Tanker jeg gjør meg om bøker jeg har lest, folk jeg har møtt, livet jeg har levd. Wovon man nicht reden kann, darüber muss man schreiben.
*
fredag 5. november 2010
Jeg oppfatter boka som et leseverdig og stort sett
konstruktivt debattinnlegg. Når jeg anbefaler den, er det ikke fordi jeg er
enig med forfatteren, men fordi jeg lærte noe av boka og verdsetter Tojes vilje
til å belyse aktuelle problemer uten i alt for stor grad å hausse opp
fiendebilder. De inngående og livaktige beskrivelser av dagens problemer impliserer
imidlertid ikke at folk med andre løsningsforslag enn FrP «ikke våger å ta
debatten». Noen av Tojes ytringer finner jeg problematiske og skulle gjerne ha
diskutert dem med ham i all vennskapelighet over et glass øl. Og det er disse ytringene
som mitt moralistiske, venstrevridde og politisk korrekte blogginnlegg – som altså
ikke er noen bokanmeldelse – befatter seg med.
mandag 4. oktober 2010
Historie
Fortiden er jo ikke lenger hva den var. Det vil si, vi ser annerledes på den hele tiden. Både vår egen personlige historie og vår felles kollektive fortid. En gammel interesse for historie har omsider blitt systematisert litt i form av en bachelor. Og da blir en tvunget til å skrive også. Først må en lære litt om fagets metode, og så kan en skrive om ganske mye forskjellig. Jeg har skrevet om likheter og forskjeller mellom Hitler og Stalins regimer, om tolkningen av München-forliket under den kalde krigen. Tysk kultur og historie opptar meg, og jeg har vært med å lage en film hvor vi intervjuet tyske soldater, jeg har intervjuet forfatteren Uwe (1) Timm (2) om tysk skyldfølelse og pløyd meg gjennom Victor Klemperers dagbøker. Den tyske historikerstriden, så vel som kampen om fortiden i norsk tapning har opptatt meg. Velferdsstaten vil alle ha sin del av æren for. Mye av grunnlaget ble lagt i mellomkrigstiden. Det er mye å lese og lære om. Men jeg vet ofte ikke hva jeg
skal mene eller tro. Jeg tenker på hvordan intellektuelle ofte har tatt
katastrofalt feil, og på min gamle bestemor som fikk storpolitikken trampende inn på kjøkkenet, og hvordan hun viste både mot og innsikt. Å være på høyde med sin samtid er en ambisiøs målsetning. Men en har vel en slags plikt til å forsøke.
Etiketter:
Internasjonale Relasjoner & Historie
Abonner på:
Innlegg (Atom)