Ideer og historie. Rune Slagstad: "De nasjonale strateger"

Leser meg opp til historieprøve.
Blir på nytt slått av hvor bra denne boka er.
Her er min anmeldelse fra da den kom:

Rune Slagstads historiske fremstilling krysser grensene mellom historie, filosofi, idehistorie og sosiologi, den er en egenartet blanding av innbyrdes forskjelligartet stoff. En god del har også vært publisert tidligere, men lest i sammenheng virker det hele forbausende sammenhengende.

Slagstads store verk om den norske styringselite fra 1814 og til i dag er på en egen, fruktbar måte seg bevisst at politikk også er uttrykk for verdinormer. Tråden i det utrolig vidtfavnende stoffet, er en undersøkelse av de styrendes ideer – sammenholdt med deres handlinger.

 Svært mye historie har vært skrevet innenfor "mistankens hermeneutikk". Et oppbrudd fra denne Marx & Machiavelli- tradisjonen formulerte Slagstad gjennom sin bok "Rett og politikk". Her knytter han seg til en naturrettslig tradisjon som via rettsstatens selvpålagte begrensninger vil innskrenke statsmaktens myndighetsområde, - en sikring av det sivile samfunn mot politikkens totalisering. Mange rettsfilosofer og historikere har avvist slike legalistiske påminnelser som idealistiske eventyr, eller som uttrykk for vikarierende motiv. Slagstad viser ikke bare politikernes opportunistiske omgang med rettsstats- og maktdelingsprinsipper. Han tar selv disse prinsippene på alvor, og han leverer historiske eksempler på hvor galt det kan gå hvis en – ut fra de beste hensikter - ikke gjør det.

Ideologiavsløringens ideologi kritiseres også: den reduserer politikk til materiell interessekamp pr. stedfortreder, rettsstat og legalitet til et rent underbruk av dette, og det sivile samfunns kultur og verdinormer til kamuflert egeninteresse. En slik marxistisk inspirert tradisjon har forfatteren av "Sosialisme på norsk" tatt et grundig oppgjør med. Slagstad refererer ikke naivt det aktørene sier om seg selv. Hans hovedkritikk ligger likevel ikke i å påvise spriket mellom teori og praksis, eller den strategiske bruken av argumenter. Hovedvekten av kritikken ligger i påvisningen av mangelfull, ikke-refleksiv teori, og derav følgende praksis.

Herretenkerne

Noen i Ap’s venstrefløy fra mellomkrigstiden hoppet nokså glatt over fra Lenin til en pragmatisk og "rasjonell" styrings-paternalisme. "Kompetente fagfolk" skulle med vitenskapelig autoritet og presisjon utforme det gode liv. Boka synliggjør også hvor ureflektert mange innenfor en politiserende administrasjon betraktet sin egenmektige inngripen som nøytral sakkunnskap i kamp mot subjektivisme, partistrid og fordommer. Det synes å være glemt at "fagstyre foran partikjegl" en gang var et NS-slagord.

Slagstad aktualiserer filosofisk lesning for å kunne beskrive en teknokratisk styringselite og dennes forsøk på å slippe en moralsk begrunnelse for sine verdivalg ved å redefinere dem som spørsmål om faglig innsikt. Slagstads ståsted er ikke strikt individualistisk; det er en deltagende tilskuer som fører ordet, uten behagelig ironisk avstand eller jomfrunalsk avvisning av politikk som sjanger. Men Arbeiderpartiet, som selv var "bærer av en dypt moralsk bevegelse", havnet i "et nærmest systematisk fravær av prinsipiell samfunnsmoralsk refleksjon", hevder Slagstad. Den autoritære praksisen bekrefter at 'i refleksjonens mangel har mannen med hoven den beste angel'.

Jens Arup Seips kritikk av "Ettpartistaten" under Gerhardsen ble en klassiker. Slagstad låner litt fra dette formfullendte og skarpe Machiavelli-perspektivet på Ap’s styringsmaskineri. Også Slagstads prosa glimter til med små sarkastiske perler som avviker noe fra Gerhardsen oppbyggelige memoarer. Vi kjenner så smått uttrykket "noen har snakket sammen", som beskriver hvordan beslutningene faktisk ble fattet i Ap, for senere å bli applaudert frem av et formal-demokratisk apparat. Slagstad skriver i en parentes at "i 1951 var Torp, som nevnt, blitt forfremmet etter at Gerhardsen hadde snakket med seg selv". Og Slagstad er nok fortrolig med Jesu ord om den hellige ånd, når han drar frem et sitat fra Th. Chr. Wyller : "der hvor to eller tre var samlet i de hektiske dager i mai og juni 1945, var Gerhardsen blant dem". Dette er ikke stilistiske bagateller. Stil er forøvrig under ingen omstendigheter en bagatell. For det meste er tonen i boka svært tilbakeholden, men den inneholder flere bidrag innen sjangeren subversiv latter.

Hans Skjervheim

Elitens forståelseshorisont

Arbeiderpartiet hadde Venstres meningers mot, skrev Seip. Slagstads utdyper både slektskap og ulikheter. Han skriver historie på en ny måte ved å anvende Hans Skjervheims positivismekritikk på "fagstyret"s ideologer. Det var ikke sosialismen som seiret i Gerhardsens glanstid, det var positivismen. En ambisjon om "korrekt" samfunnsstyring basert på vitenskapelig bearbeiding av innsamlede data fra de fleste av livets områder. Normative perspektiv ble avvist som metafysikk. Skjervheim sa det slik: "Funksjonalismen er ei form for totalitets-tenkning, men det er ei fortynna og dogmatisk form for slik tenkning som ikkje problematiserer seg sjølv. Fordi den er dogmatisk, stiller den seg fiendtleg til filosofien."

Slagstads ideologikritiske tilnærming til stoffet øker bokas aktualitet. For lesere uten parti-patriotiske lidenskaper er det mer interessant å reflektere over tenkemåter enn å lese politisk memoarlitteratur med moralistiske oppstillinger av hel- og halvglemte helter og skurker. Slagstad bidrar til en offentlig verdidebatt innefor felt som også i dag er preget av målrasjonell styringsteknologi – uten tanke på hva et samfunn er. Dette er historie som selvbesinnelse, påminnelser om delvis glemte perspektiv. Leserne har fått et redskap til å gå inn i sin tid som myndige medborgere, kravle ned fra elfenbenstårnet og opp på skolebenken, skaffe seg innsikt, delta, - ikke betrakte det hele på trygg, ironisk avstand. En tett, lojal kritikk fra en opplyst medborger. Ikke så trendy, kanskje, men viktig.

Begrepet "vikarierende motiv" ble skapt av Jens Arup Seip og har siden preget norsk offentlighet. Slagstad påberoper seg ikke en eksklusiv objektiv posisjon hvor han kan avsløre alle andres "egentlige" motiv. Kritikken er selvreflekterende; den tydeliggjør sitt ståsted, og er samtidig i stand til å gjengi, og ta på alvor andre forståelsesformer. Når handlinger blir forstått som konsekvenser av aktørenes virkelighetsforståelse, blir det plutselig relevant å diskutere "høytflyvende ideer" og å konfrontere dem med den gjenstridige erfaringen. Slagstad sitter ikke inne med historiens fasit, han vet at vi ofte havner dit vi ikke vil. Dette gjør da også hans moralsk funderte kritikk så lite moralistisk og privat. For det er naturligvis også en samtidskritikk som her skrives. Lesning av historie kan påvise sammenhenger mellom ideer og praksis. Vi har lett for å tro at øyeblikkets tenkemåter er de eneste mulige. Viktige erfaringer kan ha blitt glemt.

Slagstad vil gjenskape det sivile samfunns rolle som arena for en forpliktende samtale og et forpliktende, demokratisk fellesskap. Det er viktig å unngå at et levende demokrati forsvinner mellom to ekspanderende størrelser med samme instrumentelle logikk: Stat og Marked. Det er forskjell på å regne med mennesker, og å regne med mennesker. Ved å rette fokuset på en instrumentell, beherskende logikk anvendt på mennesker, får Slagstad oss også til å se visse linjer i Ap’s dreining fra leninisme, via pragmatisk ekspert-styre og videre hen til dagens omfavnelse mellom Høyre og Ap. "Det viktigste er at det fungerer", som Gro sa. "Nå må vi ikke begynne å tulle", supplerer Jagland. De styrende styrer stort sett i fred. 

I dag er det ukurante høyrefolk som Willoch og Sejersted som leverer den vektige kritikken av markedsfundamentalismen og av den politiske skjebnetro på at alt må fortsette slik "utviklingen" vil det. Arbeiderbevegelsen synes uttømt som moralsk korrektiv.

Er Slagstad bare en overvintret idépolitiker uten blikk for modernitetens realitet og velsignelser? Eier han ikke takknemlighet og respekt for alt det som ble oppnådd ? Slagstads kritikk er lojal, han ser mange kvaliteter i vår historie som han ønsker å ta vare på. For å gripe dem, må de settes på begrep. Så må de oversettes til politikk. At enkelte trendy ideologer har vist et uartikulert raseri overfor forfatteren, er et godt tegn.  

Slagstad har gjennom denne boka blitt en autoritet bare ignoranter kan ignorere. Så får vi se om noen senere makter virkelig å utfordre hans perspektiv med argumenter. Det kan bli en opplysende debatt av slikt. Det tar bare så fordømt lang tid før bokas langsomme tyngde slår gjennom, og mange nok gir seg til å lytte til dens velformulerte, men dempede tale.

 Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

På respektfull avstand.

Kva er mi nordnorske tilnærming til det nynorske språket?
Nynorsk litteratur femner over svært ulike tema, personar, sjangrar - akkurat som bokmålslitteraturen. Eg les med glede ikkje berre Haldis Moren Vesaas’ lyrikk, men og t.d. Jørgen Norheims romanar og Hellesnes’ sakprosa. Desse er så heime i sitt eige språk. Oversett ein dei til bokmål skulle mykje gå tapt, slik høvet er ved mest all omsetjing. Kjennskapen min til nynorsk er stor nok til at eg kan forstå og verdsete dei. At eg sjølv ikkje kan nytte dette skriftspråket er ein slags analfabetisme og ein brest ved mi allmenndanning.


For meg er det nynorske språket ein grannestove eg gjerne vitja. Men heimen min vart ein annan stad. Å være naturleg er, som Oscar Wilde påpeika, ein svært vanskeleg stilling å posera i. Språk er kultur, ikkje natur. Spar snakket om kva slags skriftspråk som er det naturlege for ein nordlending. Etter å ha vorte prega av 30 års lesnad, fell det meg mest naturleg å skrive eit heller konservativt bokmål, med tysk syntaks, ofte ispedd engelske talemåtar. Det største problemet er ikkje mi grammatikalske fåkunne, men at eg tenkjer på bokmål. Ein mann som Nils Rune Langeland tenkjer ved hjelp av nynorske kategoriar og idiom, utan genitivs-s, utan å vakla mellom arkaiske nynorskformer og moderne. Han meistrar ulike stilleie og sosiolekt. Han kan leika medveten med språket, innfrir humorens krav til presisjon og doble tydingar. Eg kan ikkje det, og slikt gjer ein skrivande fant tagal og stur. Eg saknar den gamle verktykista mi. Mi handtverkar-stoltheit forbyr meg å agere urmakar med eit par skruvjarn og ein lommekniv. Ikkje fordi nynorsk er eit fattig språk, men fordi min nynorsk er det.

Difor overlet eg ordet til Jørgen Nordheim for å beskrive fenomenet nynorsk som minoritetskultur. I romanen ”Liten svein i bærskog ut” let han ein danna nynorsk ’innvandrar’ reflektere over møtet med ein urban middelklassenormalitet der folk ikkje trong ”definere sine interesser i forhold til andre, dei berre var ":

"Men fordi minoriteten ikkje kan oppfylle grunnleggjande behov innanfor sitt eige, blir han besett av eit driv til å søkje utanfor seg sjølv: lesa, studere, reise, samanlikne, alltid vidare. Det er eit slitsamt arbeid både for kjensler og intellekt å måtte finne seg sjølv i stadig kamp mot ei overmakt, til og med mot ei overmakt som ofte ikkje erkjenner at ho er ei makt. Den som må gå ein så tungvint veg for å finne seg sjølv, vil alltid få brodd mot dei mange og dei mektige.(..)Majoriteten manglar dette drivet til å orientere seg utover sitt eige, ettersom dei får stetta alle sine behov innanfor gruppa. Er det kanskje difor målfolk millom sine bakkar og berg, med sitt lass av kunnskapar, er så sære og vanskelege å vera i lag med, alltid klare med hoven, medan fruene i hovudstaden er joviale, verdensvante og kunnskapslause? "

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Hjemløse trekkfugler.

                 

"Hittil" kom i 1997, 10 år etter Konupek debuterte på norsk med "Böhmerland 600cc" . 

'Böhmerland' var en suksess som forfatteren kanskje har fått et litt anstrengt forhold til, ettersom alt han senere skriver vil bli målt opp mot denne fulltrefferen. Jo da, enkelte parti er utmerket, nesten på høyde med debuten, men ikke riktig så bra, som helhet betraktet.

Det er fortsatt rikelig med intelligent satire, vitser, understatements, ironi og skadefryd. Dette er Norge, sett gjennom en eksiltjekkers briller, vi blir nødt til å se oss selv litt utenfra og vet ikke om vi skal le eller gråte. Den overgivne humoren er blitt sjeldnere, den framstår mer og mer som en ballansekunst over en avgrunn av sorg og savn, eksilets tragedie. I tittelnovellen "Hittil", som jeg synes er den beste, er det nesten bare den såre hjemløsheten tilbake; fortvilelsen over å ikke bli forstått i den verden en befinner seg og over å ha ugjenkallelig mistet den gamle, kjente. 

Dette møtet mellom en flyktning fra Bosnia og en norsk kvinne blir fortalt gjennom henne. Slik sett har Konupek utvidet repertoaret siden sist, han kan også skildre det norske innenfra med en inneforstått fortrolighet. Landet blir ikke bare sett gjennom et narrespeil, som en overbeskyttet lekegrind for verdensfjerne og autoritetstro idealister.

Den kvinnelige læreren på en forblåst øy på Nordmøre - det er så presist og vennlig iaktatt, så fjernt fra rådende litterære klisjeer om grusomme skjebner fjernt fra de siviliserte byene. En nesten glemt sommerforelskelse med en vakker pianist som hun traff i Dubrovnik - nå rykker den uventet tilbake i form av et uventet brev. Hans kamerat skriver på vegne av den arme gutten som ligger skjelvende på et flyktningmottak i et fremmed land, med en ødelagt hånd og en knust fortid. Novellen er lang, den slutter ikke når problemene begynner, den er usentimental og krokete, den forteller så realistisk og aktuelt om en virkelighet som hittil ikke har satt mange spor i skjønnlitterære tekster. Den er til å gråte over, slik verden ofte er. Ikke fordi novellen ender trist, slett ikke. Den ender ikke i den forstand, den går bare "hittil", så får vi kanskje se, senere. Dette er på sett og vis beredskapsdiktning uten bruksanvisning, vi får en virkelighet i fanget som forfatteren tvinger oss til å ta stilling til.

"De fire musketerer" er en barndomskildring fra Tjekkia av beste Konupek-merke. Det er her alt sammen, som i "Böhmerland"- boka: den absurde situasjonskomikken som meget effektivt demonterer regimets oppbyggelige rammefortelling, gjøgleriet og guttestrekene som synes å henge ved den voksne forfatteren som en varig identitet . Men siden sist har muren falt, og de gamle foresatte med den. Det gjør at fortellingen klinger annerledes, og forfatteren vet det. "Josef" og "Oss nomader imellom" skildrer eksil- eller nomade-tilværelsen med full utfoldelse av Konupeks melankolske humor, uten å havne i en atspredt vitsefortelling som fliser opp fortellingen. De øvrige tekstene gjør stundom det, de blir prosastykker hvor personene delvis forsvinner eller blir overdøvet av forfatteren som konverserer interessant over skuldrene på dem.

Ugjevnt, altså, og ingen overbegeistret anmelder denne gangen. Men de beste novellene er såvidt bra at jeg fortsatt vil vente spent på flere utgivelser. Dessuten uttrykker Konupek eksilets og nomadens erfaringer - det er en stadig mer aktuell erfaring i vår verden. I dette stoffet er han virkelig hjemme, for å si det slik. Det gjør det også lettere for oss innfødte å få øye på det lokale og særpregede ved vår bakgrunn, bli litt bedre var både oss selv og andre gjester på jorden.

Ivar Bakke

Lærd bygdedesperado ute på prøve

[I 1995 kunne verden fortone seg slik:]

La det være sagt med en gang: Jeg har problemer med å vurdere denne boka saklig og fordomsfritt. Det skyldes at Fosli deler mange av mine egne fordommer, antipatier og kjepphester. Andre har sine å slite med. Boka handler om aktuelle samfunnsspørsmål, feminisme og forfattere.

I mange dannede kretser møtes Fosli med en aggressiv uvilje. Fosli er ikke en verdinøytral, klasseløs, frittsvevende fortolker av andres begrensninger. Det er han seg bevisst, i motsetning til mange av de han polemiserer mot. Han har en bakgrunn fra bygden, det kan tilgis, men han er opptatt av urbane særtrekk og fordommer overfor menn, det er litt vel sært. Dessuten er han moralist, og det er han visstnok alene om.

Å være en høyt utdannet karrierekvinne fra en urban overklasse - det er minst like sært, selv om det i dag faktisk er den mest vanlige bakgrunn for dem som uttaler seg på vegne av alle norske kvinner. At det også kanskje preger deres analyse er ikke nødvendigvis så søkt eller irrelevant. Den moralisme Fosli angriper er ikke mindre fordømmende, men bedre skjult. Å gjøre menn kollektivt ansvarlige for seksuelle overgrep, det er ikke moralisme. Ikke ennå.

Hvis en skal gi Fosli en sjanse, og det synes jeg menn og kvinner skal, så skal en utsette seg og sine meninger for denne pågående, arrige stubbebryteren. Han er ikke bare en engasjert skribent. Det vrimler av engasjerte og indignerte skribenter uten evne til å engasjere. Kunnskapsløs moralisme er kjedelig lesning. Fosli er ingen provokatør som er avhengig av et flertall han må mene det motsatte av. Han er noe mer enn en storkjefta, flåsete ertekrok. Til tider er han forresten det også: unyansert, lettbent og frekk - i stedet for kritisk. Det er nemlig to høyst forskjellige ting.

Men mye av dette er tankevekkende, spennende og perspektivrikt. Dessuten gjemmer mannen seg ikke bak akademisk kamuflasje og manipulerer ikke statistikk. Det er åpenbart at hans fremmedkulturelle bakgrunn innenfor den vesle akademiske andedammen vår har gjort fyren vant med å snakke til folk som ikke på forhånd er innforstått med hans perspektiv og synspunkter. Da bør en helst kunne sine ting. Det er en god skole å gå i, og noe langt flere i den vesle byen Oslo burde prøve på.

Provinsialisme avhenger ikke av geografi, det er et spørsmål om manglende interesse for og kunnskap om det uvante.

Er så Fosli en paranoid utgave av «bygde-Venstre» , en hatsk forakter av Oslo, urbanitet, liberale holdninger til barneoppdragelse, utroskap, feminisme og annet som han har støtt på i denne syndens pøl ? Tja, man kan, hvis man vil - og det vil sikkert mange - lese ham på denne måten. Å definere velartikulert kritikk som ekstrem, marginal eller «sutrete», er jo en klassisk maktstrategi, da slipper en jo å gå inn på argumentasjonen. Slik ble jo også feminismen møtt i sin tid, før den kom i mønsterplanen. Slik jeg leser Fosli, er han ute etter dialog, motsigelser, nyanseringer. På sitt beste er det en nyansert, velfundert kritikk utenfra. Og med utenfra, mener jeg at den henter innsikter fra en viktig internasjonal litteratur som så smått har reist spørsmålstegn ved en rekke påstander som har stått temmelig uimotsagt i vårt norske miljø. 

Mangel på kritikk gjør alle miljø sløve og provinsielle. Fosli har til tider den gode retorikers gudegave: Han har latteren på sin side.

Boka består av flere bokanmeldelser, men litterære interesser er ikke nødvendig bagasje. Den samfunnsinteresserte Fosli fanger uansett interessen. Han snakker om sine helter og hjertesaker, enten han anmelder bøker eller fortolker andre fenomen. Subjektivt, til tider usaklig, javel. Men stort sett med både godt humør og injurierende kraft. Men hans larmende tilstedeværelse i egne tekster forhindrer ikke at han også viser evne til å lytte og analysere. Fosli har naturligvis sine egne begrensninger, men for dem som ønsker et likestilt samfunn kan Foslis bok være en vel så nyttig fortolker av sin samtid som mange av de gråtkvalte offer-historiene fra velbergede kvinnelige japper. At Fosli våger å kritisere en sosial bevegelse med makt - det blir for noen et bevis på et anti-feministisk backklash, og da trenger en jo ikke lese hva han skriver. Men hvis en gjør det, vil en trolig finne at Fosli ikke er kvinnefiendtlig, men usentimental. Er det ikke temmelig uhysterisk å anta at kvinner også har makt, og at enhver kollektiv ideologi - som jo feminismen vitterlig er - også har sine blinde flekker og utilsiktede konsekvenser?

Forhåpentligvis er boka snart uaktuell, et bilde av en glemt provins, et trangt lite hjørne i en fjern fortid. I morgen er disse kjettertankene sunn fornuft. Jeg har hørt dem mange ganger, oftest fra kvinner, men jeg har faktisk aldri sett dem mellom permer før. Det er kanskje på tide?

Halvor Fosli: «Ute på prøve - artiklar og tekstar 1988-95»

Samlaget

Ivar Bakke.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Nostalgien er ikke lenger hva den var

Tekster er ikke kontekstløse, de skrives inn i en samtid og går i dialog (eller i strupen på) herskende forestillinger. Så også med denne teksten, som i dagens Europa kanskje virker mindre gammeldags enn den gjorde for 17 år siden. Hvis en ikke tror historien består av en lineær, ubrutt rekke av fremskritt, kan det være lurt å undersøke alternativer til de herskende oppfatninger. De kan i noen tilfeller ha med fremtid for seg enn de moderne tanker som for øyeblikket seiler i medvind.

 [Norsk Landbruk nr. 20 - 2000]

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !