Kvinner på randen.

Jeg fikk lyst til å si noe om en forfatter jeg setter veldig høyt, og hvis forfatterskap blir oppdaget og verdsatt av stadig flere. Laila Stien kom i 2001  med en novellesamling som het: ”Svømmetak” Dette skrev jeg om boka i Nationen:

Jeg har lest de fem novellene flere ganger. For å nyte dem, og for å finne ut av hva det er som begeistrer meg sånn. Hva består Laila Stiens folkelighet i, en moderne Prøysensk folkelighet, kjemisk renset for kitsch og hul patos. Og hvordan makter hun å gjøre det tilsynelatende gjenkjennelige og hverdagslige så dramatisk ladet, så spennende? Stiens noveller er en legering av muntlig lavstil og det lakonisk presise. 

De litterære personene snakker til deg slik bare mennesker kan som kjenner deg godt: ordknapt, uten de store fakter, med rom mellom linjene for det innforståtte, usagte. Ordvalget er hyperrealistisk hverdagslig, og samtidig så ladet av mening, så dyptloddende og presist at en stusser. For personene framstår ikke som Ibsenske figurer som snakker i velformulerte epigrammer, men som normale folk vi synes vi kjenner. Den folkelige muntlighet blir i Stiens tapning et uhyre presist instrument, en imponerende oppvisning i hvor mye en kan få sagt uten å snakke som en bok. 

Å løfte fram vanlige folks vanlige liv uten å klappe dem på hodet, uten å gjøre dem enkle, hederlige, staute og dumme...  mange har prøvd det uten å lykkes. Laila Stien har alltid behersket kunsten. Det er sikkert flere særtrekk kunne en nevne, men det er umulig å peke ut hva det udefinerbare består i som skiller skrivekunst fra hederlig håndverk.

Som tidligere i hennes forfatterskap er det folk uten alt for avanserte vaner og preferanser som skildres. Deres formelle dannelse er mangelfull, men de er vel bevandret i surt ervervete erfaringer. Det gjenspeiler seg gjennom deres presise iaktagelser og intelligente humor. Humoren er mer framtredende enn tidligere, humor og indignasjon. Med unntak av tittelnovellen ”Svømmetak”, hvor vi opplever utladningen av en ekteskapelig konflikt sett fra et barns ståsted, er det godt voksne kvinner som beskriver egne og andres liv. Og det er en tilværelse som ligger et godt stykke fra ukebladenes bilde av vellykkethet. Og selv om deres drømmer om det gode liv er heller beskjedne, så er det like fullt en drømmer de stadig blir vekket opp fra. Menn viser seg å være som de ofte er - en skuffelse, og dessuten finnes det døtre som kan sørge for å minne dem på om at de ikke er fullkomne. Kvinnene vi møter går fem på, de mangler smarte strategier for sine liv. De lar de seg lure opp i trøbbel, vaser seg inn i sånne uryddige tråder som en gjerne vikler seg inn i, hvis en først tar sjansen på å leve. 

Men de framstår også med en verdighet og et trassig hjerte vi aner slagene av. Stien har alltid hatt en evne til å skildre folk som ikke gjør seg så positivt bemerket på en slik bemerkelsesverdig klok måte at vi får øynene opp for dem. Det er jentene sine, dette her, de er alt annet enn stakkarslige. De hadde, som så mange kvinner, fortjent det bedre.

Men dette lyder kanskje forlorent, sentimentalt. Stiens noveller er det ikke. Kanskje skyldes det de mange humoristiske understatements, en lattermild bevissthet om spriket mellom liv og idealforestillinger, stålsatt med en nødvendig dose kynisme. Latteren blir en nødvendig farkost for forfatterens store alvor. 
Hun gjør opprør mot det overbærende språket som ofte blir brukt til å beskrive ”slike” kvinner; slike som ble "sittende i kassa på Rimi på Gjøvik", som det heter i den ”feministiske” antologien "Råtekst" . De som surra bort selvrealiseringa og bare ble gående som kassadamer der hjemme og som derved danner en slags stillestående pøl de trendy og urbane kvinnene med definisjonsmakt kan speile sitt gode og riktige liv i. Særlig i novellen ”Adekvat” viser Stien fram en leken kattepote med kvasse klør, som med overlegen presisjon legger terapeutspråket på rygg og lar det sprelle hjelpeløst i løse lufta. Men, - og  her viser hun sin sikre dømmekraft – uten å bli  forkynnende eller entydig, uten å reise bautasteiner over egne heltinner og hjertesaker. 

Stien skjuler sine meninger godt, hun peker på en måte bort fra seg selv, hennes ærende synes å være å få oss til å se. Hun kretser om det problematiske, uharmoniske, det som ikke ble slik en hadde håpet. Omsorgen, som sammen med humoren utgjør hennes perspektiv, seirer over det desillusjonerte og melankolske som hennes tema kunne innby til. De har både humor og humør, disse kvinnene. De er flotte. Og jeg vet at det finnes mange av dem der ute, i det vanlige, alminnelige, utrolige livet.

Ivar Bakke         

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !