Tegn til intelligent liv på Tor Eysteins Øverås planet.

«Omsorgen for seriebokforfatterne er bare politikk. Seriebokforfatterne får tjene som stråkvinner for manges irritasjon over mennesker som interesserer seg for kunst andre ikke forstår hensikten med, finner rar, men som jeg selv altså anser for å være det viktigste i livet. Snakk om å befinne seg på hver sin planet.»

Når du leser Tor Eystein Øverås’ essays er det litt som å ta privatundervisning hos en dyktig men litt streng lærer. En som stiller med stort alvor og er voldsomt godt forberedt, og som gir deg en litt beklemmende følelse av å ikke ha gjort hjemmeleksene. Joda, jeg har lest «Radetzkymarsj» av Joseph Roth. Men det er så smått 30 år siden. Det samme gjelder Albert Camus’ «Opprøreren», «Pesten» og «Den fremmede». 

Joseph Roth

Men hvor mye husker jeg av disse boksidene som jeg leste som ung mann, og som Øverås kjenner forlengs og baklengs, inklusive kommentarlitteratur og forfatterens biografiske detaljer. Det er som å høre noen fastboende fortelle om folkene fra stedet du reiste fra og nevne folk du bare vagt erindrer.  Men det er lærerikt, formulert av en pedagog som brenner for sitt fag. Øverås bor jo fortsatt her, blant forfatterne og ideene, han forteller ivrig om levende og døde, beveger seg fortrolig og kjapt mellom regissørene og forfatternes steder, liv og verk. Han henter sine venner ned fra hyller og støvete magasin og lar dem tre levende fram for våre øyne. 

På sitt beste klarer Øverås å gjøre deres liv og tanker viktige og virkelige, han gir deres tekster historisk kontekst og lar deres liv og verk trer fram mot denne bakgrunnen.

«Hvis jeg skal formulere hva jeg synes er viktig i kritikk, i arbeidet med å skrive kritikk, vil jeg si: Kunnskap, kunnskap, kunnskap. Kontekst, kontekst, kontekst. De færreste verker blir til uten i forhold til andre verker og den historiske situasjonen de utspringer fra.»

«Tv-serier kan ha noe genuint å si, romaner kan ha det, krim kan ha det, filmer, opera, en stand-up komikers show, en tegneserie, du vet aldri hvor eller i hvilket uttrykk det genuine kan dukke opp, men du må være interessert i å finne det, nysgjerrig, det må bety noe for deg, gjøre en forskjell.»

Tor Eystein selv synes såre fornøyd når han kan kveike vår lyst til selv å bli kjent med dem han skriver om. Fordi de har noe å si oss, de har gitt oss ord og begreper til å gripe verden med. Men også evnen til å sanse verden, a sense of wonder. Det er en intensitet under disse lærde og lavmælte introduksjonene. Som om det er et hemmelig tips om et topos, et sted det kan lønne seg å legge turen innom selv om noen av dem ligger litt avsides. Ja ikke avsides sett fra et sentraleuropeisk perspektiv. Men det ble nå en gang ikke vårt typisk norske ståsted.

Det er jo et bugnende bord som står der og venter på oss, inngangsbilletten er latterlig billig og Øverås leder oss med sikre skritt forbi bodene av kulturell fast-food. Vi lærer om filmer og bøker som nok mange tyskere og franskmenn beskjemmet kan innrømme å ikke ha vært borti siden skoledagene. Men de har gjerne hørt navnene. Ikke så i Norge. Der kan referanser til den felles europeiske kulturarven fort bli oppfattet som et utidig forsøk på å virke ekskluderende og pretensiøs. Øverås skrivestil er lavmælt og nøktern, uten unødig sjargong eller snobbethet. Men også uten falsk beskjedenhet:     

«Dramaavdelingen på Marienlyst bør gå i seg selv med hensyn til den angloamerikanske ensrettingen de holder på med, en holdning som også innebærer ensretting av samfunnet de har e oppdrag på vegne av. Slik ensretting svekker demokratiet.»     

Er det nå det også blitt feil da, å velge seg amerikansk populærkultur fordi en liker det? Amerikansk populærkultur har mye bra, og Øverås har tidligere vist at han har bra peiling her også. Men det var dette med å foreta et opplyst valg, noe som forutsetter at den som velger er gjort kjent med flere alternativer. En rekker jo ikke alt, og ofte smaker det fortrolige og kjente godt. Men det kan være lurt å prøvesmake noen av de rettene en tror en ikke liker. Det som skal til er en smule intellektuell appetitt og nysgjerrighet. Vi som i dag har så utrolig mye velge i burde jo kunne glede oss over en som gjennom års fortrolig omgang har opparbeidet så mye sikkert skjønn, det man i andre sammenhenger kaller «vantmannskunnskaper», og som med kyndig hånd løfter fram en meny av slow food hentet fra mange land og tider. 

Jeg leser langsomt Øverås’ innsiktsfulle essays, samtidig som hans tekst gjør at jeg laster ned framtidige lesegleder og pirrende tankeføde til en latterlig billig penge. Noe av det tar tid, noe krever anstrengelse. Jeg har aldri sett noen gjøre det til en innvending mot en fjelltur. (helt tilfeldig valgt eksempel) Eller å oppdra et barn. Jeg leser Øverås dit hen at hans kritiske holdning til det han omtaler som etteraping av virkelig litteratur ikke bunner i snobbethet, men av en pasjonert kjærlighet til det han oppfatter som viktig og relevant i kraft av sin kvalitet.

Erlend Loe

Til Erlend Loes påstand om at det er «en ganske syk virksomhet at noen lever av å kommentere andres åndsarbeid» svarer Øverås at 

«For meg høres dette ut som en replikk i en terapeutisk kultur, ikke en intellektuell kultur. Det er jo ikke et menneske bokanmelderen er satt til å kritisere, det er en tekst.» Det er sant, men som Øverås vil vite av egen erfaring er det vanskelig å betrakte en kritisk mottakelse som et spørsmål om en aldeles upersonlig og saklig uenighet. Litteraturtidsskriftet Vagants Olav Haagensen er etter mitt syn noe tung på handa i sin kretsing rundt bokas svakheter, men presisjonen i kritikken er av en art en kan lære av:

«For ofte i Hva er et essay? tjener de informale grepene – den vandrende og tenkende og fascinerte karakteren Tor Eystein Øverås – som en slags unnskyldning for ikke å gå skikkelig inn i emnene tekstene tar opp. Essayistens subjektive utfoldelse i essayene blir viktigere enn det som faktisk utfoldes på essayenes meningsplan. De sterkeste tekstene i samlingen er da også de hvor Øverås’ person inntar en mindre fremskutt rolle, for eksempel «Nazistenes drømmefabrikk», om filmskaperen Veit Harlan. Her stoler Øverås på stoffets relevans og lar seg lede av det.»

Det er noe her. Øverås  «utførlige iscenesettelser av tekstenes tilblivelse og forfatterens persona»er nå blitt påtalt som en svakhet ved teksten, fordi det noen ganger blir for utførlig, tar for stor plass, distraherer.  Og som den til dels forhatte tyske kritikeren Marcel Reich-Ranicki en gang sa: Noe av det morsomme ved å være en kritiker var at man faktisk kunne være med å påvirke hvordan forfattere senere skrev.  

Apropos – eller mal apropos: En gang skrev jeg et essay om Victor Klemperers dagbøker fra Nazi-Tyskland i litteraturtidsskriftet Vinduet. Redaktørene John Erik Riley og Tor Eystein Øverås antok manuset. Men de ba meg kutte avslutningen, hvor jeg lot teksten tone ut i en ettertanke over at jeg i skrivende stund kunne se ungene mine komme syklende hjem fra skolen, og at det aldri før lesningen av Klemperers bok hadde streifet meg hvor skjør vår trygge hverdag i denne beskyttede del av verden er. Det var for privat, mente de. Det var ikke mine private følelser de kritiserte, men en tekst. Og jeg tror de hadde rett. 

Og jeg tror jeg har rett når jeg sier at Øverås’ utmerkede essay om Camus ville ha stått seg på å kutte i avslutningen, der forfatteren med dårlig samvittighet ser Camus i skarp kontrast til sitt apolitiske, trygge og beskyttede liv hvor han kan «sove trygt og godt». Fordi han egentlig introduserer et nytt tema som hadde fortjent et nytt essay. Det samme gjelder innledningen til essayet om Joseph Roth. Men jeg er ikke sikker. Og nå har jeg akkurat gjort det jeg kritiserer Øverås for, sporet av fra mitt hovedtema via et privat sideærende. Noen ganger funker slike avstikkere, blir perspektivrike innganger til reisens hovedmål. Andre ganger lurer en på hva er det vi gjør her, skulle ikke vi til...  

Tor Eystein Øverås

Så hva skriver han om da, hva inneholder denne samlingen essays med en lett villedende tittel?

Mye forskjellig, fra Kråkesølv til Jan Troell. Men det er ingen av dem som tematiserer spørsmålet om «Hva er et essay?», som tittelen kunne antyde. Jeg vil fremheve essayene om Joseph Roth, Konrad Wolf, Albert Camus og Veit Harlan. Essayet om Veit Harlan, regissøren bak den antisemittiske propagandafilmen Jud Süss er et av samlingens beste. Og du visste kanskje like lite som meg om Konrad Wolf. «Muss man ihn kennen?» spør tyskerne når de oppdager hull i sin dannelse. Ja, muss man, Og Øverås’ essay lar deg skjønne hvorfor.

Men jeg fant det også interessant å lese Øverås selvbevisste polemikk i «En tale til kritikerne. Om liksom-litteratur, Solstads svanesang og Daniel Mendelsoh». Det provoserer til ettertanke, motforestillinger, protest kanskje. Fordelen ved å ikke være så postmoderne er at man blir ikke så fort umoderne, for å vri litt på Heinrich Bölls devise. Øverås tilnærming til kritikerens rolle som sentral fordi den velger ut og diskuterer ulike kulturelle uttrykk ut fra relevans og viktighet kan man være uenig i. Men hans posisjon er formulert på en måte som gjør at det vanskelig kan avfeies som uvesentlig. Det er en stubb en kan bryne seg mot. Noen burde gjøre det.      

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

Den stundesløse etat

Departementet – opptegnelser fra et byråkratkontor
Eivind Tesaker
Dreyers forlag, 2015

Eivind Tesaker har skrevet en nødvendig bok. Det er å håpe at mange tar seg tid til å lese den, innimellom alle nye retningslinjer, regelverk og risikovurderinger som en alminnelig ansatt må krysse av på å ha lest og forstått.

Tesaker dokumenterer at i samme periode som det offentlige apparat har est kraftig ut, har produktivitet og gjennomføringsevne gått ned. En av årsakene er det nye kontroll- og dokumentasjonsregimet som har blitt en gjøkunge som stjeler ressurser og oppmerksomhet fra det offentliges kjerneoppgaver. Da Anders Behring Breivik slo til 22. juli 2011 var det syv år siden man hadde vedtatt å stenge Grubbegata, noe som ville ha hindret ham i å plassere bilen med eksplosiver utenfor Statsministerens kontor. Og det er fortsatt ikke bygget noen bybane til Fornebu, 19 år etter et politisk vedtak og en rekke kostbare utredninger. Det skyldes neppe ond vilje, snarere summen av gode viljer og målsetninger og instanser som drar i hver sin retning. En kan kanskje kalle det bredt fokus-syndromet.

Tesaker skildrer fremveksten av en rekke nye oppgaver som offentlig forvaltning er blitt pålagt i løpet av de siste 20 åra. Mangt kjenner en også fra private organisasjoner. Noe av dette er så absurd at jeg fremkaster en personlig spådom: Hvis boka om ti år finner en ung leser, vil følgende spørsmål trenge seg på: All denne luftige retorikken av «visjoner» og «verdier», den liturgiske bruken av varmluft-mantraer som voksne folk var kurset i og som de gjentok som papegøyer: Trodde dere virkelig på dette babbelet? Var det ingen som sa ifra?

Statsadministrasjonens vekst
La meg straks foregripe en mulig mistanke hos lojale sosialdemokrater (jeg vet dere fortsatt finnes): Dette er ikke en sammenrasket bukett av tilfeldig kantinepreik og anekdotisk bevisførsel som skal underbygge følelsen av at alt var mye bedre den gang forfatteren var ung og kjente seg hjemme i sin egen samtid. Den påstår ikke at alt blir bra bare man lar det private næringsliv få styre med sitt i fred med en minst mulig offentlig forvaltning. Dette er en lojal kritikk fra en statsansatt, båret av et yrkesetos som forstår sin egen rolle som en som skal forvalte felles knapphetsgoder mest mulig effektivt og rettferdig til beste for det felleskapet som betaler hans lønn.

Det er mulig noe av dette virker gammeldags for de siste dagers reisende i nettverksbygging og begeistret nytale. Men som Heinrich Böll påpekte; fordelen ved å ikke være så moderne er at man ikke så fort blir umoderne. Det er når en bestemt retning er på høyden av sin utbredelse, når dens retorikk tilsynelatende oversvømmer alle gamle skranker for sin innflytelse, at frøene for dens egen undergang såes. Det får være grenser, også for de mange gode hensikter og karismatiske visjoners herredømme over tid og penger.

Forfatteren dokumenterer veksten i norsk statsadministrasjon, som i motsetning til Sverige og Danmark har fortsatt ufortrødent etter årtusenskiftet. Fra 1991 til 2012 har antall departementsansatte økt med 40%. I samme periode gikk antall stortingsmeldinger og regjeringsforslag ned. For å få plass til alle nyansatte og spare penger har man nå besluttet å bygge åpne kontorlandskap. Tesaker viser til forskning på hvordan det påvirker konsentrasjon og effektivitet.

Kverulant eller whistleblower?

Noe av boken omhandler Tesakers egne erfaringer fra Kulturdepartementet, hvor han har vært ansatt siden 2001. Det er alltid med en viss skepsis jeg lytter til aktørers fortellinger fra institusjoners indre liv. I min jobb som transkribent blir jeg ofte slått av hvor utrolig sprikende ulike parters beskrivelse av samme institusjon kan være. I hvilken grad makter Tesaker å gi en rimelig og balansert beskrivelse av forhold og konflikter der han selv er en aktør med sterke synspunkt? Er han en polemisk kverulant eller en rakrygget og modig «whistleblower»? Er det lojaliteten til hans embetsforståelse som gjør at han tar ubehaget ved å tale der andre tier? Som leser heller jeg mot å anta det siste. Det skyldes at de øvrige beskrivelser og slutninger i boka virker rimelige, at de støtter opp om talerens troverdighet.

Han avstår fra bastante konklusjoner ut fra det materialet som presenteres. Tesaker holder seg til Hambros råd om at man skal ikke skrive fy fanden, man skal få leseren til å tenke fy fanden. Så lenge en sammenligner historiske veivalg med kontrafaktiske spekulasjoner (hva ville skjedd hvis), er det vanskelig å være skråsikker. Men henvisningen til ferske erfaringer fra Sverige og Danmark sannsynliggjør påstanden om at en trimming av offentlig administrasjon kan være forenlig med økt produktivitet. Og økt produktivitet – å få mer igjen av felles knapphetsgoder – må da være et omforent mål for alle som ønsker at det offentlige skal ha en viktig rolle som yter av public service til alle borgere.

Forfatterens kritiske blikk faller på mange ulike fenomen fra de siste tiår som til sammen forklarer den dalende evnen til å levere resultater på en rekke kjerneområder. Han er innom skole, helsevesen, politi, offentlig administrasjon. Det trekkes veksler på erfaringer fra andre land og det legges fram talldokumentasjon som understøtter påstandene i boken. Ta fenomenet risikovurdering – som virkelig skjøt fart etter 9/11 2001 – og all den tid som brukes på å registrere feil, gjennomføre tiltak, prosedyrebeskrivelser, «lukking» av feil etc. & atter etc. Dette har ført til et rapporteringsregime og en ressursbruk hinsides alle rimelige proporsjoner. Pendelen har beveget seg svært langt i retning av å vektlegge formelle prosedyrer. Det outrerte rapporterings- og måleregimet har ofte gått på bekostning av muligheten til å være til stede og ta selvstendige avgjørelser basert på faglig skjønn når konkrete problemer oppstår.

Floskler og varm luft.

Den kanskje mest interessante kritikken retter seg mot dreiningen i retning av det sosiologen Weber kalte karismatisk makt, der makt gis til den som evner å lede gjennom begeistring og trosvisshet. Dette har til dels erstattet den formelle og faglige autoriteten som tradisjonelt har legitimert og definert byråkratiets maktutøvelse. Les for eksempel «Ona Fyr» av Ingebrigt Steen Jensen, som Tine kjøpte inn 19 000 eksemplarer av, og forsøk så å sammenfatte meningsinnholdet i denne begeistrede ordgrøten. En minnes Helmut Schmidts svar da han ble spurt hvilke visjoner han hadde i politikken: Den som har visjoner burde oppsøke lege. Mye av disse verdibaserte ledelse-flosklene er jo ganske overpriset svada de fleste håndterer på samme måte som DDRs offisielle retorikk. Noen få begeistrede tror på det, resten mimer interesse for å unngå trøbbel. Men det er ikke bare problematisk bruk av ressurser når hver etat skal formulere og implementere egne «kjerneverdier» og «visjoner» for sin virksomhet. I tillegg blir ofte begeistring obligatorisk og kritiske spørsmål oppfattes som sabotasje av lagånd og gruppesamhold. Ta for eksempel trylleformularet «raushet», som skal få den siste kritiske surpomp til å ta bølgen:

«Raushet som en verdi gjør det vanskeligere å trekke fram hensynet til effektivitet og faglighet, fordi effektive og faglig baserte beslutninger alltid vil ga på bekostning av noen. En effektiv og faglig basert beslutning vil derfor alltid oppfattes av noen som lite raus. Raushet som en hovedverdi kan være en effektiv stopper for intern kritikk. Særlig når det samtidig sies at det å etterleve departementets verdier vil kunne få betydning for lønnsutviklingen for den enkelte medarbeider.»

Quentin Skinner nevner i et foredrag om begrepet frihet at under føydalismen var the flatterer (smigreren) en vanlig karikatur som folk lett kjente igjen. Smigreren lever av sin velgjørers gunst, han har ingen formelle legale rettigheter som sikrer hans posisjon om han skulle falle i unåde hos sin herre. Så han er i praksis ikke fri til å si sin mening. Tesaker beskriver lignende mekanismer i en organisasjonskultur som verdsetter korpsånd og begeistring fremfor faglig kompetanse og kritisk fornuft. Det vil gå ut over kvalitetssikringen av beslutninger fordi de ansatte holder tilbake relevante innvendinger og kritikk av frykt for konsekvensene.

En lojal kritikk

Tesaker leverer en tematisk omfattende kritikk, og peker blant annet på sammenhengen mellom økonomisk motiverte aktører og ulike trender innen alt fra «ledelsesfilosofi» og coaching til leveranser av dyre, halvferdige software-system der brukeren må tilpasses softwaren i stedet for omvendt. Han er lojalt kritisk og ingen svartmaler, og trekker også fram vellykkede satsninger som for eksempel den digitale selvangivelsen som har gitt en klar rasjonaliseringsgevinst. Det som skildres er ikke ukjente fenomen i det private næringsliv. Men fordi feilinvesteringer der vil kunne true firmaets fortsatte eksistens, vil en i større grad foreta en kritisk vurdering av forholdet mellom kostnad og nytte.

Eivind Tesakers positive motsvar til de misforhold han drøfter er å la det offentlige konsentrere seg om sine kjerneoppgaver og ikke la et overdrevet tverrfaglig samarbeid og sprikende målsetninger pulverisere beslutningsansvar og lamme gjennomføringsevne. Og å pleie en kultur som verdsetter saklig kritikk og motforestillinger der beslutninger bygger på faglig skjønn og åpen debatt. Aksepter at feil vil skje, lær av dem, men ikke skjul dem. Bruk færre ressurser på tomme prosedyrer hvis fremste formål er å vise at en har fulgt forskriftene og følgelig ikke kan stilles til ansvar for noe.

Skulle det være noe å innvende – og det skal det jo – så burde forfatteren ha vært innom færre problemområder i løpet av de drøyt 200 sidene. Noen tema blir for overfladisk og unyansert behandlet. I sin form er dette traus sakprosa uten mange lysglimt i form av stilistiske lykketreff og malisiøse perler. Men innholdet i kritikken er viktig og budskapet kommer tydelig nok fram. Så det burde være et godt grunnlag for en debatt vi blir klokere av å ta.

[Opprinnelig publisert i Minerva nett 3.mars]

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !