Kan vi lære noe allment ut fra nazistenes folkemord på Europas jøder?

Den amerikanske historikeren Peter Novick har reflektert over dette i en bok jeg siterer et par utdrag av. 

Dette blir etterfulgt av noen kommentarer om dette tema på min egen Facebook-side. Jeg synes dette er refleksjoner som fortjener å bli hentet fram og tenkt videre over. De historikere som er seg bevisst sin rolle som kunnskapsformidlere mot en bred offentlighet må ha gjort seg sine refleksjoner over emnet. Og Todals kommentarer fortjener et gjensyn. 

Men vi begynner med Novick:

«Den fremste lærdommen av Holocaust, blir det ofte hevdet, er ikke at den gir oss et sett av maksimer eller handlingsregler, men snarere at den sensibiliserer oss overfor undertrykkelse og grusomheter. I prinsippet kan det muligens det, og jeg betviler ikke at det av og til skjer. Men ved å gjøre det til en målestokk eller norm for undertrykkelse og grusomheter blir virkningen stikk motsatt, til å trivialisere forbrytelser av mindre format.

[…]

La oss huske den konteksten som mange tyskere – anstendige tyskere – protesterte mot den såkalte relativiseringen av Holocaust i de senere år. Konteksten inkluderte en insistering fra kansler Helmut Kohls parti om at å innføre en lov som forbød Holocaust-fornektelse måtte inkludere en bestemmelse om at det også var illegalt å nekte for lidelsene til de tyskere som ble fordrevet fra øst etter 1945. [10-12 millioner fordrevne, ca. 2 mill. døde – red. anm.]              I denne tyske konteksten – og kontekst er som alltid avgjørende – betød «relativisering» å sidestille forbrytelser mot tyskere med forbrytelser utført av tyskere. Hvilket mange tyskere naturligvis ønsket å gjøre.

De tyskere som insisterte på Holocausts unikhet, som fordømte dets relativisering, gjorde det for å blokkere noe de med rette betraktet som et trekk for å unngå å bli konfrontert med en pinefull nasjonal fortid, å unngå implikasjonene av en slik konfrontasjon for samtiden og fremtiden.

Den identiske talen om unikhet og usammenlignbarhet som omgir Holocaust i USA har den motsatte funksjon: den gir oss en måte å unnslippe moralsk og historisk ansvar. Den gjentatte forsikringen om at uansett hva USA har gjort mot afro-amerikanere, native americans, vietnamesere eller andre, så blekner det i sammenligning med Holocaust, den er jo sann – og unnvikende. Og mens en seriøs og vedvarende befatning med hundrevis av år med slaveri og undertrykkelse av afro-amerikanere kunne medføre kostbare krav overfor amerikanere om å bøte på fortidens feil, er det å granske Holocaust bokstavelig talt gratis: noen få billige tårer.»

Hentet fra Peter Novick (2000-09-20). The Holocaust in American Life (Kindle Locations 288-291) [...] ( 309-310). 

I sitt forord til den tyske utgaven av boken skriver Novick at ingen av de amerikanske Holocaust-museene tilfører amerikanerne et ubehag. 

«I Washington er det et storartet Holocaust-museum, men intet slavemuseum. Hva ville amerikanerne tenke hvis tyskerne sa at vel var Holocaust fryktelig, men det viktigste er å lage et minnesmerke i Berlin over de amerikanske slavene?»  

Jeg delte disse Novick-sitatene, noe som avstedkom denne refleksjonen fra Dag og Tids journalist, Per Anders Todal, på min Facebook-side:

Per Anders Todal: Interessant. Eg har tenkt ein del på Japan og Tyskland si totale forvandling etter 1945 - det verkar som om den enorme øydelegginga av båe land mot slutten av krigen endra haldningane til krig og militarisme fundamentalt. USA, som ikkje hadde opplevd øydelegginga av sine eigne byar, hadde få skruplar med å teppebombe byar i Korea og Vietnam i seinare krigar.

Ivar Bakke: Det er en forskjell mellom tysk og norsk/amerikansk tradering av krigen som jeg har merket meg gjennom lange samtaler med folk som opplevde den som barn. Der hvor mange norske av foreldregenerasjonen formidler en ganske enkel (og til dels begeistret) moralsk fortelling, har de tyskere jeg har snakket med i større grad formidlet det vietnameseren Bao Ninh (i sin glimrende bok) har kalt Krigens Sorg. Fortvilelsen over det destruktive, meningsløse og ødende ved krigen. Og dens farlige fascinasjon. 

Novick hevder

«Personer fra et hvert punkt på det politiske kompasset kan utlede de lærdommer de måtte ønske fra Holocaust. Det har blitt en moralsk og ideologisk Rorschach-test.»

 Novick (2000-09-20). The Holocaust in American Life  (Kindle Locations 255-257). 

Per Anders Todal: Kanskje - men sannferdig historieundervisning og ein open offentleg samtale gjev eit umåteleg mykje betre utgangspunkt for ferda vidare. Og dei som meiner samfunna i Vesten har teke for mykje sjølvkritikk for kolonitida og annan faenskap i moderne tid, er i mine auge naive. Alternativa er veldig mykje verre. Russland har knapt hatt noko oppgjer verken med imperietida (tsar-Russland sitt rulleblad som brutalt imperium er sterkt undervurdert på våre kantar) eller med sovjettida, og eg trur det gjer Russland både til eit dårlegare samfunn og ein farlegare stat.

Ivar Bakke: Ja, når jeg har frikvarter fra mine anfall av kulturpessimisme så er nettopp land som Tyskland (med dets noe maniske omgang med den problematiske delen av egen fortid) som får meg til å tenke at nettopp det kan ha en siviliserende funksjon å granske sitt eget lands fortid med kritisk blikk. Det er også interessant å se - som et gigantisk sosiologisk forsøk - forskjellene i traderingen av Andre Verdenskrig mellom DDR og BRD, og de mentale ettervirkningene det har hatt, spesielt hva angår synet på rasisme.

Per Anders Todal: Den sjølvkritikken er definitivt siviliserande. Og det er neppe tilfeldig at nynazistane står langt sterkare i det som var Aust-Tyskland enn i det som var Vest-Tyskland. Og verdien av at gamle kolonimakter som Storbritannia ser kritisk på si eiga fortid er jo ikkje at det er hyggeleg for afrikanarane og indarane - det er fordi det er bra for britane som samfunn. Eg har aldri høyrt om eit samfunn som har gått under på grunn av sjølvpisking, men mange samfunn har blitt øydelagde på grunn av hybris, dumskap, løgner og sjølvbedrag.

(Et essay om den tyske historikerstriden og trivialiseringen av Holocaust kan du lese her.)