Kowtow |
John Fabian Witt skrev «The
accidental republic», som skildrer hvordan fremveksten av obligatorisk
ulykkesforsikring og arbeidsmiljølover møtte motstand hos tilhengerne av det som historikerne har kalt «the ideology of free labor». Etter borgerkrigen i USA, som gjorde slutt på slaveriet, ble et fritt samfunn av mange definert som retten
til å søke alt mulig slags arbeid hvor man måtte ønske. (Og til å ansette og gi
sparken etter forgodtbefinnende – 'hire and fire'.) De første forsøk på å gi
arbeidere et minimum av rettslig beskyttelse i form av krav til sikkerhet og
økonomisk kompensasjon ved ulykker ble motarbeidet med henvisning til at dette
var en innskrenkning av amerikanske borgeres frihet.
Et par idehistoriske streker kan kanskje kaste litt lys over
dette stridstemaet. All snakk om frihet er knyttet opp til forholdet til makten.
Thomas Hobbes avviste
den retningen innen politisk filosofi som trekker fram makten til å realisere egen frihet som relevant
for forståelsen av hva frihet består i. Han hevdet at i slike tilfeller hvor andre alternativer er stengt for deg er du ikke fri, men du er
heller ikke ufri, du er bare ute av stand til noe. Den klassiske liberalistiske
tradisjonen, fra Hobbes via Hume og Mill og fram til Isaiah Berlin, forstår
frihet i første rekke som fravær av ytre tvang. I denne tradisjonen vil kampen
for økt frihet fremfor alt bestå i å «rolling back the frontiers of the state»
(M.Thatcher).
Ufrihet forstått som
en relasjon av avhengighet der den ene part er gjenstand for den andres
vilkårlige makt.
Men det finnes en republikansk tradisjon som betoner en
annen dimensjon ved frihetsbegrepet. Allerede i 1656 repliserte James
Harrington i sitt verk «Oceana» overfor Hobbes at alle undersåtter under en eneveldig
monark lever som en slave i visse områder av sitt liv fordi kongen har diskresjonær makt. Og i den grad kongen
har diskresjonær makt forblir undersåtten avhengig av og utlevert til kongens
luner, altså ufri. Også når monarken er en velmenende og mild hersker. Dette
gjelder naturligvis også i dag, under «progressive» ‘benign dictators’ og i en
rekke andre samfunn og relasjoner der frykten for mulige konsekvenser ved å fremføre vår
uenighet kan gjøre oss servile og passive. Den som forholder seg servilt
underdanig på grunn av sin avhengighet av den andre, er ifølge denne forståelsen
ikke fri. Og fravær av frihet er ikke bare noe som skjer i et diktatur.
La meg anskueliggjøre dette poenget. En venn av meg var
daglig leder på et kollektivbruk (LPG) i DDR. Han fikk ofte nedlatende spørsmål
fra vest-tyskere om hvorfor han den gang fant seg i å leve under et diktatur, hvorfor
han ikke hadde protestert. Han svarte som følger: «Jeg måtte vekke de
arbeiderne som ville sove ut rusen om morgenen. De kunne kalle meg hva de ville
uten å frykte noe som helst. Og det gjorde de. Det eneste de ikke kunne, og som
kunne fått alvorlige konsekvenser, var å si noe stygt om Honecker og kommunistpartiet. Så
det lot de være hvis det var noen andre enn meg som hørte på. Men du vesttysker som
kritiserer meg i dag, du har en arbeidsgiver som kan gi deg sparken. Har du
noen gang sagt et kritisk ord om sjefens måte å gjøre tingene på?
Ikke det, nei. Hvorfor ikke?»
Det handler altså om avhengighet, frykten for å miste
levebrødet. Om å leve på andres nåde. Quentin Skinner skriver om en som var en velkjent figur under eneveldet, fremstilt i viser og skuespill: smigreren - «the
flatterer». Og den historiske konteksten fra den gang var knekten som ikke
kunne si sin mening til fyrsten fordi han levde «at his mercy», han som visste at en ærlig
kritikk ville kunne gjøre ham arbeidsløs på dagen og uten eksistensmidler.
«Alle kvinner som mangler egne midler lever som slaver»,
hevdet Mary Wollstonecraft
i 1792 i pamfletten «The windication of the Rights of Woman». På denne tiden
var nesten alle kvinner økonomisk avhengige av menn.
«Virkningen av dette er at
for å overleve må kvinner lære hvordan man blir den typen menneske som menn liker.
Og i den grad at dette tvinger dem til å forme sin karakter, kan de ikke opptre
som selvstendige. I en rekke livsområder er disse menneskene ufrie.»
Philip
Pettit uttalte i et intervju
at ufrihet forstått på denne strukturelle måten er en funksjon av ikke bare de
andres handlinger, men av den makt de besitter over deg, enten de benytter seg
av den eller ikke. En republikansk forståelse av begrepet frihet vil implisere at du er
beskyttet mot denne formen for dominans, også på et kollektivt nivå. For eksempel da de amerikanske grunnlovsfedre gjorde opprør mot den britiske påberopelsen av overhøyhet
over sin koloni i Amerika: Uansett hvor lite England rent faktisk måtte skattlegge sin koloni i USA, alene det faktum
at det britiske parlament mente seg å ha rett
til å skattelegge amerikanske borgere gjorde amerikanerne til ufrie subjekter.
Men tilbake til feltet
arbeidsliv.
Pettit introduserer noe han kaller «the eyeball-test» på om hvorvidt vi
er frie: Vi er frie når vi kan stå som likeverdige, fryktløse partnere overfor vår motpart og «snakke i
øyenhøyde», som tyskerne sier, om våre uoverensstemmelser. Hvis vi forestiller oss en
arbeidsgiver som har rett til å uten videre gi deg sparken uten noen slags
legale hindringer eller betingelser, og at dette skjer i et samfunn med høy
arbeidsledighet og uten et fullgodt økonomisk sikkerhetsnett for arbeidsledige,
så er dette en relasjon som ikke passerer «the eyeball-test». Da har du som arbeidstaker all grunn til å innta smigrerens rolle, «to kowtow and tip the
cap». Det er viktig at det innen alle disse områdene – i arbeidslivet, i det
offentlige liv, i privatsfæren – finnes beskyttelsesmekanismer som forhindrer
en slik asymmetrisk avhengighet, enten dette tar form av lovverk, kulturelle moralske
føringer eller organisert motmakt i form av fagforeninger.
Pettit sier det er viktig at en form for velferdsstat er på plass slik at folk ikke blir satt i en situasjon hvor de er avhengige av de rikes veldedighet. Libertarianerne vil derimot oppfatte det å motta sosial støtte av noe slag som en farlig underkastelse av staten og uforenlig med deres konsept om frihet og uavhengighet. Deres oppskrift er å minimalisere statens rolle og gjøre fattiges velferd avhengig av privat filantropi.
Pettit hevder derimot at på samme måte som eiendomsrett og marked blir beskyttet av fellesskapets lovverk og voldsmonopol, er det nødvendig å beskytte borgerne i samfunnet slik at de kan sikres medisinsk hjelp, juridisk bistand og trygghet mot materiell nød. Og det må være frihet til å organisere seg i fagforeninger og andre interesseforeninger uten å risikere å bli straffet i form av å miste jobben. Alt dette er en nødvendig infrastruktur for å gjøre frihetsbegrepet reelt og konkret og å sikre borgerne frihet fra den form for dominans som libertarianerne har levd komfortabelt med gjennom århundrer.
Pettit hevder derimot at på samme måte som eiendomsrett og marked blir beskyttet av fellesskapets lovverk og voldsmonopol, er det nødvendig å beskytte borgerne i samfunnet slik at de kan sikres medisinsk hjelp, juridisk bistand og trygghet mot materiell nød. Og det må være frihet til å organisere seg i fagforeninger og andre interesseforeninger uten å risikere å bli straffet i form av å miste jobben. Alt dette er en nødvendig infrastruktur for å gjøre frihetsbegrepet reelt og konkret og å sikre borgerne frihet fra den form for dominans som libertarianerne har levd komfortabelt med gjennom århundrer.