*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

lørdag 17. januar 2015

Hvem definerer fortiden i et land der Tyskland blir invitert til 70-årsdagen for Auschwitz-frigjøringen, mens Russland er uønsket? En polsk germanist svarer.













Professor i germanistikk ved universitetet i Krakow, Pawel Zarychta, i samtale med     Ivar Bakke. 


– Her i Krakow har eg plumpa ut med eit par russiske ord, og reaksjonane har vore umiskjenneleg negative. Kan ein rekne med same reaksjon om ein snakkar tysk i Polen?

– Det har endra seg mykje dei siste femti åra. På slutten av 80-åra var tyskarane det verste folket i verda, seier Pawel Zarychta.

– Verre enn russarane?

– Ja visst. Vi må hugse på at vi hadde kommunismen i 45 år i Polen, og det fanst ein propaganda som gav eit svært negativt bilete av tyskarane. Ein sympatisk tyskar lét seg omtrent ikkje finne i til dømes film eller andre kunstnarlege framstillingar. Men etter at jernteppet fall i 1989, og framfor alt etter forsoningsmøtet mellom kanslar Helmut Kohl og den polske ministerpresidenten Tadeusz Mazowiecki, har det skjedd mykje.

– Dei anti-tyske argumenta går på at Polen vart svike av Vesten, «selt» til Russland. Og at tyskarane ikkje viser den rette haldninga til fortida si. Til dømes denne rørsla i Tyskland (Preußische Treuhand) som ønskjer vederlag for tyske eigedomar som vart inndregne av den polske staten då landegrensene vart flytte vestover etter krigen. I den samanhengen er det viktig å nemne at Polen på si side har avstått frå alle krav om skadebøter frå Tyskland etter krigen. Så mange har ei kjensle av at det heile ikkje er heilt som det skal vere.

– I Polen synest forståinga av fortida framleis å romme ikkje så lite sprengstoff?

– Ja, ta til dømes det med krigsskadebøter. Frå utlandet ser ein med undring på Polen, som no tek til å fastsetje omfanget av krigsskadane. Det handlar ikkje om at regjeringa er «revisjonistisk» og ønskjer å reforhandle dette; det handlar om å kome til klårleik om historia. Kor mykje miste vi faktisk gjennom krigen? Det fanst ikkje svar på dette spørsmålet, også fordi ein tidlegare ikkje fekk lov til å svare på det. Det fanst ei offisiell propagandaline som vart diktert frå Moskva, men ingen fagleg gjennomgang av desse spørsmåla.

– Og i kor stor mon dreiar denne historiegjennomgangen seg om det som hende i dei austre delane av Polen, då landet vart delt mellom Tyskland og USSR i 1939?

– Ja, der er stoda den at... med Tyskland har vi ein komfortabel situasjon. Vel finst det problem, men vi har ein dialog med tyske historikarar som er god. Men også retningsliner for tydinga av historia, så å seie. Dei stemmer ikkje alltid overeins, men så finst det kompromiss. Og debatten er der, og den er open. Når det gjeld Russland, så vedstår dei seg ikkje så gjerne denne perioden mellom 1939 og 1941. Dei vedstår seg ikkje forfølginga av folket i Aust-Polen, eller deportasjonane, eller Kathyn-massakren. Først i 1989 eller 1990 vedgjekk russarane pakta mellom Tyskland og Russland. Ein vedgjekk at Molotov-Ribbentrop-avtalen eksisterte, samtidig som han vart kjend ugyldig. Og Boris Jeltsin var den som gav ordre om å gjere denne traktaten offentleg kjend, noko som vart oppfatta som eit svært positivt signal i Polen.  Men etter at Putin tok over makta, tok ein straks eit steg attende på dette området. Det passa ikkje inn i dette propagandabiletet av det store Russland og den store fedrelandskrigen – som andre verdskrig vert kalla der. Kathynmassakren høver jo dårleg inn i den glamorøse soga om Den raude armeen. Lina til Putin er at ein snakkar så lite som råd om desse hendingane. Det syner seg mellom anna ved at ingen aktstykke om desse hendingane vert utleverte til polske historikarar. Ein får ikkje eingong ta kopiar.

Post-heroismen 

Noko eg verkeleg verdset i tysk mentalitet, er ein seriøs vilje til ei ikkje-patriotisk tilnærming til historie. Kanskje i ekstrem mon, men det har jo sine grunnar. Når det gjeld Polen, derimot... Lat meg seie det slik: Då debatten om det amerikanske felttoget i Irak rasa – der den nye EU-medlemen Polen var ein viktig støttespelar for USA – bruka den amerikanske forsvarsministeren Donald Rumsfeld uttrykket «det gamle og det nye Europa». Til det svara den kjende tyskaren Jürgen Habermas at ein snarare kunne kalle dei USA-kritiske EU-landa for «det post-heroiske Europa». Eit Europa som på grunn av historia har lagt dei heroiske ideala bak seg. Eg trur det langt på veg stemmer.
– I kva mon trur du Polen har lagt bak seg den heroiske epoken?

– Det er eit svært interessant spørsmål. Eg trur at om ein legg dei siste femten åra under lupa, så kan ein seie at denne utviklinga i retning av ein post-heroisk mentalitet er fullenda, også i Polen. Men no er det kome ei regjering til makta som freistar å live opp att denne heroiske retorikken i det dei gjerne viser til ei ærerik fortid og historiske føredøme. Også dårlege, til dømes Roman Dmovski, nasjonalisten frå mellomkrigstida som vart stadig meir fascistisk og antisemittisk orientert.


Fra torget i Krakow



«Dei der oppe»

I Noreg har vi ei kjend polsk stemme, Nina Witoszek, som kom til landet under den kalde krigen. Ut frå hennar målestokk var nordmenn vanvitig statslojale og lite kritiske overfor «dei der oppe». Eg trur at det finst ei formande historisk røynsle i Aust-Europa og Russland som munnar ut i ein konklusjon om at det for vanlege folk er bortkasta å nytte kollektive strategiar og organisasjonar. At alle former for organisering er dømde til å verte styrde eller manipulerte av dei mektige. At helst bør ein halde seg unna det offentlege, polis, elles øydelegg ein sin moralske integritet. – Stemmer det?

– Ja, det er nettopp det som er tilfellet i Polen. Når ein alltid står under framandt herredøme, går denne haldninga også i arv. Skepsisen overfor staten er så å seie genetisk nedervd i Aust-Europa, ikkje berre i Polen. Men politikarane er også sjølve skuld i dette. Mange polske politikarar har, straks dei er vortne valde, skjerma seg frå det vanlege livet. Dei skøyter embetet sitt ved å vise seg i media, ikkje ved å møte borgarane i landet. Når ein politikar eller embetsmann har nådd ein viss rang, skaffar vedkomande seg straks limousin og liknande. Då ser ein også den indre innstillinga hos politikarane. Det handlar ikkje om at vi er ein fellesskap, men om å syne seg som herskarar, lausrivne frå vanlege folk. Det var den vanlege mentaliteten. No endrar dette seg langsamt. Ein oppdagar forbløffa at lover også gjeld for politikarar. Høgre sjikt av politikarar frå det post-kommunistiske BSD vert med eitt etterforska og må gå i fengsel. Ein ser at politikarane også er borgarar – det er ei oppdaging frå dei siste åra, eigentleg. Tidlegare var politikarane herskarar på den måten at dei var absolutt heva over folket.

Gamle sår

Når eg les Adam Michnik, får eg inntrykk av at historia spelar ei stor rolle i dagens Polen. Kven gjorde kva den gongen, kven kunne ein lite på? Dette synest å gjere det vanskeleg med det daglege pragmatiske samarbeidet om aktuelle oppgåver. – Til skilnad frå Noreg, der krigsrøynsla vart til ei felles forteljing om samarbeid mellom tidlegare klassefiendar, synest det som om røynslene i Polen har etterlate sårflater som enno er vanskelege å røre ved?

– For det polske folket var desse krigsrøynslene også samanbindande. Men ein må hugse på at etter 1939 vart folk deporterte i to ulike retningar. Og etter 1944 kom det ikkje til noka samanslutning mellom dei som hadde kjempa mot fascistane. Dei som hadde kjempa i heimearmeen eller dei patriotiske troppeavdelingane, vart straks forfølgde av det løynlege politiet NKVD. Og dei som hadde kjempa for den polske eksilregjeringa, fekk ikkje kome attende. Og familiemedlemene deira i Polen vart forfølgde. I Moskva vart det etter krigen innleidd ein skodeprosess mot dei seksten leiarane for den polske heimearmeen. Så denne eininga som fanst under krigen, vart utsletta då krigen slutta, og det vart ei indre splitting i landet.

– Det fanst dei som engasjerte seg for den nye regjeringa, og hausta føremoner gjennom det. Ingen diktatur fungerer utan eit sjikt av medløparar som haustar føremoner av å undertrykkje medborgarar. Etter 1989 kom det ikkje til noko oppgjer med desse. Eg snakkar ikkje om eit juridisk oppgjer, men om å måtte stå til ansvar for livet sitt. Ein lét som om ting ikkje hadde skjedd. «No set vi ein tjukk strek» – det var orda til Tadeusz Mazowiecki (den første statsministeren i Polen etter at diktaturet fall). No, etter sytten år, viser det seg at så einfelt er det ikkje. Historia skil oss. Det dukkar stadig opp dokument som skaper endå meir ulukke enn dei hadde gjort den gongen.

– Det minner om Tyskland i 70-åra. 1945 var år null. Så tok ein til å stille kritiske spørsmål då dei store krigsbrotsprosessane kom i 70-åra.

– Presis, no er vi akkurat inne i denne fasen. «Kva gjorde du den gongen», spør den yngre generasjonen. Det er også kome ein ny generasjon av journalistar i avisene, og dei stiller desse brysame spørsmåla.– Adam Michnik og Günter Grass er begge deltakarar, men også bearbeidarar av historiske røynsler. Michnik har også skrive svært sjølvkritisk om den venstresida han var ein del av, som heldt seg taus då den katolske kyrkja vart forfølgd. Mi røynsle er at sjølvkritikk opnar for dialog, at folk då lyttar til ein.

– Det synest som om dagens katolske kyrkje i Polen, som ønskjer å oppheve skiljet mellom stat og kyrkje når det gjeld religionsundervisning, manglar litt av denne audmjuke innstillinga, dei synest ikkje å respektere retten dei ikkje-truande har til religionsundervisning?

– Det er etter mi meining overdrive. At den katolske kyrka har auka makta si no som høgresida er komen i regjeringsposisjon, det stemmer. Men eg vil vere varsam med å seie at den katolske kyrkja ønskjer å oppheve skiljet mellom kyrkje og stat. Eg trur kyrkja trekte sine lærdomar frå byrjinga av 90-åra; grip ein for mykje inn i politikken, så er det ikkje bra for kyrkja sjølv. Då oppstår det for mykje vonbrot over og kritikk av kyrkja hos borgarane. Ei strategisk vurdering. Ein seier altså om naudsynt ifrå, men ein seier ikkje lenger at du skal vere for eller imot fagrørsla «Solidaritet».

– Ja, men når det gjeld lovgjeving for abort, retten til borgarleg vigsle, skilsmål, borgarrettane til homofile, eller synet på dødsstraff...

– Ja, men der gjer kyrkja det ho skal. Først: Dødsstraffa er reelt sett ikkje noko tema. Vi har inga dødsstraff, og vi kjem ikkje til å få det heller. Men når det gjeld tema som abort, miskunnsdrap og ekteskap for homofile, er det tema som er direkte knytte til moral, og då ser eg ikkje noko gale i at kyrkja seier si meining. Politikarane kan slutte seg til denne meininga eller la vere. No har vi ei regjering som vedkjenner seg desse verdiane, og det ser eg prinsipielt ikkje noko gale i. Fleirtalet har då også valt desse partia.

– Men i kor stor mon ønskjer ein å bruke staten, gjennom juss og politi, til å gjennomføre desse verdioppfatningane? I kor stor grad råder det ein vilje til verdsleg makt, så å seie?

– Der er eg ikkje så kritisk. Kyrkja er ein institusjon, ikkje berre ein trusfellesskap. Og ein kan ikkje forby ein institusjon å prøve å få innverknad, også i juridisk tyding. Det finst lobbyistar og foreiningar som skriv brev til politikarane, og det forbyd ein dei ikkje. Den katolske kyrkja gjer det same. Men det vert straks – på grunn av historia – gjort til noko mistenkjeleg. Ein seier: «Ja, dei ønskjer atter å gjenta denne politikken som kyrkja stod for». Der ville eg også vere varsam med å konkludere.

– Du deler ikkje skrekkvisjonen til Michnik? Han brukar omgrepet «iranisering» om maktambisjonane til kyrkja.

– Nei, ein har lært av historia. Vel er det vanskeleg for kyrkja å omgåast si eiga historie. Det viser m.a. denne avdekkinga av prestar som hadde samarbeidd med det løynlege politiet (OB). Kyrkja er ein gammal institusjon, og dei vil vel snarare handle sakte enn for fort. Og dei har då også tid nok. (Latter) Dei har lært å ikkje gripe for mykje inn i politikken. Elles vil også dei truande gjere opprør mot kyrkja. Ein må vite at i Polen finst det ei ganske stor gruppe innanfor kyrkja som er antiklerikal, som er skeptisk til prestane. Også mellom biskopane finst det ulike grupperingar som har meiningsutvekslingar. Kyrkja er slett ikkje så monolittisk som ho ofte vert framstilt.

(Dag og Tid 19.januar 2007)

I hvilken grad dette bildet har forandret seg siden dette intervjuet ble gjort vites ikke. Men jeg vil tro at de aktuelle hendelsene ikke har mildnet holdningen til Russland i polsk opinion.  

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

mandag 12. januar 2015

Fortiden er ikke lenger hva den var.


















Kjære amatør, du som leser bøker om historie av ren interesse, dette er trolig en bok som gir deg større perspektiv på det du allerede kan og kanskje forandrer måten du tar til deg ny kunnskap på. Du lærer neppe noe nytt om ditt spesialfelt, men du lærer noe om historiefagets egen historie, hva man har lett etter når man har sett inn i fortiden, hvilken funksjon historieskriving har hatt. Den historiserer historikerens arbeid, viser fram at alle tiders blikk på fortiden rettes gjennom samtidens optikk. Også vår generasjons perspektiv er i kontinuerlig forandring, as time goes by. 


Magne Skodvin


Historikeren Hans Fredrik Dahl hadde nestoren i norsk okkupasjonshistorie, Magne Skodvin, som mentor. Ved en anledning spurte den unge Dahl «hva historiens dom ville bli» om et bestemt tema. Magne Skodvin, som gjerne blir plassert i en strengt empirisk tradisjon, svarte noe sånt som at det var ikke lett å si noe sikkert om. Det eneste sikre en kunne si var at den ville bli annerledes enn vår egen. Det er jo ganske nedslående på fagets vegne? Nei, men det maner til edruelighet og selvrefleksjon.

Mange blir irriterte over en slik relativisering av egen kunnskap. Her har man gjennom år lest seg opp og så smått ervervet seg ganske omfattende kunnskap om et emne. Faktaene er jo der, kildene er kanskje gode og mange (avhengig av hvilken periode det er snakk om). En har kartlagt et landskap som en begynner å føle seg fortrolig med og hjemmekjent i. Og så risikerer en å måtte forkaste sin versjon? 

Det er også mange historikere som også har sprengt blodkar på fagets vegne i møte med «den språklige vendingen», tanken om at historie ikke best forstås som en fast, urørlig størrelse vi avdekker konturene av, men som noe vi konstruerer gjennom våre fortellinger, de litterære konvensjoner vi etterfølger, den ramme av mening og sammenheng vi forutsetter at leseren er innforstått med. Og disse er vår egen tids forståelsesformer. I en viss forstand er all historie samtidshistorie.

«Dette er et dilemma vi må leve med: Historieskriving er alltid tekst, en tekst som gjør utvalg, anlegger et perspektiv, antar en form

Ja men hallo – er alt bare subjektive versjoner av fortiden, er det ikke noe vi kan vite sikkert her, snakker vi ikke om et universitetsfag, en vitenskap? Erling Sandmo er pragmatisk og snakker med innestemme. Det finnes mangt som faget kan fastslå med rimelig sikkerhet, det finnes hypoteser som kan styrkes eller forkastes i møte med konkret empiri, det finnes stadig flere fagfelt en kan trekke veksler på for å øke ens «body of knowledge». 

Emmanuel Le Roy Ladurie
              

Sandmo trekker fram EmmanuelLe Roy Ladurie og hans mentalitetshistorie, altså den forståelseshorisont en bestemt periode tenkte innenfor, hva som tilhørte tidens repertoar av tanker og forestillinger, og hva som var «unvorstellbar». Dette har vært en viktig impuls for å forklare og forstå fortidens aktører bedre og bremset vår iboende tendens til å begå anakronismer, bedømme fortidens mennesker ut fra våre egne forutsetninger og verdinormer. Mentalitetshistorien befatter seg – til forskjell fra idehistoriens filosofer – med vanlige folks common sense  Men idehistorikeren Quentin Skinner har også poengtert viktigheten av å ta med denne kunnskapen for bedre å kunne forstå filosofene. Hvilke av samtidens forestillinger var det de opponerte mot, hvilken dagsorden var det de deltok i.   

Men Le Roy Laduries innsikter i en hermeneutisk tilnærming til fortidens forestillinger åpnet for et par ettertanker på fagets vegne. Er det slik at ikke bare bønder i Pyrineene på 1300-tallet var situerte med sin tids forestillinger, men at dette tilhører de ufravikelige menneskelige grunnvilkår som selv historikere er belemret med?

Erling Sandmo


«Hvis vi tar trolldomstroen inn over oss, blir vi konfrontert med at sannhet er et sosialt og historisk fenomen – også våre egne sannheter. Vi kan vanskelig heve oss over våre egne vissheter og verdensbilder, og vi kan ikke forutse når og hvordan de vil endre seg, men vi må gå ut fra at de kommer til å gjøre det. Det har de alltid gjort. En av innsiktene historiestudiet kan gi oss, er i tillegg til at spørsmål om hva som er sant, er tett knyttet til historiske maktstrukturer.[..] Jo mer vi fordyper oss i fortidens verdensbilder, deste mer usikre vil vi bli på våre egne – og dermed også på vår egen tro på at vi kan si noe definitivt sant om historie

Dette begynner så smått å bli common sense, de tanker som ganske motstandsløst glir inn i hodene og etterplapres av slike halvstuderte røvere som meg. Nå har pendelen svingt, og etter at man har innsett det perspektivistiske ved enhver fremstilling, og at sannheten ofte er «de herskendes tanker», har lemenvandringene innen akademia har gått i retning av at man er kritisk til maktens «store vi», og snakker på vegne av vanvittig mange forfulgte og neglisjerte minoriteter.

Tony Judt


Som Tony Judt har påpekt har denne vendingen hatt sine uheldige sider (noen av dem er Sandmo også inne på). Judt mente at før man kunne be elever og lesere være kritiske, måtte de vite litt mer om hva de skulle være kritiske til. Altså nødvendigheten av å «get the facts straight», tilegne seg en nødvendig kunnskap om perioden slik at man kunne innordne det subjektive i en større, allmenn fortelling. Å være maktkritisk er ikke å hengi seg til subjektivisme ettersom allikevel ingen av oss vil finne den hele og fulle sannhet. Det uoppnåelige ved et objektivt ståsted fritar oss ikke fra å  forsøke å beskrive hendelser på en måte som er mest mulig i samsvar med allment observerbare fakta og å levere fortolkninger av aktørenes motiver som virker rimelige og plausible. Det er et av Tony Judts poeng, og slik jeg leser Sandmo, er det ikke så mye finere å få det. Den unge lærling som oppsøker den lærde for å få entydige og autorative svar vil ofte bli skuffet. Som økonomen Schumpeter skrev i 1932: 
«...the general reader will have to make up his mind, whether he wants simple answers to his questions or useful ones - in this as in other economic matters he cannot have both.» 

Jeg tror det forholder seg på samme vis med historiefaget. OG VI LEVER I 2015 !! Enn så lenge. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

søndag 11. januar 2015

Hvorfor jeg ikke er Charlie



skrevet av Scott Long, oversatt av Ivar Bakke.

[Anmerkning fra oversetter: Dette er en oversettelse, ikke mine tanker. Jeg tror bl.a. det er dypt urettferdig å hevde at folkene bak Charlie Hebdo spiller på lag med rasistene. Mitt poeng ved å oversette er at bloggposten inneholdt flere poeng som er verd å betone: En insistering på å individualisere muslimske medborgere. En presisering av forskjellen mellom ytringsfrihet og trykkeplikt, demokrati og enighet, og at karikaturen ofte ikke vender "oppover", men spiller på folkelige stereotypier mot minoriteter - at den m.a.o. kan virke fordummende og konformistisk. Voltaires forhold til jødene er tatt fram som et relevant eksempel.]

Det er ikke noe “men” ved det som skjedde ved Charlie Hebdo i går. [8.jan.2015] Noen publiserte noen karikaturtegninger, og noen andre tok deres liv på grunn av dette. Ord og bilder kan være vakre eller nedrige, tiltalende eller opprørende, inspirerende eller støtende, men de eksisterer på et annet nivå enn fysisk vold, enten du ønsker å kalle det et åndelig eller kulturelt eller forestilt nivå, og å møte dem med vold er en hån mot den ånd og den kultur og den fantasi som særpreger oss som mennesker. Ingenting kan formilde denne uhyrligheten. Det vil bli tid for å analysere hvorfor morderne gjorde det, tid for å analysere deres bakgrunn, ideologier, trosforestillinger, en tid for sosiologer og psykologer for å bidra til vår forståelse. Det vil være forklaringer, og forklaringer vil være viktige, men forklaringer er ikke det samme som unnskyldninger. Ord dreper ikke, de må ikke møtes med drap, og de tar ikke bort drapsmennenes skyld.

Å avsky det som ble gjort mot ofrene er imidlertid ikke selv å bli dem. Dette er en sannhet på det mest elementære nivå: Jeg kan ikke innta en annens identitet, dele en annens død. Dette er også sant i moralsk forstand: Jeg kan ikke tilegne meg den fare de stod overfor og den lidelse de gjennomgikk, jeg kan ikke kolonisere deres erfaring, og det er arrogant å late som jeg kan det. Det hadde vært unødvendig å si dette hadde det ikke vært for floden av hashtags og ikoner og posering på sosiale media som proklamerer #JeSuisCharlie og som tildekker distinksjoner og bommer på målet. «Vi må alle prøve å være Charlie, ikke bare i dag, men hver dag», proklamerer The New Yorker

Hva i helvete betyr det? I den virkelige verden antar solidaritet mange former, nesten alle av dem er vanskelige. Denne formen for billig, risikofri, A-til-Å-solidaritet er bare mulig i de sosiale mediers tidsalder, hvor du kan innta en positur og noen ser den i feeden sin i 15 sekunder og så går de videre og alt er glemt utenom den gode følelsen av vel utført dåd som det gav deg. Solidaritet er vanskelig fordi det ikke handler om en forestilt identifikasjon, det handler om å kjempe seg gjennom den dype kløften som består i å ikke være en annen. Det handler om å for eksempel erkjenne at noen døde fordi de var annerledes enn deg i det de gjorde eller trodde eller i sin klesdrakt eller hvor de befant seg – ikke fordi de var som deg. Hvis folk som opplever konkrete tap eller abstrakte sjokk eller indignasjon føler trøst ved å proklamere en enhet som synes å fylle tomrommet, så har dette en psykologisk funksjon. Men Descartes-credoer på Facebook og Twitter – I am Charlie, therefore I am – bør ikke forveksles med politiske handlinger.



Among the dead at Charlie Hebdo: Deputy chief editor Bernard Maris and cartoonists Georges Wolinski, Jean Cabut (aka Cabu), Stephane Charbonnier, who was also editor-in-chief, and Bernard Verlhac (aka Tignous)

Å viske ut forskjeller som faktisk eksisterer synes å være formålet her. Og det passer kanskje til Charlie-tegneseriene, som hentet sin styrke fra klar forakt for folk som er frekke nok til å være annerledes. I de siste 36 timene har alle sitert Voltaire. Den samme linjen dukker stadig opp på min FB-feed.:



From the twitter feed of @thereaIbanksy, January 7

«Disse 21 ordene som krysser kloden snakker høyere enne geværild og representerer alle penner som blir ført av en utstrakt arm.» sier en australsk nyhetsside. (Ikke noe å bry seg ved at Voltaire aldri skrev dem; en av hans biografer gjorde det.) Men de fleste som sier disse ordene mener dem ikke. I stedet foretar de en subtil forandring av opplysningstidens Voltaire-utrop: Dagens parole er: Jeg må si meg enig med det du hevder for å kunne forsvare det. Hvorfor ellers denne insisteringen på at å fordømme drapene ikke er nok? Nei, vi må alle bifalle karikaturtegningene, og ikke bare det, men selv publisere dem på nytt. Følgelig har Index on Censorship – et tidsskrift som pleide å motarbeide sensur men som nå har påtatt seg oppgaven å fortelle folk hva de kan og ikke kan si – oppfordret alle aviser til å publisere tegningene: «Vi tror at vi bare gjennom solidaritet – ved å vise at vi virkelig forsvarer alle de som utøver sin rett til å tale fritt – kan vinne over dem som bruker vold for å bringe frie ytringer til taushet.» Men er det å gjenta det du sier det samme som å forsvare deg? Og er det virkelig «solidaritet» hvis jeg istedenfor å engasjere meg på tvers av våre forskjeller bare tankeløst etterplaprer det du sier?

Men nei, hvis du ikke kopierer karikaturene står du i ledtog med morderne, du er en feiging. Følgelig postet det konservative Dayly Caller en liste over feige jihad-medløpere som undertrykker talefriheten ved å ikke gjøre som de får beskjed om. Straff disse sensur-utøverne til de skriver som de får beskjed om!



Hvis du ikke er enig med det Charlie Hebdo sa, vil terroristene vinne.




Du kryper ikke bare for terroristene gjennom din taushet. I henhold til Tarek Fatah, en canadisk kommentator med et åpenbar hint av fascisme, er taushet terrorisme.



Naturligvis vet enhver muslim i vesten at å bli kalt “vår fiende” er en direkte trussel: du har trukket dra-til-Guantánamo-kortet. Men tenk over dette: Denne idioten tror han forsvarer ytringsfrihet. Hvordan? Ved å fortelle folk nøyaktig hva de skal si og å true de oppsetsige med anklager om høyforræderi. Sannhetsministeriet har nå et nytt kontor i Toronto.

Det finnes en grunn som er fullstendig god nok til ikke å re-publisere karikaturene, og den har ikke noen ting med feighet eller forsiktighet å gjøre. Jeg nekter å poste dem fordi jeg anser dem å være rasistiske og krenkende. Jeg kan støtte din rett til å publisere noe, men like fullt fordømme det du publiserer. Jeg kan forsvare det du sier, og likevel si at det er galt – er ikke nettopp det poenget med sitatet (som ikke var) fra Voltaire? Jeg kan hevde at myndigheter ikke skal fengsle Holocaust-fornektere, men det forplikter meg ikke til å selv fornekte Holocaust.

Det er sant som Salman Rusdie sier, at «ingen har rett til ikke å bli krenket». Du skal ikke påberope deg lovverket for å sensurere eller bringe til taushet tale bare fordi det virker støtende på dine egne favoritt-oppfatninger. Og du har virkelig ingen rett til å drepe fordi du hørte noe du ikke likte. Og likevel, gjennom å bli mishandlet gjennom disse øyeblikk av kollektivt raseri har disse selvfølgelighetene mutert over til en annen påstand: Du har ikke rett til å bli krenket i det hele tatt. Jeg er krenket når de som allerede er undertrykket i et samfunn med hensikt blir hånet. Jeg ønsker ikke å delta. Denne forbrytelsen i Paris suspenderer ikke min politiske eller etiske dømmekraft eller overbeviser meg om at å grise til en marginal minoritets identitet og tro er en fornuftig ting å gjøre.

Og likefullt medfører dette å avvise den eneste autoriserte reaksjon på grusomhetene. Merkelig nok, dette konformitetspresset synes bare å få vind i seilene der hvor islam er involvert. Da en rasist bombet en lokalavdeling av en amerikansk organisasjon for sivile rettigheter oppfordret ikke media om å gi en solidaritetsgave til NAACP. Da en gal islamofob høyreekstremist drepte 77 nordmenn i 2011, de fleste av dem deltakere på et politisk partis ungdomssamling, la jeg ikke merke til mange #IAmNorway hashtager eller lidenskapelige oppfordringer om å bli medlem av det norske Arbeiderpartiet. Men islam er her for oss, det forener oss mot islam. Bare feiginger og forrædere avviser medlemskap i Charlie-klubben. Kravet om å delta, støtte, være enig, handler om å drive oss sammen til en flokk hvor ingen tillates å komme med smålig kritikk eller fordømmelse: en likeglad mobb der avvik er tankekriminalitet og likegyldighet overfor andres lidelser utenfor vår sivilisasjonsgrense er påbudt.

Vi har hørt mye om satire i den senere tid. Vi har hørt at satire ikke fører til krenkelse fordi det er de svakes våpen: «Satirikere peker alltid ut feil og dumheter lenger opp i næringskjeden». Og vi har hørt at satiren retter seg mot alle, raidene innom rasisme, islamofobi og antisemittisme kan unnskyldes. Charlie Hebdo «har vært en kontinuerlig feiring av friheten til å drive gjøn med alt og alle… den praktiserte en uhemmet og amper satire uten klare ideologiske linjer.» Naturligvis, en satire som utpeker alle og hvem som helst som målobjekter vil per definisjon ikke bare rette seg mot toppen av næringskjeden. «Loven, i sin majestetiske streben etter likhet, forbyr så vel den rike som den fattige å sove under broene», skrev Anatole France. Satire som sårer både den mektige og den svake rammer ikke likt. Å si at republikkens president er en brautende horebukk er ikke det samme som å beskylde navnløse muslimske immigranter for bestialitet. Det som den ene knapt bryr seg ved kan forsterke den andres systematiske undertrykkelse. Å forsvare satire fordi det rammer alle er å vedgå at det rammer de forsvarsløse.




Søren Kierkegaard, den største satirikeren i sitt århundre, er berømt for sin gjenfortelling av en drøm: «Jeg ble henført til den 7. himmel. Der var gudene forsamlet.» De ga ham rett til å få oppfylt et ønske. «Høystærede samtidige, jeg velger dette ene – at jeg alltid må ha latteren på min side.» Kierkegaard visste hva han snakket om: unger pleide å le og kaste stein etter ham i Københavns gater på grunn av hans hengslete gangart med tynne ben og en apes overkropp. Hans ønske om å snu opp ned på styrkeforholdet er sannheten om satire. Det er en øvelse i makt. Det påberoper seg overlegenhet, det tar mål av seg til å vinne, og følgelig troner det over den svake i sin dom. Hvis det angriper den mektige er det fordi det er en sult bak dens barskhet: den ønsker seg det den mektige har. Som Adorno skrev «Den som har latteren på sin side trenger ingen bevis. Opp gjennom historien har satiren derfor gjennom årtusener, opp til Voltaires tid, foretrukket å ta parti med den sterkeste part som en kan stole på, med autoriteten.» Ironi, la han til, «skilte seg aldri av med sin autoritære arv, sin konforme malise.» Satire allierer seg med det selvsagte, med Idées reçues, [konvensjonell visdom] den sterkes rustning. Den setter seg på den fremadstormende fremtids vinnerlag mot en truet fortid, den seirende oppfatning mot den foreldede. Satire har alltid ernært seg av vemmelsen for minoriteter, marginale folk, tradisjonelle eller hensvinnende levevis. Adorno sa: «All satire er blind for de krefter som slippes løs gjennom forfallet.»




Funny little man: Voltaire writing

The New Yorker hevder nå at Charlie Hebdo «fulgte i tradisjonen fra Voltaire.» Voltaire framstår som den gode satire, enhver gudløs franskmann med et bon mot blir målt opp mot ham. Alle husker hans voldsomme kritikk av den katolske kirke makt - Écrasez l’Infâme! Men det som oftest blir beleilig unngått når man smigrer hans vidd, er Voltaires avsky for en avmektig religion, outsiderne i hans eget område, den «middelalderske», «barbariske» minoriteten av immigranter som hjemsøkte Europa: jødene. Voltaires antisemittisme var omfattende. I dens forakt for det antatt «primitive» foregriper det mye av det som blir sagt om muslimer i Europa og USA i dag. «Jødene var aldri av natur filosofer eller geometrikere eller astronomer» uttalte Voltaire. Det ville gjøre islamofoben Richard Dawkins stolt.



Jødene, skrev Voltaire, “er bare et uvitende og barbarisk folk som lenge har forent den mest skitne gjerrighet med den mest avskyelige overtro og det mest uovervinnelige hat mot alle folk som har tolerert dem og gjort dem rike.» Når noen amerikanske høyreradikale yahoo kaller muslimer “goatfuckers” [geiteknullere], så vil du kanskje tenke at de gjentar et gammelt invektiv fra Appalachi-regionen I virkeligheten gjentar han Voltaires jødevitser. «Du forsikrer om at dine mødre ikke hadde omgang med bukkene eller dine fedre med geitene», forlangte Voltaire av dem. «Men rop ut, gentlemen, hvorfor er dere det eneste av jordens folk hvis lover forbyr en slik omgang? Wille noen lovgiver noensinne tenkt på å kunngjøre en slik ekstraordinær lov hvis ikke lovovertredelsen hadde vært vanlig?».

Ingen ønsker at Voltaire hadde blitt drept på grunn av sine ærekrenkelser. Hvis en opprørt jøde eller muslim (han hadde mye til overs for «muhammedanere» heller) hadde myrdet ham midt i hans karriere ville en hel verden sørget over en slik avskyelighet. Selv i hans mest judeofobiske passasjer kan jeg finne glede i hans skalpellaktige ordvalg – men selv 250 år etter vil noen kanskje synes det er vanskelig. Likevel, at jeg beundrer stilen betyr ikke at jeg svelger budskapet. #JeSuisPasVoltaire. De fleste av hans beundrere unngår eller tilslører hans antisemittisme. De vet at hans forakt morer når den rettes mot den mektige og utilgjengelige paven, men den blir mørk og anløpen når den spotter en svak og foraktet gruppe. Satire kan noen ganger frigjøre oss, men den er ikke immun mot våre fordommer eller ufordervet av vårt hat.

Den bør ikke slukke vår kritiske evne, å kalle noe satire fritar ikke for bedømmelse. Den overlegenhet satirikerens påberoper seg overfor de hjelpeløse kan være både selvtilfreds og formørket. I fjor beskyldte en tidligere Charlie Hebdo-skribent redaktørene for å gi etter for rasisme, og kom med følgende advarsel: «Overbevisningen om å være en overlegen skapning med makt til å se ned på vanlige dødelige fra høyden, er den sikreste måte å ødelegge vårt intellektuelle forsvar.»

Selvfølgelig, Voltaire innså ikke at hans jødiske ofre var svake og maktesløse. Allerede den gang, i det 18.århundre, betraktet han dem som fangarmer i en finansiell konspirasjon. Hans tilbøyelighet til sløsing og havne i håpløs gjeld til jødiske pengelånere bidro en hel del til å forme hans antisemittisme. På samme måte behandler Charlie Hebdo og dens like aldri muslimske immigranter som individer, men som agenter for en større makt. De var ikke hardtarbeidende som gjorde så godt de kunne i et kaldt og uvennlig land, men innbegrepet av massenes religiøse uvitenhet, tribalistisk terrorist-fanatisme, eller obskøn oljerikdom. Satiren sammenfatter en menneskelig person i en inhuman generalisering. Muslimen er ikke bare en muslim, men et symbol på islam. 






Cartoon by Sudanese artist Khalid Albaih, from Aljazeera.com

Dette er stedet hvor den politiske islamist og islamofoben finner hverandre. De kan klynge seg til sammensmeltende ideologier, de smelter folk om til masse, de utsletter individuelle egenskaper og aspirasjoner under totaliserende visjoner om hva identitet betyr. En muslim er sin religion. Du kan ikke holde enhver muslim ansvarlig for hva enhver annen muslim gjør. (og én dansk karikaturtegner gjør alle dansker skyldige.) Så alle muslimer må poste #JeSuisCharlie som besatt som botsøvelse, eller unnskylde for hva alle de andre milliard muslimer holder på med. I går tweetet Aamer Rahman, en australsk sosialkritisk komiker, følgende:




Noen få timer senere måtte han legge til:



[Ok internet, så det å nekte å akseptere ansvar for og be om unnskyldning for noens mord betyr ikke at du bifaller eller feirer deres mord.]

Denne insisteringen på overførbart ansvar, kollektiv skyld, er baksiden av #JeSuisCharlie, dets #VousÊtesISIS; #VousÊtesAlQaeda., vår solidaritet, vår evne til å smelte inn i en varm, tankeløs enhet og føle at vi gjør noe er betinget av din ufrivillige solidaritet, at du gir slipp på den du hevder å være i en truende folkemasse. Vi kan ikke stå sammen her med mindre vi forestiller oss deg der borte som fiende. Motstanderne er oppkonstruerte, men de henger uunngåelig sammen. Språket hardner til. Geert Wilders, den rasistiske høyrefløy-politikeren i Nederland, sa at attentatene betydde at det var på tide å «de-islamisere vårt land». Nigel Farage, hans motstykke i Storbritannia, omtalte muslimer som «en femtekolonne, bærere av våre pass, som hater oss.» Juan Cole skriver at Charlie Hebdo-angrepet var «et strategisk anslag som tar sikte på å polarisere fransk og europeisk offentlighet» gjennom å «skjerpe motsetningene». Knivene skjerpes på begge sider.

Vi mister vår evne til å forestille oss politiske løsninger når vi slutter å tenke kritisk, når vi lar følelsesmessige identifikasjoner rive oss med i kunstige erstatninger for solidaritet og handling. Vi mister vår evne til å reagere på grusomheter når vi begynner å betrakte mennesker ikke som individer, men som symboler. Å forandre Facebook-bilde er en patetisk distraksjon fra de forandrede realitetene i samfunnet. For å bekjempe vold må kunne stirre ufravendt på den konkrete urettferdighet og de praksiser som frambringer den. Du vil ikke bekjempe den gjennom handlinger av selvstilisert mot på din dataskjerm som verken risikerer noe eller endrer noe. For å beskytte uttrykk som er truet må du befatte deg med innholdet i det som blir sagt, ikke fornekte dets eksistens. Det betyr å forsøke å få til dialog med de som på fredelig vis fordømmer eller er uenig, ikke ved å bringe dem til taushet gjennom skam. Ingen ting er raskt eller lett. Ingen solidaritet er sikker. Jeg støtter ytringsfrihet. Jeg motsetter meg alle som vil sensurere. Jeg avskyr alle drap. Jeg sørger over de døde. Jeg er ikke Charlie.

Bloggen i original kan leses her.


Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !