hendene gjennom kompromisser i dagsaktuell politikk var omvendt proporsjonal med viljen til forbeholdsløst å støtte det godes representanter i fjerne land. For noen fikk politikken spille en eksistensiell meningsbærende rolle den umulig kan innfri. Da får den politiske retorikken mer preg av personlige trosvitnesbyrd enn konkrete pragmatiske løsningsforslag til dagsaktuelle tema.


    Bård Larsen

En skal heller ikke glemme at mangt av det som vi i dag med rette oppfatter som ekstremt, den gang var aksepterte forestillinger langt inn i det politiske sentrum. En kan si at historien i dag gjentar seg med en ironisk geip: De som på 70-tallet rotet i skittentøyet fra mellomkrigstidens borgerpresse fant at det sannelig ikke bare var NS som hadde vært begeistret for Hitler. I dag må flere av dem selv tåle at arrige akademikere går gjennom «Ny Tid» og «Kontrast»s spalter. Og har du sett så mye rart en finner hvis en først leter.

Regjerende kretsmester i denne sportsgrenen heter Bård Larsen, og hans bidrag er en lett polemisk muckraking-journalistikk på området. Teksten kan nok avstedkomme et par sprengte blodkar hos gamle SVere.


Da Andrej Sakharov fikk Nobels fredspris i 1975, omtalte Jan

Andrej Sakharov 

 Otto Hauge ham i Ny Tid som «en ekte reaksjonær». Hauge mente det måtte være naturlig for sosialister å «anse utdelingen som latterlig». Det får meg til å tenke på Aftenposten, som i 1936 mente at nobelkomiteen hadde blamert seg kraftig ved å gi fredsprisen til Carl von Ossietzky. Avisen mente at den umodne avgjørelsen – som forhåpentligvis ikke ville bli oppfattet som noen «protest mot den tyske statsform» - måtte man «overlate til smilet». Smilet sitter liksom litt fast i begge tilfellene.

Bård Larsen siterer også fra Nils Johan Ringdals verk om Den norske forfatterforening: «Fengslingen av Aleksandr Solzjenitsyn kom opp ved to anledninger, første gang fremmet av Brett Borgen og Arne Falk i 1973. I styret var det på det tidspunkt enighet om ikke å gjøre noe, fordi en støtteresolusjon til Solzjenitsyn ville kunne tas til inntekt for en generell antikommunisme.» Ja nei det skulle tatt seg ut.      Personlig finner jeg at det dette sitatet viser til er helt på høyde med Knut Hamsuns famøse angrep på KZ-fangen

Ossietzky i 1936, og på Aftenpostens raseri over at forfatterforeningen den gang mannet seg opp til å protestere mot Hamsun, noe avisen beskrev som at forfatterne hadde latt seg misbruke «i det hjemlige nazi-hats tjeneste». 

 
Men slik var altså stemningen på 70-tallet, en slags rep-øvelse på mellomkrigstidens steile fronter. Polarisert og med et strategisk og instrumentelt forhold til moralske prinsipp.                                                           

Dag Solstad uttalte seg også om sin fengslede forfatterkollega: «I et sosialistisk land er det forfatternes plikt å hjelpe til med å bygge sosialismen. Å skrive ting som bryter med klare sosialistiske prinsipper er i strid med folkets interesser. Hvorfor skal folket trykke det som er i klar strid med deres interesser?» [VG 5.2.1972] Nei du sier jammen noe der, Solstad.

Lars Gules essay om ekstremisme og terror anbefales herved til pensumlister innen statsvitenskap – og til de som aldri går trøtt av å minne om Gules fortid på området. Les og lær.

Alexandra Irene Larsens essay om «Venstreradikale og Midtøsten-forskningen» er tidvis noe sveipende og polemisk i formen, men inneholder samtidig mye interessant informasjon og treffende kritikk. Men hun synes ikke å kunne skille mellom advarslene mot en demonisering av troende muslimer og en generelt apologetisk holdning til islamisme. Og en (ateistisk) forfatter som Said får en overfladisk og tendensiøs presentasjon i hennes tekst. Den akademiske dyd å kunne kritisere samtidig som en tilkjenner motparten å ha et par poeng, synes å ligge fjernt fra Larsens naturlige toneleie.

Farhat Tajs essay om dronekrigen mot Taliban bringer fram interessant stoff som jeg tror er nytt for de fleste av oss, bl.a. om hvorfor den pashtunske venstresiden støtter USAs drone-politikk.

John Færseths gjennomgang av venstresidens forhold til anti-semittiske uttalelser er nøktern og saklig. I dette betente feltet er det spesielt viktig å kunne differensiere, å ikke stemple alle kritikere av Israels politikk som anti-semitter. Færseth understreker da også at undersøkelser ikke gir grunnlag for å hevde at jødefiendtlige holdninger «er mer utbredt på venstresiden eller blant personer som støtter palestinerne – snarere tvert imot.» Men politiske sluggere har et instrumentelt forhold til slike fakta, noe kan en bruke mot politiske motstandere, resten kan en glemme. Færseths gjennomgang, derimot, er båret oppe av akademisk integritet og redelighet.

Hans Petter Sjøli tar oss med i AKPs «post mortem» avdeling, «Rødt» og «Tjen folket», samt underskogen av ulike organisasjoner som man helt fram til våre dager med en autistisk utholdenhet har klart å kuppe og ødelegge virksomheten for.



Til sist toner antologien ut med Nina Witoszeks essay om forskjellene på 68-opprøret i henholdsvis Øst- og Vest-Europa. Denne gangen skriver Witoszek ingen tabloide kvikkheter om verdensfjerne nordmenn. Det mest verdifulle ved hennes essay er presentasjonen av noen av stemmene fra den rike humanistiske tradisjon som artikulerte motstanden mot kommunist-diktaturet. Jeg fatter ikke den gjennomgående lave interessen i vesten for denne heroiske kampen som foregikk like utenfor stuedøren vår. Den ble aldri chic, det ble ikke skrevet mange protestsanger og protestopprop. Her var den politiserte arbeidsdelingen nærmest total: Venstresiden tok seg av solidaritetsarbeidet med de forfulgte i Latin-Amerika, høyresiden skrev litt om «de forfulgte i øst». Men denne tradisjonen Witoszek presenterer litt av er så rik og har etterlatt så mye stor og viktig litteratur. Det er på tide å ta den fram igjen, krype ut av vår beskyttede provinsialisme og dens uutholdelige letthet. Lese Michnik, Kolakowski, Kundera, Milosz, Havel og Solzjenitsyn på nytt igjen. Lære våre europeiske nabofolk og deres historie bedre å kjenne. Avtale?

Jeg runder av denne lange bloggposten med et sitat fra Koestlers selvbiografi.

«Når jeg med melankolsk etterpåklokskap spør meg selv hvordan jeg har kunnet leve i årevis i denne mentale transe, finner jeg en viss trøst i at middelalderens skolastikk og aristoteliske eksegese varte i en meget lengre periode og komplett forvirret de beste hjerner på den tid - og at mange, selv i vår tid er enige i den tanke at nitti prosent av deres samtidige er bestemt til et evig super-Auschwitz av deres elskede far i himmelen»[4]


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !



Fotnoter: 

[1] «Til tross for en historisk feiltakelse gjennom sin utopiske illusjon, hadde den marxistisk-kommunistiske bevegelse en storhet. Og den som forblir totalt fremmed for denne storhet har større grunner til selvbebreidelse enn dem som engasjerte seg for bevegelsen.» Ernst Nolte fra «Feindliche Nähe» s.42

[2] I polemikk med Rune Slagstad under Bazarov-debatten, Dagbladet 17.november 1983

[3] Arthur Koestler: «En pil i det blå» s.294

Holy war (on) terror

 

                                     

                              Dick Cheney, USAs forsvarsminister fra 1989-93.                                                                       Visepresident under Bush i perioden 2001-2009.   

En skoleeksamen uten bruk av internett, gjengitt med sine skrivefeil, men spritet opp med noen illustrasjonsfoto.

Stalin, Lenin og Trotskij:

Tre herrer  med rikt ideologisk begrunnelsesliv for terrorens nødvendighet og velsignelser.

     

 

                 

Andre del kan du lese her. Om Algerie og moderne terror.