*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

torsdag 6. februar 2020

Höcke ønsker borgerkrig.



Björn Höcke



av Hajo Funke.

Oversatt fra Die Zeit,24. oktober 2019


For litt over et år siden, 1.september 2018, gjorde for første gang et parti som er representert i den tyske Bundestag felles sak med høyreekstreme og voldelige hooligans. Den gang opptrådte AfD-politikeren Björn Höcke og Andreas Kalbitz ved en «sørgemarsj» for Daniel H., som ble knivdrept av en asylsøker. Umiddelbart etterpå ble terrorgruppen Vereinigung Revolution Chemnitz dannet. De skal september 2018 har angrepet mennesker som de formodet var innvandrere, og i tillegg planlagt et attentat i Berlin under Tag der Deutschen Einheit.

Den 2. juni 2019 ble det førte politiske mord fra ytre høyre begått: en kjent høyreekstremist skjøt regjeringspresidenten i Kassel, Walter Lübcke.

Den 9. oktober ville en attentatmann fra Halle skyte medlemmene i den jødiske synagoge der. Da dette ikke lyktes ham, skjøt og drepte han to tilfeldige på gaten, og sier nå at han «traff de feile» folkene. Hans angrep på synagogen på jødenes viktigste høytidsdag har rystet det jødiske etterkrigssamfunn som aldri tidligere siden 1945. Hadde ikke døren til synagogen holdt stand, ville ingen ting være som før 9. oktober 2019.

Våre sikkerhetsmyndigheter er imidlertid merkbart rystet, stillet overfor disse hendelsene. Kan de fortsatt sørge for tilstrekkelig sikkerhet? Og nesten tre fjerdedeler av den tyske befolkning gjør høyresidens agitatorer fra AfD medansvarlig for denne utviklingen. Jeg vil si: med rette. Dette gjelder i aller fremste rekke for Bjørn Höcke, blant AfD fremste kandidater ved landdagsvalget i Thüringen 27.10.2019, og den fløyen av partiet som han leder. Man behøver bare ta hans retorikk i nærmere øyensyn.

«Veltemperert grusomhet» - Björn Höckes program.

I sin bok Nie zweimal in denselben Fluss som ble utgitt 2018, forsverger Höcke det tyske folks «død gjennom befolkningsutskiftning», og dermed den sentrale sammensvergelsesteorien hos Götz Kubitschek og de identitære i det nye høyre. Som et sentralt mål for sitt parti krever Höcke Tysklands renselse for «kulturfremmede» mennesker. Til denne kategorien defineres i all enkelhet asiater og afrikanere. Höcke skriver: «Ved siden av å beskytte våre nasjonale og europeiske yttergrenser vil det bli nødvendig med et stor anlagt re-emigrasjonsprosjekt». Han ønsker altså å utvise millioner av borgere fra landet.

Dette «re-emigrasjonsprosjektet», skriver Höcke, er neppe gjennomførbart uten bruk av vold: «I den overgangsfasen vi håper på» (her menes åpenbart at AfD kommer makten) «vil vi måtte gå gjennom en hard tid. For desto lengre en pasient vegrer seg mot den nødvendige operasjon, desto hardere vil de nødvendige inngrep måtte bli, når intet annet hjelper.» Og videre: «Først og fremst vil et nytt politisk førerskap måtte utholde store moralske spenninger: Det er forpliktet på den innfødte befolknings interesser, og må etter all sannsynlighet gripe til tiltak som går mot deres egentlige moralske følelser.» Man vil – slik formulerer Höcke seg bokstavelig – «ikke komme utenom en politikk av ‘veltemperert grusomhet’, er jeg redd. Eksistenstruende kriser krever uvanlige handlinger. Ansvaret for dette bærer de som gjorde disse tiltakene nødvendige gjennom sin forferdelige politikk.» (side 254 ff.)

Höcke forklarte allerede i 2014 hva han mente ved å sitere Friedrich Hegel: «Legemsdeler infisert med koldbrann lar seg ikke kurere med lavendelvann». Hans regjering er fullstendig og utelukkende forpliktet overfor den ‘innfødte’, altså den etnisk tyske befolkningen. Det dreier seg om en forestilling om etnisk homogenitet som, betont av Bundesamt für Verfassungsshutz overfor denne fløyen av AfD, er forfatningsstridig og rasistisk. Höcke vil om nødvendig realisere dette verdensbildet med grusomhet. Skulle hans parti komme til å regjere i Thüringen vil det bety at man følger den parole som Alexander Gauland ropte ut etter Bundestagsvalget i 2017: «Vi kommer til å jage dem.»

De «ikke frivillige» tyskerne.

I sin bok fastslår Höcke også at vi «dessverre vil miste noen deler av befolkningen som er for veike eller ikke frivillig vil delta». Han forestiller seg en «årelating». De tyskere som ikke deler hans politiske mål vil bli utestengt fra hans Tyskland. Han går inn for en renselse av Tyskland. Med en «kraftig feiekost» skulle en «fast hånd» og en «tuktemester» «gjøre rent i grisehuset».

Allerede i Weimarrepublikken ble språk omsatt til vold.

For øyeblikket befinner vi oss i følge Höcke i demokratiets «siste degenerasjonsstadium», et såkalt oklokrati, et pøbelherredømme. Tyskland er ødelagt og dømt til undergang gjennom det «multikulturelle storprosjekt», og den nåværende liberale forfatningen er en «frihetsfiendtlig maktstruktur». Denne «fatale utviklingen» ønsker Höcke etter eget utsagn å stoppe. For øvrig er det nødvendig med en ny Karl Martell (Europas forsvarer mot islam for 1200 år siden) og en ny (militær) gjenerobring, bort fra vår «tapersposisjon», for å redde Europa.

Konsekvent nok benytter Höcke et sitat fra Machiavelli som svar på spørsmålet om et folk kan dra seg selv opp fra sumpen: En «mann av dyd» kan «som den eneste innehaver av statsmakten atter bringe orden i et dysfunksjonelt samfunn» (s.286)

Hvis vi tolker Höcke ut fra det han selv sier, så dreier det seg for ham ikke bare om en etnisk, men også en politisk «rengjøring», og om å benytte statlig vold overfor en tilfeldig definert fiende. Han antyder også gjennom dette språket en fremtidig kamp mellom dem som tenker annerledes og hans egne tilhengere, han ønsker åpenbart en borgerkrig i Tysklands byer og småsteder. Det er en strategi for oppbygging og frislipp av vrede og vold.

Minner om Weimar.


Ord kan føre til vold. Vi vet fra krisene i den tidlige Weimar-republikken hvilken vold språket kan bære i seg når det retter seg programmatisk mot «de andre». For nøyaktig hundre år siden [1919], lenge før Mein Kampf ble forfattet, hadde den politiske agitatoren i et brev til Adolf Gemlich definert sitt programmatiske mål for en antijødisk politikk: På kort sikt må jødene fratas sine borgerrettigheter. «Men det endelige mål må være den uomstøtelige fjerningen av alle jøder.» (Se Saul Friedländer: Das Dritte Reich und die Juden, Bd. I, 2006: 86)

Det er omstridt hvorvidt fascismens epoke er egnet til å beskrive denne fløyen av AfD. Vi oppfatter med begrepet fascisme en mytisk nasjonsforståelse som en massebevegelse ønsker å gjennomføre ved hjelp av alle midler – også med bruk av vold, og dermed utenfor demokratiet og rettsstatens metoder – og som for å oppnå dette griper til henholdsvis autoritære og totalitære strategier (førerprinsippet). En slik oppfatning deler – dokumentert gjennom hans egne ord – Björn Höcke.






Hajo Funke, født 1944, forsker på høyreekstremisme. Underviste fram til 2010 ved Institutt for Politisk Vitenskap ved Freie Universität, Berlin.