Et oppslag i Aftenposten 12.1.2015 forteller om høyreradikale
som knuste kebabsjapper, barer og biler i den tyske byen Leipzig: «Historiker Sascha Lange sier til avisen Leipziger Volkszeitung at det er lenge siden byen har
sett lignende angrep. Det var ukentlige
tilfeller av nazistiske angrep på mennesker og bygninger tidlig på 1990-tallet,
men gårsdagens angrep på boliger og butikker i Connewitz er så vidt jeg vet det
største i Leipzig siden Krystallnatten i
november i 1938, sier han.»
Krystallnatten fikk navnet sitt på grunn av alt det knuste
glasset som lå i gatene etter at en organisert mobb hadde gått amok. Også denne
gangen er det høyreradikale som står bak, men der stopper også de fleste
likheter. Denne gangen kjempet tysk politi for de angrepne familienes eiendom
og sikkerhet, og voldsaksjonen til de høyreradikale blir nok ikke framstilt som
«folkets rettferdige harme», slik man prøvde å gjøre det i 1938. Men stemningen
er ganske spent for tiden, etter hendelsene på jernbanestasjonen i Köln. Noen
synes hærverket er i sin orden og gir åpent uttrykk for sin forståelse for handlingene. Men
foreløpig er dette en liten minoritet. Majoriteten vil sannsynligvis forholde seg
passiv og taus, selv om de ikke har den minste sympati med pøbelen. Det kan jeg forstå, fordi vold er allerede bragt inn i
spillet.
Jeg har liten tro på det med rettferdig harme. Den første
som lærte meg å være skeptisk til fenomenet var faren min. Han fortalte meg en historie fra den gang han
avtjente sin verneplikt i tysklandsbrigaden, jeg tipper det må ha skjedd i 1949. Jeg husker den fortsatt, fordi han
fortalte om hendelsen med en slik personlig vemmelse.
Hvilken tysk by det foregikk i skal jeg la være usagt, men i
alle fall hadde den et begrenset antall utesteder hvor de norske soldatene pleide
å drikke sitt øl. Ved en anledning var det et par norske soldater som ble
nektet adgang til sin yndlingskneipe. Om de kunne være så snill å komme igjen en
annen gang, for i kveld var lokalet dessverre reservert for en kunde. De gikk rasende
derifra, men aktet ikke å la det bli med det. De hentet forsterkninger og returnerte så til utestedet hvor de hadde blitt nektet adgang. Faren min ble ikke spurt om å
være med.
Kunden som hadde reservert lokalet var et bryllupsfølge, og
feiringen var alt i gang da våre brave gutter kom tilbake for å forklare tyskersvina
hvem det var som nå bestemte. De knuste møblene og randalerte lokalet til det
ugjenkjennelige, bryllupsfeiringen fikk en brått slutt og brudepar og gjester måtte bare gå
hjem. Etter fullbyrdet gjerning gikk de norske soldatene tilbake til leiren og
skrøt av sitt verk. Saken ble dysset ned etterpå og fikk ingen
konsekvenser for de impliserte.
Jeg tror ikke på mobbens rettferdige harme. Harmen er vel
ekte nok. Men den er i høyden psykologisk forståelig, aldri rettferdig. Og den
får folk til kollektivt å begå ting de ellers aldri ville drømme om å gjøre
hver for seg. Og den rammer uskyldige. Ja, med mindre man mener at folk er
kollektivt skyldige og bør svare for hva deres landsmenn har gjort. Det er til tider en veldig vanlig
og veldig farlig tanke. Gi den ikke rom.
Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !
