Jeg oppfatter boka som et leseverdig og stort sett konstruktivt debattinnlegg. Når jeg anbefaler den, er det ikke fordi jeg er enig med forfatteren, men fordi jeg lærte noe av boka og verdsetter Tojes vilje til å belyse aktuelle problemer uten i alt for stor grad å hausse opp fiendebilder. De inngående og livaktige beskrivelser av dagens problemer impliserer imidlertid ikke at folk med andre løsningsforslag enn FrP «ikke våger å ta debatten». Noen av Tojes ytringer finner jeg problematiske og skulle gjerne ha diskutert dem med ham i all vennskapelighet over et glass øl. Og det er disse ytringene som mitt moralistiske, venstrevridde og politisk korrekte blogginnlegg – som altså ikke er noen bokanmeldelse – befatter seg med.

Historie

Fortiden er jo ikke lenger hva den var. Det vil si, vi ser annerledes på den hele tiden. Både vår egen personlige historie og vår felles kollektive fortid. En gammel interesse for historie har omsider blitt systematisert litt i form av en bachelor. Og da blir en tvunget til å skrive også. Først må en lære litt om fagets metode, og så kan en skrive om ganske mye forskjellig. Jeg har skrevet om likheter og forskjeller mellom Hitler og Stalins regimer, om tolkningen av München-forliket under den kalde krigen. Tysk kultur og historie opptar meg, og jeg har vært med å lage en film hvor vi intervjuet tyske soldater, jeg har intervjuet forfatteren Uwe (1) Timm (2) om tysk skyldfølelse og pløyd meg gjennom Victor Klemperers dagbøker. Den tyske historikerstriden, så vel som kampen om fortiden i norsk tapning har opptatt meg. Velferdsstaten vil alle ha sin del av æren for. Mye av grunnlaget ble lagt i mellomkrigstiden. Det er mye å lese og lære om. Men jeg vet ofte ikke hva jeg skal mene eller tro. Jeg tenker på hvordan intellektuelle ofte har tatt katastrofalt feil, og på min gamle bestemor som fikk storpolitikken trampende inn på kjøkkenet, og hvordan hun viste både mot og innsikt. Å være på høyde med sin samtid er en ambisiøs målsetning. Men en har vel en slags plikt til å forsøke.