Ideer uten organisasjon framtrer ofte i et latterlig skjær, mest av alt som personlige tragedier der forvirrede særinger kompenserer sin manglende suksess i det virkelige livet
ved å flykte inn i storslagne og narsisitiske visjoner. Der kan disse
radikale taperne innbille seg å spille avgjørende roller som profeter og sannsigere,
strategiske geni og modige korsfarere hvis eventuelle heltedød vil gi dem evig
berømmelse. Den ytre fremtoningen til mange av disse bleke tastaturridderne er
jo ofte mer egnet til å fremkalle personlig medlidenhet enn bekymring for
landets framtid. Er ikke dette stort sett sinte unge menn ute av stand til å få
seg dame eller jobb? De lufter sitt hat og sin frustrasjon gjennom noen
hjelpeløst formulerte og tilfeldig sammenraskede idé-brokker fra Europas
ideologiske søppelfylling. I høyden en oppgave for psykiatrien eller ordenspolitiet. Folk flest kan da gjennomskue dette sprøytet?
Ja du verden som man har latterliggjort, avslørt og advart
mot slike «hat-predikanter» opp gjennom ulike tider. Men det at et ideologisk budskap
er hatsk, voldelig eller ulogisk virker bare frastøtende på folk så lenge man
ser framtiden tillitsfullt i møte. Hvis en derimot mener at samfunnsutviklingen er i ferd
med å ta en katastrofal retning, kan en komme til å tro på
fiendebilder og finne det nødvendig å ty til midler en ellers ville fordømt. Desperate times call for desperate measures.
Historien lærer oss at det som i ettertid framstår som
galskap for en viss tid kan omgjøres til statlig program, offisiell retorikk
og common sense, hvis bare mange nok tror på det trusselbildet som ligger i
bunnen og man lar praktikere ta seg av detaljene. Avlatshandelen på 1400-tallet hadde vært utenkelig uten
angstforestillingen om skjærsilden. Men den ble ikke organisert av en
forsamling ravende gale folk, like lite som man kan gjennomføre operasjon
Barbarossa ved hjelp av en gjeng loonies uten formålsrasjonell innsikt og fagkompetanse.
Rammefortellingen og begrunnelsen kan være sprø som en 60-lapp, men:
If men define situations as real,
they are real in their consequences.
Det er denne sosiologiske innsikten formulert av William og
Dorothy Thomas i 1928 som Øyvind Strømmen har valgt som epigram for sin bok. Strømmen
utforsker den moderne høyreekstremismen i flere av sine ulike former.
|
Judean people's front |
Både i
sin ynkeligste og latterligste form, med mikro-parti som bruker store deler av
sin energi på å bekjempe hverandre,
eller i sin mest skremmende variant i form av av massakrer av muslimske
landsmenn under krigene på Balkan. Eller i en tredje utgave, der den radikale
taper med tilgang til våpen ønsker å ta livet av flest mulig av dem han oppfatter
som årsaken til sin egne (og landets) problemer.
Er det noen tråd her, når forfatteren tråkker «I hatets
fotspor», som boka heter? Ja, men Strømmen er nøye med presisjonen. Når han
beskriver beslektede fenomen behandles de som separate, ulike fenomen med visse ideologiske
fellestrekk, Strømmen serverer ikke en alarmistisk grøt der alt ligner på alt. Han siterer
Kenan Malik, som mener «islamofobi» er et problematisk begrep. Ikke fordi
fenomenet hat mot eller diskriminering av muslimer ikke finnes – for det gjør
det - men fordi begrepet kan viske ut skillelinjene[1]
mellom religionskritikk og hat. Islamister kan stemple legitim religionskritikk
som «islamofobisk», og de som utbrer kollektivt hat mot muslimer kan
avvise moralsk fordømmelse av sin retorikk ved å si at det bare er en moralistisk og feig strategi for å undertrykke en rettmessig kritikk av
islam. Det er slik folkene i Document.no forstår seg selv; som modige stemmer
som trosser den politiske korrektheten, det moralske hysteriet og ‘kneblingen’
av folk flests erfaringer.
Innvandringskritikernes retorikk bør møtes med en presisjon og fairness som de selv ikke alltid er like nøye med å utøve.
|
Last ned boka her |
Dette er i alle fall hva Øyvind Strømmen gjør. Han forsøker
å forstå, kartlegge, sammenfatte presist og redelig det som blir hevdet, og å gjengi det aktørene selv sier om sine beveggrunner. Boka inneholder en god del
informasjon om kontra-jihadisme i norsk og britisk tapning. Men hva slags
trusselbilde er det boka tegner?
Den beskriver flere internasjonale eksempler på «ensomme
ulver» som tilhører en større, internasjonal flokk som oppildner hverandre til
handling. Ekstrakter av ABB og Fjordmanns idéverden presenteres, og vi kjenner
igjen deler av det som møter forståelse også innenfor det politiske
establishment og det normale norske ordskiftet etter 22.7.2011. Det er ganske
mange som offentlig og privat har uttrykt at de selvsagt tar avstand fra
Breiviks handlinger, men at de ellers er enige i mye av det han hevder.
Den tidligere stortingspolitikeren Halgrim Berg er en av dem som har gjort mest
for å forlene Bat Ye'Ors ville sammensvergelsesteori om «Eurabia» med et
snev av respektabilitet for et bredt norsk publikum.
Flere av mine venner på høyresiden skjønner ikke hva det skal tjene til å henge seg slik opp i ordvalg når en beskriver politiske motstandere eller nye landsmenn. FrP er jo selv vant til å måtte tåle sterke og til dels urettferdige karakteristikker. Og alle vet jo med seg selv at de ikke er rasister, bare at de i høyden kan «ende opp med å bli det på grunn av dagens politikk», som det gjerne heter i kommentarfeltene.
I en debatt med FrPs Kent Andersen kritiserte jeg hans bruk
av uttrykket «kulturquislinger» om Arbeiderpartiet (ja, vi husker svakt landsforræderen Vidkun
Quisling, mannen som ble skutt fordi han gjorde felles sak
med de nazistiske okkupantene). Andersen svarte:
«Så man jager etter ord som falt i fjor, og sier fy skam for et språk.
So what? Det er bare ord»[..]«Balkanisering. Masseinnvandring. Kultursplittelse,
kultursvik. Flerkultur. Kall fenomenet hva du vil. Jakten på harde ord er
egentlig bare en avledingsmanøver så man slipper å diskutere Arbeiderpartiets
politiske eksperiment med Norge: Norges demografi forandrer seg fortere enn
noen gang i historien, og Arbeiderparitet sitter ved roret og er stolt av
utviklingen. Men hva er målet? Hva skal det avstedkomme? Hva er
sluttrestultatet?»
La meg for egen regning smette inn en betraktning her som
ikke er ment som en avledningsmanøver. En ting er å føre en legitim og viktig
debatt over hvor mange nye landsmenn vårt samfunn rent praktisk makter å gi
en verdig framtid i Norge. Og i håndteringen av kulturforskjeller er både avdekking av problemområder og forslag til løsninger velkomne. En ting er å kritisere Islam der en religiøs praksis ofte tar svært illiberale og undertrykkende former. Noe annet er å utstyre alle
som tilhører denne kulturkrets iboende uforanderlige egenskaper som gjør det
umulig å leve fredelig sammen, eller å beskrive innvandring som en «langsom
okkupasjon». Det er borgerkrigsretorikk. En ting er å argumentere for å redusere tempoet i innvandringen. Noe ganske annet er å sidestille den politikk en er uenig i med å gå en okkupants ærende – for å bli i dette bildet som er så mye
brukt blant anti-jihadister. Det er denne ekstreme retorikken som merkelig nok har blitt
vanligere og har rykket inn i sentrum av norsk offentlighet etter Breiviks
massakre.
Er dette noe å mase om da? Enkelte ser ingen grunn til det.
Vi må da kunne skille mellom ord og handlinger? Ja. Men det er ikke alle som
gjør det. De mest radikale tar denne okkupasjons-retorikken bokstavelig og lar handlinger
følge ord.
«Generelt er denne hatdebatten berre keisam. Politisk vald er heldigvis
ikkje eit fenomen å snakka om i Noreg.» [..] «det er ikkje noko hat der ute som
fører til det eine eller det andre. ABB skreiv på engelsk og desse
counterjihadistane er internasjonale. Å blanda Frp inn i dette, er berre
uanstendig» - mente Jon Hustad i en debatt med undertegnede.
Strømmen, som altså finner denne hat-retorikken interessant
nok til å skrive bok om, er forbilledlig nøye med å holde et presist og
nøkternt toneleie. Det er retorikken og tankemønstrene som er det viktige, ikke
å stemple FrP. Tvert imot, Strømmen roser partiet for under Siv Jensens
lederskap å ha avgrenset seg mot flere av sine mer ytterliggående medlemmer.
Jeg
synes parallellen til den ideologiske krigføringen mot revolusjonære marxister
på 70-tallet er slående: Man pekte på historiske eksempler på at ideologi var blitt omsatt i praksis og oppfordret folk til å reflektere over egne posisjoner. Ikke fordi kritikerne nødvendigvis trodde at de enkelte brushodene utgjorde en aktuell trussel
mot det norske demokratiet, men fordi man ønsket å innlemme dem i det ved å insistere på å ta dem på alvor
som tenkende mennesker. For mange ble Baader-Meinhof-gruppens terrorisme det som bidro til besinnelse og ideologisk grensedragning. Foreløpig er en tilsvarende prosess dypt å savne i den "innvandringskritiske" leir.
De eksemplene Strømmen trekker fram fra Balkan – der muslim-hatet
etter hvert fikk statens maktapparat i ryggen – er ikke trukket fram for å
antyde at vi i Norge i dag står overfor en aktuell borgerkrigstrussel. Men det
viser fram anti-jihadismens vanvidds-forestillinger omsatt til handling – «real
in their consequences»; forbrytelser mot uskyldige sivilister legitimert via et
ideologisk røykteppe av selvforsvar mot en farlig fiende.
Når motpolene gjør hverandre sterke.
Det jeg oppfatter som Strømmens mest aktuelle advarsel, slik
den også er fremsatt i tidligere[2] publikasjoner,
er frykten for at ghettoisering, en polariserende retorikk og provokasjoner fra
de ekstreme ytterfløyene skal skape «fakta på bakken» helt på tvers av det majoriteten av de impliserte
partene egentlig ønsker eller støtter. Det er dette Roger Eatwell i 2006
beskrev som «Cumulative Extremism».
Strømmen besøker Luton, byen der English
Defence League ble stiftet. Denne fallerte fabrikkbyen blir av anti-jihadistene
beskrevet som et islamisert helvete. Det er så avgjort overdrevet, men byen
rommer både ytterliggående islamister og deres motspillere i EDL. Denne løst
sammenraskede gruppen sinte menn utgjør ingen trussel mot staten, men de danner
det fascismeforskeren Matthew Feldmann kaller «et slags vertsklima for mer
ekstreme elementer – fra nynazister til ensom-ulv-terrorister». Og EDL har kontakter
med sine åndsfrender i Norge også.
Nå oppstår ikke slike konflikter bare som et resultat av
ideologisk smitte fra farlige ideer via internett. Og islamistisk radikalisme og
terrorangrep er ikke en høyreradikal fiks idé, men en reell trussel – hvor for
øvrig internett også spiller en viktig rolle. Og de illiberale trekk ved
Islam er det all grunn til å kritisere. (Mekanismene som bidrar til at unge
menn fra den islamske kulturkrets kan radikaliseres er glimrende beskrevet av
Hanif Kureishi i hans bok «The
black album»)
Strømmens prosjekt, slik jeg leser ham, er å bidra til
både informasjon om aktuelle trusler mot vårt fredelige, liberale og åpne
samfunn, og å samtidig advare mot en retorikk som virker eskalerende og
skaper hva den nevner. En av Strømmens informanter som hadde møtt Anders Bering
Breivik beskriver virkningen av document.no og lignende nettsider: «Man går der
i sinne og frustrasjon, og så får man påfyll av mer sinne og frustrasjon».
Jaha, så vi skal altså bare servere gladnytt fra vårt
fargerike fellesskap og feie alle problem under teppet? Nei. Men vi blir ikke
okkupert og våre politikere er ikke landsforrædere. La oss beholde presisjon,
rimelighet og anstendighet og ikke diabolisere våre motstandere gjennom
borgerkrigsretorikk.
«I hatets fotspor» kaster lys over en ganske mørk krok av
vår felles offentlighet. Det er lett å bli motløs av all den frustrasjon og det
sinne som velter mot en på disse stedene. Men det er viktig å vite om og
forsøke å forstå og besvare denne retorikken. Strømmens bok formidler innsikter
og fakta. Formen er akademisk og behersket, men en merker en underliggende forpliktelse til det liberale demokratiets humanistiske idealer. Det er idealer
som raskt blir hule fraser hvis ingen tar dem på alvor og våger å kjempe for dem.
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !
[1] When does criticism become bigotry? The line is
crossed when criticism of Islam, of ideas or beliefs, become transposed into
prejudice about people; or when critics demand that Muslims are denied rights,
or be discriminated against, simply because they happen to be Muslims.
[2] «Høyreradikale
vinner ikke bare frem på konspiratorisk tøv, de tiltrekker seg velgere ved å
tilby dem svar på høyst reelle problemer, problemer alle partier burde være
interessert i å gripe fatt i. Det kan handle om ghettoisering, og derav
følgende kriminalitet, sosial elendighet og gode vekstvilkår for politisk
ekstremisme. Det kan handle om opplevd utrygghet, om overfallsvoldtekter, om
seksuell trakassering, om undertrykkende praksis som er kulturelt eller
religiøst fundert, og knyttet til «fremmede» som forblir definert som det,
uavhengig av hvor de er født. Det kan handle om europeiske ungdommer som blir
tiltrukket av radikal islamisme. I
realiteten tilbyr selvsagt høyreradikalerne sjelden løsninger, de står for en
ekskluderende nasjonalisme som dyrker frem utenforskapet og gjør problemene
verre.» Sitatet er hentet fra Strømmens bok "Den sorte tråden", som er anmeldt her.