*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

onsdag 23. januar 2013

80 år siden Hitler kom til makten. Hvordan styrte han?

For 80 år siden var det spennende å lese aviser, selv om de færreste ante hvilke av nyhetene som senere skulle gå inn i historiebøkene som viktige. Akkurat det har vel ikke forandret seg. Her er en 5-timers skoleprøve i historie, uten mye tid til retting eller disposisjon. Men likevel leseverdig, håper jeg.


Hjalmar Schacht. Artig bartemote på den tiden




1933 Ernst Røhm - den eneste Hitler var dus med.










tirsdag 22. januar 2013

Fallokratisk, faktisk!

Finnes det eksempler på kulturradikalisme i dag? Vet ikke. Men her er et eksempel fra 1998.




Jørgen Lorentzen: Mannlighetens muligheter
Jørgen Lorentzen er litteraturviter og mannsforsker. Han er proppfull av teorier om det "falliske systemet" som truer med å forkrøple normalt utrustede menn. De blir feminine hysterikere av det, i følge mannlighetens bomvokterne. Feminismen på sin side, har tolket hysteriet som en kvinnelig reaksjon mot en "fallisk/kapitalistisk orden". Forfatteren mener at også menn er ofre for tåpelige mannsideal. (Kampen om offer-status er hard i våre dager) Så langt er det greit nok, som en tilføyelse til et større bilde. Men Lorentzen har lest sin Freud, og overtatt dennes ulykksalige trang til å tre greie symbolskjema over verdenslitteraturen. Han har valgt ut fire eksempler på mannsfigurer med utrygg kjønnsidentitet hos Hamsun, Garborg, Strindberg og Dostojevskij. Det skyldes muligens anmelderens kastraksjonsangst, men jeg synes dette tolknings-strevet tildekker mer enn det avdekker. 

Lorentzen later som om han leter i teksten etter mening. Det gjør han ikke, han har allerede gjort seg opp sin egen mening, og den gjenfinner han overalt i teksten, om nødvendig ved hjelp av noen pantersprang til assosiasjonsrekker. Det er ikke den tolkning som er for søkt til å styrke hans mistanke om at alt egentlig dreier seg om mannens penis, alt fra tårn til utgåtte sko. 


Lorentzen skriver kompetent om Freud og Kristevas teorier. Han er innimellom en dyktig formidler av romanenes handling og tematikk. Det er når han skal kople teori til tekst for å si noe om en truet mannlig ("fallisk-patriarkalsk") identitet at det skjærer seg. Ikke slik å forstå at de nevnte bøkene er uten tilknytningspunkter til et slikt perspektiv. Men det blir det vel mye kreativt tolkningsarbeid for å få teksten til å stemme med en gitt teori.Ingen av oss går forutsetningsløse i møte med en tekst. Men det kunne kanskje være en tanke å prøve å nærme seg den uten på forhånd å ha fullstendig bestemt seg for hva den handler om. Det er her overgrepet i psykologismen ligger overfor både tekst og mennesker: En har allerede en klar mening om hvilke drivkrefter som styrer menneskers liv og ytringer. Uansett hva den andre sier blir det omgjort til et sett av symptomer som bekrefter den forutgående teori. Den psykologiske roman stemmer, personene går opp, de kan nok si og gjøre mye som virker pussig for en naiv betrakter, men vi vet bedre, vi skjønner alltid hvorfor. 

Men kan Lorentzen si meg hvorfor det er så dypt utilfredsstillende å lese side opp og ned med derfor, og hvorfor blir hans svar nesten like lite opplysende som når en kikker på fasitsvar uten først å få se spørsmålene?Kanskje fordi de forfatterne han tar for seg i så liten grad selv kommer til orde, overdøvet som de blir av Lorentzens utmerkede teori - som for såvidt er interessant nok som delforklaring, men som blir groteskt reduksjonistisk i møte med storslagne polyfone dikterunivers av Hamsun og Dostojevskijs format. (Kanskje kan en skrive om Sigurd Hoel på det viset) 
På meg virker fortolkeren mer seksualfrustrert enn de han skriver om – fullstendig opphengt på å tolke alle ting i retning av symbol på peniser, kastrasjon o.a. teori-elementer. Jeg tror han tar feil. Det er neppe tilfeldig, det heller. Lorentzen har skrevet noe Hamsun kalte en «altså-bok», han har presset Hamsuns «Mysterier» ned på sin freudianske sofa. Den er ikke stor. 


Det er fristende å forestille seg Knut Hamsuns ironi i møte med en slik lesning:
 „En Hr Lorentzen har giordt mig den ære å la den vesle bog "Mysterier" passere giennem hans storslagne tolknings - maskinerie. Kanske var det tittelen som lokket ham dertil. Dette hans åndelige sagbruk er så avanceret i sin virkemaate at selv en sporvogntabell kunne komme ut i samme facon, påheftet de dypsindigste avsløringer. Død og plage ! - det var nu likevel slet ingen sporvogntabell, slik man hadde villet bilde oss in. Men efter Hr Lorentzens avsløringer gis der ei mysterier tilbake. Min bog var mig ret en gaade indtil Hr Lorentzen grep sin penn. Nu burde jeg kan hende ha takket ham."
Men dette blir også for reduksjonistisk, ser jeg. Boka har mer. Problemet er at jeg ikke tror på dens premisser, derfor hjelper det så lite med dens kloke og treffende sider. Det blir som å la en ateist anmelde en andaktsbok. Så du er herved advart fra en forutinntatt anmelder som freidig beskylder forfatteren for å være en forutinntatt og litt ideologisk opphengt leser. Lorentzen er en fengslende debattant. Og også en "skjev" og "urimelig" lesning kan være interessant for en selvstendig tenkende leser. Men da bør den helst utsi noe nytt. For meg blir boka en slags "på vei til kirken i dag" -andakt. Alt stemmer, uansett hva som skjedde på vei til kirken. "Det høres ut for å være et ekorn, men siden det er du som spør, var det vel Jesus", sa konfirmanten til presten. Nyere litteraturforskning har vist at det hele egentlig dreide seg om et fallos-symbol. Tenkte vi det ikke. Nei vi gjorde ikke det.
 Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

torsdag 17. januar 2013

«Deres sanne ansikt»






Dere vet hvordan det er når dere kjenner en lukt som plutselig får fram et ras av assosiasjoner og minner. Lukten fra skolens gymsal... skismøring... Eller noen bestemte måter å uttrykke seg på som får fram et minne... I dag støtte jeg på en slik vending. Bakgrunnen var noen rabiate antisemittiske uttalelser fra imamen ved Norges største moske. De har forståelig nok blitt løftet fram i media. Det er ikke ofte en leser klassisk antisemittisme uten forsøk på å pakke inn svineriet. Jeg er litt usikker på virkningen av slike oppslag, men jeg håper at det på lang sikt skaper en intern uro og bevissthet omkring fenomenet jødehat i muslimske miljø, at kritiske røster utfordrer imamene på dette punktet.

Men det var ikke dette som ga meg flashback. Flashback er ofte så usaklige, de kan få oss til å sympatisere med en drittsekk som får oss til å tenke på gode gamle onkel Oskar, hvis dere skjønner hva jeg mener. Eller mislike noen sterkt fordi vi assosierer noe negativt og kobler sammen ting som ikke hører sammen – guilt per assosiation som det heter. Jeg leste altså denne kommentaren til imamenes uttalelser:  

«antisemittisme er dypt forankret både i den muslimske kulturen og i selve religionen. De må ta et grundig oppgjør med dette i hele den muslimske verden»       


Og det var det som fikk meg til å tenke tilbake til en forside i Dagbladet for ca. 30 år siden, et bilde av en pastor i en frimenighet som uttalte: «Jeg slår mine barn». Uttalelsen vakte noe i retning av ramaskrik. Jeg tror Dagbladet gjorde en nødvendig og nyttig jobb der. Men jeg husker også leserbrevskribentenes kommentarer, det var ikke særlig lystelig lesning for en ung kristen. Nå er jeg ingen av delene lenger, verken ung eller kristen. Men jeg skal forsøke å huske følelsen. Det ble malt med meget bred pensel om «de kristne» og den kristne kulturen. Nå fikk vi se denne religionens sanne ansikt, bak de vakre ordene. Tja, hva skal man si... Ingen tvil om at dette var holdninger til barneoppdragelse som mange kristne delte. Og mange ikke-kristne. 

Men jeg tror ikke skillelinjen kristen/ikke-kristen var den viktigste her. Men for de med egne trøblete erfaringer med religiøst maktmisbruk eller med agg mot en gruppe de ikke kjente noen sympatiske utgaver av var dette naturligvis «gefundenes Fressen» eller mat for mons. Nå fikk man se de kristnes sanne ansikt, akkurat som de antisemittiske uttalelsene fra imamen i Oslo for mange viser muslimenes religion og kultur – deres sanne ansikt.  Som en skrev det:


«Rasismen blant muslimer er mer utbredt enn det vi vet. Koranen er full av den, NT kan ikke sammenlignes.»  


Mal apropos: Ja dere vet hvor uttrykket «ramaskrik» stammer fra? Det er nevnt i bibelens juleevangelium, om Herodes som lot drepe alle guttebarn i Betlehem. Det var den kristne kjærlige guden som lot profetordet fra Jeremias gå i oppfyllelse om rop, gråt og høylydt klage som steg opp fra Rama etter at deres guttebarn var blitt drept. Profeten Jeremias hadde jo for lengst profetert det i det gamle testamentet, og det er spekket med barbariske straffedommer som Gud lar regne ned over sitt ulydige, utvalgte folk. Og dette barbariet er altså jødenes hellige skrift. Her ser vi deres sanne ansikt. Jeg mener.. uff da... dette ble visst litt feil... skal vi se... Det er når vi finner sitat fra Koranen at det er riktig å snakke om muslimenes hat, å felle generelle dommer om deres religion og kultur. Sånn var det visst. Hvis noen tar fram tilsvarende problematiske sitat fra bibelen for å vise hvilken skrekkelig guddom de kristne eller jødene adlyder blir det naturligvis noe helt annet. Eller hvis en minner om forbundet av Deutschen Christen som hadde stor frivillig støtte (1/3) blant lutherske prester i 1932, og som var klart anti-semittisk og støttet Hitler. Eller skal vi bedømme troende likt og utøve religionskritikk uten altomfattende generaliseringer?

Luther-feiring Berlin 1933



Jeg skjønner ikke dette her jeg, denne «kulturkristne» vendingen som akkurat nå atter skal stive opp moralen og få oss til å skjønne at ondskapen, intoleransen og hatet mot De Andre er en muslimsk spesialitet. Jeg tror det er et potensiale hos alle grupper, spesielt de som føler seg truet. Og at det skal fram i lyset, avkles. Men ikke brukes som arsenal for å si: Der kan dere se – sånn er de egentlig, de kristne, muslimene, jødene (stryk det som ikke passer). Men det er ikke sant.      
    
Kari Vogt har i en årrekke forsket på islam og muslimer i Norge. Det er ingenting i islam som bidrar til antisemittisme, sier hun til Dagsavisen. Det er heller kristendommen som har utpreget seg som antisemittisk, ifølge professoren. Hennes oppsummerende kommentar kan jeg bare slutte meg til: 

  «Slike oppfatninger er ganske utbredt og avdekker klisjeer som er i omløp i visse muslimske miljøer - men ikke i alle. Det er farlig å generalisere på dette grunnlaget - da bidrar man til stereotypier om det evige fiendskapet mellom muslimer og jøder. Det er det all grunn til å advare mot.»

Til slutt en snutt om generaliseringer og religion fra en agnostiker: A. J. Jacobs bibelske år. Se siste halvdel hvis dere har det travelt - hilsen en travel ateist. 

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

mandag 14. januar 2013

Examen Philosophicum


Dette er en utskrift av min besvarelse på ExPhil. Jeg kom meg aldri gjennom læreboka, men lærte meg en del gjennom å lese Jon Hellesnes og å gå lange nattlige vandringer med podcast fra forelesninger fra diverse eliteuniversitet på øret. Ble til slutt litt interessert i Kant og Hume, og en del gamle grekere. Hvem skulle trodd det? Håper det er noen der ute med kjærlighet til visdom (philos sofia) som kan kritisere.




søndag 13. januar 2013

Er det fortsatt igjen noen av dere?



Johan Borgen



En gang for lenge siden kunne man være progressiv eller fremskrittsvennlig, uten gåseøyne, men gjerne med hornbriller. Og Dagbladet var, blant mye annet, en respektert og fryktet smaksdommer om hva som var progressivt og hva som var reaksjonært. (Dette var før flåtten invaderte landet og ga folk andre ting å tenke på). En av avisens mest feirede journalister var forfatteren Johan Borgen. I likhet med sin kollega Helge Krog var Johan Borgen en stor stilist, virtuos i å framstille sine utpekte opponenter som trangsynte, engstelige, autoritære, reaksjonære og hyklerske. Hvilket de jo ofte var, bevares. De som den gang var advokater for korporlig avstraffelse, sensur, tvang og kadaverdisiplin, seksualfiendtlighet og angst for det meste av livets gleder, framstår også i dag som usympatiske bærere av norsk kulturs mindre verneverdige sider. Mange av disse trekkene ved norsk kultur forsvant jo, litt etter litt, og selvbevisstheten hos de moralske seierherrene i kulturkampen ble etter hvert ganske fremtredende.


Under et møte arrangert av en skole et sted i Oslo en gang tidlig på 70-tallet oppstod følgende scene: Noen uttrykte sin bekymring over at det ikke var så lett å bibringe elevene så mye lærdom gjennom undervisningen, rett og slett fordi det var så vanskelig for læreren å få såpass ro i klasserommet at man kunne få med seg det som ble sagt. Elevene var jo ofte så udisiplinerte at man vanskelig... Som på et avtalt stikkord spretter Johan Borgen opp og stirrer på siste taler. «Jasså, så det er fremdeles noen igjen av dere!», snerrer han. Det er alt. Etter å ha avlevert denne dypsindigheten er det antakeligvis ikke mer å si til denne noksagten, og Borgen setter seg. Disiplin... bah.


Både Borgen og Krog var, som sagt, store stilister. Og de kritiserte mye som var kritikkverdig. Men noen store tenkere var ingen av dem. Deres antropologi var i mangt motsatsen til pietismens: Mennesket var ikke en fallen skapning som trengte å disiplinere sine tilbøyeligheter, det var nettopp den sosiale kontrollen som var hovedgrunnen til at vi ble forkrøblede, fryktsomme, feige og løgnaktige. Når den ble borte kunne vi utfolde oss naturlig. Når alle gårsdagens autoriteter var eliminert kunne barnet vokse ut fritt og selvstendig, og «la livet selv» få bestemme. (Ja, satirikeren Krog uttrykker seg faktisk så patetisk og ha-stemt) Blandingsforholdet i denne ideologiske cocktailen av Rousseau, Freud, Mead og Marx vekslet, men menneskebildet er på lang sikt optimistisk, bare en får fjernet tradisjonens hindre for fri menneskelig utfoldelse.


Hva skulle jeg ha sagt til Borgen hvis han hadde levd i dag? En halvhjertet takk for innsatsen, for det frihetsprosjektet kulturradikalismen var. Men ja, det er faktisk fortsatt ganske mange igjen av «dere», oss med et noe annet menneskesyn. Et mindre optimistisk kanskje. Vi tror at ingen kulturer overlever uten moralske tabu, sanksjoner mot uønsket adferd, og at selv om umoral aldri vil bli borte er det meningsfult å slåss mot den. Vi tror at voksne som utøver sin autoritet over barn ikke nødvendigvis er autoritære, bare bevisste over at det er de som er den voksne, og den makt og det ansvar de har i kraft av å være nettopp det. De lar det barnet de noen korte år har ansvar for få lov til å være barn, og tar noen av de avgjørelsene det tilkommer den voksne å gjøre på vegne av det. 

Og vi tror at en kultur som signaliserer nødvendigheten av å legge bånd på sitt eget begjær – enten det er etter makt, penger eller sex – ikke vitner om et forkrøblende menneskesyn, men om innsikt i menneskets natur. Og at noe av dette utgjør det som uten ironi kan kalles sivilisasjon, det som får mennesker til å opptre anstendig, og at alternativet til kollektiv fornuft og moralsk impulskontroll ikke er Adams paradis, men sivilisasjonssammenbruddet, barbariet der ingen tillit kan oppstå, der alle har nok med sin egen skjebne og ingen våger bry seg med andres.


De tette samfunn der alle bryr seg med hverandres privatliv er det ingen grunn til å idyllisere. Men det er en grøft på den andre siden av veien også. «Det skal nå ikke du bry deg med!» var det mobberne pleide å si hvis noen protesterte mot deres form for tidtrøyte. Mangt av hensynsløs adferd har sammensatte årsaker, og det er viktig å forstå mest mulig av et fenomen før vi kan felle noen dom. Jeg tror vi er blitt bedre til å leve med forskjeller enn før, og det er også et moralsk framskritt. Men å avstå fra å felle moralske dommer, ikke å bry seg med hva andre gjør, er ofte et taust samtykke til at den sterke har fritt spill med den svake. En side ved å ta ansvar er et politisk arbeid for å jevne ut forskjeller, gi materielle vilkår for et selvstendig og uavhengig anstendig liv. En annen side er å bidra til å skape et kulturelt medborgerskap ved selv å ta ansvar. Og da er det også viktig å vise folk såpass respekt og verdighet at man forventer gjensidighet, ikke resignerer til det som kalles «lower expectations». Å skape et noenlunde godt samfunn er en Sisyfos-jobb vi aldri blir ferdige med. Jobben er ikke å skape himmelrike på jord, men å forhindre at det blir et helvete.  



Theodore Dalrymple har skrevet en bok som heter «Our culture,what’s left of it». Den er en modig kritikers inntrengende analyse av aktuelle problem. Noen vil kanskje avfeie forfatteren med noen samtidsopportunistiske fraser om at vi ikke kan skru klokken tilbake og ikke skal idyllisere fortiden. Men det treffer ikke Dalrymples perspektiv eller prosjekt. Dalrymple peker på tendenser og problem som er aktuelle, og som truer verdier vi alle tar for gitt. Som lege i et fengsel han har førstehånds kjennskap til en tristesse som de fleste av oss lever beskyttet avstand fra. Han gjør dem til sitt problem, han bryr seg. Hans realisme konfronterer den rådende moralske laissez faire-kultur som forveksler tabubruddet med tegn på framskritt, og som lar angsten for å framstå som moralsk bornert bli den viktigste moralske rettesnor. Dalrys bok er på mange måter ubehagelig fordi den utfordrer oss. Men forfatteren gir meg på mange måter håp, han er min brors vokter, han bryr seg. Det er fortsatt noen igjen av dere.  


   

søndag 6. januar 2013

Lars Saabye Christensen: ”Halvbroren”


Halvbra Christensen.



Det er ikke så lett å være gutt, enten man vokser opp på Røst eller Oslo vest. Men det kan bli mye komikk og vemod av det, hvis en ser seg tilbake. En av våre litterære ess innen klassen sorgmuntre minner fra en krevende barndom har skrevet en ny bok. Christensens heimstaddiktning fra Oslo vest har fått et stort og velfortjent publikum her i landet. Forfatterens forsøk på å utvide sitt repertoar utover ”oppvekst og skeive typer fra min barndoms gate” har hittil vært mindre vellykket. Så også i denne boka, der Christensen heldigvis oppholder seg mest på hjemmebane.

”Halvbroren” er et ærgjerrig verk: Slektsroman, kunstnerroman, meta-roman om iscenesettelse, diktning og sannhet. Det er blitt mange sider og mye prat. Det hadde trolig blitt en større roman av det, hadde den vært  par hundre sider mindre. Men leseren må forholde seg til det foreliggende eksemplar. Hva er det jeg liker ved den? Skildringen av barnets troskyldige alvor i møte med de ord som voksne beskriver verden med. Her makter Christensen å skape en fremmedgjørelseseffekt, slik at vi identifiserer oss med barnets språk og logikk og i et øyeblikk av erindring framstår vår voksenverden atter gåtefull og fremmed. Vi tas tilbake til en alder hvor de voksnes ord bare gir oss foreløpige, ufullstendige opplysninger om en verden full av hemmelige, uutforskede steder. Barn må innordne alt etter sitt eget hode så godt de kan, bruke sitt eget språk og sin egen fantasi der det er nødvendig. Denne magiske og imaginære verdenen er, hvis en kan si det slik, svært presist erindret og realistisk skildret av Christensen. Og det er atmosfære og liv over partiene der  ”Barnum” - som er navnet gutten strever med å bære - forsøker å bli akseptert, gjøre inntrykk, ikke drite seg ut, overleve i skolen. Det er et farefullt strev, og spillets regler forandrer seg stadig med alderen. Men hele tiden er Barnum alt for liten, alt for kort. Disse partiene av romanen er en uslitelig legering av melankoli og humor. De er underfundige på en måte som kan dra tankene i retning av Odd Børretzen. En lærer neppe stort om norsk 50-tall ved å lese denne boka, men jeg tror en kan lære noe om barndom. Det er et felt Christensen behersker.

Men ”Halvbroren” er altså en slags slektskrønike hvor vi stadig kastes fram og tilbake i tid. Først en prolog, en episode fra fortellerens barndom. Så møter vi en filmmanusforfatter på fylla i Berlin 50 år senere (Barnum som voksen) Deretter en voldtekt utført på selveste frigjøringsdagen i 1945  -  den dårlige starten til det som blir fortellerens halvbror. Så følger en skildring av farens oppvekst på Røst i begynnelsen av århundret. Og så videre, frem og tilbake. Det fungerer for så vidt greit med tilbakevendinger og supplerende informasjon om sekvenser som er skildret tidligere. Som voksen ser en jo ofte med nye øyne på ting en har opplevd som barn. Mindre vellykket er den voksne fortellerens stadige forsøk på å oppsummere, gjøre erfaringer og levd liv om til metaforer og dypsindigheter. Det blir pretensiøst på en anmassende måte, som sentimentalt fyllepreik. Riktignok blir Barnum etter hvert en ”heavy drinker”, men det er vel ikke meningen at vi skal gå lei av fortellerens snakk, og dermed hele boka?  De stadige tilbakevendingene virker som et forsøk på å få med alt som er verd å nevne, og da kommer en ofte i skade for å også nevne det som ikke er det.

Et trekk jeg stusser over, er møtet med Det Nordnorske Vesen, eksemplifisert ved en tilfeldig oppvekst på Røst. Ja, for det er den nordnorske essens vi møter, og Røst blir bare et navn, en påstand. En impotent opptårning av klisjeer, overdrivelser og saltvann, spekket med en masse skurrende detaljfeil som røper forfatterens manglende kunnskap. Skjønner ikke hvordan  en som har bodd årevis et sted kan levere en så flat og utvendig skildring, så støyende full av typer, og fri for mennesker. Det er ikke bare vinden som er sterk på Røst. Gid han steke som disse raringene skapningene tar i der oppe i nord, de skjærer tommelen tvert av seg med kniv når de gjør til fisk (slikt fordrer innsats og motivasjon!), de ror så man hører åretakene gjennom stormen,  – og de har naturligvis saltvann i døpefonten, for ville søren. Vi er atter i ”spenningens land” og møter atter den ekte nordlendingen slik vi bare kjenner ham fra innsiden av hodene til noen skrivende østlendinger. Men småskårent mas om  detaljer til side. Det hadde naturligvis vært noe annet hvis Christensen hadde skrevet om en grønn frognertrikk på vei til Sognsvann , da hadde folk begynt å lure på om forfatteren i det hele tatt hadde peiling før noen rakk å si ”magisk realisme”.

Bokas grunntone er noe Christensen alltid har tumlet med, melankolien og tapet, selv når livet er på sitt beste: ”(..)og kanskje er det akkurat dette som er navet i sorgens hjul, som spinner gjennom våre liv, at det er forbi, at øyeblikket allerede er forlatt.”
Flere av kapitlene er svært velegnet for høytlesning, som frittstående noveller. De er på høyde med det beste Christensen har skrevet, og det er ingen dårlig attest. Men romanen ”halvbroren” virker likevel halvferdig, halvveis vellykket, halvveis likegyldig – et inntrykk dens geniale partier ikke klarer å overdøve.

Ivar Bakke
          

           Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !