*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

torsdag 11. juni 2020

Historie og moral - nazismen, jødene og hjemmefronten




Øysteinn Sørensen
Kjetil Braut Simonsen (RED.)

Den populærkulturelle og journalistiske formidlingen av 2. verdenskrig i Norge har gjerne vært benyttet pedagogisk som en eksempelsamling i moralske lærestykker. Lenge var viktigheten av å styrke forsvaret («aldri mer 9.april») og å ha atomvåpen klare til innsats en av de viktigste av «historiens lærdommer» som ble forsøkt formidlet i den borgerlige presse. (I Vest-Tyskland ble det ut fra samme historiske epoke konkludert med viktigheten av å bekjempe militarisme og dehumaniserende fiendebilder). 

Også i kunnskapsformidlingen av nazismens «krig i krigen» - drapet på 6 millioner jøder – kan en merke seg visse konjunkturer både innen populærkultur og i historieverk. 

Den amerikanske historikeren Peter Novick hevder at
«Personer fra et hvert punkt på det politiske kompasset kan utlede de lærdommer de måtte ønske fra Holocaust. Det har blitt en moralsk og ideologisk Rorschach-test.» *

Uttrykket trade off betyr et oppnådd kompromiss mellom to egenskaper eller mål som begge hver for seg kan være ønskelige, men som står i et gjensidig motsetningsforhold til hverandre. Jeg vil hevde at det eksisterer en slik motsetning mellom to tilnærminger til historien om Holocaust: 

Den ene tradisjonen kan vi kalle tradering, der historie blir et viktig arsenal for formidling av aktuelle moralske eksempler og lærdommer fra fortiden – spissformulert i mottoet «de som ikke kan huske historien er dømt til å gjenta den» – og en historiefaglig tradisjon som, for å sitere Øystein Sørensen, har som sin primære oppgave «å rekonstruere hva som skjedde (i et avgrenset historisk forløp) og å forklare og forstå hvordan og hvorfor det skjedde.» Ifølge Sørensen kan det i høyden være en sekundær oppgave å gi historiske aktører karakterer etter moralske eller ideologiske kriterier. Likevel mener han at «et sterkt moralsk engasjement i bunn for en historisk fremstilling må være fullt ut akseptabelt, og ikke minst i forbindelse med et tema som Holocaust – så sant det ikke går på bekostning av elementære historiefaglige prinsipper



Noen av artiklene i «Historie og moral – nazismen, jødene og hjemmefronten» blir til en viss grad et tilsvar til flere av de påstander og argumenter som Marte Michelet lanserte i 2018 gjennom boka «Hva visste hjemmefronten? - Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet».

Michelet skrev selv (Aftenposten 2.desember 2018) at «Dersom temaet ikke var så alvorlig, ville den pågående, intense jakten etter feil nesten vært komisk.» Hun forklarte den faglige kritikken fra historikerhold psykologisk, som et ømskinnet forsvar av hjemmefrontens prestisje mot kritiske blikk utenfra.   
«Svært mye av uenigheten mellom meg og de historikerne jeg kritiserer, handler om hvilket blikk man bruker på kildene. Velger man hjemmefrontens blikk? Eller de forfulgtes blikk? Det får avgjørende konsekvenser for hvordan man ser på materialet man undersøker og hva man finner interessant å løfte frem. Jeg tror at vi, endelig, kan bli ferdige med fasen der kildene automatisk leses ut fra hjemmefrontens perspektiv og kritiske røster ender opp med avbikt og nervøse beklagelser.»

Nå vil neppe boka «Historie og moral» utløse «nervøse beklagelser» fra Michelet. Men den befester inntrykket av at hennes bok brøt med elementære historiefaglige prinsipper, og at hun for å kunne nå sine djerve konklusjoner om hva hjemmefronten og NS-ledelsen visste var nødt til å anvende en svært selektiv og til dels manipulerende omgang med kildene.
«Historie og moral» har en annen tone og siktemål enn Michelets bok, og mangler de «juicy» elementene av skandale og avsløring som genererer medieoppmerksomhet. Den argumenterer ikke først og fremst for én hypotese, men er en antologi der 7 bidragsytere gjennom 9 artikler drøfter flere ulike aspekter ved Holocaust i norsk utgave og utbredte holdninger overfor den jødiske minoriteten.  
Peter Novick peker på noen forskjeller mellom minnekultur og seriøs historieskrivning som i særdeleshet treffer minnekulturen om Holocaust:

«Å forstå noe historisk er å være seg bevisst dets kompleksitet, å ha tilstrekkelig upartiskhet til å kunne se det fra ulike perspektiv, å akseptere dets flertydighet, inklusive den moralske flertydighet ved hovedpersonenes motiver og handlinger.

Det kollektive minnet forenkler, ser hendelser ut fra et bestemt engasjert perspektiv. Det er utålmodig overfor flertydigheter og reduserer hendelser til mytiske arketyper. Historisk bevissthet vil ut fra sin natur fokusere på hendelsenes historiske korrekthet – at de fant sted den gang og ikke nå, at de vokste ut av omstendigheter som var annerledes enn de som nå er rådende.

Minnekulturen vil til forskjell ikke ha noen følelse av tidens gang, den fornekter det forgangne ved sitt objekt og insisterer på dets vedvarende nærvær. Typisk vil et kollektivt minne, i alle fall et som tilskrives noen betydning, forståes som å uttrykke en eller annen evig eller essensiell sannhet om en gruppe, vanligvis en tragisk sådan.»                                              Peter Novick: The Holocaust in American Life

Øystein Sørensens innledende bidrag om Holocaust, historieskrivning og moral er interessant som refleksjon over historiefagets oppgave og yrkesetikk. Han advarer mot å la en forståelig moralsk forargelse føre til at en lemper på kravene til faglig metodisk tilnærming, og gir noen eksempler på dette fra nyere populærhistorisk og faghistorisk litteratur. Også overfor dem som forsøker å renvaske nazistenes ugjerninger gjennom selektiv og tendensiøs omgang med kildene vil «den beste måten å motvirke slikt på være at man holder fast ved grunnleggende historiefaglige normer   

Det ene av Kjetil Braut Simonsens to bidrag er en drøfting av antisemittismens ulike former i mellomkrigstidens Norge, og hvorvidt disse påvirket jødenes skjebne da vi ble okkupert.

«Et vesentlig poeng her å differensiere mellom ulike former for antisemittisme: fremfor alt mellom antisemittismen som en helhetlig «verdensanskuelse» og kulturelt forankrede – til dels latente og til dels uttrykte – antijødiske forestillinger og holdninger. Mens den første varianten var relativ marginal i Norge før krigsutbruddet, var en underskog av negative forestillinger og stereotypier om jødene og det jødiske utbredt i det norske samfunnet s. 22

«Selv innad i NS-bevegelsen eksisterte det i grunnleggingsfasen frem til midten av 1930-tallet ifølge Christian Hoffmann to former for antisemittisme: på den ene siden en radikal, «metafysisk» variant, som gjorde kampen mot «jøden» til et overordnet politisk mål, på den andre en konservativ-kulturell antisemittisme som oppfattet jødene som representanter for det uønskede moderne, men som anså det som mulig for jødiske enkeltpersoner å bli en del av majoritetssamfunnet gjennom assimilering.» s.26

Denne skalaen fra rabiat fiendtlighet til passiv skepsis og fordommer hadde en fatal fellesnevner: den lammet den aktive motstand mot ulike former for diskriminering og negativ forskjellsbehandling. Og da denne rasetenkningen først hadde et statsapparat (og en okkupasjonsmakt) bak seg, ble vilkårene for motstand dramatisk forverret, ja livsfarlige. 

Som historikeren Timothy Snyder har poengtert, er de fleste av oss ikke helter, og viktigere enn å spekulere på om hvorvidt en selv ville skjult forfulgte jøder er å kjempe for at vi aldri igjen havner i et regime hvor vi må foreta heltemodige valg for ikke å bli passive bystanders.  

Også hos okkupasjonsmaktens norske hjelpere fantes det ulike nyanser i holdningene, beskrevet av Sørensens artikkel om NS-regimet og jødene:  

I mars 1941 mente Quisling at ettersom «jødespørsmålet ikke kan løses ved ganske enkelt å utrydde jødene eller sterilisere dem» var det «ikke noe bedre og mildere middel til å løse jødeproblemet enn å skaffe dem et annet forjettet land og å sende dem dit alle sammen.» s.54

Haldis Neegård Østbye skriver i et brev til Quisling at det var «uarisk» å pine jødene på østfronten til døde, selv om hun godt skjønte at man kunne få lyst til det når man så «ofrene for den jødiske sadisme». Hennes syn var at man ikke skal mishandle en slått fiende men at han «om nødvendig skal skytes raskt og nådeløst.»  
Det var også slik, ved hjelp av masseskytinger av sivile, at majoriteten av de jødene som døde under holocaust ble myrdet.

«Kunnskap om den industrielle masseutryddelsen i dødsleirene, derimot, var noe som den tyske nazi-ledelsen forsøkte å holde innenfor en svært begrenset krets

Dette er kanskje for mange en uvesentlig detalj. Skal en vurdere det moralske ansvar går ikke skillelinjen mellom måten man tok livet av jøder på, naturligvis. Men når temaet er hvorvidt og i hvilken grad folk visste om drapet på jødene mens det skjedde, så er dette en viktig skillelinje. Svært mange, et overveldende flertall vil jeg tro, hadde ikke hørt noe om utryddelsesleirene og gasskamrene. Det som derimot var kjent og ble både skrevet og snakket om, var massehenrettelsene på østfronten av jøder. 

Den riktignok upresise men utbredte kunnskapen om dette bidro også til at man i Tyskland mye heller ville bli okkupert fra vest enn fra en fiende som kom fra øst. Ikke bare hadde propagandaen hamret inn en forestilling om slaviske undermennesker som befant seg på et lavere sivilisasjonsnivå. Men like viktig var vissheten om at disse menneskene hadde ufattelige ugjerninger å hevne.  

Hvis jeg har forstått forfatternes tolkning av de norske kildene korrekt, tyder disse i retning av at ledende kretser i det norske kollaborasjonsregimet verken var informert om eller arbeidet for deportasjonen og tilintetgjørelsen av sine jødiske medborgere da den fant sted, men at de på det tidspunkt da jødene ble sendt ut av landet arbeidet for å gjennomføre en norsk versjon av de tyske «raselovene» fra Nürnberg. Det norske utkastet gikk enda videre i definisjonen av hvem som var å regne som jøde og hvordan disse skulle diskrimineres på ulikt vis – dette beskrives i detalj i Håvard Hauge Thorsens bidrag.  
Men da deportasjonen først var et fullbyrdet faktum ble den knapt beklaget og i stor grad forsøkt rettferdiggjort. Quisling sa i en tale bl.a. følgende:

«Når jeg taler om jødene, tror jeg ingen behøver å bebreide meg for noen inhumanitet i den retning. Jeg har i Russland under hungersnøden reddet livet til hundretusenvis av jøder. [..] men vi som deltok i dette redningsarbeid, vi lærte jødene å kjenne. Også deres komplette likegyldighet overfor andres lidelse.»


Det er i sannhet et interessant ordvalg, fremført like etter at norske medborgere som kveg var blitt fanget og transportert til sin sikre død. 

Hva visste NS’ ledelse på forhånd om aksjonen?
«Analysen av regimets lovgivningsarbeid styrker en oppfatning som er gjennomgående i akademisk litteratur, nemlig at aksjonen for å deportere jødene 25. og 26. november 1942 var initiert fra tysk hold, beordret og ledet av tyskere. Det er lite eller ingen ting som tyder på at aksjonen direkte involverte noe norsk NS-politisk nivå. Mer konkret kan man si at aksjonen rent praktisk ble håndtert (til dels svært så villig) av Karl Marthinsens statspoliti, etter tysk ordre.»  
[..]
«Det viktigste kildebelegget for at deportasjonen var en tyskstyrt aksjon, er en bevart teleks fra RSHA i Berlin til Gestapo-sjefen i Norge, Hellmuth Reinhard, avsendt kl 17:45 den 25. november 1942.» Gestapo i Norge skal benytte en plutselig mulighet til deportasjon av landets jøder via troppetransportskipet Donau på retur til Tyskland. «Flere hundre norske statsborgere ble uten videre fratatt sitt norske statsborgerskap og brutalt deportert fra norsk territorium, uten at det var noe tema en gang hva den norske regjeringen måtte mene om saken. Heller ikke var det noe tema at norske myndigheter skulle eller burde informeres på forhånd. Det ser ut til å ha gått en direkte kommandolinje fra det tyske Sipo til statspolitisjef Karl Marthinsen

Dette sier ikke noe om hva Quisling på det tidspunktet visste eller eventuelt var innforstått med. Men det viser fram «det reelle maktforholdet mellom den tyske okkupasjonsmakten og den norske ministerpresidenten.» s.78-79
                                                    
                                                                             ***
Ole Kolsrud har en grundig artikkel om de norske eksilmyndighetene. Den tilføyer nyanser i grått til det bilde Marte Michelet tegnet i sin bok.

Frode Færøy skriver om de flyktningeruter som NKP opprettet. Arbeidet med å skjule eller ledsage utenlandske partifeller utgjorde «en prolog til senere motstandsarbeid. Gjennom solidaritetsarbeidet på 1930-tallet ble det også etablert kontakter til aktører utenfor kommunistenes egne rekker som skulle komme til å spille en sentral rolle i å bistå jøder på flukt under krigen   

Ingebjørg Aasta Erikstein-Midtbø har en interessant gjennomgang av hvordan den mest militante antisemittismen ytret seg i bladet Hirdmannen. Her er det snakk om den mest radikale form for antisemittisme; en komplett sammensvergelsesteori der jøden inntar rollen som sivilisasjonstrussel og hvor den pågående angrepskrigen tolkes som en global skjebnekamp mot jødenes ødeleggende makt og en påtvungen og nødvendig måte å forsvare alt en holder kjært mot en farlig ødelegger. Tittelen på hennes artikkel er et sitat: 
«Antisemittisme er selvforsvar – Vi forfølger ikke jødene, men forsvarer oss mot jødenes forfølgelse av vår rase og kultur».



Ingjerd Veiden Brakstad skriver om de illegale avisenes dekning av Holocaust. I motsetning det som er fokus i brede historieverk og mye av den patriotiske minnekulturen i den første tiden etter krigen, så var ikke dette et neglisjert tema. 

«Både okkupasjonstidens illegale presse og etterkrigstidens presse skrev om hva norske jøder hadde vært offer for under den tyske okkupasjonen.» Men hvordan skrev de? «Å akseptere gjerningspersonenes forklaringer av voldens årsaker, samtidig som man tar avstand fra den samme volden, er en utbredt tendens blant tilskuere til folkemord, og vi finner den altså også i den illegale pressen, om enn kun unntaksvis.» 
Men for det meste fordømmes jødehatet utvetydig og beskrives som vesensfremmed for gode nordmenn og norsk kultur. Litt slik man i USA i dag bruker et begrep som «un-american» for å brennmerke illiberale og rasistiske strømninger som alltid har vært en del av amerikansk kultur.

Kjetil Braut Simonsens avsluttende artikkel om diskursen om jødene og antisemittismen etter 1945 får fram at dette er en form for nasjonal hegemonistrid. Antisemittisme gikk fra å være et oppheng hos mellomkrigstidens supernasjonalistiske knallpatrioter til å bli inkompatibelt med det nye nasjonale vi, noe som tyskere og norske landssvikere drev med. Man foretok en selektiv tradisjonsutvelgelse i den lange definisjonskampen om hva det vil si å være ‘gode nordmenn’. Det stod ikke i motsetning til å konfrontere antisemittiske fordommer i samtiden. Ved å knytte seg an til Wergeland-tradisjonen kunne en våken anti-nazisme ta eierskap i det nasjonale domenet igjen. 

Spesielt kan dette observeres i avisen VG, som ble etablert som et forsøk på en ny start for en høyrepresse hvis rykte overfor nazismen var en smule anstrengt. Arbeiderbladet og Dagbladet – som NS i sin tid kalte «jødenes gråtekone i Akersgata» - fortsatte der de slapp. Følgen var at antisemittiske holdninger ble forvist vekk fra det offentlige rom, selv om de ikke dermed straks ble borte fra folks tenkemåte. Tidlig i 50-årene viste en studie fra Institutt for samfunnsforsking at 44% av et utvalg Oslo-borgere erklærte seg helt eller delvis enig i påstanden om at det i høy grad var jødenes egen skyld at de var blitt forfulgt.

                                                           ***

Hva kan historikere bidra med i kampen mot rasistiske stereotypier? Jeg tror deres rolle er beskjeden. En langt viktigere faktor er nok populærkulturens formidling av historiske eksempler, «mennesker som deg og meg» som gjennom film og litteratur makter å krysse den mentale grensen mellom de fremmede og sånne som oss, og trer fram som individuelle skjebner vi makter å identifisere oss med. Men den dypere interesse for historie som en slik identifikasjon skaper gjør at også en bok som denne har en viktig rolle å spille. Den bidrar til kontekst, nyanser og forståelse. 

Tilgangen til fakta er nærmest uendelig i våre dager, og mange sitter på en enorm leksikalsk kunnskap om 2. verdenskrig. Forståelse er noe annet og mer. Det krever en vilje til refleksjon over ulike perspektiv. Vår moralske stillingtagen skjer i lys av rolig ettertanke, veldig forskjellig fra slik aktørene i datidens hendelser var nødt til å velge, ad hoc og ut fra svært mangelfull informasjon. Forhåpentligvis gjør en bok som denne oss bedre i stand til å forstå både disse fjerne år og vår egen tid. Vår tid er en annen, men også den er forvirrende, full av raske moralske valg, uklare gjerningspersoner og tafatte bystanders.    

Novick (2000-09-20). The Holocaust in American Life     

  

Ingen kommentarer: