*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

tirsdag 25. desember 2012

Denne Anton og jeg går med fiskerbåten til Okseviken


Det var en storm som kunne velte havemøbler ! 
 
Den samme apokryfe historien er pedagogisk tilrettelagt for dialektfattige, og fremført som vekselsang mellom en av disse fiskerne der nord og Per Aabel. Det er forfatteren som skriver og leseren som leser, og ikke slik som i ønskediktet, dessverre.  

I går jaftes då vi sko høyr kulingvarslan, då kunne de vett å fortell oss om den her sødvestramlingen så va då på vei nordigjønna. På Helgeland der sku han ha vor et ska-ver uttav Noa. E fekk sånn ank i meg. Han skull vess ha randert og gjort aldeles svart der ner. Og du kan tro fruen ho va'kje belli ho heller, i kastan.«Ja nu ha du nu prata om å fløtt sjarken i vinterfortøyninga si i potetopptakinga. Men det ha nu bestandig vor med deg omentrent så med gjellveren, det ha nu bidd mest med tanken».


I går aftens da vi skulle spørre nytt om kulingvarslene, da visste de å fortelle oss om denne stormen fra sydvest som var på vei nordover. På Helgeland skulle det visstnok ha vært et skadevær som man ikke hadde sett maken til siden Noas dager. Jeg fikk en slik nagende følelse i mitt sinn. Stormen skulle formentlig ha hatt en tilintetgjørende virkning der nede. Og min frue var heller ikke billig i sine uttalelser. «Ja nu har du snakket om å flytte fiskebåten i vinterfortøyningen siden potetopptagningen. Ja det har nu alltid vært med deg som med den kastrerte væren, at det blir nu mest med tanken.»

Å sett i bordenden å les i feskeribla, det bi det nu i hvert fall ikkje nåkken ban-arv ut av. Og ett minner, sku han nu drefs sjarken i fjærsteinan berre førr at du ikkje ha vett å legg han i vinterførtøyninga. Det e nu ikkje nåkka så e nyss påkommen att han kan komm med en sødvestramling i aventa. Det e nu årvesst. Men det kann det hende det bi en mann og en stakkar, sku han nu spik båten.»  

Å sitte i bordenden og lese i Fiskeribladet, slikt avstedkommer jo ingen barne-arv, som man vil vite. For ikke å snakke om hvis uhellet skulle være ute og uværet kastet båten om kull i fjærestenene bare fordi du ikke var forutseende nok til å legge den i vinteropplag. Det er da ingen nymotens foreteelse at det kan bli storm fra sydvest i adventstiden. Det skjer da hvert eneste år. Skulle det nu gå så ille at fiskerbåten slås i stykker, da blir det den nakne nød med oss alle. 

Nei det e ikkje trygt når han bi mannbisk med veret, så sagt.  Jada, neida, så det va ett å gjær, e mått berre hiv meg rundt før vi mørtna aldeles ute og at han vart nu alt førr ufys både med ver og den teng. Så e for då prompte åt han Anton før å spørr om han kunnj hjelp tell å sett ut spissa, såmytj at e kunnj komm meg om bord og gå sjarken bortåt Oksvika og legg han i betøyninga, så sagt då, før det vart nu hellig aften og bærre gailt-ver.

Nei det er ikke trygt når været blir mannevondt, som allerede nevnt. Så det var ett å bestille, jeg måtte bare skride til verket før dagslyset forsvant og både vær og ditto annet ble for ufyselig. Så jeg dro da prompte til Anton for å spørre om han kunne stå meg bi i å sette ut den to-roms helgelandsbåten som de kaller spissbåt der nord, slik at jeg derigjennem kunne komme meg om bord i fiskebåten og legge den i vinterfortøyningen, som nevnt, før det ble aldeles for sent og bare hanngris-uvær eller hva det var. Nuvel.

Og jauda, han Anton han satt der med kabalen så han bruk å gjer om kvellan mens ho Marja e då i saufjøsen. Nei så sei e det med han, så sagt då, om han kunn hjelp meg å sett ut spissa. «Jau av hjarta skennt du, sa reven», sei han Anton. «Trur du ikkje e skjønna staven? E ska vel få lov tell meir enn å hjelp tel å dræg spissa neri fjærsteinan, du hadd nu vel ikkje tenkt å ro åleina ut i det her himlanes uveret?» Du veit folknarr det ha ju han Anton vor si han va ei hand høg, så han mått ju selvfølgelig ønes med meg når det nu va et sånt høvan. Men det va kje saken i veien førr at han sku hjelp meg, nei e mein du snakka. Det va ordet og dasken med han Anton, så han hersja på seg klean med en syling og gjor då av stad.  

Og ganske riktig, Anton satt der og la kabal som han pleide om aftenen mens hans hustru hadde sitt å bestille i sauefjøsen. Så jeg la frem mitt ærende, som sagt, om hvorvidt han kunne bistå meg med å dra spissbåten ned i fjærestenene. «Ja av hjertet skinner du, sa reven», svarte Anton. «Tror du ikke jeg gjennomskuer ditt forehavende? Det faller vel mer på meg enn bare å dra spissbåten ned til fjærestenene, - for du hadde vel ikke tenkt deg til å ro alene i slikt et ukristelig vær?»  Du vet, å ha folk til beste, det har nu vært Antons yndlingsbeskjeftigelse ifra barnsben av. Og han lot ikke en sjanse til å drive ap med meg gå fra seg denne gang heller. Men ikke slik å forstå at han var uvillig til å hjelpe meg, nei jeg mener De snakker. Anton lot straks handling følge ord, så han trev straks efter ytterklærne og ga seg i vei. 

Spissbåt

«Det e nu ei Guss løkk at vi så bjørne sterk, når du galt sku nu vær», sa han Anton mens vi stod der å kreista og sku få båten utor naustet. Du veit han Anton det va hand så høve tell sånt nåkka. Han e kje mykkje ollispannaksla den karen. Linstampen så nu stod der som et tvertførrskjer, den løfta han unna lekså en tomsekk. Og spissa ho landa i flomålet så ho va skåten uttor naustdørra. Og du veit han heiv seg tell i roinga med en smeising, det va ikkje meir enn just såpass at e hadd fått hev meg neri atterskotten, så vesst e ikkje av det førr vi va i le punj rævenden av sjarken. Og det aust uttor lokta. Nei så inn åt kor det regna. 


«Det er nu en Gud lykke at vi er sterke som bjørner, når nu galt skulle være», sa Anton mens vi stod der og trykket og strevde med å få spissbåten ut av naustet. Du vet, til slikt var denne Anton rette mann på rett plass. 

Hans skuldre så just ikke ut som disse pyramideformede spannene man smuglet spr... hadde olje i før i tiden. Og den stampen som var full av fiskesnøre og stod aldeles på tverke foran båten, den løftet han vekk som var den en tomsekk. Spissbåten kom som skutt ut av naustet og lå straks i strandkanten. Og han kastet seg uti roingen i med en gang. Ikke før hadde jeg fått satt meg ned i enden av båten, så lå vi i le av fiskekutteren i ett nu. Og det øste ned fra himmelen. Død og plage som det regnet.


Og eitt va nu det, men han vart jo det damme rokk med vind inn gjønna fjorden, så det va ju ikkje å sjå nævven førr tennern. Men så vart han nu et lite avhall så mytje at vi kom oss nu om bord begge toen, på det der viset, og sku just tel å gjer fast tampen te spissa, her kjem han rekti med han. Det va ei vinnrosse så du kunj altså flekk nevra uttor trean. Så førr vi fekk nu sanst oss så låg vi der stokk over velt, begge toen, på dekket. Og då vi nu fekk stavra oss på føttern igjen, her ser vi spissbåten ræk av gårde lekså han sjett-erik. «Nu ska de blodfattige ha takk. Nu e vi altså med ban», sa han Anton. Men det va ju lite nøtt i å stå der å tørr-bannes.





Og en ting var nu den omstendighet at det utspilte seg et usedvanlig tilfelle av nedbør, men dertil kom det forhold at det drev opp-pisket havskum inn gjennem fjorden slik at man knapt så sin egen behanskede hånd foran sine egne øyne. Men det ble nu en kort pause mellom kastene slik av vi begge to kom oss om bord, så vidt det var. Og i samme nu som vi skulle binde fast spissbåten kaster vinden seg over oss som avsindig. Det var et stormkast som kunne ha veltet havemøbler. Før vi visste ordet av det, faller vi begge omkull og blir liggende som vindfall på kryss og tvers av båtdekket. Og da vi nu atter kom oss på fote igjen, får vi se spissbåten rekende av gårde som var den rodd av hinmannen. «Nu skal de blodfattige ha sin takk. Nu er så ideligen værelsespiken med barn», sa Anton. Men det var jo ingen nytte i å stå der og banne og sverte. 

Du veit det va ett å gjær, det va å få i gang motoren så mytj at vi kunnj kom oss i le med sjarken, enten nu spissa vart spikt i fjærsteinan eller ho landa i støa. Sånt det rår man nu ikkje med, veit du. Og det va jo ei Guss løkk oppi det herran at reksa va ombord. Men spissa ho fekk altså rekti fliingen innover. «Derduen han lørvi», sei han Anton, «nu ska du sjå, nu sætt han båten i frå seg i naustet førr du rekk å fyr i gang bolindern». Han e nu fæl både med kortspell og tel å overdriv, han Anton.

Du vet, det var ett å gjøre, det gjaldt å få i gang motoren slik at vi kunne gå med fiskerbåten i le, uaktet om spissbåten ble slått i tu i fjærestenene eller den landet i båtstøen. Slikt er en jo ikke herre over, som man vil vite. Og det var nå en Guds lykke at jollen var om bord. Men spissbåten fikk riktig fart på seg. «Død og plage», sier Anton, «du skal se båten havner i naustet før du rekker å starte opp Bolinder-motoren». Han var nå aldeles beskutt med både kortspill og overdrivelser, denne Anton.

Perkins-diesel. Går som et herreur. 


Det e nu fleir år si vi reiv ut Bolindern og fekk sett inn Perkins-diesel. Ja da, nei da, så e ga meg då i styrhuset og sætt på glødinga og eima me nu tel å fyr i gang motoren. Og det kakka ikkje feil det, den starta lekså ei klokk. Og ka angår dreftsekkerheit og den teng, så må mann berre ta av se både hua og vottan. Det ha altså ikkje vor feilpekk. Det va 'kje rektig sånn i gammeldaga kor man stod der og tetra med en startpatron og det berre va sånn Herre om du vil, korsåvidt om at han sku start. Nu e det jo berre å vri på nøkkeln og trøkk på knappen. Ja da, nei da, så... Nei så e stillt nu åt han såpass mykkje gangelig med spø regulatorn og ga han dartel med venga, såmykj at han kunn sig litt framåt og ikkje heng nu som et sleps etter betøyninga, førr då e det ju tusen knust umulig å få han laus. 


Det er nu efterhånden flere år siden vi fikk kondemnert den gamle motoren. Jeg gikk frem i styrhuset og satte på glødningen og gjorde de nødvendige forberedelser til å starte. Og det slo ikke feil, den startet og gikk som en klokke. Og hva motorens driftssikkerhet anbelanger, så må man bare ta av seg hatten. Det har ikke vært tegn til driftsforstyrrelser av noen art. Slik var det ikke i de gamle dager. Da stod man der og skalv med en såkalt startpatron som man skrudde på dieselmotorens glødehode, og det var mer som en lykketreff av Guds nåde dersom den ville starte. Nu er det jo bare å vri om nøkkelen og trykke på knappen. Nuvel, hvor var vi. Jo, jeg gav da full gass og vridde rorvingene slik at båten kunne avancere såpass meget fremover at den ikke ble hengende som et slips efter fortøyningen, for da er det jo plent umulig å få den løs. 

Og han Anton gjorde då avsta frampå nesen førr å kast loss. Og just så han gjer det der frampårennet, her kjem han med han. På nytt igjen. Nei du søte potet. E såg berre atterføttern på han Anton gjønna saltskovet i styrhusvinduet. Han låg flat så ei kobb frempå. Men du veit han va så steinbitaktig og sta at han klora seg berre fast, lekså i sjettsinna. Men snar og snebben det va han og, før han måtte allerede ha fått laus betøyninga. Best så det e, her kjem han fykan attigjønna som en snørlaus jarstein og inn i rorhuset. «Nu må du berre gje han full huting, ellers så end vi fjærsteinan i lag med spissa. Då bi det nu et dobbelt ære være», sa han. Ja du veit det va full hendel det, e hadd ikkje meir å gje, men det var minder om at det bar nokka framover.  

Og Anton satte av gårde frem på poppen for å kaste loss. Og i det han gjør denne manøveren kommer vinden farende på ny. Du milde. Jeg skimtet bare benklærne på Anton gjennom saltlaken på styrhusvinduet. Han la seg flat som en sel.
Men du vet, denne Anton er sta som en stenbit, og han klorte seg fast som rasende. Og kvikk og snar i snuingen var han også, for han hadde allerede fått løs fortøyningen. Best som det er, kommer han fykende bakover som et søkke uten snøre inn i styrhuset. «Nu må De bare gi full gass, ellers ender vi i fjærestenene  sammen med spissbåten. Da blir det et dobbelt ære være Gud i det høyeste», melte Anton. Ja du vet, det var nu allerede full gass, mer hadde jeg ikke å by på, men det var mindre om at det bar noget fremad. 

En Guds lykke var det at vi hadde jollen ombord

Men omsider såg vi blåsa seig sakte førbi oss i le, og etter ei tid så såg vi utelyset hos han Anton stekk seg fram unna naustveggen mens vi stampa oss utigjønna. Det va en sånn alo og ramling og resting i styrhuset at en kunn tru de stakkars lysan i naustvika va bidd tel en mellionby.
Men du kan tru vi fekk altså kjøssingen då vi runda odden. Då fekk vi rekti vatningen. Et sånt gailt-ver. Nei han va altså malabarisk. Men då vi ha nu fått trompa oss såppas vestigjønna at vi kom då i le av flatholmen, så gjekk resten i grunnen handfritt.E ska ikkje sei at han va stavstilla innpunj Oksvika, men det tål ikkje sammenlegning med naustfjera. Nei i Oksvika der e det godt både komman og faran, uansett ka han mått finn på utta ver.
 
Men omsider kunne vi se fortøyningsblåsen sige bak oss i lovart, og efterhånden så vi utenlyset hos Anton stikke frem bakom naustveggen mens vi stampet ut gjennom havnebassenget. Det var et ståk og et haloi og en risting i styrhuset slik at de få lysene i Naustviken fortonte seg som en storby.  Og De kan tro vi fikk vite av det da vi rundet odden. Vi blev rikelig dynket, det må man kunne hevde. Et slik hanngris-uvær, som de sier der nord. Det var av bibelske proporsjoner. Men vi fikk da trumpet oss så langt vest i leden at vi til sist kom i le av flatholmen. Og efter dette gikk resten i grunnen som en lek. Nu skal jeg ikke påstå at det var havblikk i Okseviken, men det tåler ikke sammenligning med de unevnelige forholdene i havnebassenget ved naustene. Nei i Okseviken kan man komme og dra som man vil, uaktet vær og føreforhold. 

"Reksa" sier de enkle menneskene. Men det har jo ingen ting med rikstelefon at bestille. 

Og då vi då ha nu fått lurt oss på land i reksa og reipa den såpass mykkje fast så han ikkje sko nu legg kabal med ho, så for vi beinast zurück åt naustan førr å sjå om det va sebba igjen utor spissbåten. Jau, så anja gu’ nå meg, der låg den i flomålet, heil og sæl. Og vi hadd nu fått trompa spissa opp i naustet så va vi både svett og varm, sjøl om vi va nu våt tel skinnet. Det va nu rett et petersfeskan å kunnj berge både mann og bruk på det der viset.

Da vi hadde fått stukket til lands med jollen og surret den så grundig at ikke vinden skulle kunne legge kabal med den, så dro vi ufortøvet tilbake til naustene for å ta i øyesyn hvor meget som måtte være blevet tilovers av spissbåten. Ja, så Herrens Ånd meg annamme, der lå den i sjøkanten, like hel. Og da vi efterhånden hadde fått trumpet spissbåten opp i naustet var vi blevet både svette og varme, selv om vi var våte til skinnet. Det var nå riktig et Peters-kast å på dette vis kunne få berget både mannskap og last.

«Har du ikkje hua på deg?» spurt e, då e sanst at han Anton stod der berrhaua i naustveggen. «Nei den har nok Vårherre tatt heim tel se’», kunnj han fortell. «E trur den kasta loss omentrent då vi gjorde det. Det va nu som et ska-dræp att e sku møss ho. E vil anta ho mor ska bi deilig når e nu kjem heimskrikan og fortell at e ha vor å rota bort hua så ho nettopp strekka ferdig herådajen. Seføli det altså, hadd e nu sanst meg så sku e jo ha tatt fjøshua. Men det bar jo tel i et sånt hattfokk», sa han Anton.

 «Nei men har De ikke luen på Dem?» spurte jeg, da jeg ble vár at Anton stod der barhodet i le av naustet. «Nei den har nok Vårherre tatt hjem til seg», kunne Anton fortelle. «Jeg tror den kastet loss omentrent samtidig med oss. Det var da skam og skade av et uhell at jeg skulle bli av med den slik. Jeg vil anta at min kone ikke skal bli blid når jeg nu kommer hjem og forteller at jeg har rotet vekk luen som hun just hadde strikket ferdig her om dagen. Men selvfølgelig, hadde jeg rukket å tenke meg om, så skulle jeg tatt fjøsluen. Men det hele gikk nå til i en slik bråhast», sa Anton.   
 
Oversatt til propert riksmål av Ivar Bakke. (Nei, ikke send bud på værelsespiken, jeg finner veien ut selv.)         

onsdag 19. desember 2012

Han Anton og e går med sjarken i Oksvika.



Denne stubben er fiksjon, men samtidig en minutiøs gjengivelse av mange voksnes tale i min barndoms verden. Ingen uttrykk er oppdiktet. Les her hvis det er vanskelig å forstå



I går jaftes då vi sko høyr kulingvarslan, då kunne de vett å fortell oss om den her sødvest-ramlingen så va då på vei nordigjønna. På Helgeland der sku han ha vor et ska-ver uttav Noa.    E fekk sånn ank i me. Han sku vesst ha randert og gjort aldeles svart der ner. Og du kan tru fruen ho va'kje belli ho heller, i kastan. «Ja nu ha du nu prata om å fløtt sjarken i vinterfortøyninga si i potetopptakinga. Men det ha nu bestandig vor med deg omentrent så med gjellveren, det ha nu bidd mest med tanken. Å sett i bordenden å les i feskeribla, det bi det nu i hvert fall ikkje nåkken ban-arv ut av. Og ett minner, sku han nu drefs sjarken i fjærsteinan berre førr at du ikkje ha vett å legg han i vinterførtøyninga. Det e nu ikkje nåkka så e nyss påkommen att han kan komm med en sødvestramling i aventa. Det e nu årvesst. Men det kann det hende det bi en mann og en stakkar, sku han nu spik båten.» 

Nei det e ikkje trygt når han bi mannbisk med veret, så sagt Jada, neida, så det va ett å gjær, e mått berre hiv meg rundt før vi mørtna aldeles ute og at han vart nu alt førr ufys både med ver og den teng. Så e for då prompte åt han Anton før å spørr om han kunnj hjelp tell å sett ut spissa, såmytj at e kunnj komm meg om bord og gå sjarken bortåt Oksvika og legg han i betøyninga, så sagt då, før det vart nu hellig aften og bærre gailt-ver.

Og jauda, han Anton han satt der med kabalen så han bruk å gjer om kvellan mens ho Marja e då i saufjøsen. Nei så sei e det med han, så sagt då, om han kunn hjelp meg å sett ut spissa. «Jau av hjarta skennt du, sa reven», sei han Anton. «Trur du ikkje e skjønna staven? E ska vel få lov tell meir enn å hjelp tel å dræg spissa neri fjærsteinan, du hadd nu vel ikkje tenkt å ro åleina ut i det her himlanes uveret?» Du veit folknarr det ha ju han Anton vor si han va ei hand høg, så han mått ju selvfølgelig ønes med meg når det nu va et sånt høvan. Men det va kje saken i veien førr at han sku hjelp meg, nei e mein du snakka. Det va ordet og dasken med han Anton, så han hersja på seg klean med en syling og gjor då av stad.  

Spissbåten i naustet. 

«Det e nu ei Guss løkk at vi så bjørne sterk, når du galt sku nu
"Ollispannaksla"
vær», sa han Anton mens vi stod der å kreista og sku få båten utor naustet. Du veit han Anton det va hand så høve tell sånt nåkka. Han e kje mykkje ollispannaksla den karen. Linstampen så nu stod der som et tvertførrskjer, den løfta han unna lekså en tomsekk. Og spissa ho landa i flomålet så ho va skåten uttor naustdørra. Og du veit han heiv seg tell i roinga med en smeising, det va ikkje meir enn just såpass at e hadd fått hev meg neri atterskotten, så vesst e ikkje av det førr vi va i le punj rævenden av sjarken. Og det aust uttor lokta. Nei så inn åt kor det regna. 



"Han vart jo det damme rokk"


Og eitt va nu det, men han vart jo det damme rokk med vind inn gjønna fjorden, så det va ju ikkje å sjå nævven førr tennern. Men så vart han nu et lite avhall så mytje at vi kom oss nu om bord begge toen, på det der viset, og sku just tel å gjer fast tampen te spissa, her kjem han rekti med han. Det va ei vinnrosse så du kunj altså flekk nevra uttor trean. Så førr vi fekk nu sanst oss så låg vi der stokk over velt, begge toen, på dekket. Og då vi nu fekk stavra oss på føttern igjen, her ser vi spissbåten ræk av gårde lekså han sjett-erik. «Nu ska de blodfattige ha takk. Nu e vi altså med ban», sa han Anton. Men det va ju lite nøtt i å stå der å tørr-bannes. 

Du veit det va ett å gjær, det va å få i gang motoren så mytj at vi kunnj kom oss i le med sjarken, enten nu spissa vart spikt i fjærsteinan eller ho landa i støa. Sånt det rår man nu ikkje med, veit du. Og det va jo ei Guss løkk oppi det herran at reksa va ombord. Men spissa ho fekk altså rekti fliingen innover. «Derduen han lørvi», sei han Anton, «nu ska du sjå, nu sætt han båten i frå seg i naustet førr du rekk å fyr i gang bolindern». Han e nu fæl både med kortspell og tel å overdriv, han Anton. 

Perkins-diesel 

Det e nu fleir år si vi reiv ut Bolindern. Ja da, nei da, så e ga meg då i styrhuset og sætt på glødinga og eima me nu tel å fyr i gang motoren. Og det kakka ikkje feil det, den starta lekså ei klokk. Og ka angår dreftsekkerheit og den teng, så må mann berre ta av se både hua og vottan. Det ha altså ikkje vor feilpekk. Det va 'kje rektig sånn i gammeldaga kor man stod der og tetra med en startpatron og det berre va sånn Herre om du vil, korsåvidt om at han sku start. Nu e det jo berre å vri på nøkkeln og trøkk på knappen. Ja da, nei da, så... Nei så e stillt nu åt han såpass mykkje gangelig med spø regulatorn og ga han dartel med venga, såmykj at han kunn sig litt framåt og ikkje heng nu som et sleps etter betøyninga, førr då e det ju tusen knust umulig å få han laus. 

Og han Anton gjorde då avsta frampå nesen førr å kast loss. Og just så han gjer det der frampårennet, her kjem han med han. På nytt igjen. Nei du søte potet. E såg berre atterføttern på han Anton gjønna saltskovet i styrhusvinduet. Han låg flat så ei kobb frempå. Men du veit han va så steinbitaktig og sta at han klora seg berre fast, lekså i sjettsinna. Men snar og snebben det va han og, før han måtte allerede ha fått laus betøyninga. Best så det e, her kjem han fykan attigjønna som en snørlaus jarstein og inn i rorhuset. «Nu må du berre gje han full huting, ellers så end vi fjærsteinan i lag med spissa. Då bi det nu et dobbelt ære være», sa han. Ja du veit det va full hendel det, e hadd ikkje meir å gje, men det var minder om at det bar nokka framover. 

Men omsider såg vi blåsa seig sakte førbi oss i le, og etter ei tid så såg vi utelyset hos han Anton stekk seg fram unna naustveggen mens vi stampa oss utigjønna. Det va en sånn alo og ramling og resting i styrhuset at det såg ut så de stakkars lysan i naustvika va frå en en mellionby. 

Vi ha jo heldigvis reksa om bord

Men du kan tru vi fekk altså kjøssingen då vi runda odden. Då fekk vi rekti vatningen. Et sånt gailt-ver. Nei han va altså malabarisk. Men då vi ha nu fått trompa oss såppas vestigjønna at vi kom då i le av flatholmen, så gjekk resten i grunnen handfritt.E ska ikkje sei at han va stavstilla innpunj Oksvika, men det tål ikkje sammenlegning med naustfjera. Nei i Oksvika der e det godt både komman og faran, uansett ka han mått finn på utta ver. 



Og då vi då ha nu fått lurt oss på land i reksa og reipa den såpass mykkje fast så han ikkje sko nu legg kabal med ho, så for vi beinast zurück åt naustan førr å sjå om det va sebba igjen utor spissbåten. Jau, så anja gu’ nå meg, der låg den i flomålet, heil og sæl. Og vi hadd nu fått trompa spissa opp i naustet så va vi både svett og varm, sjøl om vi va nu våt tel skinnet. Det va nu rett et petersfeskan å kunnj berge både mann og bruk på det der viset.

«Har du ikkje hua på deg?» spurt e, då e sanst at han Anton stod der berrhaua i naustveggen. «Nei den har nok Vårherre tatt heim tel se’», kunnj han fortell. «E trur den kasta loss omentrent då vi gjorde det. Det va nu som et ska-dræp att e sku møss ho. E vil anta ho mor ska bi deilig når e nu kjem heimskrikan og fortell at e ha vor å rota bort hua så ho nettopp strekka ferdig herådajen. Seføli det altså, hadd e nu sanst meg så sku e jo ha tatt fjøshua. Men det bar jo tel i et sånt hattfokk», sa han Anton.
                                                             
Ivar Bakke

onsdag 12. desember 2012

Senterpartiet og nazismen







Bondefascisme og storslagne feiltagelser.
Eystein Eggen: "Gutten fra Gimle"  

 "Jeg vet ikke hvor mye mine øyne så av den verden som forsvant. Jeg vet bare at jeg føler den i mitt hjerte."
Eggen har en viss fartstid som forsker og debattant innenfor sportsgrenen 2.verdenskrig. Han har sett mye av den verden som forsvant, men noe annet er hvor mye han har forstått. Tross alt er dette en voksen manns refleksjoner omkring egen oppvekst som "NS-barn", her skriver en som er vel kjent med historiefaget. Men boka mangler ofte enhver analytisk distanse til stoffet. Lesere som venter et innblikk i hvordan bondefascismen fikk et slikt grep i visse deler av landet må søke til andre kilder. 
Eggens impresjonistiske skrivestil er så vidt kaotisk at en stundom undres om mannen oppfatter nazismens sammenbrudd som en tragedie for bygd og by. Så får en heller lese om hvordan det føltes å vokse opp som NS-barn, da?
Eggens følelser er sterke nok, men de er delvis innhyllet i et språk som er svulstig, klisjépreget og dermed upersonlig. Overført til vår tid er det som å høre en tenåring fra dagens bygde-Norge beskrive sin mor som "en sterk og flott kystkvinne som står nærmere livet". Bedre blir det jo nærmere vår egen tid boka kommer. Her trer forfatterens egen stemme tydeligere fram. 

Teksten har ansatser til refleksjon, og formidlingen av følelser er mer vellykket enn i de mer ekstatiske utgytelser i bokas første del.
"Hvis farfar også hadde vært NS, ville jeg mistet målestokken. Han grunnla en forvissning om at det ikke kunne være riktig å kalle all norskdom (venstre ordet for summen av norsk tradisjon) for nazisme."
Det finnes en ikke-marxistisk form for anti-kapitalisme. Den forsøker å revitalisere truede verdier og livsmønstre. Denne motstand er eldre enn fascismen, og den finnes fortsatt i ymse versjoner i vårt og andres annerledesland. Den er reaksjonær – det vil si at den reagerer defensivt overfor de krefter og strømdrag som preger tiden. Å bringe denne brokete tradisjon ut av skammekroken synes å være Eggens politiske ærende, samtidig som han modig vedstår seg sin NS-bakgrunn. Hvis en ikke tror på den moderne fordom at all utvikling representerer et fremskritt, ligger det ikke nødvendigvis noe kriminelt i det. I den rotnorske arven finnes det nok en del "flowers in the dirt", for å si det med moderne talemål.
Men denne tradisjonen - hvor bl.a. en avis som Nationen var så sentral - inneholder også elementer som temmelig problemfritt lar seg innordne i en nazistisk ideologi. Jeg finner det påkrevet med en grenseoppgang overfor de trekk som har gitt ordet nasjonalisme en odiøs klang. Eggen avstår, hans perspektiv på den epoke han beskriver forblir NS-barnets. Med barnets trassige lojalitet vedstår Eggen seg mer enn godt er.
Boka er tvetydig overfor den retorikk som preget 30-åra, hvor enkelte tradisjonsrike bondeslekter fikk det for seg at de representerte eliten, det rotnorske, egentlige og ubesudlede. Det hadde jo i grunnen våre diktere fortalt dem fra 1890-årene av. Nå truet den nye tid med kulturbolsjevisme, Hollywood, arbeideropprør og urbanisering. Det er tiden for det gamle standssamfunnets forvitring i møte med kapitalismen, gamle menings- og tradisjonsbærere som mister sin posisjon.
Det krampaktige forsøk på å gå tilbake til stender-samfunnets statiske maktforhold, avskyen for det moderne og dyrkelsen av fortidens skikker og symboler - alt dette ble høyeste mote. Til tross for insisteringen på det norske, er jo dette en bred europeisk tendens . Hva Eggen velger og vraker av disse ideologiske brokkene vet jeg sant og si ikke. Kravet om oppreisning fra den sosiale fallitt er psykologisk forståelig. Å ha tatt katastrofalt feil politisk sett er ikke en særegenhet for NS. Vårt århundre er overbefolket av storslagne feiltagelser. Men de bør helst omtales som det de er, før en gjør krav på å komme inn i varmen.
 Ivar Bakke 

NS-barn og historiens lærdommer.
4. oktober 1994

Ole Wilhelm Klüver har skrevet et engasjert og tankevekkende innlegg. Bakgrunnen er min bokanmeldelse av Eystein Eggens selvbiografiske bok "Gutten fra Gimle" (12.sept).
Selv vedkjenner jeg meg å tilhøre "det seirende samfunnets idealer", og har gjennom en viss tid interessert meg for de som ikke gjør det. Om NS-barnas vanskjebne har jeg bare lest Haagen Ringnes bok "I skyggen av solkorset". Av øvrig "NS-litteratur"; en hel del.
Som antinazist finner jeg det galt å straffe folk på grunn av deres foreldre eller innføre yrkesforbud. Jeg tror det er riktig og nødvendig å la Eystein Eggen komme til orde i den offentlige debatt, selv om hans forhold til nazismen er uavklart. Hans bok kaster et blekt lys over en fortiet virkelighet, og viser tydelig den ambivalens som hans bakgrunn innbyr til. Klüver tolker meg dithen at NS-barn må skille mellom blomster og skitt for å få lov til å skrive, og spør ironisk om ikke jeg kan hjelpe dem, "slik at ingen lenger behøver å ta katastrofalt feil."(..)"Han har nok også noe å si til Stalins barn".
Etterpåklokskap er en miskjent dyd. Hvis Hegel har rett, kommer all innsikt for sent, det vil si i etterkant av begivenhetene. [Nachdenken] Skal vi av den grunn avstå fra innsikt og erkjennelse, ettersom ingen er perfekt? Alle politiske parti med noe fartstid har jo mørke flekker på rullebladet. NS har lenge vært en bekvem og ufarlig skyteskive - en gruppe det var lett å ty til, særlig når en skulle ramme andre i samme slengen. Fascismen hadde stor sympati innen brede borgerlige lag og partier på 30-tallet. Aftenposten, som i 1935 slo stort opp Goebbels gratulasjons-telegram, er kjemisk lukket for ansatser til kritikk av Høyres nazi-vennlige fortid. Arbeiderpartiets skiftende forhold til Stalins regime, samt deres demokratiske praksis etter krigen, er et sirkus for seg. At spesielt NS-barn opplever dette som hykleri fra det politiske establishment, skjønner jeg godt.
Magne Skodvin sa en gang at han ikke hadde noe ønske om å overbevise gamle NS-folk om hva de faktisk var med på, - la dem få dø med sin overbevisning og sitt selvbilde intakt. Selv tilhører jeg de lett komiske idealister som mener det er mulig å lære av historien. Da må den først erkjennes. Hadde flertallet av nazismens tilhengere visst hva de virkelig bidro til av menneskelig lidelse, hadde de vendt seg bort i avsky. Men hva med dagens ungdom, som ikke interesserer seg for politikk eller historie?
I dagens situasjon, med fremmedfrykt og aggressiv nasjonalisme, er det deprimerende aktuelt stoff vi nå snakker om. For å trekke en parallell: Hadde 70-tallets marxister lest Koestler og Solsjenitzyn og kunnet mer om realsosialismens historie, hadde aldri så mange latt seg blende av den fraseologi som rådde grunnen. Nå ble aldri vårt land underlagt sovjet-diktaturet. Derfor kan dagens gamle AKP'ere stå fram og beskrive sine politiske eksperimenter som "vanvittig spennende og dristige, og noe jeg er stolt av " for å sitere en av dem, Dag Solstad. AKP-forfatterne, som insisterte på at alt er politikk, opplever nå en nesten totalt estetiserende mottagelse. Jeg finner det uforenlig med å ta folk på alvor.
Mitt spørsmål til NS-barn, AKP'ere mfl. som ønsker å være "stolte av sin fortid" blir dette: Hvor egosentrisk er det lov å resonnere omkring historiske fenomen?
Var konsentrasjonsleirene bare morsomme rekvisitter i norske ungdommers trang til spenning og revolt mot det bestående?
Klüver har rett i at få klarer helt å skille klint fra hvete, at vi er barn av vår tid og dens villfarelser. Hva så? Skal vi avskjære oss fra å lære av så dyrekjøpte erfaringer? Jeg er ikke ute etter å gjenreise respekten for "den plettfrie", jeg tror ikke på myten om den kultur-radikale ufeilbarlighet. Jeg bare insisterer på at det fortsatt er noe som heter å ta feil. Og at vi må forsøke å unngå det.
En del av dagens historikere understreker hvor tåpelig det er å moralisere over historien, man må stille seg nøytral. En del praktiserer denne nøytralitet ved å moralisere overfor alle andre enn nazister. Men overfor massemyrderier finnes det ingen verdifri objektivitet. Det er noe av det totalitære ved totalitære ideologier. De tvinger oss til valg.

"Hvorfor får vi ikke lov til å skrive om vår barndom og prøve å finne klarhet i alle de brokker vi sitter med av våre foreldres forsvunne verden" - spør Klüver.

Gjør det. Kom til klarhet. Foreldrene deres tok feil, hvor gode og snille de ellers var. De var så langt fra de eneste. Det finnes så altfor mange gode mennesker som har trodd på en dårlig sak. Men deres krav på respekt er ikke det eneste hensyn å ta. De er langt fra de eneste minoriteter i vårt land som lever i frykt. Noen har en annen hudfarge enn vår. De er her, nå. Hva du får øye på når du ser dem, avhenger bl.a. hvordan du tolker ditt eget lands fortid.
Historien er full av ironi. De russerfangene som overlevde nazismens redsler ble nesten uten unntak utlevert til Stalins fangeleirer etter krigen. Dette skjedde i en periode hvor nesten bare NS-folk hadde et realistisk bilde av Sovjet-staten. Skal vi glemme dette? Vi, de "gode nordmenn", glemmer likene i dine skap, mot at du glemmer våre?
Klüver gleder seg til Bondelagets jubileum, hvor det skal bli vanskelig å "fortrenge det gamle Bondepartiets bedre sider". De sidene det siktes til er trolig den sympati for nazismen som bonde-bevegelsen hadde. En bevegelse som delvis oppfattet sin tid som fiendtlig, og vendte seg mot ideologiske lommetyver som tilbød respekt og aktelse, - og noen syndebukker en kunne hate. Det blir nok et tema for både historikere og partipolitiske sluggere. Det kommer nok til å svi. Men vi lyt tåle det.
Ivar Bakke

          Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !