*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

fredag 6. mai 2011

Jean Améry - Ved forstandens grenser.







I Norge pøses det ut bøker om krigen. Få av dem gjenspeiler den som et sivilisatorisk hull, en avgrunn, et kors for hjerte og forstand. Norsk krigshistorie er ofte historien om kampen for å bevare våre egne idealer og verdier mot en fremmed, "unorsk" inntrenger. (samt våre "unasjonale" overløpere). 

I Tyskland kan jo krigen vanskelig bli noen oppbyggelig nasjonal rammefortelling hvor verden er i vater. Den tyske krigshistorien er naturlig nok preget av selvransakelse: Hva begikk ikke tyske nasjonalister av forbrytelser under fanen troskap mot fedrelandet?

For mange er ikke vårt århundres krig og jødeutryddelse noen anfektelse, men en sannhet på linje med at en slår seg i hjel hvis en faller ut av 10. etasje. «Sånn er nå en gang verden», sier de. De har jo rett, og likevel: De som ikke stanser opp og tenker litt over dette som et slags sivilisatorisk "problem", de som oppfatter vårt århundres ufattelige ugjerninger som et innlysende faktum - de beveger seg totalt i overflaten.

 I Tyskland er Jean Améry et kjent forfatternavn, i Norge har han lenge savnet forlegger. Men i 1994 kom "Ved forstandens grenser" på Document forlag. Den ble forbigått i taushet og fikk bare én anmeldelse i dagspressen.

Améry beskriver konsentrasjonsleirens ulike mennesketyper. Han nevner de som sier at "det vil alltid finnes krig" - og konkludere med at den folkelige fatalismen er mye mer hensiktsmessig i møte med det uhyrlige enn den intellektuelles nytteløse protest overfor verdenens beskaffenhet.
Forfatterens kalde og klare fornuft konfronterer forestillingen om en normal, sivilisert, human verden. Den harmonerer ikke med hans egen erfaring.

Améry ble totalt og ensomt utlevert til "mot-mennesker". Som tråkker på ham og alle de verdier han trodde var allmenne. De var ikke det. Jødene var alene, uten noen å appellere til. Den virkelige verden erfarte han da den gamle og kjente ble borte. Som om den var en drøm en brått ble revet ut av. Mens omverdenen fortsatt fungerte forbløffende normalt, utenfor den jødiske virkeligheten. Améry har sett noe ganske annet, han kan ikke glemme. Han opplevde etterkrigstidens Tyskland. Men hvorfor tro at dette er virkeligheten og Auschwitz en ond drøm, et uhyrlig unntak ? Det kan like gjerne være omvendt.
                           
                                                     

De vendte seg bort, nesten alle i den verden han mente å tilhørte. Han var ikke lenger en del av deres samfunn. Améry så ikke på seg selv som jøde, han var først og fremst seg selv; et medlem et tysk samfunn. Han var som så mange en ikke-troende jøde, han hadde lite til felles med oldeforeldrenes verden. Men hjelper det noe at du selv sier hvem du er, når resten av verden insisterer på at du er en annen ?

Amérys essay om hjemfølelse og tilhørighet må være av det mest innsiktsfulle og gripende som er tilgjengelig på norsk om dette aktuelle tema. Som flyktning i Belgia og Frankrike fant han ingen trøst ved å tenke på "det annet Tyskland". Til det dugde ikke den vesle immigrantkretsen av tyske ikke-nazister, - en ørliten øy i et hav av likegyldighet, feighet og forakt. Améry mistet sitt fedreland. Han hadde ingen å vende seg mot, ingen instans å appellere til. Améry husker ikke bare villdyrene i SS-uniform. Han husker de bortvendte ansiktene, de likegyldig tilfredse som hadde orget en "Judenfrakk", de som glatt overtok en jødisk eiendom og senere motvillig måtte gi den tilbake fordi det "altså fremdeles" var noen som hadde overlevd.

Etter en slik erfaring blir det lett noe uvirkelig og truende ved dagens trygge velferdssamfunn. Hvorfor tro at alle har lært noe av en fortid som ingen vil høre noe om ? Hvorfor tro på noen virkelig forandring når de selvtilfredse bødlene med hvalpaktig tilfredshet levde og virket som respekterte borgere etterpå. 
Det blir vanskelig å tro på etterkrigstidens normalitet. Kan en stole på menneskene ? Var Auschwitz en parentes, et unntak, eller var det nettopp sannheten om hva en kan regne med ? Du ser dem spasere fredelig på gaten. Etterkrigsmennesker i velregulerte samfunn. Mette, tilfredse eller bekymrede - de tenker alle på den dag i morgen. De vil ikke høre mer om det meningsløst onde fra i går. Hvorfor skulle du fatte tillit til deres selvfølgelige vennlighet av i dag ?

Ofrenes vitnemål lyder som anmassende, uvirkelige stemmer fra en stadig fjernere verden . "Det er ingen hverdag mer" - skrev Gunvor Hofmo. Hun skrev diktet i en tid som nå synes fjern, en tid som nettopp hadde fått vite. Hva skal vi si ? "Krig vil det alltid være", sier vi, og trekker på skuldrene - mens vi regner opp noen av de mange og ferskere eksemplene på utvelgelse og tilintetgjørelse av uønskede folkegrupper. Na, und ? - eller som man sier i dagens Norge: "So what?"

Døde alle jødene forgjeves, er deres skjebne blitt hverdag igjen? Er Améry et utidsmessig mal apropos, en forstyrrer av en konstruktiv, fremtidsrettet samtid som vil og må legge det onde bak seg?
Slik blir han kanskje oppfattet, hans fremmedfølelse skinner gjennom med fortvilet intensitet i essayet om sin motvilje mot etterkrigs-tyskland anno 1960. Amérys lakoniske konstateringer forblir en protest. En nøktern, konkret og edruelig realisme. Og likefullt en metafysisk protest, slik P.W.Zappfe formulerer den i sin avhandling "Om det tragiske":

"Skal vi som lever, telle dødens høst? heter det i en gresk tragedie. Men det gjør nettopp vårt metafysiske menneske; han teller dødens høst og leder dem frem ved sin hånd og forlanger en mening med deres liv. Og han teller de ufødte kim og alle står ham like nær fordi de er mennesker. Ved sitt metafysiske krav er han en gud fordi han bærer en verden i sitt hjerte, og en slave, fordi denne vekt er i ferd med å knuse ham."

Det er ikke noe morbid eller estetiserende ved Amérys dagklare språk, ingen falsk Weltschmerz på trygg avstand. Améry tror at det eneste som kan frigjøre de overlevende fra noe av byrden ved denne erfaringen, er at den holdes frem av samfunnet. Overfor bødlene, overfor vår kollektive bevissthet. Hvis ikke vil de en gang utstøtte jødene og deres erfaringer forbli en uønsket brysom rest vi vil glemme. Dette har altså skjedd. Hvis ikke dette får bore seg inn som en visshet om oss selv, så vil det med søvngjengeraktig sikkerhet vende tilbake.

Kanskje er det noe i veien ved den intellektuelles uforsonlighet, hans uvilje mot å slå seg til ro med en religiøs eller politisk forklaring som gjør det radikalt onde begripelig, forklarlig og til sist selvfølgelig. Men uten slike mennesker var vi fattigere, dummere, farligere. Det forsvarer verdien og nytten av Amérys forfatterskap, men det gjør ikke lidelsen meningsfull. Jakten etter sjelefred må nok foregå andre steder, men for de som søker refleksjon og forståelse er denne boka å anbefale.

Ivar Bakke