 |
| Nordlendingen, representert ved en av dem, Peder Fredriksen, min bestefar. |
Et av Edmund Edvardsens sentrale poeng i boka «Nordlendingen» er at «maktbaserte kulturmøter» virker ødeleggende. Boka omhandler en nordnorsk kystforankret kulturs møte med et «kulturelt Norges-pensum», hvor det fra starten av er klart hvem av partene som er oppdragere som bør etterstrebes og kopieres, og hvem som kommer fra «det mindreverdige og laverestående, ikke minst på språkets område»(s.62). Motsetningen Herre/Knekt er den overordnede inndelingen i Edvardsens perspektiv, og det blir et slags tema med variasjoner som gjentas som i en barokk-kantate i bok etter bok. Edvardsens prosa er medrivende, han behersker talekunstens bruk av både etos og patos. Gjennom effektivt bruk av skjønnlitterære virkemidler og personlige anekdoter bibringes leseren et overordnet perspektiv som er sterkt preget av Michel Focaults historieskrivning.
I boka Nordlendingen er rammefortellingen hvordan Herren disiplinerer Knekten gjennom påføring av skam. Utgangspunktet er medisinalberetningene fra Nord-Norge fra siste halvdel av 1800-tallet. Edvardsen er opptatt av «kulturmøtets psykologi», hva som skjer når det nasjonale oppdragelsesprosjekt i skikkelse av lærer, lege eller prest setter allmuens skikker i skammekroken og gir tilsnakk på grunn av fyll, seksuell uorden, urenslighet etc.
Edvardsen påpeker at «det er ikke nordlendingens egen stemme vi hører i legenes beretninger», og setter seg fore å «i noen grad bøte på dette» ved å «sette oss inn i den innfødtes verden slik at det skal være mulig å forstå oppdragernes holdning og gjerninger også derfra» (Edvardsen 1997, s133). Innledningsvis befestes fortellerstemmens etos ved at forfatteren selv i første kapittel skriver seg inn i den lange rekken av nordlendinger som gjennom asymmetriske kulturmøter disiplineres inn i den nasjonale orden via skam, i dette tilfelle på grunn av ens dialekt. Det er presist observert og livaktig formidlet.
Dette er altså programmatisk «historie nedenfra[i]», her fremført i en karnevalistisk stil der det opphøyde blir latterliggjort og den misaktede opphøyes. Nordlendingen som, med en vending fra Focault, alt for ofte «internaliserer herskerforholdet og gjør seg selv til kilde for egen underkuelse» (s.69), tilkjennes nå gjennom Edvardsens mot-skrift endelig heder og verdighet. Edvardsen deler nemlig ikke medisinalberetning-forfatternes forutgående forståelse.
I stedet for å riste bekymret på hodet over allmuens manglende bordskikk, sedelighet, renslighet etc., leser Edvardsen medisinalberetningene som det nasjonale modernitetsprosjektets disiplinering og gleichschaltung, som eksempler på en arrogant og uforstående, monologisk kulturimperialisme. [ii]
Men også Edvardsen kan leses ideologikritisk.[iii] Jeg oppfatter Edvardsens enkle herre/knekt-dikotomi som døv og blind for det mangfold av divergerende oppfatninger som hersket, der mange «innfødte» nordlendinger selv identifiserte seg med og deltok i et moderniseringsprosjekt de oppfattet som et ekte fremskritt.
Edvardsen havner farlig nær en essensialistisk noble savage-fortelling om en kultur som var tilpasset og i harmoni med den nordnorske naturen, før modernitetens agenter trampet inn og, godt hjulpet av lokale medløpere, satte den folkelige fornuft i skammekroken. Når kamp mot lus og skitt avskrives som «øyentjeneri» (s.211) for eliten, er det tydelig at f.eks. sanitetskvinnene ikke teller med som «nordlendingens egen stemme».[iv] Å skulle snakke på vegne av «folkevettets» eller «den innfødtes verden», å liste opp beskrivelser av Amerikas indianere eller nordlendinger som eksempler på samme fenomen, enten det er tale om 1890-tallet eller EU-avstemningen i 1994, blir i min verden en litt for sveipende beskrivelse. Det har mer preg av essensialistisk minnekultur enn edruelig historieformidling. For å sitere historikeren Peter Novick:
Å forstå noe historisk er å være seg bevisst dets kompleksitet, å ha tilstrekkelig upartiskhet til å kunne se det fra ulike perspektiv, å akseptere dets flertydighet, inklusive den moralske flertydighet ved hovedpersonenes motiver og handlinger. Det kollektive minnet forenkler, ser hendelser ut fra et bestemt engasjert perspektiv. Det er utålmodig overfor flertydigheter og reduserer hendelser til mytiske arketyper. Historisk bevissthet vil ut fra sin natur fokusere på hendelsenes historiske korrekthet – at de fant sted den gang og ikke nå, at de vokste ut av omstendigheter som var annerledes enn de som nå er rådende. Minnekulturen vil til forskjell ikke han noen følelse av tidens gang, den fornekter det forgagne ved sitt objekt og insisterer på dets vedvarende nærvær. Typisk vil et kollektivt minne, i alle fall et som tilskrives noen betydning, forståes som å uttrykke en eller annen evig eller essensiell sannhet om en gruppe, vanligvis en tragisk sådan. (Novick 2000) [v]
Å skulle dra paralleller til dagens samfunn ut fra disse kapitlene – som oppgaven ber oss om å gjøre – synes jeg blir veldig vanskelig, for det dreier seg om haltende analogier.
Edvardsens identitetsbyggende offer-narrativ betjener seg selv av nasjonalismens mest problematiske identitetsforestillinger, som overføres på den nordligste landsdelen,. På og mellom linjene trer en tidløs essensiell nordlending fram med sin enkle og ukunstlete kultur. «Vi» har måttet tåle uforstand og arroganse opp gjennom århundrene. Dette fortsatt krenkede «vi» er faktisk den viktigste identitetsbyggende forestillingen for den kulturelle Nord-Norge-bølgen.
Men også Edvardsen kan leses ideologikritisk.[iii] Jeg oppfatter Edvardsens enkle herre/knekt-dikotomi som døv og blind for det mangfold av divergerende oppfatninger som hersket, der mange «innfødte» nordlendinger selv identifiserte seg med og deltok i et moderniseringsprosjekt de oppfattet som et ekte fremskritt.
Edvardsen havner farlig nær en essensialistisk noble savage-fortelling om en kultur som var tilpasset og i harmoni med den nordnorske naturen, før modernitetens agenter trampet inn og, godt hjulpet av lokale medløpere, satte den folkelige fornuft i skammekroken. Når kamp mot lus og skitt avskrives som «øyentjeneri» (s.211) for eliten, er det tydelig at f.eks. sanitetskvinnene ikke teller med som «nordlendingens egen stemme».[iv] Å skulle snakke på vegne av «folkevettets» eller «den innfødtes verden», å liste opp beskrivelser av Amerikas indianere eller nordlendinger som eksempler på samme fenomen, enten det er tale om 1890-tallet eller EU-avstemningen i 1994, blir i min verden en litt for sveipende beskrivelse. Det har mer preg av essensialistisk minnekultur enn edruelig historieformidling. For å sitere historikeren Peter Novick:
Å forstå noe historisk er å være seg bevisst dets kompleksitet, å ha tilstrekkelig upartiskhet til å kunne se det fra ulike perspektiv, å akseptere dets flertydighet, inklusive den moralske flertydighet ved hovedpersonenes motiver og handlinger. Det kollektive minnet forenkler, ser hendelser ut fra et bestemt engasjert perspektiv. Det er utålmodig overfor flertydigheter og reduserer hendelser til mytiske arketyper. Historisk bevissthet vil ut fra sin natur fokusere på hendelsenes historiske korrekthet – at de fant sted den gang og ikke nå, at de vokste ut av omstendigheter som var annerledes enn de som nå er rådende. Minnekulturen vil til forskjell ikke han noen følelse av tidens gang, den fornekter det forgagne ved sitt objekt og insisterer på dets vedvarende nærvær. Typisk vil et kollektivt minne, i alle fall et som tilskrives noen betydning, forståes som å uttrykke en eller annen evig eller essensiell sannhet om en gruppe, vanligvis en tragisk sådan. (Novick 2000) [v]
Å skulle dra paralleller til dagens samfunn ut fra disse kapitlene – som oppgaven ber oss om å gjøre – synes jeg blir veldig vanskelig, for det dreier seg om haltende analogier.
Edvardsens identitetsbyggende offer-narrativ betjener seg selv av nasjonalismens mest problematiske identitetsforestillinger, som overføres på den nordligste landsdelen,. På og mellom linjene trer en tidløs essensiell nordlending fram med sin enkle og ukunstlete kultur. «Vi» har måttet tåle uforstand og arroganse opp gjennom århundrene. Dette fortsatt krenkede «vi» er faktisk den viktigste identitetsbyggende forestillingen for den kulturelle Nord-Norge-bølgen.
En ser med lengsel tilbake på kulturformer og næringsveier som tolkes som mer ekte og nordnorske enn det nordlendinger flest i dag sysler med. «Og kampen fortsetter», ifølge denne rammefortellingen. Ifra Trollfjordslaget via EU-avstemming til kamp mot oljeboring utenfor Lofoten: Søringan, den signifikante andre, representerer selve antitesen og den mørke bakgrunn som vår egen truede nordnorske identitet skal tre fram fra. «Vi» hytter trassig neven mot strukturrasjonaliserende byråkrater, økonomer, planleggere, livsfjerne teoretikere o.a. medløpere for Makta og de som tror de tilhører De Fine. På dette punktet er 70-tallets venstrepopulistiske virkelighetsforståelse slående lik dagens høyrepopulisme. Den samme beleirede bunker-mentaliteten og okkupasjonsretorikken.
Edvardsen stilisering av maktbaserte kulturmøter blir et teaterstykke der nordlendingens rolle og kultur er en tidløs mytisk størrelse. Å få sin egen nordnorskhet tolket som en essensiell egenskap er en tvetydig, ubekvem opplevelse. Selv når utgangspunktet ikke er nedlatende hodeklapping, men vill begeistring. Er det meg de ser, eller den forelskedes projisering av sin egen idealfigur? Edvardsens tildeling av et «eget landskap» hvor jeg kan «mestre, være min egen kropp og kunnskap», kan lett bli et naturskjønt reservat en blir innesperret i.
Selve bruken av ord som «kulturell bastard» forutsetter jo forestillingen om noe ekte, opprinnelig og ubesudlet. Men som Ingrid Piller påpeker: Forståelsen kultur som en uavhengig eksistens er essensialistisk: den behandler kultur som noe folk har eller tilhører. Det prosessuelle synet på kultur er konstruktivistisk: det behandler kultur som noe folk gjør eller gir til beste. (Piller 2011, s.15). Kultur er alltid «work in progress», ikke noe fast og statisk:
It focuses on the complexsity of culture as a fluid, creative sosial force which binds different groupings and aspects of behaviour in different ways, both constructing and constructed by people in a piecemeal fashoin to produce myriad combinations and configurations”(Holliday, Hyde, Kullman, 2010. S.2)
Og imens har landsdelens empirisk eksisterende og lett manipulerbare «folk flest» for lengst identifisert seg med både modernitetens nye næringsveier, kulturuttrykk, samt naboer med uklar opprinnelsesmerking. Die hard-representantene for gårsdagens folkekultur danner små lommer av oppholdende kulturstrid (ofte med statsstøtte sørfra) mot den nye tid, som jo har det med å ødelegge verden slik vi kjente den.
Men «vi står han av» og klarer oss angivelig utmerket godt selv. «Wir brauchen keine Obladi, Oblada, wir haben unsere Volkslieder», formante DDRs partisjef Honecker den troløse ungdommen som lyttet til den nye tids forføreriske stemme. Edvardsens helt Laurits spiser sammen med katta på bordet, og uten jåleri som kniv og gaffel. Det var da godt nok før i verden. (s.215)
Edvardsen stilisering av maktbaserte kulturmøter blir et teaterstykke der nordlendingens rolle og kultur er en tidløs mytisk størrelse. Å få sin egen nordnorskhet tolket som en essensiell egenskap er en tvetydig, ubekvem opplevelse. Selv når utgangspunktet ikke er nedlatende hodeklapping, men vill begeistring. Er det meg de ser, eller den forelskedes projisering av sin egen idealfigur? Edvardsens tildeling av et «eget landskap» hvor jeg kan «mestre, være min egen kropp og kunnskap», kan lett bli et naturskjønt reservat en blir innesperret i.
Selve bruken av ord som «kulturell bastard» forutsetter jo forestillingen om noe ekte, opprinnelig og ubesudlet. Men som Ingrid Piller påpeker: Forståelsen kultur som en uavhengig eksistens er essensialistisk: den behandler kultur som noe folk har eller tilhører. Det prosessuelle synet på kultur er konstruktivistisk: det behandler kultur som noe folk gjør eller gir til beste. (Piller 2011, s.15). Kultur er alltid «work in progress», ikke noe fast og statisk:
It focuses on the complexsity of culture as a fluid, creative sosial force which binds different groupings and aspects of behaviour in different ways, both constructing and constructed by people in a piecemeal fashoin to produce myriad combinations and configurations”(Holliday, Hyde, Kullman, 2010. S.2)
Og imens har landsdelens empirisk eksisterende og lett manipulerbare «folk flest» for lengst identifisert seg med både modernitetens nye næringsveier, kulturuttrykk, samt naboer med uklar opprinnelsesmerking. Die hard-representantene for gårsdagens folkekultur danner små lommer av oppholdende kulturstrid (ofte med statsstøtte sørfra) mot den nye tid, som jo har det med å ødelegge verden slik vi kjente den.
Men «vi står han av» og klarer oss angivelig utmerket godt selv. «Wir brauchen keine Obladi, Oblada, wir haben unsere Volkslieder», formante DDRs partisjef Honecker den troløse ungdommen som lyttet til den nye tids forføreriske stemme. Edvardsens helt Laurits spiser sammen med katta på bordet, og uten jåleri som kniv og gaffel. Det var da godt nok før i verden. (s.215)
Noen vil vel finne denne tekst respektløst raljerende, attpåtil skrevet av en mangeårig bonde av husmannsslekt. Er jeg blitt en historieløs og arrogant medløper for makta, en streber som i kampen for å øke sin egen kulturelle kapital skammer seg over sin enkle bakgrunn og tråkker på de som gikk foran? Jeg har studert historie fordi jeg tror det gjør det lettere å forstå hva som ledet oss dit vi er i dag. I møtet med den fremmede må jeg som Edvardsen basere meg på det han kaller «en tynn adjektivistisk gjetning om den Andre» (Edvardsen 2013 s.165), og jo mer vi kjenner av et områdes kulturelle referanser og historie, desto bedre skjeftet blir vi til å forstå de menneskene som bor der i dag, så langt som den adjektivistiske gjetningen rekker. Men som Edvardsen selv poengterer (s.165):
«En slik førsteinnbilning er uunngåelig i møtet med det fremmede eller den Andre. Førsteinnbilningen er en slags foreløpig hypotese. Problemet oppstår når førsteinnbilningen uten videre blir stående, den stivner til paradigme og blir tatt for gitt som fundament for samhandling, politikk og profesjonell praksis.»
Just presis. Vår definisjonsmakt kan gjøre andre maktesløse.
«Don’t frame me», sier en til de fremrykkende fortolkere. Uansett hvor godt ment det måtte være.
Hva består så min kulturelle identitet i?
Slik jeg ser det, får vi en stor del av vår selvforståelse gjennom det vi gjør, de ulike roller vi spiller i ulike sammenhenger. Og ulike situasjoner krever at vi aktiverer ulike repertoar og kompetanser som en tilegner seg. En aksler disse rollene så godt en kan, og gjennom praksis skapes det en dynamisk forståelse av hvem vi er. Noen år var jeg for eksempel småbarnsfar og bonde i Steigen. Eller bokanmelder. Eller kelner. Det er alt sammen rolle-erfaringer som jeg ville tatt fram hvis noen den gang hadde spurt hvem er du, egentlig? Nå er alt dette fortid, historie. Nå lever jeg av å transkribere det folk sier i intervju og mitt hverdagsspråk er tysk og norsk. Er jeg berøvet mitt eget landskap og språk? I en viss forstand ja. Tidens elv gjorde meg til en immigrant fra en annen tid og et annet sted, lik mine nye landsmenn som strever med å tilpasse seg nye omstendigheter. Verden av i går forvitrer til det ugjenkjennelige for alle av oss. Det er modernitetens grunnvilkår. Som forfatteren Taiye Selasi sier i en TED-forelesning:
«Kanskje er det største problemet ved å komme fra et sted er myten om å vende tilbake til det. Jeg blir ofte spurt om jeg har planer om å vende tilbake til Ghana. Jeg reiser til Accra hvert år, men jeg kan ikke «vende tilbake» til Ghana. Det er ikke fordi jeg ikke var født der. Min far kan heller ikke vende tilbake. Landet jeg ble født i… det landet eksisterer ikke lenger. Vi kan aldri dra tilbake til et sted og finne det igjen presist som da vi forlot det. Noe vil alltids ha forandret seg. Mest av alt oss selv. Mennesker.»
Vi lever ikke lenger i en kultur der noen få voksne kan lære fra seg alle nødvendige ferdigheter som barna behøver for å klare seg i en felles livsverden som foreldrene er fortrolige med. Og i de fleste sammenhenger er vår bakgrunn som nordlending nokså irrelevant. Og det er nettopp tilegnelsen av «et kulturelt Norges-pensum» som gir nordlendinger som oss og nye landsmenn språk, munn og mæle for en ny tid, som gir oss redskap for «empowerment».
Moderne samfunn har spesialiserte yrker og funksjoner. Mange av dem handler om å på et eller annet vis behandle og tolke tegn. Det impliserer ofte definisjonsmakt. Noe i kraft av tittel og stilling alene, og ofte i kraft av å beherske en fagterminologi som den andre (brukeren, som det med en evfemisme heter) ofte ikke behersker. Og vi forholder oss i vår yrkesutøvelse til ulike grupper.
[i] i tradisjonen fra Emmanuel Le Roy Laduries https://nn.wikipedia.org/wiki/Emmanuel_Le_Roy_Ladurie
http://ivarbakke.blogspot.no/2015/01/fortiden-er-ikke-lenger-hva-den-var.html
[ii] Metoden er ikke ny. Arne Garborgs satiriske anmeldelse av Hanna Winsnes’ kokebok i tidsskriftet Samtiden 1890 er et eksempel på en slik ulydig lesning.
[iii] Se f.eks. Drivenes Einar-Arne: Sorgen over de tapte lus». Anmeldelse av boka Nordlendingen av Edmund Edvardsen. Nytt norsk tidskrift nr 1. 1998 s.94-97
[iv] Einar-Arne Drivenes i replikk til forfatteren, Nordlys 22.10.1997:
«Ett av mine poeng er at nordlendingene i hans versjon ensidig gjøres til offer for ei modernisering påført utenfra. Dette sies ikke noen steder eksplisitt, men for meg blir dette et påtrengende inntrykk etter å ha lest boka. Dette kan ikke bare ha noe med leseren å gjøre, men også med teksten. Ved å gjøre moderniseringas omkostninger til noe spesifikt nordnorsk kommer forfatteren i skade for å glemme at moderniseringa også foregikk innenfra og nedenfra. Når han skal beskrive den sida av moderniseringa, tar han i bruk det nedlatende og negativt ladede begrepet «øyentjenere». Hva er hensikten med det, annet enn å vise at de nordlendinger som mente at vi hadde noe å hente ved å endre f.eks. hygienestandarder egentlig bare var ute etter å plapre kultureliten etter munnen? Er ikke denne begrepsbruken egentlig ei umyndiggjøring av mange av våre mødre og bestemødre?”
[v] To understand something historically is to be aware of its complexity, to have sufficient detachment to see it from multiple perspectives, to accept the ambiguities, including moral ambiguities, of protagonists' motives and behavior. Collective memory simplifies; sees events from a single, committed perspective; is impatient with ambiguities of any kind; reduces events to mythic archetypes. Historical consciousness, by its nature, focuses on the historicity of events—that they took place then and not now, that they grew out of circumstances different from those that now obtain. Memory, by contrast, has no sense of the passage of time; it denies the "pastness" of its objects and insists on their continuing presence. Typically a collective memory, at least a significant collective memory, is understood to express some eternal or essential truth about the group—usually tragic. (Forf.oversettelse) Novick, Peter (2000-09-20). The Holocaust in American Life (Kindle Locations 90-97). Houghton Mifflin Harcourt. Kindle Edition.
Litteraturliste:
Bøker:
Edvardsen Edmund (1997) Nordlendingen Oslo. Pax Forlag
Edvardsen Edmund & Holthe Halgeir (red.) (2013) Klientens stemme –hjelperens blikk. Universitetsforlaget. Focault Michel: Histoire de la folie a l'age classique (1961) (norsk oversettelse av Fredrik Engelstad og Erik Falkum: Galskapens historie i opplysningens tidsalder 1973)
Focault Michel: Surveiller et punir. Naissance de la prison (1975)(norsk oversettelse av Dag Østerberg: Overvåkning og straff : det moderne fengsels historie, 1977) Focault Michel: L'histoire de la Sexualité (3 bd. 1976 – 1984)(norsk oversettelse av Espen Schaanning: Seksualitetens historie, 3 bd., 1999 – 2002)
Novick, Peter (2000). The Holocaust in American Life. Houghton Mifflin Harcourt. Kindle Edition.
Tidsskrift: Drivenes Einar-Arne (1998) Nytt Norsk Tidsskrift, 1, 94-97
Aviser: Drivenes Einar-Arne (1997) Nordlys 22.10.1997
«En slik førsteinnbilning er uunngåelig i møtet med det fremmede eller den Andre. Førsteinnbilningen er en slags foreløpig hypotese. Problemet oppstår når førsteinnbilningen uten videre blir stående, den stivner til paradigme og blir tatt for gitt som fundament for samhandling, politikk og profesjonell praksis.»
Just presis. Vår definisjonsmakt kan gjøre andre maktesløse.
«Don’t frame me», sier en til de fremrykkende fortolkere. Uansett hvor godt ment det måtte være.
Hva består så min kulturelle identitet i?
Slik jeg ser det, får vi en stor del av vår selvforståelse gjennom det vi gjør, de ulike roller vi spiller i ulike sammenhenger. Og ulike situasjoner krever at vi aktiverer ulike repertoar og kompetanser som en tilegner seg. En aksler disse rollene så godt en kan, og gjennom praksis skapes det en dynamisk forståelse av hvem vi er. Noen år var jeg for eksempel småbarnsfar og bonde i Steigen. Eller bokanmelder. Eller kelner. Det er alt sammen rolle-erfaringer som jeg ville tatt fram hvis noen den gang hadde spurt hvem er du, egentlig? Nå er alt dette fortid, historie. Nå lever jeg av å transkribere det folk sier i intervju og mitt hverdagsspråk er tysk og norsk. Er jeg berøvet mitt eget landskap og språk? I en viss forstand ja. Tidens elv gjorde meg til en immigrant fra en annen tid og et annet sted, lik mine nye landsmenn som strever med å tilpasse seg nye omstendigheter. Verden av i går forvitrer til det ugjenkjennelige for alle av oss. Det er modernitetens grunnvilkår. Som forfatteren Taiye Selasi sier i en TED-forelesning:
«Kanskje er det største problemet ved å komme fra et sted er myten om å vende tilbake til det. Jeg blir ofte spurt om jeg har planer om å vende tilbake til Ghana. Jeg reiser til Accra hvert år, men jeg kan ikke «vende tilbake» til Ghana. Det er ikke fordi jeg ikke var født der. Min far kan heller ikke vende tilbake. Landet jeg ble født i… det landet eksisterer ikke lenger. Vi kan aldri dra tilbake til et sted og finne det igjen presist som da vi forlot det. Noe vil alltids ha forandret seg. Mest av alt oss selv. Mennesker.»
Vi lever ikke lenger i en kultur der noen få voksne kan lære fra seg alle nødvendige ferdigheter som barna behøver for å klare seg i en felles livsverden som foreldrene er fortrolige med. Og i de fleste sammenhenger er vår bakgrunn som nordlending nokså irrelevant. Og det er nettopp tilegnelsen av «et kulturelt Norges-pensum» som gir nordlendinger som oss og nye landsmenn språk, munn og mæle for en ny tid, som gir oss redskap for «empowerment».
Moderne samfunn har spesialiserte yrker og funksjoner. Mange av dem handler om å på et eller annet vis behandle og tolke tegn. Det impliserer ofte definisjonsmakt. Noe i kraft av tittel og stilling alene, og ofte i kraft av å beherske en fagterminologi som den andre (brukeren, som det med en evfemisme heter) ofte ikke behersker. Og vi forholder oss i vår yrkesutøvelse til ulike grupper.
Faren består i at en kun får øye på det en kjenner fra før. Det gjelder å ikke bli blind for de individuelle variasjoner og erfaringer, og det genuint nye ved ens egen tid. Vår kultur blir ikke en felles kultur bare fordi vi bor i et geografisk område med den samme lange distanse til hovedstaden. Kultur og selvforståelse veksler med tiden, og den skapes gjennom en kontinuerlig praksis. En maktkritisk tilnærming til kulturmøter bør også implisere en selvkritisk bevissthet om egen profesjons- og definisjonsmakt. Nordnorsk eller ei.
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !
 |
| Foto Marit Schrøder Elvik |
[i] i tradisjonen fra Emmanuel Le Roy Laduries https://nn.wikipedia.org/wiki/Emmanuel_Le_Roy_Ladurie
http://ivarbakke.blogspot.no/2015/01/fortiden-er-ikke-lenger-hva-den-var.html
[ii] Metoden er ikke ny. Arne Garborgs satiriske anmeldelse av Hanna Winsnes’ kokebok i tidsskriftet Samtiden 1890 er et eksempel på en slik ulydig lesning.
[iii] Se f.eks. Drivenes Einar-Arne: Sorgen over de tapte lus». Anmeldelse av boka Nordlendingen av Edmund Edvardsen. Nytt norsk tidskrift nr 1. 1998 s.94-97
[iv] Einar-Arne Drivenes i replikk til forfatteren, Nordlys 22.10.1997:
«Ett av mine poeng er at nordlendingene i hans versjon ensidig gjøres til offer for ei modernisering påført utenfra. Dette sies ikke noen steder eksplisitt, men for meg blir dette et påtrengende inntrykk etter å ha lest boka. Dette kan ikke bare ha noe med leseren å gjøre, men også med teksten. Ved å gjøre moderniseringas omkostninger til noe spesifikt nordnorsk kommer forfatteren i skade for å glemme at moderniseringa også foregikk innenfra og nedenfra. Når han skal beskrive den sida av moderniseringa, tar han i bruk det nedlatende og negativt ladede begrepet «øyentjenere». Hva er hensikten med det, annet enn å vise at de nordlendinger som mente at vi hadde noe å hente ved å endre f.eks. hygienestandarder egentlig bare var ute etter å plapre kultureliten etter munnen? Er ikke denne begrepsbruken egentlig ei umyndiggjøring av mange av våre mødre og bestemødre?”
[v] To understand something historically is to be aware of its complexity, to have sufficient detachment to see it from multiple perspectives, to accept the ambiguities, including moral ambiguities, of protagonists' motives and behavior. Collective memory simplifies; sees events from a single, committed perspective; is impatient with ambiguities of any kind; reduces events to mythic archetypes. Historical consciousness, by its nature, focuses on the historicity of events—that they took place then and not now, that they grew out of circumstances different from those that now obtain. Memory, by contrast, has no sense of the passage of time; it denies the "pastness" of its objects and insists on their continuing presence. Typically a collective memory, at least a significant collective memory, is understood to express some eternal or essential truth about the group—usually tragic. (Forf.oversettelse) Novick, Peter (2000-09-20). The Holocaust in American Life (Kindle Locations 90-97). Houghton Mifflin Harcourt. Kindle Edition.
Litteraturliste:
Bøker:
Edvardsen Edmund (1997) Nordlendingen Oslo. Pax Forlag
Edvardsen Edmund & Holthe Halgeir (red.) (2013) Klientens stemme –hjelperens blikk. Universitetsforlaget. Focault Michel: Histoire de la folie a l'age classique (1961) (norsk oversettelse av Fredrik Engelstad og Erik Falkum: Galskapens historie i opplysningens tidsalder 1973)
Focault Michel: Surveiller et punir. Naissance de la prison (1975)(norsk oversettelse av Dag Østerberg: Overvåkning og straff : det moderne fengsels historie, 1977) Focault Michel: L'histoire de la Sexualité (3 bd. 1976 – 1984)(norsk oversettelse av Espen Schaanning: Seksualitetens historie, 3 bd., 1999 – 2002)
Novick, Peter (2000). The Holocaust in American Life. Houghton Mifflin Harcourt. Kindle Edition.
Tidsskrift: Drivenes Einar-Arne (1998) Nytt Norsk Tidsskrift, 1, 94-97
Aviser: Drivenes Einar-Arne (1997) Nordlys 22.10.1997
