*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

søndag 10. november 2019

To my loved ones



Foto: Alexander Solvang

Dette synes jeg var et passende bilde å se på mens du hører på denne sangen. Eller denne sangen synes jeg var passe å lytte til mens du ser på dette bildet. Noe sånt. Jeg spiller gitar og har lagt på noen samplede trommelyder. That's it. 

søndag 15. september 2019

Frihetskampen i Islam






Frihetskampen i Islam er ikke over, den har knapt begynt. Men Sylo Tarakus bok om den gir både en opplysende gjennomgang av dens ulike stridstema og møter med noen av dem som står midt i striden. Den behandler også et tilbakevendende dilemma for all religionskritikk som ikke ønsker å demonisere, men å integrere: 

«Noen ganger ville det jo være nødvendig med konfrontasjon. Hvordan kan venstresiden kombinere respekt og omsorg for muslimer med hard kritikk av illiberale verdier og praksiser? Hvordan kan vi konfrontere problemene på en ærlig måte, uten å bygge opp under en identitetspolitikk som får muslimer til å føle at de er under angrep fra alle kanter?»

Fordi dette handler om mennesker vi ønsker skal føle tilhørighet til et nasjonalt fellesskap. Det er et av flere vanskelige dilemma som Sylo utforsker i sin bok, som består av fire deler. Først en lettlest og i beste forstand journalistisk formidling av islams historie – et felt de fleste av oss trygt kan lese oss litt opp på, nå som såpass mange av våre landsmenn kommer fra denne kulturkretsen.

Andre del, som omhandler noen av de ulike utgavene av islam, går rett inn i minefeltet av aktuelle tema hvor de [skrift] lærde strides. Sylo har gjort et stort research-arbeid og gjengir mange ulike stemmer som kaster lys over ansatser til en tekstkritisk og historiserende formidling av koranens hellige tekster. En lignende teologisk prosess som den kristendommen har gjennomgått i vårt land, hvor «de liberale er på generell basis i førersetet. Det interessante er å finne ut hvordan dette har skjedd.»

Stilen er personlig og muntlig i formen, ofte får vi et gløtt av de ulike menneskeskjebnene som skjuler seg bak et modig engasjement for teologiske posisjoner som forsøker å gjøre islam kompatibel med ideen om universelle menneskerettigheter. Møtene med disse menneskeskjebnene fra mange land er ofte ganske rystende lesning, da det å avvike fra den islamske ortodoksien mange steder i regelen er forbundet med fare for liv og helse. Men det finnes altså ansatser til mangfold, selv om slikt ofte fremkaller eksistensiell panikk hos religiøse ledere og devote troende som frykter for at deres moralske univers dermed kan falle fra hverandre. 

Sylo tar oss også med i det norske moske-landskapet. Det er en kritisk gjennomgang som virker presis, informert og ikke-polemisk. Jeg har ikke kunnskaper til å bedømme om mitt inntrykk er riktig, og noen har sikkert allerede blåst i dommerfløyta og bebreidet meg for å i det hel tatt ha skrive om feltet. Teologer og akademikere hegner gjerne om sine merkesteiner. Men er det noen vits for ikke-troende å blande seg inn i hva teologene sysler med? 

«Mange sekulære muslimer ser ikke noe behov for å gi de gamle teologiske maktsentrene for stor autoritet. De ønsker å løfte blikket, identifisere problemet og si høyt og tydelig at noen ting bare må fikses. I dag har jeg kommet på bedre tanker, og ser mer nyansert på det. Vi må ha de lærde med på laget, som pådrivere for åpnere diskusjoner og gode løsninger. Det kan riktignok ikke være alt, men det er et viktig bidrag i kampen for mer frihet og kritisk tenkning i muslimske miljøer. [..] - den teologiske islam-diskusjonen her hjemme kan bli bedre uavhengig av hva som skjer i den muslimske verden. Det er en diskusjon som må stimuleres og understøttes av forskning og utdanning. Skal muslimer og islam bli en mer naturlig del av vestlige samfunn, må vi ha en institusjonalisering av islam i Europa.»

Veldig mange eks-troende mister helt interessen for det de i ettertid ser på som en eksistensiell blindgate. De er ikke interesserte i en light-utgave eller kultur-versjon av det religiøse angstgrepet de kanskje har brukt år på å vikle seg ut av. Men religion er for de troende også en viktig sosial størrelse som skaper identitet og tilhørighet. For mange er prisen å betale for å avvike fra lydighetens vei rett og slett for høy. Sosial utstøtelse, ensomhet, lojalitet overfor mennesker en er glad i (og som en bringer vanære over) er fenomen som varer lenge etter at lojaliteten overfor trossetninger er fordunstet. Hvordan skape et rom hvor også slike mennesker kan føle seg hjemme?

Shahram Shaygani, som stiftet organisasjonen Senter for Sekulær Integrering tok tvilen med seg, men beholdt den sterke muslimske identiteten. 

«Islam er mye større enn Koranen og troen. For meg er islam kultur, kunst, identitet, folk, lidelse, historie og mennesker jeg er glad i». [..] «Jeg meldte meg ut av troen i 1990, men jeg har aldri meldt meg ut av kulturen». «Jeg kaller meg fortsatt muslim og mener det må være rom for å være ateistisk muslim. Freud var en erkeateist. En prest spurte han om han var jøde, han sa at han var en gudløs jøde.»

Mange kristne og ateister har gjort seg lystige over Dagbladets posisjon, hvor man er mot prester men for kvinnelige prester. Men det er kanskje ikke så selvmotsigende ved nærmere ettertanke. En gjør klokt i skjønne at religion i ulike former neppe er noe som forsvinner etter et par generasjoner med utdanning og opplysning. Men det gjør en enorm forskjell for hele samfunnet og de troende selv hvilke former religionen tar.

Forfatterens fortellerstemme inngir troverdighet og vitner om dømmekraft, det virker plausibelt og nyansert der han geleider oss gjennom det ene minefeltet etter det andre. Formen kan minne litt om Jahn Otto Johansens formidling av russisk politikk og historie under den kalde krigen. Men en sjelden gang glimter Sylo til med litt lidenskap, og det skjer når han kommenterer en venstreside som ofte har møtt minoritets-dissidenters ensomme kamp med stor berøringsangst og frykt for å si noe som kan bidra til hat mot muslimer:   

«Enkelte aktivister kunne med fordel vært litt mer presise og nyanserte i sine kommentarer rundt islamrelaterte temaer, men stigmatiserende og mistenkeliggjørende retorikk fra akademisk hold, og fra andre som man kunne forventet å ha som støttespillere, er samtidig urimelig og svært demotiverende. Det mest absurde er å bli satt i bås med muslimhatere når man selv har muslimsk bakgrunn og muslimsk familie. Dissidenter fra muslimske land som har sett homofile bli hengt i Iran, kvinner bli steinet i Afghanistan eller selv har blitt fengslet for en karikatur i Bangladesh, vil ha seg frabedt at vestlige liberalere, som har tilnærmet null kunnskap om islam og den muslimske verden, skal fortelle dem hva som er rasjonell og irrasjonell frykt for islam.»

For et ungt, troende menneske på jakt etter et holdepunkt i tilværelsen er det avgjørende hvordan en blir møtt. Blir ens egne forsøk på å finne fotfeste tatt på alvor kan en i sin tur lytte til dem som viser denne grunnleggende anerkjennelsen, selv om deres posisjon i lengden kan underminere det en selv tror på. I know for a fact.   



Sylo viser denne respekten overfor troende muslimer, selv om han nå etter sin avsluttede vandring på lydighetens vei selv tilhører de frafalne – en gruppe som mange troende muslimer mener ikke har livets rett, bokstavelig talt. Islams forhold til apostasi, de som «faller fra» og mister sin tro, er bedrøvelig.

«I 2013-rapporten The World’s Muslims: Religion, Politics and Society fremgår det at hele 88 prosent av egyptere og 62 prosent av pakistanere mener at riktig reaksjon for apostasi, er dødsstraff. Flertallet av muslimer i Malaysia, Jordan og palestinske områder mener det samme.
[..] 
«Motstanden mot å tillate apostasi ble dokumentert blant ledere også i norske moskeer i Olav Elgvins masteroppgave fra 2011. Elgvin intervjuet 14 ledere og imamer i 8 av de 10 største moskeene i Norge. Mange av dem mente at apostater – i et islamsk land – burde drepes, fengsles eller bli tvunget til å forlate landet. Dette til tross for at Islamsk Råd Norge, som disse moskeene var medlem av, allerede i 2007 underskrev en erklæring som la vekt på retten til å fritt forkaste eller velge sin tro.»

Dette er et av temaene i den tredje delen av boka, som tar for seg ulike frontavsnitt i den pågående kampen for å bringe islam i harmoni med menneskerettighetene. Den tar for seg forholdet til ytringsfrihet, likestilling, hijabtvang og retten til å være homofil.
Her har det tross alt skjedd mye oppløftende i Norge. Men det er en tornefull og ensom vei de har gått, de modige pionerne som Sylo presenterer oss for. 

Det hører til bokens kvaliteter at den gjør disse menneskenes vanskelige valg og personlige offer til noe som påkaller vår umiddelbare solidaritet og støtte. Jeg vet ikke hva de skulle være laget av som forblir uberørt av deres kamp etter å ha lest denne boken. Dette er ord som beveger, og en grunn er at forfatteren avstår fra å kjøre egne reaksjoner i forgrunnen, men stoler på leserens egen dømmekraft.  «En skal ikke skrive ‘fy fanden’ men få leseren til å tenke fy fanden», for å sitere Carl J. Hambro.

Bokas fjerde og siste del, «Veien fremover», drøfter hvordan vi kan lykkes i å integrere troende muslimer i et sekulært samfunn som det norske. Selve problemstillingen er aldeles haram for enkelte av de mest forutsigbare kommissærene venstresiden, ettersom man dermed har signalisert at innvandring fra land der religionen har en ganske annen maktposisjon enn i det norske sekulariserte samfunnet faktisk er et problem vi bør håndtere og debattere, og ikke fortie av frykt for å bli omfavnet av ideologiske lommetyver. 

Den kampen Sylo skildrer og selv er en viktig stemme i, er ikke motivert ut fra noe ønske om å demonisere troende muslimer, men er båret opp av en større lojalitet til enkeltmennesker enn til kultur og religion i de tilfellene der en må velge.   
Til sist et litt lengre sitat som både gir et godt bilde på Sylos prosastil, som jeg synes er reflektert og nøktern, og som gir en presis oppsummering av vilkårene for en opplyst offentlig samtale om de tema boken behandler.:    

«Det å ta radikal islam på alvor kan oppfattes som at man gir ytre høyre rett når det gjelder bekymringer knyttet til utviklingen i flerkulturelle samfunn. Når interne kritikere i muslimske miljøer påpeker negative forhold, kan det oppfattes som et bidrag til å bekrefte ytre høyres narrativ om integreringsproblemer. Slik blir det naturlig at sekulære muslimer møter mer forståelse fra – og i noen sammenhenger sågar blir omfavnet av – ytre høyre. Når konservative muslimer kritiserer storsamfunnet for rasisme eller «islamofobi» og Vesten for en imperialistisk utenrikspolitikk, så er de med på å bekrefte venstresidens narrativ.

Dermed blir det naturlig at de omfavnes av venstresiden, til tross for at de står svært langt unna hverandre i verdispørsmål om likestilling, homofili, ytringsfrihet, ateisme og så videre. Den viktigste grunnen til at både sekulære og konservative muslimer føler seg mest hjemme på venstresiden, tror jeg er minoritetsidentiteten. Man ser på venstresidepartier som mest minoritetsvennlige og føler seg trygge på dem - og det ofte med god grunn. Selv om sekulære muslimer kan få applaus fra ytre høyre når de kritiserer islam, kan de fortsatt kjenne hvordan skepsisen mot minoriteter som sådan rammer også dem. 

De forstår at det ikke alltid er omsorgen for de enkeltstående, frihetssøkende muslimene som ligger bak solidariteten, og at det ofte også handler om å vinne kampen om fortellingen om innvandring og integrasjon mer enn om å kjempe for liberale verdiposisjoner. For de mest ytterliggående på høyresiden er ikke progressive muslimer gode nok, heller. De vil si at islam aldri kan reformeres, og de vil se på alle muslimer som fremmede. Denne situasjonen utgjør et dilemma for sekulære muslimer. Skal de tone ned sin kritikk og sine frihetskamper for å ta hensyn til kulturkrigen mellom venstresiden og høyresiden? Eller skal de bare konsentrere seg om sine kamper uten å bry seg om hvilken politisk fløy som vil tjene mest på det? 

Da jeg snakket med lederen for Ex-Muslims of Norway, Cemal Yucel Knudsen, sa han at man måtte si sannheten hele tiden og ikke bry seg om hva som til enhver tid var politisk korrekt. Det å ikke bry seg om politisk korrekthet er jeg enig i, men jeg mener man må velge sine allierte med omhu.

Jeg har i flere sammenhenger advart sekulære muslimer mot å stole for mye på sine «venner» på ytterste høyre. Jeg har ment at de som kanskje kan fremstå som støttespillere neppe ville nølt ett sekund med å deportere oss og våre familier ut av Norge fordi vi har muslimsk bakgrunn. Dessuten gjør den alarmistiske og til dels konspiratoriske islamkritikken deres det vanskeligere for oss andre å drive frihetskamp. Når muslimer utsettes for mistenkeliggjøring hele tiden og må forsvare seg, så har de ikke lenger overskudd til å drive med selvkritikk. Det blir enklere å bare søke tilflukt i offerrollen og ignorere all kritikk, også den saklige og seriøse.»

mandag 2. september 2019

Ekko fra Spania: Borgerkrigen i norsk offentlighet




Madrid bombet. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. 

Ekko fra Spania:  Borgerkrigen i norsk offentlighet
Hans Fredrik Dahl, Bernt Hagtvet og Rolf Werenskjold        Dreyer forlag 2019

Det et rart å tenke på hvilket rabalder denne boka ville ha avstedkommet om den hadde kommet på 50-tallet, mens mange av aktørene fortsatt levde. Eller på 70-tallet, da mange på venstresiden syntes den norske konsensus-idyllen ble for kjedelig og man tok opp tråden til mellomkrigstidens dramatiske motsetninger. Krigen i Spania hadde mobilisert et dypt engasjement og skapt bitre motsetninger hos en hel generasjon. Og en ny generasjon skapte en slags minnekultur om den på 70-tallet, befolket av ‘klartskuende anti-fascister’ og deres motspillere, høyrefolk med tidløse, dystre tilbøyeligheter. Og Francos diktatur var fortsatt der, helt til 1975. En slik pedagogisk tilskåret gjenfortelling av fortidens skurke- og heltegalleri har alltid vært anvendt som retoriske slagvåpen i samtidens aktuelle konflikter, også av høyresiden. I dag er kanskje avstanden i tid blitt stor nok til at det er mulig å lese en bok om borgerkrigen i Spania slik man leser en historiebok om 30-årskrigen, og ikke som et innlegg i en pågående politisk nabokrangel. 

«Ekko fra Spania» er en gave til både lek og nerd. Den gir en kortfattet og begripelig framstilling av bakgrunnen for borgerkrigen og dens videre forløp. Denne delen er et lærestykke i journalistisk formidlingsevne som takket være presisjonen i ordvalget ikke kommer på kant med akademiske krav til en nyansert og edruelig fremstilling. Den drøfter motiv og strategiske målsettinger til de ulike internasjonale aktørene, ofte med utgangspunkt i informasjon som datidens avislesere ikke hadde tilgang til. Hvorfor bøyde den franske regjering av for Storbritannias krav om ikke-intervensjon? Fordi London truet med å la Frankrike bli stående alene hvis en fransk innblanding i Spania skulle føre til krig med Tyskland. Hvorfor søkte Stalin å støtte den spanske regjering og bekjempet anarkister og revolusjonære sosialister i Spania? For å berolige britene og bygge en vestlig allianse mot Tyskland. Både maktpolitiske vurderinger og ideologisk motivasjon gis plass. 

Det er ingen lett oppgave å skulle forstå eller forklare motivasjonen til dem som støttet Franco i Norge. Men jeg tror det er klokt å forsøke. Hvorfor var det så mange innen partiet Høyre som gjorde felles sak med en kuppmaker som hadde innrømmet at hvis kampen for å «redde Spania fra marxismen» gjorde det nødvendig å «skyte halve Spania», så fikk det stå sin prøve. Det er da en ganske ekstrem posisjon? Var det fordi de mente den var den eneste realistiske? 

Aftenposten informerer sine lesere.

Hvorfor tenkte Franco-sympatisørene som de gjorde, hva var deres rasjonale? Hva var det de fryktet? De fryktet anarki, selvtekt og lovløshet. Under «anarkiets korte sommer» mistet Spanias lovlig valgte regjering mange steder sitt voldsmonopol til fordel for arbeidermilitser og anarkister som slåss mot Franco-opprørene og de man mente støttet dem. Ragnar Vold, Dagbladets utenrikskommentator og en av den borgerlige presses få konsekvente kritikere av alle diktatur, holdt en kritisk distanse voldsromantikk. På lederplass het det: 


«Den dystre skjebnetragedien som utspilles i Spania burde få alle nordmenn til å tenke over vår stilling. Vi burde fylles av takknemlighet over at forholdene her hjemme ikke ligger an for slike redselsfulle eksplosjoner … fordi vi har utjevnet de sosiale misforhold som er årsaken til Spanias tragedie» (Dagbladet 1.8.1936). 

Forfatterne skriver: 
«Dette bildet fra juli 1936 blir Dagbladets posisjon gjennom nesten hele borgerkrigen. Regjeringen står i sentrum, mot ytterfløyene av generaler og kommunister. På slutten får dette et talende uttrykk i Ragnar Volds heftige angrep på Lise Lindbæks bok, som utilslørt hyller de frivillige, også kommunistene, for deres militære innsats. Et dikt som gjengis i denne boken, taler begeistret om et slag i februar 1937 som en blodig renselse. «Det er vel ikke slike drømmerier den spanske borgerkrigen skulde skape hos oss», innvender Vold. «Utviklingen i Spania skal lære oss hvordan slike blodige februardager kan undgås».

Borgerkrigens eskalerende dynamikk beskriver forfatterne slik: 


«Begynnelsen denne gangen, sommeren 1936, var ellers lik nok på begge sider; nasjonalistenes tribunaler og republikanernes checkaer arbeidet med å dømme og henrette sine lokale motstandere på en nokså lik måte. Tusenvis falt for straffepelotongene på begge sider. Etter hvert økte forståelsen av at dette ville bli en langvarig krig, der nye områder, nye byer stadig ble trukket inn. Volden gjentok seg på nytt. Skillet mellom organiserte soldater og sivile enkeltpersoner syntes utvisket; dette ble en borgerkrig der nettopp borgerne sto mot hverandre som fiender, og der hele byer og landområder gradvis ble renset for motstandere uansett side. Og der volden – det vil si innbyggernes nedslaktinger av hverandre – fortsatte til siste stund.»

Francos menn drepte flere, og man fortsatte massakrene etter at borgerkrigen var vunnet. Men samtidens politisk interesserte ble også tidlig informert om massehenrettelser av prester og munker på «de rødes» side. Det skapte forståelig nok frykt. 


«Da hovedorganet Arbeiderbladet trykte en begeistret tilslutning til den spanske antiklerikalismen i 1936, der det ble sagt ««ja, la klostrene gå opp i luer, bruk prester og munker til å fyre op med! Det er fet ved – og noget andet er de ikke verd», da ble avisen imøtegått av sine egne. Den slags tilslutning til det spanske venstres antikristelighet var ikke smakfullt.»

Kanskje sier det noe om min generasjons beskyttede oppvekst at mange betrakter frykt for anarki som en latterlig borgerlig fordom, en slags autoritær frykt for friheten. I land hvor man har opplevd anarkiet vet man av bitter erfaring hva slags eksplosjon av brutalitet og vilkårlig råskap som følger i dets fotspor inntil vaktvakuumet er fylt og en ny, og oftest brutalere orden er etablert. Men forfatterne gjør ikke som jeg her, de fortaper seg ikke i statsvitenskapens lovoppstillende abstraksjoner, eller en moralistisk bruk av historien som lærestykke. De forteller ‘fair and balanced’ om hvordan de motsetningsfulle og tragiske begivenhetene utfoldet seg i Spania, og hvordan reaksjonene var her hjemme. Det er en historie full av bitter ironi. 

«Da det så ut til at republikken ville vinne, utbrøt Hemingway at dette var for ham og hans venner «den lykkeligste perioden i livet». Spania ga en flukt bort fra den ofte trivielle hverdagen og fra perspektivløsheten som den «normale» politikk tilbød, i en tid som ellers ble kalt «a low and dishonest decade» av W.H. Auden»

Men det gikk jo ikke slik. Forfatterne siterer Albert Camus: 

«Min generasjon hadde Spania i sine hjerter og brakte det med seg som et vondt sår. Det var i Spania menneskene lærte at en kan ha rett og likevel bli slått; at makt kan knuse ånd, og at det er tider da mot ikke er nok. Uten tvil er det dette som forklarer at så mange mennesker verden over føler det spanske dramaet som en personlig tragedie»

De unge og utålmodige delene av sosialdemokratiet var på full fart bort fra den pasifistiske nøytralitetspolitikken som hadde fått sitt preg under inntrykket fra 1. verdenskrig. De norske spaniakjemperne som kunne vende hjem ble tatt imot med halvoffisiell respekt fra sine egne. Men folkefrontens dager ble snart avløst av ikke-angrepspakten mellom Hitler og Stalin. Mange av gårsdagens våpenbrødre ble bitre fiender. Og de Spania-kjemperne som vendte hjem til Stalin ble i mange tilfeller skutt. 

«Her ligger en av det 20. århundrets doble tragedier: Flyktninger som kjempet mot Hitler og Mussolini og tapte, dro så til Spania for å kjempe mot fascismen der og tapte; vendte hjem til Sovjet og ble så i Moskva betraktet som forrædere av Stalin.» 

Det gis flere eksempler på norske forfatteres engasjement, og av de mest utførlige er viet Nordahl Grieg. Grieg skrev til Nils Lie om sin ulyst ved å skrive i noen avis. «Dagblads-radikalismen er jo den mest avlægs av alt.» Så han laget sitt eget tidsskrift, Veien Frem, og skrev to bøker om Spania-konflikten. Dagbladet holdt fast ved sin utidsmessige støtte til det liberale demokratiet, som mange ungdommer betraktet som håpløst avleggs, mens Grieg konkluderte med nødvendigheten av å støtte opp om Stalin. Grieg skrev godt om fascistene og enda bedre om de frivillige som kjempet mot dem. Men han var som Hamsun blind på det ene øyet. 

I bokens appendix er Bernt Hagtvets far,  Johs. Hagtvet, gjengitt utførlig fra intervju og egne opptegnelser fra Spania. Han deltok som Spania-frivillig lege ved det svensk-norske sykehuset i fjellbyen Alcoy. En merker også hos ham en skriveklo og formidlingsevne som gjør at disse inntrykkene han deler virker nære og duggfriske.    

Krigens sorg.

Det er vanskelig å forestille seg hvor mørkt og skremmende dette tiåret måtte fortone seg for dem som orket å holde seg informert om begivenhetene, og som hadde næret et håp om at opplysning og fremskritt skulle skape fred. Og selv for denne leser, med godt over gjennomsnittlig interesse for mellomkrigstiden, blir det vanskelig å begrunne hva kunnskapen om denne perioden egentlig skal tjene til i dag. Forfatterne formidler til oss amatører et gløtt inn i en periode de har studert gjennom lange forskerkarrierer. Men leseren betrakter uvegerlig begivenhetene gjennom sin personlige og samtidspregede optikk. For å vri litt på Peter Novicks uttalelse om Holocaust: Personer fra et hvert punkt på det politiske kompasset kan utlede hvilke lærdommer de måtte ønske fra den spanske borgerkrigen. Det har blitt en moralsk og ideologisk Rorschach-test. 

Som tidligere bemerket i en bloggpost: Det er en forskjell mellom tysk og norsk/amerikansk tradering av krigen som jeg har merket meg gjennom lange samtaler med folk som opplevde den som barn. Der hvor mange norske av foreldregenerasjonen formidler en ganske enkel (og til dels begeistret) moralsk fortelling, har de tyskere jeg har snakket med i større grad formidlet det vietnameseren Bao Ninh (i sin glimrende bok) har kalt Krigens Sorg. Fortvilelsen over det destruktive, meningsløse og ødende ved krigen. Og dens farlige fascinasjon. 
Det kan være dikter inn mine egne projeksjoner. Men selv om det aldri kommer eksplisitt til uttrykk i bokas nøkterne og tilbakeholdte stil, er det dette tragiske perspektivet jeg fornemmer mellom linjene. 

  

tirsdag 6. august 2019

Slør og seksualisering av kvinnekroppen.


Foto Wikipedia.de



Intervju med Susanne Schröter i Tages Zeitung [TAZ.de] 25. 7. 2019

Les intervjuet i sin originale tyske versjon her.


TAZ: Frau Schröter, du har organisert en konferanse på Frankfurts Goethe-Universität med tittelen «Islamsk slør – symbol på verdighet eller undertrykkelse?». På grunn av dette ble du angrepet av anonyme aktivister på sosiale medier, og slagordet «antimuslimsk rasisme» figurerte sammen med oppfordringen «ut med Schröter». Har dette såret deg som en erfaren forsker på islam?



Susanne Schröter: Jeg har hele mitt liv engasjert meg mot rasisme, menneskefiendtlighet og diskriminering, både gjennom vitenskapelig og frivillig arbeide. Å komme med en slik beskyldning oppfattet jeg som skikkelig urettferdig. Vi er det eneste sentrum i det tyskspråklige området som befatter seg eksplisitt med tema som politisk islam, som forsker på repressive islamske ordninger og nevner tingene ved deres rette navn. Det anses for å være kontroversielt og i utakt med hovedstrømmen innen akademia, slik at man raskt får motbør.

Hvorfor?

Ordet Islamisme er i seg selv blitt mistenkeliggjort. Man ønsker ikke å sette islam i forbindelse med negative ting, og fokuserer isteden på islamfiendtlighet eller diskriminering av muslimer. Det er ikke til å tro hvor mange prosjekt som finansieres med islamfiendtlighet som tema. Jeg kritiserer totalitarisme uansett hvor den kommer fra og uansett hvilken forkledning den opptrer i. Mitt spesialfelt er den islamske totalitarisme, politisk islam. Ikke religionen. For meg handler ikke dette om islam, som oppviser de forskjelligste fasetter, men om en politisk strømning som jeg oppfatter som veldig farlig. Som er ekstremt repressiv, ikke bare overfor ikke-muslimer eller liberale muslimer, men også innad, og fremfor alt mot kvinner og småjenter.

Til ditt møte var «slørfeministen» Khola Maryam og kritikere som Alice Schwarzer og Necla Kelek innbudt. Til tross for denne kontroversielle besetningen skapte arrangementet opprør. Har taleforbudsviruset nå også nådd Goethe-Universitetet?


Nei vi har en levende debattkultur her. Men det finnes ved alle universitet mennesker som ønsker å gjøre kritikk illegitim, ofte begrunnet med at den er rasistisk. Nettopp innen området postkolonial teori har en identitær strømning fått gjennomslag for å koble seg til ytre kjennetegn som kjønn, hudfarge og alder, og dermed begrunnet en ny form for rasisme. Fiendebildet av «gamle hvite menn» er en slik rasistisk konstruksjon.

Men er ikke en slik stereotyp formulering legitim? Til syvende og sist er jo «gamle hvite menn» ikke noe offer for strukturell rasisme, men har gjennom århundrer profitert på og vært det bestående maktsystems toneangivende aktør. 



Etter 150 år med kvinnebevegelse og etableringen av postkolonial teori ved universitetene har maktforholdene forandret seg fundamentalt. På enkelte områder dominerer de riktignok fortsatt, mens på andre hersker det likestilling, og på andre igjen kan man sågar fastslå en viss diskriminering av menn – når de f.eks. ikke får delta ved mentorprogrammer eller blir utestengt ved ansettelser. Vi lever for øvrig ikke lenger i en tid hvor rasisme blir ansett som stueren. Men det som provoserer meg mest ved begrepet «gamle hvite menn» er stigmatiseringen av personer på grunn av ting som er uforanderlig og iboende: Kjønn, alder og hudfarge. Det er definitivt et kjennetrekk ved rasisme.

I 21 år har vi diskutert bruken av slør, siden Fereshda Ludin opptrådte i det som prøvekandidat. Gammelt nytt egentlig. Hvorfor dette arrangementet nå?

Her i Frankfurt hadde man utstillingen «Contemporary Muslim Fashion». Til den ble det arrangert en workshop. Begge behandlet sløret som et tegn på kvinnelig myndiggjøring og mote. Noen måneder før dette var det et arrangement med temaet «stigmaet slør» hvor det handlet om diskrimineringen av kvinner som bærer det. Det repressive elementet ved bruken av slør var tonet ned. Det synes jeg var for ensidig.

Khola Maryam Hübsch hevder at det å bære slør er et uttrykk for kvinnelig frihet, og gender-teori-ikonet Judith Butler ser i burkaen et islamsk bolverk mot vestlig modernitet. Får du noe verdifullt ut av slike posisjoner, som forstår seg selv som postkolonial-feministiske?

Nei absolutt ikke. Fru Hübsch representerer Ahmadiyyas doktrine om at slør og tildekking av kvinners kropp er en plikt, på samme måte som den absolutte avsondring mellom kjønn. Og i underkastelsen av slike regler er jeg ikke i stand til å se noe moment av frihet. Og hvis Judith Butler faktisk mener at en kvinne som er iført burka er den som motsetter seg seksualiseringen av kvinnekroppen, da må jeg si at da har hun ikke skjønt noe som helst.

Butler forstår dette som et maktkritisk standpunkt.

Det å betegne slør som en frigjøring av den muslimske kvinne er det reneste tøv. Det er en blindvei innen den interseksjonelle feminismen, opprinnelig ikke så galt i sitt forsøk på å tenke sammen ulike former for diskriminering. Imens har dette blitt til letingen etter multi-offer, noe man i dag mener seg å ha oppdaget i en muslim som bærer slør, angivelig utsatt for «rasifisert» stigmatisering. Den grunnleggende posisjonen innen feminismen blir i den anledning kastet over bord, dessverre blant annet universelle verdier og ideer om individuelle frihetsrettigheter.

Du sier «angivelig» - muslimer som bærer slør blir altså ikke diskriminert på grunn av sitt utseende?

Det eksisterer så avgjort islamfiendtlighet i Tyskland som kan føre til diskriminering av muslimske kvinner. Det er selvsagt noe man må ta klart avstand fra. Omvendt er sløret et symbol på det religiøst begrunnede patriarkatet, og det blir selv i Tyskland påført mange kvinner gjennom trusler og tvang. Følgelig er kritikk av slør ingen rasisme, men en antipatriarkalsk kritikk.

Og hva består kritikken i?


Konseptet bak slør er at en kvinne bokstavelig talt må tilsløre sin seksuelle attraktivitet for at ikke menn skal bli provosert av den. I følge det bakenforliggende konseptet tar kvinner som ikke tildekker seg seksuelle overgrep villig med på kjøpet, eller de oppfordrer regelrett til dem. 

Kvinnekroppen som fristelse? 

Det er en absolutt demonisering av kvinnekroppen, som angivelig utgjør en fare og følgelig må reglementeres, innesperres, tildekkes og gjemmes bort. Det er også grunnen til at så mange kvinnelige muslimer har protestert mot utstillingen, til at det utspiller seg en kamp om sløret i den muslimske verden og til at kvinner delvis under den største fare for liv og helse gjør opprør mot islamittiske normer. 

Og denne aggresjonen velger forsvarerne av slør å se bort fra?

Dessverre er det så. Jeg kan ikke forstå hvordan kvinner som Butler, som under et muslimsk herredømme ville vært den første til å havne i fengsel fordi hun er ugift, lesbisk og uavhengig, gjør seg til forsvarere av islamske normer. Det synes jeg virker temmelig absurd. Der har teori forfalt til ideologi.

Til forskjell fra Butler har du bodd og forsket i land preget av islam. Hvordan kom du som utdannet etnolog til temaet global islamisme?

Religion har alltid interessert meg, men i mindre grad teologi enn måten religion påvirker samfunn og hvordan mennesker forholder seg til den. I 2004 ble jeg professor i temaet Sydøst-Asia, med hovedvekt på øyene der. Indonesia tilhører denne regionen og er landet med størst muslimsk befolkning. Jeg har fordypet meg i den politiske utviklingen der, som vanskelig lar seg skille fra den religiøse. Diktatoren Suharto ble styrtet i 1998, og i den demokratiske prosessen som fulgte styrket de islamske organisasjonene sitt nærvær i offentligheten. Og da kunne jeg observere hvordan den sympatiske og moderate indonesiske utgaven av islam, som alltid hadde blitt ansett som forbilledlig, ble fundamentalistisk. Som i time lapse [intervallfotografering].

Og folk ble frommere? 

Fundamentalismen betød ikke at folk ba mer eller oppdaget sin lykke gjennom spiritualitet, men at de plutselig ville innføre såkalte islamske normer og lot seg foreskrive av konservative geistlige hvordan hverdagen skulle se ut. Det kom til voldsomme angrep på religiøse minoriteter og liberale muslimer. Og man fikk nye forskrifter for hvordan kvinner skulle kle seg. I mange regioner er slør nå påbudt ved lov. 

Hvordan vinner slikt fram politisk?

Islamismen er en organisert kraft hvis funksjonærer med alle midler forsøkte å tilsidesette individuelle frihetlige rettigheter som uislamsk og å etablere en normativ orden som var innrettet etter islamske forestillinger. Hva dette innebar sjokkerte meg.

Dine erfaringer i Indonesia ga deg impulsen til å undersøke den globale islamismen?


Ja. Jeg spurte meg selv: finnes dette andre steder også? I 2008 fikk jeg en stilling i Frankfurt og kunne der utvide mitt regionale fokus til et globalt perspektiv. Jeg fikk finansielle midler for å utdele stipender og kunne sette sammen en internasjonal gruppe av doktorander. Disse unge vitenskapsmenn og kvinner forsket konkret og lokalt på de forandringer som foregår i den islamske verden, og befatter seg vanlige folks hverdag. Vi fant at det politiske islams fremmarsj i mange land, fra Indonesia til Mali, foregår på svært lignende vis. Og over alt spiller kvinners underkastelse under religiøst begrundete diskriminerende normer en sentral rolle. Over alt blir slør tvangsforordnet.

Du har ikke bare forsket i islamske land, men også forsket videre i Tyskland.

Jeg har siden 2011 i flere år forsket på moske-menigheter sammen med min medarbeider Oliver Bertrand. Vi ønsket å få vite hvordan troende muslimer i Tyskland lever og hva slags forestillinger de har om sitt liv.

Og hva skjer i disse menighetene?

De eldre i disse menighetene er redde for at de unge skal bli fremmedgjort overfor dem, at de kommer bort fra den smale sti, ikke lenger er fromme og i for stor grad innlater seg med resten av samfunnet. Derfor forsøker de å binde ungdommene til moskeen, og tilbyr dem alt ifra leksehjelp til fotballklubb i et alt-inkluderende program. Dertil kommer en stor begeistring for islams fundamentalistiske varianter. Da merket jeg at her er en lignende utvikling på gang som den mine doktorander forsket på utenfor Europa.

Du blandet deg gjentatte ganger inn i de islam-debattene som det regelmessig brygger opp til her hjemme. Som etter hendelsene på nyttårsaften i Köln, hvor det kom til massive overgrep mot kvinner, utført av menn med overveiende muslimsk bakgrunn. Du fremstilte denne bakgrunnen som et problem og pådro deg derigjennom mange yngre feministers raseri.

Man forsøkte å gjøre disse overgrepene mer harmløse ved å beskrive dem som følger av et globalt patriarkat. Vår forskning viser imidlertid at dette ikke holder. Jeg har for eksempel en doktorand som forsker på feministbevegelsen i Afghanistan. Hun viser veldig godt hvilke problemer kvinnerettighetsaktivister der har å kjempe mot. Nemlig mot en ideologi som betegner et hvert seksuelt overgrep som kvinnens feil. Den offisielle ideologien som blir tradert av mullaer, den politiske elite og deres familier lyder: En kvinne er selv skyld hvis hun blir voldtatt. Da har hun kledt seg galt, var på galt sted på galt tidspunkt og hadde ikke passet på. Unge menn som blir oppdratt i en slik ånd forandrer seg ikke straks til glødende forkjempere for kvinners rettigheter når de ankommer Tyskland. Det må man simpelthen ta inn over seg.

Men at kvinnen selv er skyld er da et narrativ som er velkjent også her til lands. Hvis en kvinne går i et kort skjørt kan det snart hete at hun «legger opp til det selv».
Selvfølgelig eksisterer det sexisme også i Tyskland, men unektelig på et ganske annet nivå. I mange land legitimerer forestillinger om ære og skam vold mot kvinner, både innad i familier og i det offentlige rom. Men det handler ikke bare om holdninger. Hvis man sammenligner rettssystemer vil man se at kvinner blir drastisk straffet for å nyte friheter som for oss er selvfølgelig normale.

Man faller altså kvinneaktivistene i islamske land i ryggen når man sier at dette vil vi ikke snakke om.

Kampen for kvinners rettigheter i den islamske verden er langt hardere enn hos oss, fordi der blir aktivister truet, mishandlet og myrdet. Eller de havner i fengsel, som i Iran, der nylig den kvinnelige advokaten Nasrin Sotoudeh ble dømt til 38 års fengsel fordi hun hadde forsvart kvinner som hadde kastet sløret. Å relativere slikt forbyr seg selv, med mindre man ønsker å være komplett kyniker.

Det gleder i det minste de patriarkalske hardlinerne fra innvandrersamfunnene.

De som den gangen kalte meg rasistisk synes ikke å være bevisst sine egne privilegier. Vår hjemlige feministbevegelse har trengt svært lang tid på å komme dit vi er i dag. Det er bare 20 år siden voldtekt innen ekteskap ble straffbart. Det er ikke så veldig lenge siden menn kunne oppheve ektefellers bankkonto eller deres arbeidskontrakt. Vi skulle bevisstgjøre oss på at disse og andre rettigheter er ikke-eksisterende i mange andre land, og støtte alle de som kjemper for dem.

Med din kritikk av islamismen står du sammen med Alice Schwarzer. Hvorfor er hun så forhatt blant yngre feminister?

Kanskje fordi hun så klart setter ord på det undertrykkende ved islam, ikke bøyer unna og står fast på ideen om universelle kvinnerettigheter. Alice Schwarzer har beskjeftiget seg lenge med spenningsforholdet mellom islam og feminisme. Hun var i Iran umiddelbart etter den islamske revolusjonen og opplevde der den fryktelige utviklingen som fulgte etter at Khomeini overtok makten. Hennes interesse består klart i å forsvare kvinners rettigheter hvor som helst. Angrepene på henne røper en betenkelig uvitenhet og som regel også et veldig lavt nivå.



Er du motstander av slør?

Jeg skiller en kvinnes individuelle rett til å ha på seg hva hun vil, og «systemet» slør. Hvis en kvinne på eget initiativ sier jeg ønsker å vise offentlig at jeg er muslim og derfor er slør riktig for meg, så aksepterer jeg selvfølgelig det. En myndig kvinne som velger sin religion i et fritt samfunn og ikke står under press fra et religiøst samfunn kan ha hva hun vil på hodet.

Men du har støttet «Terre des Femmes»’ kamp mot barnehijab? 

Ja. Derfor snakker jeg om «religionsmyndige» kvinner som tar sin avgjørelse i frihet. Et mindreårig barn kan ikke det. Det finnes heller ingen forståelig grunn til det. Selv konservative teologer ser ingen religiøs begrunnelse for barnehijab før puberteten. Da må man spørre seg hva slags foreldre som gjemmer sine barn under hijaben og hva det betyr for de små jentene.

Er islam og feminisme forenlig?

Grunnleggende sett ja naturligvis, men en feminisme som begrenser seg til å forsvare slør på barn og lærerinner er for meg ikke særlig feministisk.

Hva er feminisme for deg?

Feminisme betyr en kamp for retten til individuell frihet for kvinner og jenter, slik det er formulert i FNs kvinnerettighetskonvensjon. Den inneholder også en avvisning av identitære grupper som krever særrettigheter som til syvende og sist medfører diskriminering av kvinner. Jeg står for en universalistisk posisjon. Kvinner og jenter har de samme rettigheter over hele verden, uavhengig av religion, etnisk tilhørighet, hudfarge eller andre kjennetegn som de identitære gruppene så gjerne henviser til.



Oversatt av Ivar Bakke

søndag 4. august 2019

I never was in Spain, actually.








2019 var det året jeg ble innehaver av et par gode mikrofoner. Så da det ut av det blå dukket opp noen sommerdager uten andre oppgaver enn å feriere fant jeg fram noen gamle innspillinger som jeg hadde liggende. På tide å erstatte plastikklyden fra den innebygde gitarmikrofonen med noe bedre. I sakens anledning gikk jeg til anskaffelse av  et plast-egg med riskorn i, en «egg-shaker». Hvis du lytter nøye hører du det sikkert. Forøvrig har realiteten bak tittelen på låta ikke endret seg på 15 år, uten at det plager meg:                                 

 I never was in Spain, actually

tirsdag 30. juli 2019

Trille gjennom gress






Å være et lite barn igjen, 
ligge på ryggen og se opp i den blå himmelen
mens noen triller deg gjennom høyt gress
og eikene i hjulet lager sommerlyder



lørdag 6. juli 2019

Ny lærdom.



«Overfor det bilde av vår egen framtid som gamle mennesker viser oss blir vi stående vantro; en indre stemme visker mot all fornuft at dette vil ikke vil skje med oss. Vi er ikke lenger oss når den en gang kommer. Fram til alderdommen bryter inn over oss er den noe som bare gjelder andre.»
Simone de Beauvoir.

Det er ikke mer enn to år siden jeg fungerte tålelig greit uten briller. Den gang var jeg 56. I skrivende stund sitter jeg med et par briller på nesen, det er det paret som er rødt ytterst på brillestanga. Jeg står på rød-lista. Og på bordet ved siden av ligger de blå som jeg ellers bruker. Det skulle ikke være til å ta feil av. Hvis du nå skulle se for deg et gammelt surrehode som lager seg enkle rutiner for å holde en slags oversikt i en verden som i økende grad oppleves som lumsk og uoversiktlig, så er du på rett spor. En gammel liten gutt som har begynt å skrive huskelapp fra mor til seg selv, et vordende æresmedlem i korttidsminneforeningen.

I morges hadde jeg lesebrillene på under barberingen. Det bare skjedde. Synet av den gamle mannen i speilet med viltvoksende øyenbryn og poser under øynene fikk meg til å tenke på barndommens kriminalbetjent Derrick. Nei du er kanskje for ung til å ha hørt om ham. Han så sånn ut.
Og det bildet er ikke en gang tatt tidlig om morgenen eller helt mot slutten av hans TV-karriere. We got to show us at our best, det er nå min mening. Så etter å ha gjort det beste ut av mitt morraskrukketryne, ubarmhjertig flombelyst i et antiseptisk bad på et hotellrom i Svolvær, tusler jeg ned i spisesalen. Av tungtveiende grunner er jeg ikke iført lesebriller. Satser på at det stort sett er beinløs mat til frokost. Jeg blir stående og stirre vantro på en kaffeautomat med en masse tekst og forklaringer. Jeg liker ikke bruksanvisninger. Tror folk at vi er helt dust eller? Jeg trykker på en knapp med bilde av en kopp i passe størrelse. What could possibly go wrong?
Utover en liten skvett varmtvann skjer det fint lite, men jeg kaster et fort blikk på hun som betjener seg av maskinen til høyre for meg, og hun drar i tillegg ned en spake. Jeg følger hennes eksempel, uten at det hjelper stort. Hun forklarer pedagogisk til den svake eleven at man først må kaste inn en kaffe-kapsel i slissen ved siden av spaken. Ach soo. 

Jeg forholder meg til det siste fra forskningsfronten på kaffeelektronikk og gjør som skrevet står med liten skrift. Men imens har maskinen mistet tålmodigheten og displayet forklarer meg sarkastisk at det er «for kort ventetid for å gjennomføre prosessen». Noe i den duren. Flere forsøk følger, men det resulterer kun i samme beskjed på displayet. Det står ikke helt eksplisitt at jeg er en idiot, men jeg kan da lese mellom linjene. For å sitere noe som Albert Einstein visstnok aldri har sagt: Insanity Is Doing the Same Thing Over and Over Again and Expecting Different Results
Du får skjenke kaffe du som er sånn teknisk, sa man før i verden. Det er ingen ting å le av. 

Jeg henter fram et glass og beveger meg diskret i retning juice-dispenseren. Den er tilpasset mine teknologiske skills og vi forstår hverandre. (Her skylder jeg å gjøre meg selv oppmerksom på at jeg tross alt har skiftet toppakning på traktor, og det aldeles uten å ha bodd på hotell. Og i båt, forsåvidt. Men den gang var jeg en dag yngre, og hadde også atskillig mindre slark i spekulatoren).
Resten av den koffeinfrie frokosten, samt utsjekking av hotell, forløper uten store kalamiteter, og jeg beveger meg ut i blågrått sommervær iført min beste vinterfrakk. Sommeren i Nord-Norge er jo den vakreste dagen i året, men dette er en av de andre dagene i juli. En med 9 grader og litt yr i lufta.

Kneet protesterer vilt i begynnelsen, men jeg tusler forsiktig langs gatene og ser på en liten by som langsomt våkner til liv. Det går seg til. Noen arbeidere legger asfalt, og jeg ser med misunnelse på gruppen av able-bodied asfaltarbeidere som later til å ha kropper som gjør som de får beskjed om. I mange tiår tilhørte jeg selv deres kategori. Jeg var selv en gang kroppsarbeider, og dertil et arbeidsjern ifølge folk som skulle ha greie på slikt. «Vær nå forsiktig med ryggen!» kunne noen si når de så meg bære tungt og uvørent. Jeg smilte lett overbærende tilbake. De lå noen nesehår fremfor meg i livsløypa, men det de måtte ha ervervet seg underveis av dyrekjøpte lærdommer lot seg ikke formidle videre i til meg. At også de en gang hadde vært like unge, sterke og skjødesløse, det overgikk min forestillingsevne. De talte for døve ører, selv om det den gang ikke var noe i veien med hørselen min. Jeg hinker videre mens jeg prøver å huske et dikt. Og her fant jeg det jammen:

Ny lærdom
Utruleg lenge var eg sterk og sprek
og kunne halde fram min vante veg
og trudde ikkje at slikt vondt som råkar
så mange gamle folk, skulle råke meg.

Eg såg på gamle skrøplingar, og tenkte
at om dei for alvor sette viljen inn
kunne dei vel te seg mindre ynkelege.
Jo, det er sant. Så hard var eg, så blind.

No har eg lært nytt. Min eige kropp
har drive meg på plass i skrøplinganes hær.
Ikkje kall oss stakkarslege når du ser oss.
Kall oss heller tapre. Det er det vi er.

Halldis Moren Vesaas: Livshus; 1995

Jeg har møtt mange slike tapre eldre mennesker. Enten i form av stemmer fra intervjuer som jeg har transkribert, eller gjennom samtaler. Det er folk som tross kroppens daglige påminnelser ikke definerer seg selv gjennom egne skrøpeligheter eller smerter. De har andre tema som interesserer dem mer. De evner å glede seg over alle små tingene de fortsatt er i stand til å gjøre på en god dag. De har ikke mistet evnen til å bli engasjert av andre mennesker og er ikke blitt blinde for alt det forunderlige som verden rundt oss er full av. Og de synes de har så mye å være takknemlige for, alt tatt i betraktning. 
Jeg synes de gestalter en slags livskunst og et ideal som jeg nå forsøker å tilegne meg. Å ikke bare hige etter mål bak neste blåne, men også glede seg over det en har oppnådd. Å kunne glede seg over det man før tok for gitt, det er faktisk noe som er verdt å kunne. Forhåpentlig er det ikke for sent å lære.    

tirsdag 4. juni 2019

Fra de rene prinsipper til de ekte dilemma.










“When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?” - er en uttalelse som er blitt tillagt den britiske økonomen John Maynard Keynes. Forfatteren Bjørn Stærk gjør heller ikke noe forsøk på å skjule at han i et og annet har skiftet syn. Han har til og med begått en bok om det, «En kranglete bok om krangling» som han kaller sin reviderte og sterkt utvidede utgave av boka «Ytringsfrihet» som kom ut i 2013.

Kort og skissemessig kan en si at han i den første utgaven gir et reflektert men optimistisk utsyn over argumentasjonen som taler for verdien av en helt åpen debattkultur der man i utgangspunktet ikke viser noen bort fra den brede offentligheten på grunn av deres meninger. Dette var skrevet mens norsk offentlighet ble oppmerksomme på det kontrajihadistiske miljøet som forut for terrorangrepet på Utøya hadde snakket om «landssvikerne» som hadde åpnet opp for en «okkupasjon» gjennom islamsk innvandring. Stærk argumenterte for at en fri meningsbrytning og kraften i de bedre argumenter er den beste strategi for å møte frykten for islams tilstedeværelse i Norge.  «Det gikk ikke slik jeg forventet. Da må jeg endre mening».

Hvilke argumenter og fakta er det så som har gjort slikt inntrykk at Stærk nå skriver en kritisk gjennomgang av sitt essay og ender opp med sterke forbehold overfor sin opprinnelige posisjon?
Kanskje først og fremst erkjennelsen av at offentlig debatt er alt annet enn en kollektiv anstrengelse forpliktet på det bedre arguments tvangløse tvang. Det er ikke gitt at de beste ideene vinner. Men hvilke konklusjoner bør vi trekke av dette? 


Stærk er som alle andre preget av sin ideologiske bakgrunn. Der råder en høyt utviklet allergi overfor enhver form for flagging av moralske honnørord [«virtue signalling»], eller terapeutisk spesialbehandling av svake grupper som en selv fungerer som ombudsmann for gjennom «moral policing» - kort sagt: kill all the normies. Helten er de som taler den kompakte majoritet midt imot.

«Utfordringen er å klare å beundre motet til de vrange menneskene som lever her og nå, og ikke bare de som blir hedret av historikerne. For å gjøre det bør du glemme hva de sier, og heller tenke på risikoen og kostnaden ved å si det. [..] Men hvis du er en av de som beundrer ytringsmotet til vrange mennesker, gir det liten mening å hindre dem i å benytte det.»

- I ettertankens lys kommenterer Stærk: «Men hvem beundrer mot alene, hvis det er for en ond sak? Det var mange modige nazister».
Og at det kan være riktig å ikke bare etterprøve sannhetsgehalten, men også se på visse sannheters funksjon og hvilke argumenter som tjener hvilke interesser. Stærk er med andre ord blitt mindre prinsipiell konsekvent i sin argumentasjon, analysen er mer opptatt av sannsynlige virkninger når et prinsipp gis absolutt forrang i en konkret sammenheng. 

Friheten har sin pris, men noen betaler mer enn andre for den. Noen vil kalle dette utvannet eller inkonsekvent. Stærk argumenterer for at det knapt finnes prinsipp som bør følges blindt i absolutt alle sammenhenger. Og at det ikke er klokt å late som vi bør forholde oss fordomsfritt overfor ideologier og meninger vi kjenner som fiender av det liberale demokratiet.

Jeg synes essayet tjener på dette, fordi vi i den virkelige verdenen må avveie kryssende interesser og forholde oss til ekte dilemma. Oppmerksomhet er et knapphetsgode. Alle redaktørstyrte medier må velge bort noe og fremheve det de oppfatter som verd å lytte til. Uenighet kan bunne i reelle interessemotsetninger og ulike verdiprioriteringer. I det opprinnelige essayet argumenteres det for å 

«angripe ideer som er feil, eller som bidrar til en farlig øking av konfliktnivået. Men uten å jukse, uten å bruke makt eller sosialt press.»  

Normative føringer i form av sosialt press er altså «juks» i den opprinnelige analysen av offentlighetens samtale med seg selv?
Stærk kommenterer her seg selv; en viktig del av beskyttelsen mot slike ideer er nettopp opprettholdelsen av normer. «Vi kan lære av erfaring og historie. Ikke gjøre oss dumme, som om vi var nyfødte barn som så verden for første gang.»
Det er med andre ord grenser for hva vi ikke vet. Fascisme er ikke bra, bedre å «stoppe den med fredelige midler i dag, så vi slipper å stoppe den ved vold i morgen.»

Det er m.a.o. slik at det liberale demokratiet ikke bare handler om prosedyrer for fredelige maktskifter, men også et samfunn der alle borgere skal ha adgang til visse borgerrettigheter. Dette er alt annet enn moralsk nøytralt, og det vil aldri fungere uten en forpliktende verdikonsensus omkring noen få felles verdier, på tvers av alle forskjeller. De som mener det er riktig å utdefinere noen grupper som «less than human» og ikke bærere av de samme rettighetene som andre, står for ideer som river den moralske samfunnsveven i stykker.

Men kan det tenkes at det eksisterer en innebygget motsetning mellom formidlingen av klare moralske føringer på den ene siden og evne til fordomsfri refleksjon og erkjennelse på den andre? Har ikke Stærk selv gitt svært mange eksempler i boka «Oppdra folket – hvordan svensker og nordmenn snakker om innvandring» på at en nødvendig debatt om innvandringens konsekvenser kan bli forsøkt hysjet ned og gjort direkte kunnskapsfiendtlig når oppdragerne svinger for ivrig med den moralske taktstokken, og at dette snarere har styrket enn svekket den illiberale, fremmedfiendtlige nasjonalismen. 

Stærk snakker fortsatt om nødvendigheten av subversiv humor som spotter religion, men advarer samtidig mot å gjøre seg til «en nyttig idiot for islamhatere». Han tror det er klokt å lære av historien «og forme teorier som lar oss kjenne igjen rasisme i nye former, som islamhat, og håndheve normer mot dette».  Og et sted nevnes «islamhat» og «kultursjåvinisme» i samme setning.
Jeg tror det er en glatt skråning Stærk leder oss inn på her, med gode muligheter for å havne dit vi ikke vil. Jeg erkjenner også nødvendigheten av moralske føringer. Og de fredelige sanksjonsformene består i å påtale uønsket adferd. Moral policing og shaming for å bruke uttrykk fra fy-lista. Det er jo ikke frykten for politiet som får folk flest til å oppføre seg anstendig, men internaliseringen av forestillinger om hvordan «man» bør oppføre seg, og «skamvett» om hva som ikke passer seg. 

Men hvis frykten for sanksjoner blir for fremtredende og intoleransen for avvik stor nok, ender vi i en autoritær kultur der en rekke tema blir tabuisert. Mange har tiet om religiøs tvang, kvinnediskriminering og æresvold innenfor innvandrermiljø nettopp av frykt for å bli «nyttige idioter for islamhatere». Begrepet «nyttig idiot» - som feilaktig er blitt tillagt Lenin – har en virkningshistorie som burde avskrekke. Marxister har brukt uttrykket for å brennmerke kritikere av kommunistiske diktatur som nyttige idioter for kapitalkreftene eller fascismen. Aftenposten brukte det under den kalde krigen overfor alle som kritiserte USAs imperialistiske kriger. Fredsbevegelsen var naturligvis også «Kremls nyttige idioter».

Jeg tror denne måten å argumentere på ikke er særlig overbevisende. En kritikk kan være sann, legitim og viktig også når den blir forsøkt instrumentalisert av folk med en dyster agenda. Det kan være galt å tie om urett selv om en blir omfavnet av ideologiske lommetyver. 

Maajid Nawaz gir et eksempel her: 

«I 2013 var jeg mest redd for hva jihadistenes voldstrusler skulle gjøre med ytringsfriheten i Europa. I dag er jeg mer bekymret for den skaden jihadister gjør i islamske land i Midtøsten, Asia og Afrika, og den skaden islamhatere gjør i Vesten. Politikk pluss hat er farligere enn terrorangrep. Derfor er kontekst viktig når vi snakker om ytringsfrihet. Vi kan ikke gå inn i slike debatter som om vi var nyfødte barn. Vi må bruke historie og erfaringer. En av tingene vi burde ha lært, er hvor galt det kan gå når flertallsbefolkningen får panikk over en skummel minoritet.»

Panikk er farlig, spesielt for minoriteter, det er historien full av eksempler på. Men det samme gjelder for moralsk panikk. De som talte til fordel for rettssikkerhet da Bjugn-saken verserte i norske media, ble møtt med argumenter som at «vi må alltid stole på barna» og «barna er jo de svakeste og mest ubeskyttede vi har». Er det noe som skremmer meg, så er det slike forestillinger om at vi kun har én overordnet moralsk trussel å verge oss mot, selve Saken som alle andre tema bør underordnes og ses i lys av.

Selvsagt er islamistisk terror farligst for de som bor i islamske land, rent statistisk sett. Og ja, det åpne vestlige samfunnet bør ikke behandle muslimske medborgere som kollektivt mistenkte på grunn av trusselen fra jihadister. «Selvmord av frykt for døden» kalte Helge Krog Arbeiderpartiets første utkast til beredskapslover, den gang kommunistene var trusselen og flertallsbefolkningen fikk panikk over en skummel minoritet. For anti-jihadistene er det islamismen i Europa som er den altoverskyggende trussel. Men uansett så er dette separate tema som krever vår kritiske oppmerksomhet. Her får jeg vri litt på Luther; det ene skal drøftes og det andre ikke forties.    


Det nifse ved å oppleve historie i sanntid er at det er utrolig vanskelig å bedømme hvilke trusler som burde uroe oss mest. Og det landskapet vi beveger oss i er glatt og farlig, en «slippery slope» der manglende presisjon i hvordan vi snakker om og reagerer på truslene kan sende oss hodestups utfor skrentene på begge sider av veien.

Jeg har vist Stærk den anerkjennelse det er å bruke tid og plass til kritikk. Det er ut fra en redaksjonell vurdering om en vil, fordi jeg synes boken sier mye viktig og sant om den tiden vi befinner oss i. Å løfte fram noe som relevant er ikke nøytralt, men det er uomgjengelig. 

Bjørn Stærk har nettopp gjennom sin praksis med uredd diskusjon latt seg påvirke til å revidere noen av sine synspunkt. Resultatet er blitt mindre konsekvent enn den første utgaven av boka, mer drøftende av legitime innvendinger. Men stadig på jakt etter ny erkjennelse, og stadig redelig argumenterende for sitt syn. 

«Ytringsklimaet er et sosialt fenomen, med andre ord noe komplekst og skiftende hvor det bare finnes tvetydige, midlertidige og halvgode svar.»  

Kanskje den viktigste misjonen til denne utgivelsen er de spørsmål den stiller og den uro den vekker hos de av oss som helst ville forblitt i vår komfortsone, her hvor tidens debatt og verdikamp ikke truer våre liv.