Timothy Snyder: Mens det ennå er tid.

Snyder - forfatteren av "Bloodlands" og "Black Earth"

Jeg har oversatt utdrag av historikeren Timothy Snyders forelesning ved Brown University den 29. november 2016. Jeg har valgt ut de delene der han gjør rede for sitt syn på historiefagets forståelse av tid, i motsetning til to populære tidsforståelser som han gjør rede for. Hvorfor har jeg har tatt meg bryet med å oversette deler av forelesningen? For det første kan utdraget leses som en motgift mot fatalisme og passivitet i møte med den autoritære vinden som preger vestlig politikk for tiden. Historien, slik som Snyder tolker den, er ikke en katalog av lovmessigheter. Den har en rekke ‘tipping points’ hvor utviklingen kan gå i ulike retninger. Snyders forelesning handlet i utgangspunktet om Holocaust og under hvilke betingelser massemyrderier finner sted. Men den er også en samtidskommentar om hvordan vi forholder oss til dagens trusler mot rettsstaten og det liberale demokratiet, helt konkret ned til hvordan et terrorangrep under Trumps kommende presidentskap kan bli brukt som påskudd for å innføre unntakstilstand. Snyder har også skrevet et kort notat som har fått stor utbredelse: «20 Lessons from the 20th Century on How to Survive in Trump’s America»

Til spørsmålet om hva vi kan lære av Holocaust hamrer Snyder inn: Vi må handle før vi havner i den tilstand av lovløshet som muliggjorde masseutryddelsen. Spekulasjoner om hvorvidt vi personlig ville reddet de forfulgte når rettstaten og voldsmonopolet er brutt sammen er lite relevant: De aller fleste av oss er ikke helter som risikerer livet for å berge andre. Vi må handle nå for å ikke havne dit vi ikke vil. 

Snyder beskriver også de siste generasjoners vestlige samfunn der tilgangen på mat har vært en selvfølgelighet som et historisk unntak, som en situasjon som gjennom klimaendringer og nye folkevandringer igjen kan endre seg. Vi må erkjenne muligheten for nye katastrofer og forbrytersk politikk og gripe dagen vi har nå til å unngå å gjenta katastrofale versjoner av ‘politics of despair’.

Men herfra skal jeg gi ordet til Snyder selv. Først om to utbredte forståelser av 

tid og historie:

Den feilen jeg gjorde da jeg var student her, var at jeg trodde vi hadde nådd uunngåelighetens tidsalder, at vi visste hvordan ting ville gå. 

[..] Disse to måtene å erfare tid på: Den første kalte jeg uunngåelighetens politikk. Den består i at vi tror vi stort sett kjenner retningen som utviklingen vil ta. Nå benytter vi ikke uttrykket fremskritt lenger, for det er så 50-talls. Men vi har en grunnleggende ide om hvor det bærer hen. Så også med Fukuyama i 1990 og hans «End of history?» : Det kommer i det store og hele til å arbeide seg fram mot et liberalt demokrati. Det er dette jeg kaller uunngåelighetens politikk.

Dette som er motsatsen til den flate fascistiske forståelsen av tid, en evighetens politikk hvor ingen ting grunnleggende nytt noensinne skjer. Det er intet mål, og vi bør ikke vente oss noe heller. Ingen ting som helst vil noensinne bli virkelig bedre.

[..]Denne ideen utelukker også historien, men på en annen måte. Den forandrer tiden til en fullstendig flat horisont hvor alt som har skjedd tidligere bare er et slags monument som stikker opp i horisonten. Det er verken nært eller fjernt, det er alt sammen på en middels avstand, og alt det som skjedde i fortiden forteller oss om våre egne dyder og hvordan vi stod imot angrepene fra De Andre.

[..] Jeg tenker at de begge to er feil, men også at de begge i det minste kan betegnes som autoritære. For den første sier at det er ingen spesiell grunn til å gjøre noe som helst, fordi historien selv ordner opp. Og den andre sier at det er ingen grunn til å gjøre noe, for det kommer ikke til å bli noen fremtid uansett. Så den ene hevder seg å kjenne til hva fremtiden bringer, og den andre at det blir ingen fremtid. Og hvis du veksler mellom den ene og den andre er det ingen påvirkning av historiens gang noe sted. Jeg opponerer mot begge disse posisjonene.

Og jeg synes det ærlig talt ikke er lett. Det skjer på flere ulike måter at mennesker av god vilje veksler mellom den ene og den andre posisjonen. Som for eksempel argumentet med at det er den liberale ideologiens feil, derfor bør vi slutte med å være liberalere. Dere kjenner denne forestillingen om at liberalere fremkaller fascisme og kommunisme og alskens dårlige ting, derfor burde vi bare… vi burde skamme oss over oss selv. Men å føle seg mindreverdig er ingen holdning å innta overfor historien.

[..] Vi kan ikke hylle inn den liberale tenkningens historie inn i en dialektikk hvor liberalerne synes å ha vunnet, så blir de forblindet av sin seier, og så må de med nødvendighet tape. Jeg håper virkelig vi kan unngå det. Jeg vedgår at det skjedde en gang. Jeg vedgår at det har skjedd en gang allerede, og det er den historien jeg forteller. Men jeg tror at en kan ha en forestilling om liberale verdier hvor en sier at en ikke med nødvendighet vil vinne, at en kan tape kampen. Vi har tapt en gang før. Men ikke desto mindre finnes vi her i virkelighetens verden. Det som bekymrer meg litt ved liberalere og deres opponenter er at man sier at liberalismen, så snart den mister noe terreng… liberalere må vinne alt, ellers mister de alt. Jeg kan ikke se hvorfor det skulle forholde seg slik.

[..] Eller den rent ut fascistiske idé om at historie har lenge vært kjedelig, la oss gjøre den spennende igjen. La oss knuse noe. Eller ordet sammenbrudd, alle elsker ordet sammenbrudd. La oss rive fra hverandre for sammenbruddets skyld. [se Slavoj Zizek overs. anm.] Jeg er imot begge. Ingen av dem motiverer oss til handling, det er mitt poeng. Så jeg forsøker å pledere for et syn på historie som er kontra-intuitivt. Fordi vi er vant til å tenke historie i den forstand at vi sitter i en sofa og leser en bok. Jeg forsøker å formidle at en oppfattelse av historie gir oss en følelse av tid. Og denne følelsen av tid gir oss en oppfatning av at vi faktisk kan være i stand til å gjøre noe med verden. Dette er åpenbart ikke noe revolusjonært banner jeg ber dere følge. Men det jeg sier er at vi risikerer å falle fra en feiltakelse til en enda farligere feiltakelse. Og vi må klore oss fast et sted imellom dem.

[..] Jeg er en pluralist innen tenkning, jeg tror det er en mengde av andre ideer der ute også. Og en av liberalismens iboende tendenser er å si at fordi vi er universalister er det alt eller intet, vi må vinne en fullstendig seier, ellers vil vi måtte lide et fullstendig nederlag. Og jeg frykter at det er en del av hvorfor liberalere beveger seg mellom de to posisjonene. Og jeg forsøker å si at det må ikke være slik. 

Når boblen brister ligner vi nazistene mer enn vi aner.

[..]Innenfor hele verdens historie, med unntak av 60 år av vestens etterkrigstid, var mat alltid en del av politikken. Det var ingen politikk uten tilgang til mat, det var ingen mat uten som følge av politikk. I den forstand er Hitler og «Lebensraum» og alt det der normalt. Jeg mener normalt i den forstand at han ikke skiller mellom aggresjon og ernæring. Det er faktisk ganske normalt. Vi, dere, og min generasjon, generasjonen over meg og kanskje en halv generasjon til, det er de eneste menneskene i verdenshistorien som noensinne hadde denne forestillingen om at politikk kunne bli adskilt fra ernæring. Og det hjelper en til å tenke at historien virkelig kan nærme seg et mål. For det er det vi har sloss om. Når du ikke til daglig er opptatt av spørsmålet om hvordan skaffe seg nok mat blir forestillingen om at alt dreier seg om ideer, og at de beste av dem vil seire, da blir en slik måte å tenke på mer plausibel. Så nå argumenterer jeg for en historisk kontekstualisering, fordi jeg hevder at vi befinner oss i denne veldig spesielle boblen, og at jeg tror denne boblen vil komme til å briste. Jeg tror det er en del av vårt problem. Når jeg hevder at vi ligner nazistene mer enn vi aner… vi må bli klar over den boblen vi befinner oss i før vi kan skjønne hvordan vi vil reagere når den brister.

Om Donald Trumps valgseier og ‘it can’t happen here’.

[..]Jeg har ingen tro på amerikansk eksepsjonalisme. Amerikansk eksepsjonalisme er for meg et annet ord for selvtilfredshet. Du tror at du er et unntak, derfor trenger du ikke tenke, ikke sant. Vi er så stølbeint når ting som det i Ukrainia skjer. Det kommer til å være en smertefull sammenligning, men ukrainerne var mye raskere til å reagere på de samme tingene som vi fikk i 2016. Russerne begikk den samme cyber-krigen mot Ukrainia som de gjorde mot oss, og ukrainerne var mye raskere til å reagere på det. Og de er også langt mer skeptiske og raskere til å reagere på dette fenomenet vi kaller fake news enn det vi er. Det er en drøy generalisering, men jeg var på begge steder, og jeg har en sterk fornemmelse av at det forholder seg slik. Vi reagerer mot det samme fenomenet, vi hinker etter på en måte, vi er usikre, hvem vet. ‘Å ja, noen ble visst valgt her’. Dette er noe som bekymrer meg.

Det er en del andre grunner for at folk valgte for Trump. Det er noen grunner som man ofte ikke er så klar over på østkysten. Et fenomen vi bør huske på er alle de som først stemte på Obama for så å stemme Trump. Hvis du tok disse gruppene ut ville de begge ha tapt valget.

I Ohio fikk Trump mange av de folkene som tidligere stemte på Obama. Så vi må følgelig tenke litt mer på disse identitære greiene, vi må tenke over om hvorvidt det alt sammen bare handler om rasisme, som er den forenklende formelen vi ofte benytter. Og jeg tror det er en del mer grunnleggende ting det handler om, som det at folk virkelig blir rammet av globalisering. Vi liker ikke denne fortellingen, ikke sant, men det gjenstår det faktum at de virkelig blir rammet av globaliseringen, det skjer virkelig, at det er virkelig klasseinteresser som er involvert i dette. Og med rette eller urette – jeg mener naturligvis med urette – oppfattet disse folkene Trump som sin mann, og at det er her de blir invitert inn i hans narrativ, og det er herfra at ting begynner å bli farlige. Grunnen til at jeg fortsatt har litt håp igjen er at jeg tror vi faktisk kan forstå noe av det 20. århundres historie. Så hvis jeg for eksempel sier riksdagsbrann burde vi på refleks tenke at hvis det skjer en terroristhandling på noen sensitive områder i USA et par måneder inn i Trump-administrasjonens embetstid bør vi ikke sprette opp og ned og skrike at nå må vi innføre unntakstilstand og suspendere parlamentet. Vi bør vite at det er det eldste trikset i den hitlerske dreieboka.

Unntakstilstand innføres etter riksdagsbrannen

Vi bør vite at en unntakstilstand ble erklært i Tyskland etter riksdagsbrannen, og at den varte helt fram til 1945. Vi kan kjenne igjen disse tingene. Og det er faktisk ikke så mange nye ting i denne evighet-dreieboken. Riksdagsbrannen inntar en viktig plass. Så det er ting vi kan holde utkikk etter. Det er derfor jeg vier så mye av min presentasjon til… la oss huske at det finnes et historisk øyeblikk. Fordi i et slikt øyeblikk er det disse mønstrene og eksemplene som vi kan trekke ut av historien. Da riksdagsbrannen skjedde hos tyskerne var de ikke klare for det. Det er ingen grunn for at ikke vi skulle være forberedt på en riksdagsbrann. Jeg tenker naturligvis ikke på den konkrete riksdagen. Den er i orden, jeg har sett deres brannalarmer – de har virkelig gode brannalarmer. Det heter ikke Riksdagen lenger heller. Men dere skjønner, dere tar poenget. Hvis noe eksploderer i USA – gud forby – bør vi ikke straks tenke at dette betyr at vi straks bør innføre unntakstilstand. Vi bør være forberedt.

Det finnes profesjoner der sannhet er veldig viktig. Journalistikk, historie. Vi trenger bare å se om omkring for å skjønne hva som skjer med journalistikken. Dens posisjon er sterkt truet, finansielt og ideologisk. Forestillingen om at det ikke finnes noen sannhet er en forestilling som er blitt pådyttet og kastet mot journaliststanden. Og nå ser vi interessant nok, hvis du leser overskrifter i New York Times og Washington Post nå i de seneste uker, så har de gjort en slags vending.

Jeg mener, Washington Post har overskrifter som lyder – nå parafraserer jeg – «Trump hevder ubegrunnet» - at en benytter ord som ‘ubegrunnet’ i en overskrift, det er noe nytt i amerikansk journalistikk. De beveger seg bort fra et ‘på den ene side og på den andre side’, ‘jeg leste det på internett’ – i motsetning til at jeg leste det i et leksikon. De beveger seg bort fra dette, noe som er interessant. Dere vet at jeg ikke kommer til å definere sannheten for dere her, men jeg tror at sannhet som en faglig målestokk er veldig viktig for profesjoner som journalistikk og historie. Og dette er begge to profesjoner som i min fremstilling her er med på å kjøpe oss tid. 

Tysk kolonihistorie før 1. verdenskrig

Om nazismen og den kolonialistiske tenkemåten som formet Hitlers politiske verdensbilde:

[..] Jeg holder med de transnasjonale, post-kolonialistiske folkene på dette punktet, det er bare at jeg inkluderer hele Europa inn i dette. Vanligvis markerer man Europa og sier at dette er det området der folk koloniserer, og så markerer man resten og sier at dette er hvor folk blir kolonisert. Jeg kjøper hele den post-kolonialistiske greia, jeg bare mener at man må være konsistent og at vi ikke skal putte de hvite folkene her og de brune der; det hele er en og samme prosess og folk koloniserer folk hele tiden uaktet av hva vi oppfatter som rase. Noe som bringer meg til ditt Hannah Arendt-poeng: ja visst, det er fullstendig riktig. Jeg mener Hannah Arendt fremførte dette argumentet basert på sigarettrøyk og lesning av Joseph Conrad [Heart of darkness], ikke sant. Men jeg tror hun fundamentalt sett hadde helt rett. Intuisjonen til å ta utgangspunkt i en oppvekst som Hitlers, der verden var behersket av imperier, og der det rom Tyskland hadde for å skape sin plass i solen var i ferd med å forsvinne, og der Hitler konkluderer med at det eneste stedet… at det en må gjøre er å anvende imperialismens logikk på Europa selv. Ikke at han er fullstendig konsistent. Noen ganger snakker han om Ukrainia og India, noen ganger der Afrika, noen er det vestover i USA. Men i hvert eneste tilfelle er det en slags referanse til imperier. Og det følger av dette at det ikke virkelige stater der. De ser kanskje ut som stater. Så han inntar den samme holdning overfor Polen og Sovjetunionen som europeiske kolonister inntok overfor de politiske enhetene de støtte på i andre deler av verden; dette er ikke virkelige stater, dette er ikke virkelige folk, de har ikke egentlige rettigheter. Og det er logikken bak ødeleggelsen av de innfødtes politiske orden, uansett hva den måtte bestå i.

Vi omfattes av internasjonal rett, men den gjelder ikke internasjonalt, den gjelder for oss. Så en slags skitten liten hemmelighet om hvordan den europeiske unionen fungerer er at de folkene som hadde hevdet at den internasjonale retten bare gjelder bare for oss endte opp med å bare ha Europa. Og da gjaldt internasjonal rett dem, og de anvendte den utmerket på seg selv. Så Frankrike eksisterte som stat, Storbritannia eksisterte som stat. Min forståelse og sterke følelse er at nasjonalstaten er en nødvendig men utilstrekkelig størrelse, at den må ha en slags… Så folk som tror at EU kan eksistere uten noen politiske instanser på lavt nivå tror jeg tar feil. Men jeg tror samtidig at de tar feil som tror at et hvilket som helst land, si Montenegro eller Makedonia eller til og med Storbritannia vil kunne overleve uten politikk på et overgripende høyere nivå. Jeg tror en må gjøre begge ting samtidig.

Om opportunisme som historisk fenomen og viktigheten av å betrakte ‘det evig menneskelige’ i en historisk kontekst:

Opportunisme som historisk fenomen… Jeg kan kanskje si at folk generelt sett er opportunistiske, eller at noen er det, eller at det til og med finnes noe slikt som en autoritær personlighetstype. Men det jeg mener er at så snart vi befinner oss på dette nivået har vi ikke lenger sjangeren historisk historie, da er vi på vei mot evigheten. For det en faktisk sier, er ‘sånn er menneskene’. Ok, de er slik, men da har vi ingen historie. Da har vi ikke historie lenger. Hvis du kan skape en situasjon hvor en slik beskrivelse er gyldig, så sammenfaller det med min beskrivelse av hvordan Holocaust for en stor del skjedde, at vi bringer mennesker til det punkt hvor det eneste som gjelder er opportunisme. Fordi det er historisk uforutsigbart. Vi kan befinne oss i en verden lik den vi befinner oss i nå, der lov gjelder og alle slike ting fortsatt er gyldige. Eller vi kan befinne oss i en verden hvor bare opportunismen gjelder. Og da befinner vi oss i en verden slik den var i la oss si Latvia 1943. Når vi er i en slik verden oppfører vi oss ganske annerledes. Så jeg vil bare plassere dette poenget i en historisk kontekst og si: Ja, det vil kunne være en beskrivelse, men en beskrivelse av en bestemt form for verden. Og der begår folk handlinger – og det er det som er så viktig – der begår folk handlinger som de under andre omstendigheter aldri ville ha begått.

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Einar Hagvaag om venstresiden og folk som ikke vet sitt eget beste.

Av og til kan en gammel avisartikkel si noe med relevans til den aktuelle debatten. Dette er en slik artikkel. Den stod i Dagbladet 19. juli 1984 og var skrevet av Einar Hagvaag. Hagvaag referer til Mario Vargas Llosas artikkel om intellektuelle på den demokratiske venstresiden og deres "indre rasisme", og han spør:

 "Er det gammelt tankegods fra korstogenes og misjonens Europa som ennå preger intellektuelle på venstresida? Tankene om "folk som ikke vet sitt eget beste" og "masser som må ledes" - på den ene eller den andre vei - ligger ikke langt unna."  

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Etter Charlie Hebdo – lidenskapelig nyansert om ytringsfrihetens krise

Kjetil Jakobsen - kunnskapsformidleren. 

Det drøftende historiske essay som samtidskommentar er en forførerisk sjanger. Ofte henfaller forfatterne til sveipende beskrivelser og vilkårlig bruk av historie som kulturbeite for egne kjepphester. Men jeg synes Kjetil Jakobsen har lykkes med sitt djerve prosjekt. Boka får meg meg til å tenke på en av mine favoritter, Jon Hellesnes, både hva kvalitet og sjangergrep angår. Det bør ikke brukes mot noen at de skriver lærd så lenge kunnskapsformidlingen får en til å gispe av kunnskapstørst og se mot mot bokhylla med en lengsel i blikket som om den var en strandbar i sommervarmen. Dette er et drikkegilde for kunnskapstørste.

Det som gjør den interessant utenfor akademiske kretser er at den er populariserende i ordets beste forstand, og den har et originalt og engasjert perspektiv på nye mediefenomen som vi alle forholder oss til. Som f.eks. at du nå leser denne bokanmeldelsen på en blogg der jeg er redaktør. Forfatteren ble jeg oppmerksom på via debatter på Facebook. Boka fikk jeg tilsendt på mail. Og du snublet over denne teksten via en link på Facebook eller Twitter. Og mens jeg skriver ble jeg avbrutt av en oppfordring om å signere et opprop. Amal Aden har fått dødstrusler på grunn av en avisartikkel. Alt dette er relativt nye trekk ved vår felles offentlighet. Boka er i høyeste grad aktuell. Hva slags bok er dette?
 
«Boka er ikke en historisk framstilling i streng forstand, men et historisk essay – en diskuterende og aktualiserende tekst som løfter fram idéhistorisk og historisk stoff som er viktig å kjenne til for den som vil ta stilling til dagens store kontroverser om ytringsfrihet.»

Hvorfor er det nødvendig å skrive en slik bok?

«Ytringsfriheten framstilles som en generell og umistelig rettighet som ble vunnet i de vestlige land en gang for alle ved inngangen til moderne tid. Men ytringsfriheten er ikke en fiks ferdig kontekstuavhengig totalpakke. Tvert imot er den et resultat av løpende kulturelle forhandlinger, dynamikker og problemløsninger gjennom flere hundre år, som har utspilt seg forskjellig i forskjellige land. De vestlige tradisjonene for ytringsfrihet og toleranse er truet, sies det. Men hva er disse tradisjonene faktisk sett? Hvordan begrunnes de, og hvordan og hvorfor har de vunnet gjennomslag? Uten historisk og idéhistorisk kunnskap blir ytringsfrihetsdebatten et høytflyvende verbalt slagsmål.»

Så langt forfatterens begrunnelse for sitt eget prosjekt. Kan denne boka tilføre debatten om ytringsfrihetens grenser noe som ikke allerede er blitt drøvtygget i hundrevis av kronikker og debattinnlegg? Det tror jeg bestemt. Bokas lange linjer og eklektiske grep tilfører debatten om ytringsfrihet mer lys enn hete (som den har nok av fra før). Det kommer oss til gode at Kjetil Jakobsen er en helstudert røver som øser fra sine omfattende kunnskaper innen semiotikk, historie, medieteori. Det brede kunnskapstilfanget og den gode formidlingsevnen utgjør en legering som trolig vil gi boka en lang virkningshistorie. Noen enkeltkapitler blir vil sikkert bli brukt i kompendier til ulike fag.
 
Selv om en merker forfatterens perspektiv og optikk i denne guidede reisen gjennom ulike tidsepoker og fagfelt, er presentasjonen av de ulike personer og posisjoner ikke-polemisk og forstående . Det er mer av engasjerende informasjon enn insisterende konklusjon. Historikeren tegner opp et bakteppe av aktørenes samtid, som i mangt er en annen enn vår egen. Likevel, de historiske eksemplene viser veiene som bragte oss dit vi står i dag, kaster lys over Europas og USAs nasjonale egenarter og våre litt ulike tilnærminger til ytringsfrihetens aktuelle dilemma.

Forfatteren skriver lidenskapelig nyansert og mister aldri det syntetiserende perspektivet under sine mange avstikkere til ulike fagfelt. Faghistorikeren fortaper seg ikke i irrelevant kleinkram, men henter fram den talende detalj for sitt aktuelle tema. Idéhistorie og filosofi blir formidlet slik at det ikke er vanskelig å få øye på relevansen til vår dagsaktuelle kamp om sannhetene og oppmerksomheten. Men altså uten å gjøre det hele til en «fiks ferdig kontekstuavhengig totalpakke» der den vestlige historien framstilles som en tornefull vandring gjennom fortidens mørke og fram mot vår lysende samtid, the end of history.

«En meningsfull rettighetsargumentasjon om ytringsfrihet fordrer at man også reflekter over unntakene – noe som innebærer å diskutere konsekvenser.»

Så til de ytringsfundamentalister som måtte ønske seg en bok som understøtter deres vrede mot oss sensurpomper som alltid maser om folkeskikk og forstyrrer flyten av sterke meninger rett fra skrumplevra: Stikk og lek på Facebook. Dette er ikke boka for dere. Eller kanskje er det nettopp det den er.

Innledningskapittelet kan leses både som frittstående essay og en intellektuell appetizer til resten av boka. Så følger det første kapitlets idéhistoriske sveip. Vi møter noen av den liberale tradisjonens pionerer, men også det særegne og revolusjonerende nye ved situasjonen som trykkekunsten (1450) og den påfølgende alfabetiseringen hadde ført med seg. Perspektivet er at vilkårene for kommunikasjon og kunnskapsdannelse forandrer seg, og med det også ideene og selvforståelsen til de stadig flere brukerne av denne nye teknologien.

«Kunnskap kunne bevares gjennom mangfoldiggjøring, og herskerens forordninger, beslutninger og oppfatninger kunne spres i mange eksemplarer over hele riket. Samtidig betydde trykkekunsten en utfordring for makten. Ikke bare kirke og konge, men også kjettere og opprørere kunne drive effektiv propanda ved hjelp av trykkpressen. Opprørske skrifter og kjetterier som før var lokale, kunne med ett spres på kort tid over hele riker. Trykkekunsten bredte seg forbløffende raskt, noe som medvirket til at Martin Luther og Jean Calvin lyktes der tusen kjettere hadde mislyktes før dem.»

Martin Luthers pamflett om "jødene og deres løgner"

Det vil jo være en anakronisme å betrakte Martin Luther som en pioner i arbeidet for et liberalt demokrati. Den umiddelbare følgen av trykkekunsten var et hav av religiøse pamfletter og et åndsklima av religiøs fanatisme som bidro til en ødeleggende borgerkrig som varte i 30 år. Men både reformasjon og motreformasjon bidro gjennom massealfabetisering og massepublisering til å skape nødvendige men utilstrekkelige forutsetninger for nasjonale diskuterende offentligheter og en global distribusjon av ideer og kunnskap. De første ansatser til et sivilt samfunn av frie borgere. Dette i sterk kontrast til noen andre høykulturer i samtiden:

«Den mekaniske trykkpressen var kjent i den muslimske verden helt fra Gutenbergs tid, men trykkpublikasjoner på arabisk, tyrkisk eller persisk fant liten eller ingen utbredelse før på midten av 1800-tallet. Mekanisk reproduksjon av Koranen og andre religiøse skrifter ble først akseptert på 1920-tallet, nesten 500 år – et halvt årtusen – etter at det ble gjengs å trykke Bibelen 

[..]
Siden da har Koranen og Islams øvrige hellige tekster vært tilgjengelig for de troende på en ny måte. Trykkekunsten har gitt kunnskap, opplysning og meningsmangfold i den islamske verden som overalt ellers. Men også religionen er blitt mer nærværende, slik det faktisk også skjedde i Europa da trykkekunsten erobret Europa 400 år tidligere. Ikke bare opplysningen, men også fundamentalismen forsterkes når den troende forvalter teksten selv uten å få den formidlet og forklart av en klasse lærde ekseperter.»

Det ‘mediesjokket’ som denne delen av verden nå gjennomlever har altså noen spennende likhetstrekk med europeisk historie på 1600-tallet, uten at en skal dra analogiene lengre enn de rekker. Jeg tror likevel at en økt bevissthet om Europas mentalitetshistoriske prosess den gang gir en bedre nøkkel til å forstå dagens regimer med islamsk prestestyre enn Samuel Huntingtons nokså essensialistiske og vilkårlige inndelinger av verdenssivilisasjoner.

Men nå har jeg allerede fortapt meg i bokas innledende skisser. Der hvor den går litt mer i dybden er nemlig i fremstillingen av engelsk, tysk, fransk og nord-amerikansk historie og deres ulike tradisjoner for borgerlig offentlighet. Opplysende var presentasjonen av fransk sekulær republikanisme versus britisk liberalisme. Framstillingen forklarer ulike nasjonale svar på fenomen og prinsipielle spørsmål som er felles. Det står dårlig til med norske allmennkunnskaper om Frankrike. Forfatteren leverer et engasjert og nyansert bidrag til å gjøre noe med dette, og en merker den trygge fortroligheten med landets språk, historie og kultur. Det gjør kapitlet om Charlie Hebdo og satirens plass i demokratiet spesielt verdifullt.

Kapittel 5 og 6 er viet vår lokale andedam. Det starter med dansketiden og går fram til saker nordmenn kjenner fra 2015. De vel 80 sidene hadde fortjent en egen anmeldelse. Skildringen av tiden under dansk herredømme er spennende, og ikke uten sidekommentarer til den lange debatten om vår egen nasjonale selvforståelse. Et eksempel finner du her. Norge kom som følge av den danske sentraliserte styringsmodellen veldig sent på banen. Det har sine klare årsaker. [Utdragene er også lagt til som fotnoter]

Karl Evang - en politiserende embedsmann

En stor del av kapittel 6 er viet den aller seneste utviklingen, fra den kalde krigens beredskapslover og fram til dagens situasjon. Hvor reell er ytringsfriheten, hvilke faktorer er det som hindrer en fungerende offentlighet som er kritisk og åpen? Hvordan etablere en offentlighet som ikke skremmer vekk interessante bidragsytere gjennom veritable skittstormer av sjikane. Hva er forskjellen på redaksjon og sensur, offentlig og private ytringer? Grenseovergangene er ofte uklare og situasjonen er på mange måter ny.
Boka belyser mange fenomen, blant annet dette:

Private og offentlige arbeidsgivere krever ofte at ansatte skal opptre lojalt overfor politiske og administrative vedtak og overlate den offentlige debatten til kommunikasjonsrådgivere og andre profesjonelle. Norge har hatt en sterk tradisjon for politiserende fagfolk.

«Uten den samfunnsengasjerte akademikeren dør den nordiske modellen. Forutsetningen for at velferdsstaten skal være noe mer enn et teknokrati, er at det finnes levende og kritiske offentligheter rundt ekspertenes virksomhet»

Satire er ingen ting å le av. Men jeg kan ikke la være.

Med satire tenker vi ofte på den subversive latteren, de underkuedes eneste våpen mot maktens pompøse og hyklerske selvrepresentasjon. Den har vår sympati. Men satiren kan like gjerne ramme nedover, være de manges konformistiske spott av dem som stikker seg ut. Voltaires antisemittiske haranger kan tjene som et godt eksempel.

Som Adorno skrev: «Den som har latteren på sin side trenger ingen bevis. Opp gjennom historien har satiren derfor gjennom årtusener, opp til Voltaires tid, foretrukket å ta parti med den sterkeste part som en kan stole på, med autoriteten.»

Noe av satirens dilemma er dens ‘usaklige’ karakter. Satiren er på mange måter motsatsen til en ‘herredømmefri diskurs’ der alle har mulighet til å framsette sitt syn, og man tar hverandres argumenter på alvor.

«Karikaturen er derimot ikke dialogisk i sin natur. Et vanlig forsvar for satiren viser til tilsvarsretten: «Blir man krenket, svarer man med pennen, og prøver å overbevise opinionen om at den krenkende tar feil». Dette argumentet holder imidlertid ikke helt. Å besvare parodien er sjelden klokt. Da gjør man seg nemlig til latter. Man framstår som om man ikke forstår vidd og ironi. Franskmennene har til og med et uttrykk for en slik person. Han er une poire, en pære, en sidrumpet figur, en person uten vidd og humor.»

I 1832 ble Honoré Daumier dømt til fengsel for å ha tegnet kongen som som en glupsk kjempe som spiser fattigfolkets mynt. Daumier svarte med denne tegningen av kongen. På fransk har pære (poire) bibetydningen «uten vidd». 

Jakobsen leverer et vektig innlegg for verdien av satire og kunstens frihet til å utforske også det heslige og støtende. Men han gjør det ikke ut fra en blasert og uanfektbar posisjon hvor man trygt avfeier alle motforestillinger som rester fra en bigott og overtroisk fortid. Han presenterer temaet som det det etter mitt syn ofte er; et ekte dilemma. Sluttkapittelet får godt fram det nye ved vår nåværende globale offentlighet, hvor vi fortsatt famler og leter etter institusjoner og en felles forståelse av hva som er "civility norms", en ytringskultur som regulerer seg først og fremst via (kontinuerlig omdiskuterte) normer, mer enn lovforbud.

Satire er et våpen som lar seg bruke til mangt. 

And on that note... lar jeg denne teksten, som allerede er blitt alt for lang, tone ut i følgende sitat fra boka:

«Skillet mellom ytringsfrihet og ytringskultur er vesentlig. Å innskrenke ytringsfriheten i juridisk forstand er svært alvorlig, selv om også den har grenser. Spørsmålet om hva som er god og dårlig ytringskultur, er derimot del av en normal redaksjonell og kulturpolitisk diskusjon. Ved siden av det juridiske ansvaret har de som ytrer seg, også moralske forpliktelser som man kan kalle ytringsansvar. Ytringsatferd kan vurderes som umoralsk uten at den nødvendigvis er forbudt i juridisk forstand.

I angelsaksiske fagdiskusjoner brukes gjerne «civility norms» som en betegnelse både for det jeg her kaller ytringskultur og for ytringsansvar. Jeg tror imidlertid det er fornuftig å gjøre en distinksjon mellom det sosiale normverket (ytringskulturen) og det moralske ansvaret (ytringsansvaret). Grunnen er blant annet at «sivilnormer», for eksempel for hva det er legitimt å publisere av støtende ytringer, varierer sterkt alt etter kontekst. Det individuelle moralske ansvaret består imidlertid uansett.»
                                                                               *

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Fotnoter: Utdrag fra kapitlet om Danmark-Norge: 

"Det hører til den norske nasjonale historieskrivningens standardingredienser
å framheve den norske bondens frihetstradisjoner og sette dette i sammenheng med at vi er et land uten adel og føydale tradisjoner. Det er riktig at adelen som stand sto relativt svakt i Norge, særlig i enevoldstida da kongen og hans embetsmenn konsentrerte makten.Men man bør ikke glemme at det også er en kostnad forbundet med fraværet av adel. Adelsmannen i det gamle regimet var den frie mann. I en før- og tidligmoderne kontekst er et samfunn uten adel et samfunn som bare består av undersåtter. De norske bøndene hadde en forholdsvis fri stilling i eneveldet, enten de var selveiere eller leilendinger. De utgjorde likevel aldri mer enn rundt en tredjedel av den norske mannlige befolkningen. 

Under dem igjen fantes en stor og mangslungen underklasse. Etter eneveldets
forordninger var de som ikke eide eller forvaltet jord, underlagt både stavnsbånd og arbeidsplikt. Han eller hun måtte søke tjeneste i sognet der man hørte hjemme. Fantes det ikke arbeid i sognet, kunne man søke futen om tillatelse til å prøve å finne arbeid i nabosognet. For å reise måtte man ha reisepass. Realiteten var at de lokale elitene – embetsmenn, adelsmenn, storbønder, handelsborgere, væreiere – langt på vei bestemte godtgjørelse og arbeidsbetingelsene for den store massen av Norges befolkning: fiskere, sjøfolk, landarbeidere, tjenestefolk, husmenn og innerster. Muligheten for å takke nei og søke lykken et annet sted var begrenset. Sognebåndet forsvant med frigjøringsverket i 1814. Det ble endelig opphevet av Stortinget i 1818.6 Tjenestetvangen besto til 1854, passtvangen til 1860.

Var Danmark-Norge et despoti? Det engelske sendebudet til Danmark,
Robert Molesworthy, ga etter hjemkomsten ut den kritiske skildringen An account of Denmark as it was in the year 1692. Her beskrev han Danmark-Norge som et lovløst styre og som et skattekrevende og militarisert undertrykkelsesapparat. Danskene og nordmennene benektet alltid dette selv og med overbevisning. Og det var faktisk en særegen og paradoksal legalisme i det dansk-norske samfunn. Kongeloven gjaldt som grunnlov i Norge til 1814 og i Danmark til 1849. Det er et i internasjonal sammenheng enestående juridisk dokument. Kongen er eneste utøvende, dømmende og lovgivende makt, og han står dessuten over de lovene han selv gir, til ansvar utelukkende for Gud."         s. 159-160

"Bergen forble fram til 1814 den nest største byen i Danmark-Norge, i konkurranse med Altona helt sør i det tysktalende Holstein. Europeiske byer av dette formatet fikk stort sett uten unntak trykkerier innen hundre år etter at Gutenbergs innovasjon ble kjent midt på 1400-tallet. Den mektige handelsbyen Venezia hadde alene rundt hundre trykkerier og forlag ved utgangen av 1500-tallet. Ennå i 1814 fantes det bare fire trykkerier i Norge og ingen virkelige forlag. Hvorfor kom ikke trykkekunsten til Norge? Svaret er at trykkeriene måtte ha kongelig privilegium. Noe slikt privilegium ble ikke utstedt, heller ikke for avisene som kunne gjort trykkeriene lønnsomme. Den danske styringsmodellen var basert på sterk sentralisering til København. Bøker og andre skrifter ble i det alt vesentlige trykt i kongens by, der alt som kom på trykk, uansett måtte forhåndsgodkjennes av professorene ved Københavns universitet. Uten trykkerier fantes i praksis heller ingen norsk litteratur og ingen aviser eller tidsskrifter. De første norske avisene kom ut på 1760-tallet, 50 til 100 år senere enn hva som var normalt ellers i Europa."                                  s. 165

Anders Lange – en politisk uromåke.

Heller barbari enn kjedsomhet. Slik lyder visstnok et fransk munnhell som beskriver den fascinasjonen som den sjarmerende bølla synes å utøve på oss, ifra skolegård og helt til presidentvalgkamp. Joda, han – for det er oftest en han – er riktignok gjerne både ufin og frekk, rasistisk, kvinnefiendtlig, blir ofte tatt i uetterretteligheter og uttaler seg ofte om ting han ikke har peiling på. Men han er nå en fargeklatt. Ikke sånn som alle de andre. Blir liksom litt mer liv over debattene da, vettu. Du vet politikere og byråkrater, det er nesten umulig å høre forskjell på dem. Men han her er ikke er redd for å si ifra. Og de trenger å få høre det.

Jeg tipper det er sånn mange tenkte og fortsatt tenker om politikere av Anders Langes type. De ser på dem som «selvstendighetens og ærlighetens stemme i en forløyet verden og på Sørlandet», som Børretzen sier i sin sang om måker. I likhet med Børretzen har jeg ofte ikke særlig sans for måker. Men en bøllete og egosentrisk svartbak kan man bli sittende og betrakte med et grøss av fascinasjon, i motsetning til en pliktoppfyllende og anonym gråspurv. Det er kanskje urettferdig, men sånn er det.

Øyvind Strømmen skriver i forordet:

«Å dømme levende og døde overlater jeg helst til andre.

Jeg har med andre ord ikke hatt noe ønske om å skrive en sterkt kritisk bok. Jeg har hatt et ønske om å fortelle en god historie om en interessant person, ja, om en av de mest fargerike politikere og samfunnsdebattanter Norge noen gang har sett. Ikke minst har jeg også hatt et ønske om å fortelle noe om landet Norge gjennom Anders Langes historie. Derfor ligger hovedvekten på Lange som politisk menneske.»

Å bruke fortellingen om et menneske som var kjent i samtiden til å si noe om det som nå er blitt vår felles historie, er et litterært grep som er veldig fascinerende. En faghistorisk fremstilling av høyrepopulismen i Norge vil neppe nå et bredt publikum. Men en journalistisk velskrevet biografi om Anders Lange burde kunne nå mange. Og den har kvaliteter som gjør den leseverdig for folk som aldri har hørt om mannen som ga støtet til det som senere skulle bli hetende Fremskrittspartiet. Han var ingen partibygger. Men han startet haraballet. 

Anders Lange var som ung mann en sentral folketaler i den høyreradikale bevegelsen Fedrelandslaget, som i mellomkrigstiden nådde en oppslutning på omkring 100 000. Og Øyvind Strømmen foretar etter mitt skjønn særs kompetente presentasjoner av noen av mellomkrigstidens stridstema og den rollen som noen av Fedrelandslagets folk hadde under okkupasjonen. Da nazistene okkuperte Norge ble det som hadde vært opphetede debatter og ungdommelig idealisme plutselig alvor. Og folk landet på hver sin side av skillelinjen, «ofte med knapt merkbare forskjeller i sitt ideologiske utgangspunkt», som Magne Skodvin en gang uttrykte seg. Anders Lange ble arrestert av tyskerne, mens broren ble soldat i angrepskrigen mot Sovjet. 

Gjennom disse lynskissenes av hendelser og tema fra mellomkrigstiden får vi en anelse av hvilke tanker og begreper som den gang var i omløp og ble sett på som gangbare, spennende og moderne blant tidens ungdom. Datidens ungdomsradikalisme søkte sine ideologiske ledestjerner i Moskva, Roma og Berlin. Felles var en utbredt følelse av at parlamentarismen var «utslitt» og bare «forsumpet det politiske liv», som Aftenposten skrev i sin begeistrede artikkel om Mussolini. Verken Høyre eller Arbeiderpartiets politikere likte senere å bli minnet om sine ungdomssynder fra mellomkrigstiden. Krig og okkupasjon hadde skapt en sentrums-konsensus om velferdsstat og parlamentarisme hvor uromåker som Anders Lange passet veldig dårlig inn.

Da ‘Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep’ i 1973 fikk fire representanter på stortinget, betraktet Høyre denne populistiske utfordreren på eget revir med den samme isnende kulde i blikket som gamle SVere får hvis du sier AKP. Sosialistisk Folkepartis Finn Gustavsen og Berit Ås hadde langt større sans for den frittalende anti-establishment-mannen som ikke tilhørte de fine og dannede. Askeladden er jo en ikonisk norsk heltefigur. Her som i mange andre land kan en alltids regne med å score poeng ved å spille rollen som the underdog som utfordrer eliten.  

«Vi som representerer folkedypet, kjenner problemene på kroppen» sa Anders Lange. Denne moralske patosen på egne vegne, iblandet agget mot de etablerte innen partivesenet som angivelig hadde sviktet sine ideologiske røtter, er jo en klassiker innen venstre- og høyrepopulismen. Bare snakk med gamle, fornærmede kommunister. De fleste kommunister er det.  Eller fra den andre enden av hesteskoen: «Jeg vil vise den tause, norske majoritet at de faktisk har rett», som Asle Toje i all beskjedenhet sa det. Det er så mange sammenfall i retorikk som slår meg hele veien under lesningen. Sitatene av Anders Lange er som hentet ut av den tyske professor i politisk teori, Jan-Werner Müllers bok om populisme. Anders Langes analfabetisme innen f.eks. makro-økonomi er på sett og vis imponerende. Hvor henter sånne folk sin selvtillit fra? En kunne si, som det også ble sagt om Carl I. Hagen, «Det er utrolig hva den mannen ikke vet». Men å spille på media, det kunne de. 

I de fleste områder av livet mener folk at sakkunnskap er viktig. Ikke så med feltet politikk. Der gjør mange en dyd av å ikke ha lest teori om økonomi, historie og samfunnskunnskap, og å betrakte dem som driver med sånt som livsfjerne typer uten kontakt med ‘virkelighetens verden’. 

 Practical men, who believe themselves to be quite exempt from any intellectual influences, are usually slaves of some defunct economist”, sa økonomen John Maynard Keynes.  

Vi har ingen teorifri tilgang til verdenen, det er begrepene vi begriper den gjennom. En må utdanne seg til å ikke bli manipulert. Anti-intellektualismen gjør oss lettere til ofre for demagoger og elitenes manipulerende innpakninger av sin egen snevre interessepolitikk. Det er Anders Lange selv et godt eksempel på. Mannen som lot seg påvirke av «Sion vises protokoller» og flørtet med fascistisk tankegods framstår, til tross for forfatterens iherdige fremhevelse av hans mange sympatiske trekk, som en ganske patetisk figur. En sta sjølvøring som freidig tramper sin egen vei, og hvis ideologiske univers og 'sterke meninger' med tiden blir en hel katalog av det som var gårsdagens typiske ‘alternative’ posisjoner, ifra antisemittiske pamfletter og til UFO-teorier, ukritisk svelget og videreformidlet. Og i likhet med mange som betrakter seg selv som ekstra selvstendige og klartskuende, vekslet Anders Lange mellom å snakke på vegne av folk flest og å se på flertallet som villfarne får, manipulert av elitenes mainstream-media.

Øyvind Strømmen har som han selv sier ikke skrevet en sterkt kritisk bok. Den er, i motsetning til denne anmelder, svært sympatisk og forstående i tonen. Men samtidig er den et solid og presist stykke politisk journalistikk. Og det den indirekte avdekker av intellektuell armod og fordommer fremført med Anders Langes hvalpeaktige, stedige vitalitet, er ikke egnet til å begeistre. Sitatene etterlater muligens en bismak hos dem som en gang lot seg fortrylle av denne folketaleren. Var det virkelig dette vi mente den gangen? Eller var det personligheten og ablegøyene som vi lot oss fascinere av? Anders Lange er borte, og boka kan vanskelig gjenskape fortryllelsen og fascinasjonen han utøvde. Men uavhengig av forfatterintensjon kaster boka et ubarmhjertig lys over det ideologiske dødsboet. Som Strømmen skrev under FrP-jubileet i 2013: 

Framstegspartiet på sitt beste har vore eit parti som har kritisert toskeskap, anten det no er sprø avgifter eller merkelege byråkratiske avgjersler. Det er den beste delen av arva etter Anders Lange. Det som er att av den verste skulle eg ynskja at dei heiv heilt overbord, men uansett: Gratulerer med jubileet. For ein gongs skuld skal eg heva eggelikøren for dykk. Men stemma mi? Den får de aldri.

Punktum midt i en vakker setning.

Elin Åsbakk Lind - punktum midt i en vakker setning

Etter en vrang dags ferd mot natt og en gjenstridig tekst som ikke ville føye seg, satte jeg meg ned med Elins andre bok, hennes romandebut. Man unner seg jo ellers ingen ting, som tyskerne sier. Skulle ikke lese altså, bare smake litt på språket. Hadde jeg tatt for hardt i forrige gang? Tenk om min ærlige begeistring nå skulle bli avløst av skuffelse? Jeg skulle bare smake litt. Det blir sjelden til at jeg leser skjønnlitteratur. Men lik en periodedranker ramlet jeg utpå og lot meg rive med av tekstens presise billedskarphet og poetiske skjønnhet. Det ble sent. Hvordan forklare noen som ikke har vært der hva som var så spesielt ved akkurat denne hjemme alene-lesefesten, dens rike fylde av sanseinntrykk, minner, lukter og lyder? Det var så intenst og klart. Men å skulle skrive om det er som gjenfortelle en drøm. Det er håpløst, men vi gir oss ikke.

Er det mulig å skrive en moderne roman som er inspirert av «det nordnorske miljøet og naturen» uten at klisjeene legger seg som et eksotisk gulfilter mellom deg og teksten. Er det mulig å gjøre et plot fra nordlandsøya Landegode og et hus fylt av minner om til aktuell samtidskunst? Det ser faktisk sånn ut. Jeg prøver å forstå hvordan Elin Åsbakk Lind har klart dette kunststykket.

Det var det kresne ordvalget, det ladede og flertydige, men aldri utydelige språket som dro meg inn i fortellingen. Sujettet er gammelt og slitt, men boka er likevel spennende og ny. Fortelleren er en mann som oppsøker sin barndoms sommerøy der hans grandtante (eller gammeltante som mange nordlendinger sier) bor. Han må vekk fra byen for å klarne tankene etter et samlivsbrudd. «Hva var det slags tøvete rømningsforsøk han drev på med?» En litt jeg-svak og konfliktsky mann som det er lett å få sympati for tar oss med til det en gang ukompliserte og selvfølgelige, der tingene fortsatt har sin faste plass. Men ingen steder står tiden stille. Ettersom fortellingen tar oss videre blir det Maria, gammeltanten, som fanger oppmerksomheten og blir noe mer enn en rekvisitt fra barndommens rike. Nå som han er voksen og hun er blitt gammel kommer dette odde paret hverandre nær. Nær nok til at hun betror ham sin søte hemmelighet og sitt jammersminne.

Kan hun virkelig vedstå seg å ha hatt hjerte for mer enn ett menneske, samtidig? Kan den samme kjærligheten som får deg til å føle at du virkelig har levd og vært en elsker på jorden også bli en fortærende ild som brenner ut og legger øde? Kan vi legge lokk på dette sødmefylte, vakre, sette punktum midt i en vakker setning?

Noe av spenningen i romanen stikker dypere enn den elegante og nøye utporsjonerte arkeologiske avdekkingen av to personers liv. Fordi hvem vi ble defineres ikke en gang for alle gjennom det som skjedde oss, men også gjennom hvordan vi tolker og forteller historien om oss selv. Og møtet mellom de to forandrer denne selvforståelsen gjennom at hun bryter tausheten. Ordene setter identitet i bevegelse, setter mye på spill.

Og samtidig sier romanen også noe vakkert om det å være tause sammen, bare være gåte ved gåte. Les den langsomt hvis du kan. Ta inn de mange luktene og lydene som siver fram mellom linjene, den språklige økonomien som alluderer til det kjente på en ny og leken måte. Gå i land på denne øya og bruk den tiden du trenger, tiden det tar. Den gjør noe med deg.   

                                                 *

Drøfting og grøfting av sympatisørsumpen.

Theodor Adorno

 «Jeg har stilt opp en rent teoretisk tankemodell. Hvordan kunne jeg ane at noen skulle ønske å virkeliggjøre den ved hjelp av Molotov-Cocktails?»

Slik lød Theodor Adornos forskrekkede kommentar til den ideologiske rettferdiggjøringen av det som etter hvert munnet ut i en bølge av venstreradikal vold som skyllet inn over den vesttyske republikken høsten 1977. Adorno døde i 1969. Fra 1971 til 1993 tok Rote Armee Fraktion livet av 34 mennesker, og bølgen av terror satte den vest-tyske republikkens evne til å forene en liberal rettsstat med kampen mot terrorisme på en hard prøve.    

Enhver terrororganisasjon er hjelpeløs uten et miljø av ideologiske sympatisører som i verste fall rekrutterte nye terrorister, aktivt støtter dem, eller i det minste passivt unnlater å gi politiet opplysninger som kan føre til arrestasjon. Det var denne ‘sympatisørsumpen’ som man i Tyskland ønsket å tørrlegge. 

På venstresiden var det mange som mente at terroren hadde avslørt at Vest-Tyskland faktisk var det ‘proto-fascistiske’ godværsdemokratiet RAF hele tiden hadde talt for døve ører om å 'avsløre'. Handlingens propaganda hadde fjernet den demokratiske sminken og skapt klare linjer, eksemplifisert gjennom forhenværende nazi-dommere som nå satt og dømte unge kommunister til yrkesforbud, eller lesebrevforfattere i Bild Zeitung som mimret om den gang det hersket tukt og orden i Tyskland.  

I den offentlige samtalen hadde det oppstått en avgrunn mellom to fløyer som kan tjene som paradeeksempel på det sosiologen Zygmunt Bauman har kalt motsetningen mellom frihet og trygghet. Mange engstelige ‘lov og orden’-tilhengere mente nå at politiets hender ikke burde være alt for bundet av rettsstatlige begrensninger, ettersom terroristene jo ikke var det. På den andre fløy opplevde man gruens fascinasjon - hvorfor ikke bare la ting eskalere til en revolusjon, ettersom hele det gamle apparatet med presse, politi og utdanning så allikevel var i hendene på gammelnazister og ‘sosialfascister’. I begge leire senket man terskelen for bruk av vold og legitimerte det gjennom motpartens handlinger. "Motvold" lød trylleformularet. 

  

Den paranoide stemningen på begge sider gled langsomt over, bl.a. fordi man gjennom alminnelig politiarbeid lyktes å fengsle lederne og isolere deres støttespillere. Men også fordi rekrutteringen av nye unge voldelige løp ut i sanden. Det ideologiske fluesopp-partyet gled over i et dagen derpå med en ideologisk skallebank hvor man måtte fastslå at det hele hadde gått noe over styr.

Som en nykter ettertanke må vi dessverre fastslå at et forstemmende antall høyt utdannede folk kan se det som sin oppgave å levere en ideologisk rettferdiggjøring av terror. Terroristene selv var for en stor del akademikere. Og at en stor gruppe av forskrekkede borgere godt kan tenke seg å kjøpslå med liberale rettsstatsprinsipper hvis de tror de kan få en større trygghet i bytte. Jeg tror ikke dette har forandret seg stort siden den gang.

Dagblad-journalisten Karl Emil Hagelund skrev for mange år siden en advarsel til de som tolket yrkesforbud m.m. som en spesifikk tysk autoritær tilbøyelighet: Norge hadde aldri vært utsatt for en lignende prøvelse. Det var ingen grunn til å hoverende forskuttere noe som helst av norsk annerledeshet.

Siden den tid har mye skjedd. Vi har hatt terroren på Utøya. Den ble utøvd av en enmanns-terrorist som syntes FrP var alt for ettergivende og kompromissvillig overfor ‘kulturquislingene’ som banet vei for muslimenes ‘overtakelse’ av Europa. Hendelsene utløste heldigvis ingen allmenn heksejakt mot den nasjonalkonservative høyresiden, de fleste makter å holde fast ved noen viktige nyanseforskjeller her. Og det er absolutt nødvendig hvis en skal unngå at den offentlige samtalen blir forgiftet og at ‘meningskorridoren’ smalnes inn til mot et hysterisk konsensus. «Where all think alike, no one thinks very much», påpekte Walter Lippmann. Men kanskje førte terroren på Utøya også til en kritisk revurdering av egen retorikk hos deler av FrPs velgerskare, noe a la den ideologiske avklaringen mot voldsromantikk som man fikk på venstresiden etter RAF. Det er lov å håpe.

Kulturkamp med innestemme.

Så lenge vi føler oss trygge som borgere er det lett å akseptere ytringsfrihet for rabiate meninger som en slags nødvendig omkostning ved det å leve i et liberalt og fritt samfunn. Det er når vi frykter for dem som omsetter ideer til handling gjennom ‘handlingens propaganda’ at det røyner på å holde fast ved liberale prinsipper. Mange ytrer seg i et gråsoneområde mellom borgerkrigsretorikk og direkte oppfordring til vold mot minoriteter. Hvordan tørrlegge sumpen av erklærte Breivik-sympatisører som under mer tilspissede forhold kan tenke seg å gripe til vold - alltid rettferdiggjort som 'selvforsvar' fordi vi i realiteten er 'okkupert'? Hvordan forhindre en eskalering av konflikten der yttergruppene bekrefter hverandres virkelighetsforståelse og legitimerer egen bruk av vold som ‘motvold’.

Europa har nå fått en ny bølge av hjemmeavlet terror. Det er noe som ikke bare rammer de relativt få terrorofrene, men påvirker alle borgernes trygghet, tilhørighet og frihet. Også denne gang kan det være lurt å se på den ‘sympatisørsumpen’ som dagens terrorister kan tenkes å bevege seg i.

Den danske undersøkelsen «Muslimer i Danmark» uført av Capacent/DR i 2009 fant at 56 prosent mente at det burde være forbudt å kritisere religion, 81 prosent at det burde vært forbudt å publisere Muhammed-tegningene, 21 prosent at Danmark selv har fortjent det hvis landet blir utsatt for terror, 54 prosent at homoseksualitet var «Helt uakseptabelt/ overveiende uakseptabelt», 66 prosent at ytringsfriheten burde innskrenkes i visse tilfelle, og 7 prosent at terror var et akseptabelt middel for å protestere. (13 prosent blant 16-24-årige) Dette er ganske høye tall, selv om en stor majoritet av muslimene slutter opp om den sekulære rettsstaten som lojale medborgere.  

På samme måte som 70-tallsradikalismens ideologiske flørt med revolusjonær terror raskt mistet sin fortryllelse over sjelene, kan en nå håpe på at disse tallene er på retur, og at andelen av unge muslimer som uttrykker sitt ungdomsopprør gjennom terrorsympati og ideologisk fanatisme vil synke. Noe av dette avhenger av hvorvidt vi klarer å få til en reduksjon av terrorangrep og en nedbygging av gjensidige fiendebilder. Her er kvaliteten på den offentlige samtalen viktig, graden av presisjon og nyanser vi makter å holde fast ved i vår beskrivelse av De Andre. Og vi ser så smått konturene av offentlig og lojal religionskritikk innenfra. Det er her den viktigste kampen står. 

Politiarbeid i kampen mot terror er viktig og nødvendig. Men i det store bildet er det ‘kampen om sjelene’ som er viktigst. Å skape en felles tilhørighet hever terskelen for bruk av vold fordi det skaper identifikasjon med motparten, på tross av alle forskjeller. Oppgaven er enorm og mangesidig. Og den tar aldri slutt.