*

*
Voops, beklager, du har sannsynligvis gått feil, dette er en side for ekstremsport av typen lengre tekster. Du risikerer å bli sittende alt for lenge.

mandag 25. april 2011

Det kristne Stockholm-syndromet

Hvis Gud er til, er alt moralsk tillatt. Bibelsk fundert etikk har ingen reservasjoner overfor grusomheter så lenge disse antas å bli utført av en kjærlig Gud. Å anvende våre menneskelige krav til anstendighet avvises som fåfengt - allmakten rår.

"Det er korrekt at jeg forsvarer Skaperens rett til å gjøre som han vil med sitt skaperverk. Det ligger jo i selve begrepet skaper. Men å forsvare skaperens rett til av avgjøre hvem som skal få leve og ikke, er ikke det samme som å si at noen mennesker har rett til å utrydde andre folkeslag." 

Sier Torleif Haus, før han begynner å angripe Lars Gules fortid og kommunismens historie, som han roter sammen i en grøt. (Verdidebatt.24.4.2011)

Det kan være bekvemt å gå ad hominem, eller snakke om et annet tema, men særlig saklig er det ikke. Det som en del lesere stoppet opp ved, er det faktum at Haus hevder at gud skapte en verden uten den ondskap vi i dag kjenner til, og at det så har skjedd "et fall som forklarer den vondskap som eksisterer i menneskene og i naturen.

OK, la oss for argumentets skyld godta denne hypotesen om en moralsk uskyldstilstand i tidenes morgen (en påstand som Haus for øvrig deler med Marx). Men så kommer altså ondskapen inn i verden. Dette var noe den allvitende Gud ikke forutså. Eller ikke var i stand til å forhindre. Eller visste om og lot skje. Og dette syndefallet gjør det nødvendig med utryddelse. Eller i hvert fall har skaperen rett til å gjøre det. 


Syndfloden av Gustave Dore




 "Enkelte sivilisasjoner når en degrasjonsnivå som bare kan løses med eksterminasjon."

Interessant ordbruk. Eksterminere betyr å utrydde (exterminate på engelsk, ausrotten på tysk) Hva er det som Haus bruker som moralsk argument for å forsvare en allvitende og allkjærlig gud skal ta livet av ALLE jordens mennesker (med unntak av en håndfull i en båt) ved hjelp av drukningsdød. Hva slags moralsk forfall skal kunne rettferdiggjøre en slik gudommelig "Endlösung" på praktisk talt hele verdens befolkning. Hva har de gjort? Er alle sammen skyldige? Er det noen slags moralsk proporsjonalitet over dette, eller snakker vi om en absolutt villskap uten noen form for moralske skranker for utøvelse av vold? 

Det er nærliggende å tenke i historiske analogier fra det århundret vi har bak oss, der både det nazistiske og kommunistiske diktatur utrydder mennesker - ikke på grunn av noe de har gjort, men på grunn av noe de var. De var skyldige i egenskap av å tilhøre en gruppe (jøder, kulakker etc.) Det synes som om alle debattdeltakerne her er enige i at dette representerer en helt spesiell grad av moralsk lavmål - å ta livet av uskyldige mennesker som ikke har noen slags onde hensikter overfor de herskende, som bare ville leve sine liv i fred. Så langt synes det å herske enighet. Men hva da med beslutningen om å ta livet av praktisk talt hele verdens befolkning - hvordan stiller Haus seg til det?  Han betrakter det som en moralsk akseptabel "løsning" på grunn av de dreptes "degrasjonsnivå". Vi slåss jo militært mot nazismen blir vi minnet om - så da så.

Men vi tok ikke livet av alle tyskere, gjorde vi vel? Skulle man liksom slåss mot nazismens menneskeforakt og anti-humanisme ved å ta livet av alle tyskere? Det ville jo være å operere med en dobbelt moralsk standard, der tyskere blir å betrakte som "Untermenschen" som ikke blir verdige til å tillegges individuelt moralsk ansvar eller menneskeverd, men som bare må utryddes i egenskap av å tilhøre "en sivilisasjon som har nådd et degrasjonsnivå som bare kan løses med eksterminasjon." Det ville jo i så fall være å gå enda lengere i moralsk forfall enn nazistene, ville det ikke? Slik jeg oppfatter Haus, er vi enige om det, så lenge vi snakker om hva som er riktig og galt å gjøre for oss skrøpelige, syndige mennesker. 


Men det uhyggelige er at han ikke synes å ha noen moralske forbehold mht. hva en angivelig kjærlig guddom skal ha rett til å kunne gjøre av illgjerninger.  Han opererer altså med to moralske standarder, en for en allkjærlig og allmektig gud som har moralsk rett til å begå utrydninger og voldshandlinger "av bibelske dimensjoner" som det heter - og en annen for oss mennesker, der det å pledere for bruk av massemyrderier for å oppnå politiske mål er moralsk forkastelig. Så snart han blir presset, går ikke lenger Haus' moralske forsvar for massemyrderier ut på at visse sivilisasjoners moralske forfall bare kan løses ved å drepe alle menneskene der. Nå argumenteres det ut fra "makt gir rett"-prinsippet - Gud er nå en gang allmektig:

"Det er korrekt at jeg forsvarer Skaperens rett til å gjøre som han vil med sitt skaperverk. Det ligger jo i selve begrepet skaper."

Det er dette jeg kaller det kristne Stockholm-syndromet. (Begrepet henspiller på et gissel-drama i Stockholm der et kvinnelig gissel skiftet side og gjorde felles sak med gisseltakeren.) Det er ofte dette som blir den siste forsvarslinjen overfor den moralske kritikken av den guddom som de troende forsvarer: Ren makt. Hvem er vi som "med vår menneskelige forstand" forsøker å gå i rette med "Guds uransakelige veier". Det er jo en latterlig hybris. Vi har jo bare med å frykte og elske denne guden som gjennom bibelhistorien gang på gang framstår som vill og utilregnelig sadist – om han hadde blitt målt med våre moralske standarder for menneskelig anstendighet. 


Ja for vi har ingen andre, vi mennesker. Men vi kan, ved å underkaste oss en hellig tekst, fraskrive oss ansvaret som tenkende mennesker med moralsk ansvar for de handlinger vi utfører, og si at det er guds vilje.

Hvis jeg griper et automatvåpen og gir meg til å skyte inn i en menneskemengde, for så å bli uskadeliggjort og bragt til en rettssal, så kunne jeg si at jeg kun er et redskap, jeg har fått beskjed om å “eksterminere” representanter for en forfallen sivilisasjon som spotter gud og hans lære. Det ville for de fleste bare framstå som en "god dag mann - økseskaft"-svar på det jeg stod tiltalt for; å ha drept fullstendig sakesløse, uskyldige mennesker. Men når en angivelig kjærlig gud gjør det samme, bare i en ganske annen skala, da vil det alltids finnes troende som forsøker å stille opp et moralsk forsvar for dette.  Ikke alle kristne gjør det, jeg vet det, på samme måte som ikke alle som kaller seg sosialister forsvarer stalinismens forbrytelser. 

Fjodor Dostojevskij
Men den viktigste avvisningen av så vel kommunismen som kristendommens frelseslære blir den enkle: Hvis denne harmonien ved "historiens slutt" eller "det kommunistiske samfunn" skal betales i form av at millioner av uskyldige mennesker må dø, så er prisen for høy. Jeg gjør som den ene av Dostojevskijs Karamasov-brødre, jeg påstår ikke at gud ikke kan finnes, jeg "leverer bare billetten høfligst tilbake".

Dette innlegget avfødte naturligvis svar. Hele debatten kan  leses her  Dette er mine tilsvar:

Ståle Halsne skriver: 
"For det første vil ikke kristne forsvare at noen "griper et automatvåpen og gir seg til å skyte inn i en menneskemengde" med at de er et redskap for Gud. Gud vil heller ikke bruke slike metoder."

Jeg har ikke beskyldt noen av dagens kristne for å forsvare en slik ond handling - les hva jeg skriver da mann:

Det ville for de fleste bare framstå som en "god dag mann - økseskaft"-svar på det jeg stod tiltalt for; å ha drept fullstendig sakesløse, uskyldige mennesker.

Og her:

Det synes som om alle debattdeltakerne her er enige i at dette representerer en helt spesiell grad av moralsk lavmål - å ta livet av uskyldige mennesker som ikke har noen slags onde hensikter overfor de herskende, som bare ville leve sine liv i fred.

Men når det gjelder påstanden om at "Gud vil heller ikke bruke slike metoder", så hersker det åpenbart delte meninger. Og her blir det fort snakk om å forsvare moralsk uhyrligheter i en langt annen skala. Hver gang en eller annen naturkatastrofe inntreffer, dukker det opp kristne som utlegger dette som en følge av gudommelig inngripen. Sist ute er Njål Kristiansen:

"Noen vil si at han straffer ved sine gjerninger. Jeg mener at han ikke nødvendigvis straffer når han lar jordskjelvet ramme Japan, men at han utsetter japanerne for prøvelser. Slikt kan seffli se rart ut for et folk som mer setter pris på MesternesMester eller Farmen på TV hvor folk også utsettes for utfordringer."




Ja det kan se rart ut må jeg innrømme, selv for en som ikke følger med på Farmen. Jeg synes det virker moralsk avstumpet overfor andres lidelser som en rettferdiggjør ved å henvise til en gud som en riktignok ikke forstår handlingene til, men som en likevel fortsatt velger å forsvare i servil underkastelse. Ståle Halsne skriver:

"Ellers synes det vanskelig å forklare Bakke hvem Gud er. Bakke vil ikke forstå hva Guds allmakt innebærer, og vil ikke forstå syndefallet. Da blir det vanskelig å forklare, og det enkleste er kanskje at Bakke høflig leverer tilbake billetten."

Jeg synes dette er ganske flåsete og billig. For hva det måtte være verd: Jeg har oppriktig forsøkt å forstå både hva syndefall og guds allmakt måtte innebære, og jeg tror ikke min manglende innsikt bunner i manglende kunnskap eller ignorant uvilje. SÅ hvis det er slik at dere sitter inne med en form for innsikt i moralske spørsmål som ikke er kommuniserbart på norsk, men fordrer at en på forhånd gir en guddom et moralsk frikort til å gjøre hva som helst av forbrytelser uten at dette får noen konsekvenser for hvorvidt en anbefaler hengiven underkastelse - så melder jeg pass. Da skjønner jeg ikke hva det skal være til - å tro på en gud hvis moralske adferd en normalt sett ville beskrive som forbrytersk eller ravende gal om den hadde vært utført av mennesker.

Hvordan kan en glede seg over en frelse som bare omfatter "the happy few", og aksepterer at ens kjærlige gud "som ikke tåler synd" (som om det var en pollenallergi) skal fordømme resten av menneskeheten til evig pine - mennesker han selv har skapt. Hadde en kjærlig familiefar med fem barn latt tre av dem stå ute i kulda mens de to andre fikk det beste han hadde å by på inne, så kan det vel hende at noen av dem kom i tanker på hvordan det stod til med de som ble stående igjen utenfor. Simpel evne til identifikasjon og søskenkjærlighet tilsier det. Og faren ville vel blitt en sak for barnevernet.

Hvordan kjennes det der inne i stuevarmen - er det komfortabelt og greit, eller er det litt skår i gleden å tenke på alle de bra folkene som ikke tror og som gud må straffe? Ja jeg snakker i bilder og i overført betydning. Kristne lesere er vant til det, så dere tar sikker poenget hvis dere vil forstå det.

"For det er ingen som må ta imot den. Den blir tilbudt. Gratis."

Ja da så. Da får vel de utenfor lønn som fortjent formoder jeg - fordi de ikke vil tro. Da får de bare ta følgene. De fleste kristne jeg kjenner er langt mer moralsk oppegående enn denne hevngjerrige og straffende gudommen de tror på. De er i stand til å identifisere seg med og vise omtanke overfor folk som ikke deler deres livssyn. Og de liker ikke å tenke på det jeg her skriver om. 

Jeg er glad det forholder seg slik, og ikke slik det var for noen hundre år siden da en brukte statsmakt til å bekjempe "vranglære" og manglende gudsfrykt, med samme villskap som i f.eks. dagens Iran. Men hvis drapene på kjettere i Iran skal ta slutt, så må også noen der overvinne sin gudsfrykt og ta parti for mennesket - mot guddommen, når denne ber dem om å akseptere det moralsk uakseptable.


Guds barn og oss andre - en forsonet gud og den straffende gud.

Torleiv Haus skriver: Analogien er ikke holdbar. Hadde du framstilt de fem barna som opprørere mot faren, ville vi vært nærmere sannheten. Bibelens poeng er jo nettopp at mennesket har gjort opprør mot Gud og ikke vil ha noe med ham å gjøre, mens Gud eller faren vil ha kontakt med barna.

Tro meg: Det finnes millioner av religiøst indifferente som ikke aner at de faller inn under denne kategorien av folk som gjør opprør mot gud - de er bare ikke interessert i religion og skjønner rett og slett ikke hva de skal gjøre hvis de skal "frykte og elske" en gud som de ikke aner hvem er.

"Frelsen i kristen betydning er jo nettopp gjenopprette forbindelsen med den Gud vi har gjort opprør mot og få del i hans godhet. Fortapelse er å gå glipp av dette samfunnet. Dette er noe helt annet enn det bilde Bakke tegner opp."

Nei, men det er en helt annen måte å beskrive det på. At de troende beskriver frelsen i vakre ordelag og fortapelsen som en dulgt trussel minner jo litt om den kommunistiske harmonilæren, hvor de som stod i veien for himmelriket på jord (som de altså var dumme nok til å si nei til og følgelig "gikk glipp av") nok måtte ryddes av veien. "Und willst Du nicht mein Bruder sein, so dann schlag' ich Dir den Schädel ein" som det het om kommunistene. 




I kristen terminologi kan man si at  "Fortapelse er å gå glipp av dette samfunnet" - eller man kan bli direkte ufin og gi seg til å sitere bibelens beskrivelse av evig pine og svovelsjøer og andre ekle ting som har ridd millioner av religiøst anfektede som en mare opp gjennom århundrene. Sånn går det med alle dem som ikke tar imot det fantastiske tilbudet fra den kjærlige og lett schizofrene guden som bare vil vårt beste og berge oss fra den evige pine han selv har tenkt å kaste de vantro ned i. For det er vel ingen som tvinger en allmektig gud til å opptrå så utrolig smålig og hevngjerrig?

Nå er jeg klar over at for mange av dagens kristne er det nødvendig å distansere seg fra disse barbariske hevnfantasiene om hva skal vederfares de som ikke skjønner sitt beste og tar imot frelsen. I denne versjonen av kristendom blir Jesu lidelse og død ikke en nødvendig handling for å blidgjøre en rasende gud som ellers ville ha utryddet alle mennesker nok en gang på grunn av deres sviktende moral og manglende tro. Jesus blir mer et moralsk ideal som er prøvet i all lidelse, men som en ikke må tro på av frykt for å unngå evig pine. Det med helvete må vi helst ikke ta så bokstavelig eller alvorlig, for da blir det ubehagelig, slik det er ubehagelig for marxister å snakke om sammenheng mellom egen ideologi og forbrytersk praksis. Denne formen for kristendom argumenterer ikke i form av opplyst egeninteresse og frykt for skumle konsekvenser. Den er også i stand til å vise respekt overfor dem som ikke tror, og føler seg heller ikke kallet til å utstede og inndra moralske sertifikat. Min påstand er at de fleste kristnes målestokk i dag er blitt mennesket selv - og ikke en bokstavreligion med hellige tekster.  


Det har bidratt til å gjøre autodafeene til et fremmedord i vår kultur, og trent opp evnen til å tåle "anstøtelig tale" fra en frafallen selv i et kristent forum. Det er bra, for vi må øve oss i å leve sammen med folk som tenker forskjellig fra oss. Jeg takker for muligheten til å komme i tale med dere. Det jeg har skrevet er ikke behagelig lesning, men det får stå sin prøve i et samfunn der frykten for å komme på kant med gud eller kirke ikke lenger spiller noen stor rolle i menneskers liv. Det tror jeg også mange kristne kan si seg glade for.

 Guds skraphaug - og historiens.

Det er et trist og litt merkelig fenomen dette, at så snart det er snakk om et abstrakt mål, så kan mennesker som ellers er kjærlige og omsorgsfulle gi seg til å forsvare de mest hårreisende forbrytelser til sakens beste. Jeg går ut fra som sikkert, at verken Else Krag eller noen av de andre som har ytret seg i debatten hittil,  selv aldri ville komme på den tanke at det var logisk eller moralsk forsvarlig å ta livet av alle menneskene i hele verden så nær som en liten håndfull. Tvert imot, de ville vist fra seg tanken som fullstendig krank og ondskapsfull. Det ville være fullstendig i strid med deres verdiforestillinger om hva som er rett og galt, godt og vondt. Korriger meg hvis jeg tar feil, men jeg forutsetter i det lengste at det forholder seg slik.

Men jeg må ta inn over meg at mine opponenter mener saken stiller seg ganske annerledes hvis det er snakk om en abstrakt størrelse vi kaller gud, og som de troende mener er både allmektig og kjærlig. Da synes ingen forbrytelse stor nok til at de troende sier nei til denne guden som gjorde slike grusomme ting mot vanlige mennesker som deg og meg, og planlegger nye pinsler for majoriteten av verdens levende og døde som altså ikke har sett lyset og tatt imot den rette lære mens det ennå var tid.

Når du beskriver handlinger du mener viser "dårlig moralsk dømmekraft" fra Bibelens Gud, - har du da tatt hensyn til hva som forårsaket straffereaksjoner fra Gud?

Spør Else Krag. Ja hva skulle det være for årsaker da, som skulle gjøre det rimelig å ta livet av praktisk talt hele verdens befolkning? Det står litt stille må jeg innrømme, men Krag hjelper meg videre:

“Kanskje det i de tilfellene du viser til fra Gamle Testamentet også hersket tilstander som ødela for videre generasjoner? Kanskje samfunnet helt manglet den grunnleggende forståelse for hvordan menneskene skulle leve sammen?

Ja jeg skjønner at mennesker har gjort og fortsatt gjør onde handlinger mot hverandre, bl.a. bruker vold mot vergeløse mennesker bare for å oppnå makt og ære. Torleif Haus siterer bibelens syndeflodsberetning:

“Da sa Gud til Noah: Nå vil jeg gjøre ende på alt kjød, for de har fylt jorden med vold. Se, jeg vil ødelegge både dem og jorden.” – og fortsetter sin teodice:

Vi vet ikke så mye hva slags vold det er snakk om. Men det ser ut til å ha utviklet seg en kultur som var så ekstremt voldelig at den ikke lot seg reformere.

Det jeg ikke skjønner er det pedagogiske og moralske prinsippet som det her argumenteres for. Menneskene er voldelige og onde. Derfor må vi drepe alle sammen. Ja, dette kaller jeg forsiktig sagt “dårlig moralsk dømmekraft”. Det kan være fristende å bruke sterkere uttrykk. Men hva kaller dere det? Hva tenker dere om slike handlinger? Det har jeg hittil ikke fått noe svar på. Det gjelder å tenke minst mulig, later det til. For dette er –som dere selv skriver – vanskelig. Ettersom vi lever i et liberalt og pluralistisk samfunn kjenner dere sikkert flere bra folk som dere er glade i, men som altså ikke er troende kristne og som ikke har noen planer om å bli det heller. I følge den bibelen dere kaller guds ord, skal deres manglende tro eller vilje til å ta imot et slikt “offer you can’t resist” ikke være et spørsmål om vi mennesker har ulike livssyn og brokker av forestillinger, det skal koste dem evig pine i helvete å ta feil her. Oppstår det ikke en viss moralsk dissonans her? På den ene siden de kristnes evne til identifikasjon og empati med mennesker som de ønsker alt godt – og på den annen side en gud som “ikke lar seg spotte” og som skal kaste deres ikke-troende venner i evig pine. Vi finner jo alle sammen æresdrap på frafalne utført i Allahs navn barbarisk. Men de kristne som oppgir bibelen som fundamentet for sin tro er nødt til å akseptere at det samme skal skje med alle som den kristne gud skal kaste i helvete – de som ikke tror. 



Da teologiprofessoren Ole Hallesby i 1953 holdt sin berømte radiotale der han advarte ikke-troende med at de kunne våkne opp i helvete i morgen hvis de i dag falt død om, fikk han støtte fra 60 prester på Vestlandet som avga følgende erklæring: “Vi lover alle å forkynne troen på en evig pine i ilden som aldri slukner”.

Men som sagt, mine kristne opponenter på dette forum synes å ta avstand fra forbrytelser mot menneskeheten av det slaget som den guden de forsvarer utfører. Haus skriver:

“Men jeg tar på det sterkeste avstand fra at mennesker skal felle slike dommer. Vi er begrensede skapninger, og har ingen mulighet for å felle noen rettferdig dom. Akkurat derfor er det så ekstremt hårreisende når Engels kan få seg til å skrive at enkelte nasjoner er så tilbakestående at det vil være et framskritt om de blir fjernet fra jordens overflate.”

Dette skjønner jeg ikke riktig helt. Det er ekstremt hårreisende når Engels plederer for å utrydde hele nasjoner. Men det er moralsk forsvarlig av gud å ta livet av praktisk talt hele verdens befolkning fordi det “utviklet seg en kultur som var så ekstremt voldelig at den ikke lot seg reformere.” Hvis gud sier at han avskyr menneskene fordi de bruker vold, så ødelegger han sin rett til å stille moralske fordringer hvis han samtidig tar livet av alle mennesker. Gjensidighetsprinsippet er et av de få prinsipper som blir forstått av alle kulturer – alle moralske krav og lover som sies å være universelle må kunne anvendes av begge parter, både anklager og den anklagede. Vi godtar ikke drap på frafalne, verken i Guds eller Allahs navn.


Ståle Halsne skriver:

Ja, det er et stort skår i gleden å tenke på alle de som ikke er frelst. Nettopp derfor drives det misjon. For å få flest mulig med. Og de som ikke vil ta imot, og som velger å stå utenfor, får lønn som fortjent. De må ta følgene for det valget. Det stemmer!


Som fortjent? Her faller det meg ikke stort mer inn å si. Til empati kan det ikke tvinges, bare ringes. Overfor et slikt utsagn er stillhet og ettertanke på sin plass.

Det jeg tolker ut av denne debatten, er at noen på grunn av religiøse dogmer overkjører sine egne moralske reflekser i form av empati og rettferdighetssans. Hva gjør man så? Man trøster seg med at dette skal ikke vi bry oss om å tenke på, for gud er så mye større og klokere enn oss, og vi skal for all del ikke gjøre som gud gjør – drukne de moralsk fordervede eller kaste de vantro i evig pine – det overlates til “han som har oversikten” som det heter i religiøs sjargong. (“Den store rormannen” som det het om Stalin i den sekulære religionen kommunisme). 

Jeg synes denne debatten demonstrerer en ideologisk forkrøpling av hederlige folks moralske dømmekraft, konkret lidelse begrunnet i abstrakte prinsipper om den ypperste rettferdighet og kjærlighet. Det er ikke noe nytt ved dette, eller noe eksklusivt for kristne. Men det er grunn til å konfrontere det abstrakte med det konkrete, slik det finnes en tradisjon for i kritikken av de totalitære politiske prosjekt. Det handler om å myndiggjøre mennesket til å ta ansvar for sine moralske valg – det prinsippet Nürnberg-prosessen knesatte. En tankefrom, selvoppofrende moralsk lojalitet overfor gudommelige eller politiske autoriteter kan åpne for forbrytelser av en ganske annen størrelsesorden enn det en bande egoistiske kjeltringer kan stelle i stand. Derfor er kritikk av det noen holder for å være hellig en nødvendig handling som tilhører vår vestlige kulturs immunforsvar.

Maktens apologeter

Man leser til øyet blir stort og vått.

Bjørn David Bratlie skriver:

"Når Gud lot alle dø, også barn og kvinner dø i syndefloden handlet dette om en dom fordi de av vesen og natur er onde. Gud ventet ikke til de hadde gjort sin onde gjerning.  En parallell ville vært å si at vi hadde gjort verden en tjeneste dersom noen hadde tatt livet av Hitler på spebarnstadiet. Da hadde verden vært spart for mye plager."

Dette må sies å være det utvidede skyldbegrep. Kvinner og barn (og kanskje noen snille fedre og besteforeldre?) som kaver i vannmassene kan nok kanskje virke uskyldige for et utrenet øye, men her gjelder det å ikke la seg lure av humanistisk føleri. De er nemlig skyldige og fortjener å få lungene fylt av vann og lide en langsom død. Ja for det er fortsatt mennesker vi snakker om - ikke sant? Men den allmektige og allvitende Gud vet nok hva de kunne komme til å finne på av onde handlinger hvis de fikk leve videre. Det sikreste, for å spare oss for plager, er nok å utrydde denne ormeyngelen (for å bruke kristelig uttrykk) før de får anrettet mer skade.

Torleiv Haus har også trøstens ord hvis noen skulle bli naget av moralske anfektelser:

Så kan man si at det er urettferdig at uskyldige barn rammes. Vel, for vår sivilisasjon er det fullstendig ok at de mest uskyldige av alle ekstermineres når de ikke er uønsket. De mest uskyldige er de minst beskyttede. Og man må spørre med hvilken rett en slik sivilisasjon har til å klandre Gud for noe som helst?”

Se for ditt indre øye en allmektig skapning som kaster småunger som du kjenner utfor kaien - og du trygler Gud om å redde de umistelige små kroppene som kaver i vannet og skriker etter luft. Det er da du må si til deg selv at riktignok virker de uskyldige, men de er nå tross alt medlemmer av en sivilisasjon som i sin ufattelige råskap tar livet av fostre. Og det er forresten du også, så hvordan våger du å klandre Gud for noe som helst? Nei du sier noe der.

Det moderne menneske innbiller seg at Gud må være til for å oppfylle mine ønsker og behov, og blir dypt fornærmet når det oppdager at slik er det ikke.”

Ja noe så latterlig, å bli fornærmet over den slags, noen druknede menneskekryp og et par mislykkede sivilisasjoner fra eller til i det store bildet, Gud har sikkert viktigere ting å tenke på og bør ikke plages med bagateller. Dessuten er han jo sterkest, så enhver motstand er nytteløs, som det het under krigen.

"Saken" - og menneskene som rammes av den.

"Du snur saken  på hodet og mener at mennesket selv er i stand til å dømme Gud ut fra den målestokk Gud har gitt oss for hvordan vi skal behandle hverandre."

Det er dette fenomenet som i ikke-teologisk dagligtale kalles dobbeltmoral. Guddommen skal ikke selv bedømmes ut fra den samme moralske målestokk som den selv stiller opp for oss og bedømmer menneskene ut fra. I følge Jesus (som vel skulle være en autoritet på området) skal vi bli målt med samme mål som vi bedømmer andre. Vi skal tilgi dem som gjør urett mot oss. Og i følge samme autoritet er det på fruktene treet skal kjennes. Men slik er det altså ikke med guden selv, han kan følge sine egne lunefulle innfall og utslette hele sivilisasjoner. Og han har lovet å komme tilbake for å dømme alle slike forvorpne og ulydige mennesker som meg til evig pine. Dette synes mine ærede opponenter er i sin skjønneste orden, ettersom guden nå en gang har makten og kan tilintetgjøre oss som han ønsker, lik en forfatter kan ødelegge sine romanfigurer, slik vi er blitt forklart i debatten.

Vel, det er en liten forskjell her. Det dreier seg om mennesker, virkelige mennesker, ikke abstraksjoner av typen "degenererte sivilisasjoner", som dere dømmer til evig pine under henvisning til en gudommelig autoritet. 

Litt leit kanskje, men sånn er nå en gang verden innrettet.  Den som forlater lydighetens vei [eller islam som det forresten heter på arabisk], må dø. Ikke noe å hisse seg opp over. Jeg skal ikke ta det personlig at dere med glatt ansikt dømmer meg til evig tortur uten de minste moralske skrupler, med henvisning til at jeg har valgt det selv gjennom min manglende tro. Det er jo ikke dere som skal ta dere av den konkrete drittjobben, men den kjærlige guden som dere tilber. Og gud har jo ved gjentatte anledninger demonstrert at han ikke bryr seg om våre klynk og moralske appeller - so why bother.

"Det er flere enn en som har forsøkt å forklare deg og andre det vanskelig kan sies å eksistere noe sånt som menneskelig anstendighet som en moralsk sannhet utledet av mennesket selv."

Ja jeg ser dette her, dette selvtilfredse skrytet på den kristne religionens vegne, hvor en påberoper seg menneskelig anstendighet som om det var en eksklusiv egenskap som de kristne har monopol på å forvalte. Jeg skjønner ikke helt hvor dere henter denne arrogansen fra. Sett utenfra virker den temmelig malplassert.

torsdag 21. april 2011

Før visste vi best. Nå vet vi bedre.

Frank Rossavik: “SV – Fra Kings Bay til Kongens bord”

I et hvert parti finnes det en viss prosent idioter, både blant velgere og valgte. Det spørs om ikke prosentandelen er ekstra stor i partiet SV. Min bruk av ordet idiot bør forstås i retning av det antikke Hellas opprinnelige betydning: En som ikke deltar i politikken. Eller i hvert fall ikke har noen interesse for politikkens grå hverdag av små avgjørelser, kompromisser, tilfeldigheter og personlige ambisjoner. 

Rent bortsett fra at folk flest ikke interesserer seg for politikk med mindre de føler at vitale verdier står på spill, finnes det en stor mengde idealister som forsåvidt er politisk engasjerte, men bare i politiske hjertesaker og lovede (u)land,  uten synderlig interesse for politikernes trauste hverdag av utredninger, komite-kompromisser og partistrategiske manøvrer i mørket.

Men det er til gjengjeld pressen så opptatt av at den ofte unnlater å løfte fram politiske visjoner og veivalg som vi som medborgere skal bli informert om og ta stilling til. I litt for stor grad blir kommentatorenes spalteplass brukt til nitid granskning av sjakring i korridorene og personvurderinger av de enkelte representantene. Det at en fokuserer på maktspillet fremfor innholdet gjør den politiske journalistikken nærsynt og visjonsløs – strategien og kampen om makten blir alt, hva den politiske makten kan brukes til, politikkens innhold, havner ofte i mørket utenfor medias prosjektørlys. Da fungerer journalistikken, tross sin kritiske agenda, som et forsvar for det bestående.                                                                                      


Rossaviks bok er journalistisk, “det vil si med vekten lagt på mennesker, konflikter og begivenheter mer enn på de store samfunnsendringene historikere har det med å si at alt er en konsekvens av.” Slik sett er den naturligvis uvurderlig som historisk aktstykke for historikere og andre som vil ha nøyaktig og etterrettelig gjengivelse av historiske hendelser, ispekket verdifulle vurderinger og personkarakteristikker om og av aktørene, dvs. partiets ledende sjikt. Hva med oss andre lesere som har en mer eller mindre klar forestilling om den typiske SV’er, - skjønner vi noe mer etter å ha pløyd oss gjennom 500 sider om partiets indre liv? Rossavik, som kjenner partiet fra innsiden, er svært tilbakeholdende med kultursosiologiske karakteristikker om SV’s primærvelgere, slike som Nils Fredrik Nielsens bok “Ekte 68’ere spiser ikke seipanetter” var så full av. Vi blir nøkternt informert om det vi kan vite sikkert: hva som statistisk sett er de største velgergruppene, gjengitt med informative grafer som er egnet til å begeistre noen ansatte i SSB og et par andre seriøse lesere. Men hvorfor var og er det så vidt få som stemmer på et parti som har så mange sympatisører i sak? Et slikt spørsmål er umulig å gi et sikkert svar på, men det gjør det ikke mindre viktig eller relevant for å forstå politikk. Men noen smuler gir forfatteren oss, bl.a. i kapitlet “Partiet og menneskene”.


Den idealtypiske SF-er på 60-tallet var mannlig industriarbeider, dagens SV-er er høyt utdannet kvinne med jobb i offentlig sektor. Kanskje har historikeren Nils Rune Langeland rett i at det er i denne gruppen angsten for frihetens risikable sider er størst og skepsisen til statlig intervensjon i det som tidligere var forstått som folks privatsfære er minst. Når samfunnet smuldrer som verdifellesskap kommer staten inn i stedet. SV vil ha begge deler - men er kritiske til EUs datalagrinsdirektiv. Rossavik avstår fra slike sveipende analyser, han forblir en pressemann som gjengir historiens sekundviser gjennom en rekke stillbilder i stort tempo, slik at vi ser en historisk utvikling som om det var en rask film på National Geographic. Det lar oss få vite en hel del detaljer, men leseren må i stor grad selv fylle inn fra andre kilder hva som motiverte de ulike aktørene. 
Gallup-målinger fra ulike måneder kunne ha vært viet mindre plass til fordel for større utdrag av aktørenes egne beskrivelser av hendelser.

Berge Furre 1976 Foto: Henrik Laurvik / NTB scanpix

Men på et punkt kastes det fram en spennende hypotese: Hvorfor var det stadig vekk slik som Berge Furre ved en anledning hevdet om partiet: “Er det usemje i SV, har vi ein sterk tradisjon for å dramatisera ho i fullt offentleg lys – gjerne i Dagbladet”. Rossavik antyder en forklaring: De som i begynnelsen valgte å flagge partiets standpunkter måtte tåle mye hets og motstand under den kalde krigen. Det var sterke og stridbare personligheter som gjerne satte retten til å si sin personlige overbevisning langt høyere enn hensynet til partilojalitet. 


Arbeiderpartiets Einar Førde (som Rossavik også har skrevet en god bok om) sa det omentrent slik: Politikk har alltid et element av taktikk over seg. De som ikke ønsker å ta det inn over seg har ikke noe i politikken å gjøre. 

For egen regning vil jeg tilføye: SV har i overkant mange politisk engasjerte mennesker som i henhold til Førdes definisjon ikke har noe i (parti-)politikken å gjøre, de som holder fanen høyt og uplettet for den gode sak, saken som ikke kan modereres uten at det oppstår moralsk dissonans, de som vanskelig kan se seg i speilet etter å ha tatt ansvaret for kompromissets bøyning bort fra den smale sti.  Hvis noen kritiserer SV's politikk eller regimer i andre land man solidariserer seg med/støtter ukritisk (stryk det som ikke passer) så vil de fleste indignert svare ved å henvise til sine egne edle hensikter. Denne brystnorske sinnelagsetikken er ikke spesielt analytisk anlagt. For det er jo mest en selv det handler om, virker det som, og ens engasjement for den gode sak. Rossavik belyser ikke hvorfor det er slik, men han gir en rekke eksempler på hvordan det arter seg å lede et parti av “evig opposisjonelle” inn i et regjeringssamarbeid. Jeg ville ha utdypet dette temaet, for jeg tror det er viktig for å forstå “SV-koden”. For dette er jo historieskrivning, og for å forstå historiske hendelser og aktører er det uomgjengelig nødvendig å forstå hvordan de tenker. Det er naturligvis ingen presis vitenskap, men uten slike innsikter i aktørenes forestillinger blir dere handlinger og prioriteringer fort ganske uforståelige, as time goes by. Boka gjør rede for ulike personers ulike posisjoner overfor spørsmålet om sosialdemokrati versus sosialisme – et evig stridstema i partiet. Men ettersom boka er som en makro-linse med konstant fokus på partiledelsen og bare i liten grad kaster små sideblikk på samtidens typiske forestillinger, vil den kanskje om noen år framstå som et næropptak av unødig merkelige mennesker fra en unødig fjern og svunnen tid. Det tas i liten grad noen skritt tilbake for å forsøke å se ting i en bredere samtidskontekst. For om det aldri kom til noen revolusjon her i landet, så har det jo likevel skjedd enorme forandringer i den perioden boka omhandler, forandringer som den praktiske partipolitikken mer avspeiler enn initierer. 



Å beskrive disse mentalitetsforandringene er høyst relevant for å forstå hvilke tanker som er mulige å tenke, rommet der det muliges kunst utspiller seg i. Og dessuten:hva var kult og hva var sært for unge folk som skulle velge mellom politiske identitetsmarkører. Hva slags buttons var det kult å gå med hvis en ikke skulle se teit ut? Våre politiske valg handler ofte like mye om vår personlige identitet, hvem vi er og absolutt ikke vil være, som hva vi tror er klok statsstyrelse. Kristin Halvorsen siteres på en ungdommelig ærlig uttalelse om at SU var for folk som var for fred og syntes høyrefolk var noen klyser. 

      
Jeg vil på egen hånd føye til et part friske generaliseringer til om SV og dets vesen som Rossavik klokelig avstår fra. (Men dåren styrter frem der engler nøler, som det heter). Partiets historie har jo mange trekk som kan virke ubegripelige for en ny og ganske pragmatisk og liberal generasjon. De kjenner lite til hvem motstanderne var, og hvilket illiberalt samfunn 68 vokste ut av. Det er så visst ikke bare SV som har stått for merkelige standpunkt opp gjennom tidene, men for tiden er det SV som må stå til rette for dem. Slikt veksler med de ideologiske konjunkturer.



I SV’s moralisme ligger partiets styrke og svakhet. Den utaktiske, modige dissens, å tale makten midt imot – det var idealet. Og de som våget å innta SF og senere SV’s standpunkter under den kalde krigen kunne med stor letthet skrive seg selv inn i denne ærerike tradisjonen. Kritikken av de praktiske forberedelsene til et folkemord av Russlands befolkning via vår omforente atom-strategi vakte raseri, det samme gjaldt kritikken av USA-imperialismen i Vietnam. Metodene som ble bruk mot kritikerne var ikke pene eller særskilt demokratiske. Jeg deler partiets skepsis til tesen om at det er bedre å være død enn rød, som var majoritetens konkrete alternativ hvis avskrekkingens politikk skulle bli satt på prøve. Denne delen av vår nye historie har ikke ennå blitt gjenstand for noen “Vergangenheitsbewältigung”, selv om den roper etter moralsk refleksjon. 


Men også SV har noen ting de ugjerne tenker over. Hvorfor er det så fryktelig viktig for mange SV’ere å for gudnys skyld ikke bli assosiert som medlemmer av et middelklasseparti med sosial samvittighet og stor tro på statlig styring. De fleste SVere er både i praktisk politikk og av overbevisning sosialdemokrater. Men de færreste vil ha det sittende på seg, mange omtaler seg selv heller som frihetlige sosialister, hva nå enn det måtte bety. I SV har anti-kommunister som lot et konsekvent engasjement for forfulgte også innbefatte realsosialismens ofre alltid støtt på motstand, enten i form av flakkende blikk og taushet, eller beskyldninger om å løpe fiendens ærende. Det har blitt bedre etter murens fall, men fortsatt er det tilstrekkelig mange over gjennomsnittlig utdannede SV’ere som har behøvd over gjennomsnittlig lang tid til å ferske tegninga hva angår sammenhengen mellom marxistisk ideologi og diktatorisk praksis – som ikke burde være vanskeligere å skjønne enn den mellom fascisme og diktatur. 


Erik Solheim ertet på seg mange SV’ere da han, stating the obvious, sa at det var større politisk forskjell mellom marxist-leninistene og SV enn det var mellom SV og Høyre. Slikt var og er det mange som ikke vil høre, og det handler trolig om egen identitet, og at det for mange ligger snublende nær å tenke at “høyrefolk er noen klyser”som man ikke må mene det samme som. Ottar Brox har beskrevet en ungradikal vane med å avgjøre politiske spørsmål ut fra en slags “lakmus-test” der det rødeste standpunktet var det beste.


Både parti og velgere i SV er ualminnelig tett befolket med personer som er mer komfortable med å flagge moralske identitetsmarkører og protokolltilførsler til verdens skjeve gang enn å utøve politisk makt og måtte ta ansvar for beslutninger. For de som ble valgt til å representere disse velgerne må det ha vært en pedagogisk utfordring å bevege seg mellom disse to nivåene av praktisk politikk og moralske avskyerklæringer. Rossaviks bok gir mange talende innsyn i hvilket slit det må ha vært for Kristin Halvorsens kvinner og menn å lose denne gjengen av rene og ranke inn i maktens korridorer. Men den gjensidige berøringsangsten er i ferd med å avta. SV er i ferd med å bli et “normalt”og stuerent parti, og det har fått gjennomslag for flere av sine hjertesaker. Forhåpentligvis vil det fortsatt kunne gi norsk politisk debatt et løft og et moralsk perspektiv utover den organiserte egeninteresse - hvis det ikke sovner av i den behagelige stuevarmen. Det politiske beslutningsmaskineri trenger en slik motivasjon og fornyelse – det er alltids nok av dem som søker en politisk karriere av ren egeninteresse og systemsmarthet. Det svekker folks interesse og respekt for politikk og er på lang sikt en fare for vårt demokrati. Rossaviks bok er en interessant innføring i hvordan det norske politiske system fungerer i praksis. Den må virke skrekkelig nøktern for livssynsberserker med store politiske visjoner. For oss andre, som er takknemlig over å ikke ha levd i interessante tider, er det gledelig å se i hvor stor grad vårt samfunn er preget av dialog mellom ulike grupper, ikke hat og forakt. Motsetningene er små, selv om meningene er delte. Ikke noe egnet sted for politiske opplevelsesturister. La oss beholde det slik, også i en ukjent fremtid hvis eneste sikre kjennetegn er at den vil bli annerledes.     

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !

torsdag 14. april 2011

Transformasjon.


 


Pappas skrivemaskin
og min:

Man kan fort drømme bort en søndag, tross gode forsett om det motsatte. Mitt forsett så slik ut: På tirsdag er det undervisning i europeisk eldre og yngre historie, og skal en ha en sjanse til å lære noe er det lurt å forstå de begrepene som blir benyttet. Lenge følger øynene lydig og oppmerksomt Francis Sejersteds sobre prosa om økonomisk transformasjon. Så blir de hengende fast ved et enkelt ledd i resonnementets lange kjede av setninger:

I en sammenheng kan kanskje spranget fra sykkel til bil anses som ‘større’ enn spranget fra fyllepenn til skrivemaskin, i en annen sammenheng – ‘mindre’.

Og straks gjør min egen tanke et ulydig, stort sprang tilbake til en gang først på 70-tallet, og jeg er blitt til en liten gutt som står sammen med faren sin i en butikk for kontorutstyr. Pappa har reist til Bodø for å kjøpe skrivemaskin. Han er blitt formann i byggekomiteen for skolen vår, et ulønnet verv som krevde hundrevis av arbeidstimer og nesten like mange brev. Jeg har fått være med. Å få reise til Bodø var noe en kunne mase seg til en gang i året, de voksne heldiggrisene var der kanskje dobbelt så ofte. Det er en annen verden, vel verd seks timers båtreise hver vei. 



Mitt hodes mediatek har hentet fram en av de mange gulnede filmene sine, og for mitt indre øye står vi atter i den varme butikken, pappa og jeg, der selgeren har pratet seg varm om de mange fortrinn som de siste skrivemaskinmodellene har. Hvorfor har jeg husket dette øyeblikket fra 40 år tilbake? Fordi det er litt pinlig. Pappa er i feil liga, selgeren har kastet bort sin verdifulle tid på en feilbedømt kunde. Om de bare har elektriske skrivemaskiner til salgs? Ja, sånn er det.
Jeg innbiller meg at selgeren undertiden hadde justert bildet av dem han stod overfor, at han syntes litt synd på denne mannen som hadde tatt med guttungen til byen. Ja for vi kom utenbys fra, det var nok ikke vanskelig å se. “Eller det vil si…”, sa han etter en kort pause som virker ganske lang, “vi har stående en gammel innbyttemaskin inne på lageret.” 


Skrivemaskinen hentes fram fra en mørk krok der den har stått hensunket i egne dystre tanker om hva som kan komme til å skje ved neste rydderunde. Den er svart og stilig, har et lokk av tre med bærehåndtak på, men er utrolig tung å skrive på. Ikke egentlig antikk, bare utdatert. Det er ikke så farlig. Vi fikk den billig og den gjør nytten. Rene kuppet, egentlig. Alle er fornøyde. Pappa, som vel aldri har hørt om touch-metoden, aller mest. Han er flink til å få ting til å gjøre nytten. Skrivemaskinen er et vidunder som også vi ungene får skrive på av og til. Vi mater den med ark fra stablene av stemmesedler, de er riktignok mye smalere enn maskinens valse, men til gjengjeld trenger vi ikke spørre noen voksne om å få bruke dem. De voksne har sittet valgvakt på ungdomshuset, og de ubenyttede stemmesedlene er kritthvite på baksiden og synd å kaste, særlig om en har småunger hjemme som liker å tegne og skrive.
I 9. klasse valgfag lærte jeg touch-metoden på den nybyggede sentralskolen. Svarte plast-hetter over tastene og kart over tastaturet framme på tavla. Det gikk seg til, det var i den alderen hvor en husket alt det en interesserte seg for og mere til. Jeg har lest at flertallet av profesjonelle skribenter og journalister den gangen brukte bare 3-4 fingre når de skrev på sine skrivemaskiner. De hadde jo ikke startet sine karrierer som sekretærer. For med sekretærene var det annerledes.



Så ble jeg selv sekretær av sitt slag, gjennom 16 måneders siviltjeneste. Elektrisk skrivemaskin, en vinrød IBM med utskiftbart kulehode og rettetast (ordet finnes ikke i Words korrekturprogram). Eller en kunne bruke korrekturlakk eller korrektur-tape. Av og til skrev jeg ned brev innlest på diktafon. Og ofte skrev jeg ned oppdatering av adresselister på en slags datamaskin. Den var på størrelse med et stuebord og produserte hullkort. Hullkort var et slikt ord som mange brukte når de skulle beskrive hvilket kaldt og anonymt samfunn vi hadde havnet i, nå som folks identitet var redusert til noen uforståelige hull i et rektangulært pappkort. For hver navn- eller adresseforandring spyttet maskinen ut et nytt kort med en fresende lyd. Det gamle kartoteket vårt, skrevet med uforståelig men svert personlig håndskrift på firkantede pappkort, ble langsomt overflødig. Og i dragsuget forsvant også sekretæren som kunne store deler av det utenat. 


En sommerdag reiste jeg med trikken gjennom Oslo, tungt ladet med to kartonger proppfulle av slike hullkort. De måtte bæres det siste stykket fram til det som på den tiden var en kjent suksessbedrift, Norsk Data. Der kjørtes kortene gjennom en svær maskin, og dataene ble lagret på enorme magnet-tapes, sånne store ruller som gikk rykkvis rundt som i science-fiction-filmene jeg hadde sett i svart-hvitt på NRK. Og i bakgrunnen hørtes hvinet fra nåleprintere som spydde ut lange kvartalslister med adresser som man kunne hente på postkontoret noen dager senere. 


Jeg passerte et avlangt rom hvor minst 20 damer satt foran hver sin svarte skjerm full av selvlysende, grovkornede, grønne bokstaver. Det var punche-damene, for det meste tidligere sekretærer hvis stødige raske fingre fortsatt kunne gjøre nytte for seg i den nye tid. Først nå mener jeg å legge merke til at noen av dem diskret retter seg opp på stolen og lar fingrene gli liksom tilfeldig gjennom håret idet en ulenkelig ung mann går forbi. 
 
Det var tre sivilarbeidere der jeg var ansatt, så vi hadde rett til å holde avis. Dagbladet kunne man faktisk lese i den gangen, inklusive bekymrede artikler om hvor mye bedre avisen var før. Jeg husker et portrettintervju med Pål Bang Hansen (i en mannsalder landets viktigste formidler av bl.a. “Coppolas siste film” ), intervjuet var “ført i pennen” av Terje Mosnes. De av dere som er gamle nok til å huske “moderne” skrivemaskiner og Pål Bang Hansens vennlige måneansikt, synes kanskje Mosnes innledning er litt morsom: “Lenge før kulehodet ble moderne, satt han der”. 

Pål Bang Hansen

Kulehode til venstre
I tillegg til å lese i avisen begynte jeg også å skrive i den. Og jeg var så heldig å ha en kollega som i motsetning til meg behersket norsk rettskrivning. Han var en mester i å bruke korrekturlakk og i å etterligne skrivemaskinens fonter med svart tusj. Det ble en slags prosa av det, men det skyldes ikke at det å skrive falt meg lett, snarere at andre uttrykksformer ikke falt meg inn. Dagbladet fikk mange (og alt for lange) innlegg.  Aftenposten likeså, men derfra kom innleggene i retur, slik at en “velmenende, men naiv” ung mann med mye på hjertet ikke skulle komme i skade for å bli en av “Lenins nyttige idioter”, som det gjerne het i de innleggene som redaksjonen verdiget spalteplass.
Min første lengere artikkel var om Carl von Ossietzky, en publisist fra Weimar-republikken som til tross for Goebbels og Aftenpostens iherdige anstrengelser fikk Fredsprisen i 1936. Jeg hadde nøkkel og reiste en lørdag ned til Oslo sentrum for å skrive på kontorets kulehodemaskin med rettetast. Det tok en lang dag, og artikkelen ble også lang. For lang for Dagbladet, som den gang blant mye annet faktisk var en viktig nasjonal debattarena. Og ukeavisa Dag og Tids redaktør levnet stabelen av manusark liten sjanse, men lovet å lese gjennom den. Da jeg en uke senere slukøret ankom for å hente dødehavsrullene, var tonen blitt en annen. Artikkelen ble antatt i sin tilnærmet originale form, den var visstnok “jævlig bra”. Jeg har aldri, verken før eller senere, vært så stolt og glad over å få noe på trykk. 




Og i dag er jeg litt imponert fordi jeg ikke skjønner hvordan man kan skrive så langt uten å slette og flytte om på tekstbrokkene, slik som jeg har gjort nå. 
Omtrent samtidig fikk jeg attpåtil ukens premie for beste innlegg i Dagbladets “Kort og godt”. For honoraret fra Dag og Tid og Dagbladets premie kjøpte jeg boka “Om det tragiske” av Peter Wessel Zapffe, og min egen elektriske skrivemaskin. Jeg gikk inn i butikken, og før selgeren rakk å legge i vei om kulehodemaskinens fortreffeligheter hadde jeg blinket meg ut den billigste av den gamle typen. “Jeg skal ha den” sa jeg og pekte, og slik ble det. Den var bygget etter samme prinsipp som pappas gamle, men hadde elektrisk linjeskift og elektrisk forsterkning av tastetrykket – touch and go, så å si. Den summet stille når den ikke hakket i vei. Og bare hvis en skrev som rasende kunne armene med bokstaver hekte seg fast i hverandre. Det var saker.
Jeg fortsatte å lese Dagbladet og Dag og Tid da kona mi og jeg reiste nordover for å bli bønder, og jeg hadde fortsatt mye på hjertet. Det var helst i de små timer at det ble skrevet, ofte etter at jeg først hadde gjort et forsøk på å sovne i kristelig tid, mens hodet kvernet videre på et eller annet jeg hadde lest. Og for ikke å vekke resten av huset med skrivemaskinklapring, hendte det mer enn en gang at jeg gikk ned i kjelleren for å skrive. I vaskerommet var det varmekabler og gulvbelegg, en utrolig luksus.
Picture this: Det er vinternatt en gang på 80-tallet, og i et nybygget hus på en øy i Nordland lyser det fra et kjellervindu. Der nede sitter en ung mann bøyd over sin gule reiseskrivemaskin, han innbiller seg at det er fryktelig viktig hva slags setninger han hekter sammen. 



“Det gjelder vårt evige, korte liv, det gjelder vår jord” skrev Inger Hagerup. For mange av oss som levde under atomtrusselen virket disse ordene ikke for store. Den offisielle termen var “gjensidig garantert utslettelse” eller “Mutual Assured Destruction”, treffende forkortet til MAD. Kanskje en latterlig sentimental sammenligning, men på et bestemt punkt aner jeg et slags slektskap til unge menn og kvinner som skrev illegale aviser under okkupasjonen: En må for all del finne det rette uttrykket, ordet som beveger, som får leseren til å skjønne, våkne opp.
Jeg har glemt hva jeg skrev den gangen, det er helt borte. Det var vel ikke så viktig. Og for all del, jeg risikerte jo ingen ting, i motsetning til de som skrev under krigen. Den eneste som jeg med sikkerhet vekket opp, var den stakkars kona mi. Hun satte seg søvndrukkent opp i senga og hørte velvillig på mine opptegnelser fra et kjellerdyp. Akk ja, det finnes nå en gang en alder uten ironisk distanse. Men den har, ved siden av sine ufrivillig komiske trekk, også sin egen verdighet.
På denne tiden bredte datamaskinene seg for full fart utover sine opprinnelig eksklusive omgivelser og strengt profesjonelle bruksområder. De færreste skjønte at computer-maskiner snart skulle invadere deres hverdagsliv og bli til personlige computere (PC). Tidlig på 80-tallet reiste vi fortsatt til regnskapsfirmaet og leverte en perm med kvitteringer, vi reiste til postkontoret og betalte regninger, vi fikk besøk på gården og fikk satt opp kraftforplan basert på registrert avdrått, notert på ark med blåpapir mellom, ark det kunne lukte fjøs av. 



Norske bønder var av de yrkesgruppene som var raskest til å ta i bruk den nye teknologien. Jordbruk er jo som skapt for slikt, med sine utallige registreringer av alt mulig. Borte ble etter hvert husdyrkontrolløren og gårdsbesøket, men et stadig økende dokumentasjonskrav ble værende, her som i andre yrker. Antallet lønnstakere sysselsatt med å administrere bondenæringen er uforandret i en periode hvor antall bønder er halvert. Et vidunderlig verktøy denne datamaskinen, brukende til så mangt, bl.a. registrering, kontroll og disiplinering. Den transformerer både arbeid og arbeidere.



Den bygda jeg bodde i produserer fortsatt like mye melk som før, men antallet bønder er mer enn halvert. Melkeroboten er nok kommet for å bli, den frigjør arbeidskraft og er bedre for kyrne enn den gammeldagse melkemaskinen. Noen old school bønder kan nok hangle med noen år til, som om de var middelaldrende skrivemaskinselgere. Skulle noen fra storsamfunnet komme innom i fjorten daer om sammar’n og falle i staver over skjønnheten ved et utdøende handverk, så er jo det hyggelig for en yrkesgruppe som ikke skvalper over av selvrespekt. Men det forandrer ingen ting ved de grunnleggende fakta. Et såkalt familiebruk (der kona er lønnsarbeider) er ikke riktig museum ennå, det er bare utdatert, og de fleste bønder på min alder er lesekyndige nok til å dechiffrere skriften på veggen.
Da jeg drev med leiekjøring tok jeg 160 kroner timen for mann og traktor. Nå kjører jeg med bussen på vei til en utdannings-institusjon som kaller seg Universitet, i veska har jeg en laptop som laster ned lydopptak via satellitter i verdensrommet. Den veier et par kilo og er praktisk talt lydløs, og i tillegg til å gi meg høyere timelønn enn traktoren har den ingen utgifter til diesel eller reservedeler. Det er nesten som å være tilbake til siviltjenesten med øretelefoner og nedskrivning av andres tale. Men jeg er ingen simpel sekretær lenger, må vite, det er snakk om forskningsintervjuer og utredninger for travle Ph.D.-studenter. De færreste av mine oppdragsgivere har jeg selv møtt, de har funnet navnet mitt ved å taste inn “transkribere” som søkeord i Google. En kan leve av et yrke som få ante eksistensen av for 10 år siden.
Slikt kalles modernitet - eller fremskritt for de heldige av oss. Ingen østeuropeere truer mitt levebrød ved å underby min produktpris. Det norske språket skjermer meg og resten av den snakkende klasse i vårt dyre fedreland fra de ubehagelige sider ved globaliseringen. Vi arbeider i en vernet bedrift hva lønn angår, og slipper å lese i avisene at vårt arbeide er for dyrt eller unødvendig. Jeg tilhører ikke lenger en utrydningstruet, missaktet gruppe som ble tilbake på bygdene. "It's bitter hard to write the history of remainders", sa historikeren Charles Tilly. Så det får andre ta seg av. Jeg tilhører seierherrene. Og nå studerer jeg historie, der dagens tema er økonomisk transformasjon. Minst en betydning av det ordet er jeg allerede fortrolig med. 

Ivar Bakke

Og nå som du trodde du var ferdig bør du for all del unngå å trykke her !