*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

onsdag 30. august 2017

Her, i denne verdenen.




Det hender ganske ofte at folk i Bodø spør hvor jeg kommer fra. Når jeg så forteller det, kommer det gjerne et oppfølgingsspørsmål: Reiser du ofte tilbake til Steigen? Det er jo så pent der!
Ja det er pent der. Og jeg er knyttet til stedet av tusen minner. Men nei, jeg reiser ikke ofte tilbake. Den vanligste anledningen er at noen skal begraves. Når jeg først er der, pleier jeg å gi meg selv et par dager for å oppsøke folk som det er godt å se igjen. Men å være der gjør meg urolig og opprevet, selv om venner og eks-naboer er rørende i sin vennlige interesse og gjør alt de kan for at jeg skal føle meg som hjemme.
Hvordan går det med deg, spør vi hverandre. Sånn på ordentlig. Ordene vokser seg litt store og fremmede i munnen når en plutselig skal gjøre opp en slags status over ens egen tilværelse. Vi synes vel stort sett det går oss vel, det er ikke det. Men begge parter føler samtidig på hvor annerledes spørsmålet lyder nå enn når vi før i verden traff hverandre og i farten spurte ‘kor det går?’ Og at vi er blitt litt fremmede for dem vi var. Det er ikke de samme to som nå står der og snakker litt keitete sammen. Og det som man før ikke trengte å forklare gir en nå opp å forklare. You wouldn’t know.

Sneier praten innom et felles minne blir det som å betrakte et litt gulnet bilde fra den gang. De tusen små forandringene i tidens løp gjør oss merkelig fremmede for personene på bildet. Tenk det der er oss… var oss den gangen. Frozen in time, et annet sted i livet. Ansiktene våre har eldes siden den gang. Vi må anstrenge oss for å huske hvordan det var og hva det var, alt det viktige som vi balte med og stod i. Og selv om jeg er den som har gjort oppbrudd og reist, innbiller jeg meg ikke at den verden jeg forlot har stått i stille. Eller burde ha gjort det. Den gjør noe med oss, tiden, hele tiden. Det finnes intet sted der tiden har stått stille, uansett hvor inderlig vi måtte forbanne tidens elv.  
Så jeg kommer aldri utenom denne lett klaustrofobiske melankolien som hjemsøker meg ved slike anledninger. Å være på Engeløya er som å bli vist rundt av en vennlig familie som har gjort huset du vokste opp i til sitt eget. Bare se deg rundt, du. Gå gjerne de trinn som kroppen din fortsatt kjenner som i søvne. Det er der alt sammen, med små forandringer. Men ingen ting er som før. Veggene presser seg taust og tett rundt deg: Hva gjør du her, egentlig? Hva har du her å gjøre?

Marhta Nussbaum skriver klokt om våre følelser, hvordan de er bundet sammen til vår forståelse av vår plass i verden. Hun beskriver tapserfaringer, sorgen over miste noen man er glad i, hvordan vi «ser den personen vi har mistet som en bestanddel av verdens landskap, og avskyr synet av en verden hvor denne delen er blitt borte.»* Jeg skal ikke trette noen ved å liste opp hva eller hvem det er jeg savner, det en gang så umistelige. Det som jeg i en slags barnetro mente utgjorde forskjellen mellom et sted man tilfeldigvis bor og stedet hvor man hører til i denne verden. Det skal forbli en uforståelig og uoversettelig taus monolog uten tilhørere. De som fortsatt bor på stedet lever sine egne daglige liv, for det meste i presens, heldigvis. Jeg vil ikke redusere dem til rekvisitter i mitt museum. Helst vil jeg treffe dem på det som nå er blitt min hjemmebane, og ikke i dette landskapet av skrømt. It’s not about you, Steigen. Men følelsen av ikke å høre til, å være en fremmed gjest, er ganske beklemmende. Dette handler mer om egne demoner enn om sannheten om hvordan det er å bo der. Det skal jeg ikke uttale meg noe om.

 «Går du her og trør og e berre fin mann på blanke formiddagen?» ville de gamle ha sagt om de hadde sett meg nå. Ja jeg gjør så, svarer jeg inni meg. Ingen kjeledress i dag. Eller olje under fingerneglene. 

Nabolaget her er fullt av skrømt,
Aldri flytta herfra, jeg har rømt.

E trur ikkje på skrømt, kunne folk si i foreldregenerasjonen min. I second that, tenker jeg inni meg på et språk som ville gjort meg til en fremmed for dem. Sånn raver jeg videre i min assosiasjonsdrevne tause monolog med fedreåndene.
Men en bør ikke fortape seg i fortiden, bli en minnenes melankoholiker. Det er ti år siden jeg dro nå. Og de viktigste tapserfaringene lå bak meg før jeg dro. Selve reisen var bare en følge av deres nådeløst konsekvente logikk. Jeg var allerede på vei til å bli en forhenværende, et gjenferd iført gamle kostymer fra et forgangent teaterstykke som tiden selv hadde tatt av plakaten. Jeg trodde livet i store trekk var over sånn for min egen del. At den tiden som måtte gjenstå ikke hadde flere harde pakker til meg.

Og så fikk jeg et helt nytt liv i gave. Jeg er irriterende fornøyd og tilfreds med min tilværelse. Skulle jeg beskrive den vil det bare høres ut som skryt, så det skal jeg spare dere for. Men dette er mitt forsøk på å forstå noe jeg innbiller meg er et allment fenomen: hvorfor så mange av oss er så ambivalente når vi er på ferie i vår barndoms dal, hvorfor vi kjenner et blaff av lettelse når vi etterpå kommer tilbake til hverdagen.

«Du har jo minnene», sier noen, som om de vil trøste meg. Ja, jo. Før et brudd eller oppbrudd gjør det godt å se tilbake på gode minner sammen med dem en er glad i. Men når noe har gått i stykker er det de gode minnene som gjør mest vondt. Fordi det aldri mer kan bli snakk om å skape nye.

     «There is no pain so great as the memory of joy in present grief.»         Aeschylus


De gode stundene i fortiden var som løfter om en bedre og lykkeligere framtid, sammen. Men det blir det ikke noe av. Stykket du spilte er tatt av plakaten og det blir ingen ekstraforestilling. Og det ante du ikke den gang, i lykkens tankeløse øyeblikk. Jeg gjorde i alle fall ikke det. Trodde jeg det skulle vare evig?

Som forfatteren Taiye Selasi sier i en TED-forelesning

«Kanskje det største problemet ved å komme fra et sted er myten om å vende tilbake til det. Jeg blir ofte spurt om jeg har planer om å vende tilbake til Ghana. Jeg reiser til Accra hvert år, men jeg kan ikke «vende tilbake» til Ghana. Det er ikke fordi jeg ikke var født der. Min far kan heller ikke vende tilbake. Landet jeg ble født i… det landet eksisterer ikke lenger. Vi kan aldri dra tilbake til et sted og finne det igjen presist som da vi forlot det. Noe vil alltids ha forandret seg. Mest av alt oss selv. Mennesker.»  


Fortsatt trigger sanseinntrykk de mest usaklige minner. Som et arkiv som blir styrt av ren kaleidoskopisk slump. Random Access Memory. Det har jeg ingen kontroll over. Men min bevisste vilje og tanke sier: bli ikke mentalt hjemmeværende i det forlatte gamlelandet, bo i alle de kostbare øyeblikkene ditt nye liv består av. Her, i denne verdenen. 

*Martha C. Nussbaum. Upheavals of Thought: The Intelligence of Emotions (Kindle Location 843)