Frihetskampen i Islam

Frihetskampen i Islam er ikke over, den har knapt begynt. Men Sylo Tarakus bok om den gir både en opplysende gjennomgang av dens ulike stridstema og møter med noen av dem som står midt i striden. Den behandler også et tilbakevendende dilemma for all religionskritikk som ikke ønsker å demonisere, men å integrere: 

«Noen ganger ville det jo være nødvendig med konfrontasjon. Hvordan kan venstresiden kombinere respekt og omsorg for muslimer med hard kritikk av illiberale verdier og praksiser? Hvordan kan vi konfrontere problemene på en ærlig måte, uten å bygge opp under en identitetspolitikk som får muslimer til å føle at de er under angrep fra alle kanter?»

Fordi dette handler om mennesker vi ønsker skal føle tilhørighet til et nasjonalt fellesskap. Det er et av flere vanskelige dilemma som Sylo utforsker i sin bok, som består av fire deler. Først en lettlest og i beste forstand journalistisk formidling av islams historie – et felt de fleste av oss trygt kan lese oss litt opp på, nå som såpass mange av våre landsmenn kommer fra denne kulturkretsen.

Andre del, som omhandler noen av de ulike utgavene av islam, går rett inn i minefeltet av aktuelle tema hvor de [skrift] lærde strides. Sylo har gjort et stort research-arbeid og gjengir mange ulike stemmer som kaster lys over ansatser til en tekstkritisk og historiserende formidling av koranens hellige tekster. En lignende teologisk prosess som den kristendommen har gjennomgått i vårt land, hvor «de liberale er på generell basis i førersetet. Det interessante er å finne ut hvordan dette har skjedd.»

Stilen er personlig og muntlig i formen, ofte får vi et gløtt av de ulike menneskeskjebnene som skjuler seg bak et modig engasjement for teologiske posisjoner som forsøker å gjøre islam kompatibel med ideen om universelle menneskerettigheter. Møtene med disse menneskeskjebnene fra mange land er ofte ganske rystende lesning, da det å avvike fra den islamske ortodoksien mange steder i regelen er forbundet med fare for liv og helse. Men det finnes altså ansatser til mangfold, selv om slikt ofte fremkaller eksistensiell panikk hos religiøse ledere og devote troende som frykter for at deres moralske univers dermed kan falle fra hverandre. 

Sylo tar oss også med i det norske moske-landskapet. Det er en kritisk gjennomgang som virker presis, informert og ikke-polemisk. Jeg har ikke kunnskaper til å bedømme om mitt inntrykk er riktig, og noen har sikkert allerede blåst i dommerfløyta og bebreidet meg for å i det hel tatt ha skrive om feltet. Teologer og akademikere hegner gjerne om sine merkesteiner. Men er det noen vits for ikke-troende å blande seg inn i hva teologene sysler med? 

«Mange sekulære muslimer ser ikke noe behov for å gi de gamle teologiske maktsentrene for stor autoritet. De ønsker å løfte blikket, identifisere problemet og si høyt og tydelig at noen ting bare må fikses. I dag har jeg kommet på bedre tanker, og ser mer nyansert på det. Vi må ha de lærde med på laget, som pådrivere for åpnere diskusjoner og gode løsninger. Det kan riktignok ikke være alt, men det er et viktig bidrag i kampen for mer frihet og kritisk tenkning i muslimske miljøer. [..] - den teologiske islam-diskusjonen her hjemme kan bli bedre uavhengig av hva som skjer i den muslimske verden. Det er en diskusjon som må stimuleres og understøttes av forskning og utdanning. Skal muslimer og islam bli en mer naturlig del av vestlige samfunn, må vi ha en institusjonalisering av islam i Europa.»

Veldig mange eks-troende mister helt interessen for det de i ettertid ser på som en eksistensiell blindgate. De er ikke interesserte i en light-utgave eller kultur-versjon av det religiøse angstgrepet de kanskje har brukt år på å vikle seg ut av. Men religion er for de troende også en viktig sosial størrelse som skaper identitet og tilhørighet. For mange er prisen å betale for å avvike fra lydighetens vei rett og slett for høy. Sosial utstøtelse, ensomhet, lojalitet overfor mennesker en er glad i (og som en bringer vanære over) er fenomen som varer lenge etter at lojaliteten overfor trossetninger er fordunstet. Hvordan skape et rom hvor også slike mennesker kan føle seg hjemme?

Shahram Shaygani, som stiftet organisasjonen Senter for Sekulær Integrering tok tvilen med seg, men beholdt den sterke muslimske identiteten. 

«Islam er mye større enn Koranen og troen. For meg er islam kultur, kunst, identitet, folk, lidelse, historie og mennesker jeg er glad i». [..] «Jeg meldte meg ut av troen i 1990, men jeg har aldri meldt meg ut av kulturen». «Jeg kaller meg fortsatt muslim og mener det må være rom for å være ateistisk muslim. Freud var en erkeateist. En prest spurte han om han var jøde, han sa at han var en gudløs jøde.»

Mange kristne og ateister har gjort seg lystige over Dagbladets posisjon, hvor man er mot prester men for kvinnelige prester. Men det er kanskje ikke så selvmotsigende ved nærmere ettertanke. En gjør klokt i skjønne at religion i ulike former neppe er noe som forsvinner etter et par generasjoner med utdanning og opplysning. Men det gjør en enorm forskjell for hele samfunnet og de troende selv hvilke former religionen tar.

Forfatterens fortellerstemme inngir troverdighet og vitner om dømmekraft, det virker plausibelt og nyansert der han geleider oss gjennom det ene minefeltet etter det andre. Formen kan minne litt om Jahn Otto Johansens formidling av russisk politikk og historie under den kalde krigen. Men en sjelden gang glimter Sylo til med litt lidenskap, og det skjer når han kommenterer en venstreside som ofte har møtt minoritets-dissidenters ensomme kamp med stor berøringsangst og frykt for å si noe som kan bidra til hat mot muslimer:   

«Enkelte aktivister kunne med fordel vært litt mer presise og nyanserte i sine kommentarer rundt islamrelaterte temaer, men stigmatiserende og mistenkeliggjørende retorikk fra akademisk hold, og fra andre som man kunne forventet å ha som støttespillere, er samtidig urimelig og svært demotiverende. Det mest absurde er å bli satt i bås med muslimhatere når man selv har muslimsk bakgrunn og muslimsk familie. Dissidenter fra muslimske land som har sett homofile bli hengt i Iran, kvinner bli steinet i Afghanistan eller selv har blitt fengslet for en karikatur i Bangladesh, vil ha seg frabedt at vestlige liberalere, som har tilnærmet null kunnskap om islam og den muslimske verden, skal fortelle dem hva som er rasjonell og irrasjonell frykt for islam.»

For et ungt, troende menneske på jakt etter et holdepunkt i tilværelsen er det avgjørende hvordan en blir møtt. Blir ens egne forsøk på å finne fotfeste tatt på alvor kan en i sin tur lytte til dem som viser denne grunnleggende anerkjennelsen, selv om deres posisjon i lengden kan underminere det en selv tror på. I know for a fact.   

Sylo viser denne respekten overfor troende muslimer, selv om han nå etter sin avsluttede vandring på lydighetens vei selv tilhører de frafalne – en gruppe som mange troende muslimer mener ikke har livets rett, bokstavelig talt. Islams forhold til apostasi, de som «faller fra» og mister sin tro, er bedrøvelig.

«I 2013-rapporten The World’s Muslims: Religion, Politics and Society fremgår det at hele 88 prosent av egyptere og 62 prosent av pakistanere mener at riktig reaksjon for apostasi, er dødsstraff. Flertallet av muslimer i Malaysia, Jordan og palestinske områder mener det samme.

[..] 

«Motstanden mot å tillate apostasi ble dokumentert blant ledere også i norske moskeer i Olav Elgvins masteroppgave fra 2011. Elgvin intervjuet 14 ledere og imamer i 8 av de 10 største moskeene i Norge. Mange av dem mente at apostater – i et islamsk land – burde drepes, fengsles eller bli tvunget til å forlate landet. Dette til tross for at Islamsk Råd Norge, som disse moskeene var medlem av, allerede i 2007 underskrev en erklæring som la vekt på retten til å fritt forkaste eller velge sin tro.»

Dette er et av temaene i den tredje delen av boka, som tar for seg ulike frontavsnitt i den pågående kampen for å bringe islam i harmoni med menneskerettighetene. Den tar for seg forholdet til ytringsfrihet, likestilling, hijabtvang og retten til å være homofil.

Her har det tross alt skjedd mye oppløftende i Norge. Men det er en tornefull og ensom vei de har gått, de modige pionerne som Sylo presenterer oss for. 

Det hører til bokens kvaliteter at den gjør disse menneskenes vanskelige valg og personlige offer til noe som påkaller vår umiddelbare solidaritet og støtte. Jeg vet ikke hva de skulle være laget av som forblir uberørt av deres kamp etter å ha lest denne boken. Dette er ord som beveger, og en grunn er at forfatteren avstår fra å kjøre egne reaksjoner i forgrunnen, men stoler på leserens egen dømmekraft.  «En skal ikke skrive ‘fy fanden’ men få leseren til å tenke fy fanden», for å sitere Carl J. Hambro.

Bokas fjerde og siste del, «Veien fremover», drøfter hvordan vi kan lykkes i å integrere troende muslimer i et sekulært samfunn som det norske. Selve problemstillingen er aldeles haram for enkelte av de mest forutsigbare kommissærene venstresiden, ettersom man dermed har signalisert at innvandring fra land der religionen har en ganske annen maktposisjon enn i det norske sekulariserte samfunnet faktisk er et problem vi bør håndtere og debattere, og ikke fortie av frykt for å bli omfavnet av ideologiske lommetyver. 

Den kampen Sylo skildrer og selv er en viktig stemme i, er ikke motivert ut fra noe ønske om å demonisere troende muslimer, men er båret opp av en større lojalitet til enkeltmennesker enn til kultur og religion i de tilfellene der en må velge.   

Til sist et litt lengre sitat som både gir et godt bilde på Sylos prosastil, som jeg synes er reflektert og nøktern, og som gir en presis oppsummering av vilkårene for en opplyst offentlig samtale om de tema boken behandler.:    

«Det å ta radikal islam på alvor kan oppfattes som at man gir ytre høyre rett når det gjelder bekymringer knyttet til utviklingen i flerkulturelle samfunn. Når interne kritikere i muslimske miljøer påpeker negative forhold, kan det oppfattes som et bidrag til å bekrefte ytre høyres narrativ om integreringsproblemer. Slik blir det naturlig at sekulære muslimer møter mer forståelse fra – og i noen sammenhenger sågar blir omfavnet av – ytre høyre. Når konservative muslimer kritiserer storsamfunnet for rasisme eller «islamofobi» og Vesten for en imperialistisk utenrikspolitikk, så er de med på å bekrefte venstresidens narrativ.

Dermed blir det naturlig at de omfavnes av venstresiden, til tross for at de står svært langt unna hverandre i verdispørsmål om likestilling, homofili, ytringsfrihet, ateisme og så videre. Den viktigste grunnen til at både sekulære og konservative muslimer føler seg mest hjemme på venstresiden, tror jeg er minoritetsidentiteten. Man ser på venstresidepartier som mest minoritetsvennlige og føler seg trygge på dem - og det ofte med god grunn. Selv om sekulære muslimer kan få applaus fra ytre høyre når de kritiserer islam, kan de fortsatt kjenne hvordan skepsisen mot minoriteter som sådan rammer også dem. 

De forstår at det ikke alltid er omsorgen for de enkeltstående, frihetssøkende muslimene som ligger bak solidariteten, og at det ofte også handler om å vinne kampen om fortellingen om innvandring og integrasjon mer enn om å kjempe for liberale verdiposisjoner. For de mest ytterliggående på høyresiden er ikke progressive muslimer gode nok, heller. De vil si at islam aldri kan reformeres, og de vil se på alle muslimer som fremmede. Denne situasjonen utgjør et dilemma for sekulære muslimer. Skal de tone ned sin kritikk og sine frihetskamper for å ta hensyn til kulturkrigen mellom venstresiden og høyresiden? Eller skal de bare konsentrere seg om sine kamper uten å bry seg om hvilken politisk fløy som vil tjene mest på det? 

Da jeg snakket med lederen for Ex-Muslims of Norway, Cemal Yucel Knudsen, sa han at man måtte si sannheten hele tiden og ikke bry seg om hva som til enhver tid var politisk korrekt. Det å ikke bry seg om politisk korrekthet er jeg enig i, men jeg mener man må velge sine allierte med omhu.

Jeg har i flere sammenhenger advart sekulære muslimer mot å stole for mye på sine «venner» på ytterste høyre. Jeg har ment at de som kanskje kan fremstå som støttespillere neppe ville nølt ett sekund med å deportere oss og våre familier ut av Norge fordi vi har muslimsk bakgrunn. Dessuten gjør den alarmistiske og til dels konspiratoriske islamkritikken deres det vanskeligere for oss andre å drive frihetskamp. Når muslimer utsettes for mistenkeliggjøring hele tiden og må forsvare seg, så har de ikke lenger overskudd til å drive med selvkritikk. Det blir enklere å bare søke tilflukt i offerrollen og ignorere all kritikk, også den saklige og seriøse.»