En drøm rev meg ut av søvnens favn og etterlot meg strandet alene
i en fremmed by full av sovende mennesker. Jeg satte meg fortumlet opp og lette
etter velkjente ord, de lå ikke på sin vante plass. For mitt indre blikk lot
jeg fingrene gli enda en gang over navnene på de som står meg nær. Det var jo de
gamle, kjente, men i natt så fremmede navn, gjenglemt fra et fjernt århundre og
et sted ingen kan vende tilbake til. Noen var alt blitt utydelige, knapt
leselige, som rablet ned i all hast.
Kjenner vi deg? Det kan være noe du har drømt. Hva vil du
oss? Jo, vi vet av de navn og steder du nevner, men du var jo aldri riktig
sammen med oss, var du vel? Du har reist alene all din tid.
Jeg ville våkne vekk fra denne onde drømmen, stå opp og tenne lys Kanskje er den sann, og
det jeg tror om de jeg bærer med meg bare er en drøm?
Det at vi ikke er alene i
denne verden, er
det ikke bare et lite eventyr vi må høre før vi sovner?
Jeg hører lyden av dine rolige åndedrag like ved meg. De når
meg fra så langt borte, fra din natt og din drøm. Jeg strekker meg sakte ut og venter
på søvnens tidevann.
Vi reiser
alene, sammen. Vi strekker oss famlende mot våre umistelige - som var de en drøm vi holdt på å
glemme.
Ivar Bakke
